Keukenhof

Her kommer et bilderas fra Keukenhof

Hovedmålet vårt med turen til Nederland denne gangen var å besøke blomsterparken Keukenhof. Vi hadde bestilt en kombinert inngangsbillett og bussbillett på nettet før vi dro. Og det fungerte veldig bra. Bussen gikk fra busssentralen like ved der vi bodde og jeg tror den gikk ofte. Jeg har lenge drømt om å besøke Keukenhof, men også blitt litt skeptisk til fordi jeg har hørt at der er det alltid mye folk, Veldig mange folk.

Og det stemte. Nå valgte vi å gå en litt annen vei enn denne strømmen av folk og slapp dermed å gå i kø en stund.

Jeg var også litt bekymret for at vi tok turen for seint at det meste var avblomstret. Enda mer skeptisk ble jeg da vi på vei til parken kjørte forbi tulipanåkrer der alle kronbladene lå på bakken.

Og ja, det var mye som var avblomstret, men det var rikelig, faktisk masse som sto i full blomst. Så den bekymringen var bortkastet.

For at dette innlegget skal bli helt umulig å åpne så legger jeg dette ut med stort sett bare små bilder. Tror de kommer fram som store om du klikker på de. 

Det var overveldende mye blomster her. Men det var selve parken som gjorde det til en så flott opplevelse. Kombinasjonen av alle blomstene og selve parken med bøketrær, vann og fontener som gjorde dette til et sted jeg gjerne hadde dratt til flere ganegr hver vår om jeg bodde i nærheten. Dette var en varm dag, men trærne skygget såpass at den langermede genseren måtte på etter hvert.

Jeg kan gå på vannet

Kirsebærtre-blomstring

  

Det gjør seg med mye av en sort framfor lapskaus av mange.

 

De hadde et eget drivhus fyllt med orkideer.

  

I alle farger og fasonger.

Det var ikke bare tulipaner/narsisser i parken. Her er vi i den japan-inspirerte delen.

Det var fortsatt noen åkrer som ikke var avblomstret

En del rodedendron var det også.

Og et drivhus med potteplanter.

Det var mengder av blomster og farger

En avdeling med nye sorter. dette er jo en park som er et utstillingsvindu for blomsterløk-planter. Det var flere boder der du kunne bestille blomsterløk som så ble sendt hjem til deg.

Det var også en “barne-avdeling” med lekeområde og dyr. Denne grisen var opptatt med å spise maten sin. Den jobbet iherdig med å dytte den røde leken lundt sånn at kraftfôret trillet ut. Akkurat en slik leke som Barfi har.

Fargerike fugler også.

 

 

 

 

 

 

Fotball

SÅ nær, men likevel så skrekkelig lang unna!   For en sportsidiot så er veien mellom himmel og helvete skrekkelig kort. Toppen av lykke når det blir seier og bunnløs fortvilelese når det ikke blir det.

Jeg har alltid vært en sportsidiot. Og jeg kan se på alt, nesten. Ja så lenge jeg har noen å holde med. En nordmann eller en annen favoritt om det ikke er noen gode norske. I tennis f.eks er det dårlig med nordmenn, men da har man jo Nadal.

Fotball er det rikelig av på tv. Hedrum var selvfølgelig «klubben i mitt hjerte» De spilte i 5-6-7. divisjon, men en favoritt er en favoritt? Nå har jeg ikke noe norsk favorittlag lenger og følger ikke så mye med på fotballen, men jeg heier mest på Odd av toppdivisjonslagene. Er det som er nærmest Hedrum. Imidlertid så er jeg veldig opptatt av engelsk fotball.

I 1974 så leste jeg et stykke om Kevin Keegan i et ukeblad. Siden har jeg vært Liverpool-supporter. Jeg har altså 40-års-jubileum i år. Den gang var det tippekamper på Nrk på lørdager og bare da. Jøje meg da snakker vi gamle dager da…. Lykken var stor de lørdagene det var Liverpools kamp de sendte. Og dette var jo en god periode med LFC på topp både i England og Europa. Mye lykke med andre ord. Etter hvert ble det slutt på tippekampene og jeg fulgte ikke klubben så tett lenger. Kunne ikke lenger navnet på alle spillerne osv. Fulgte selvfølgelig fortsatt med på resultater, men det blir ikke det samme som når man ser kampene. Heldigvis var det mulig å se mesterliga og UEFA-kampene og du og du for en magisk kveld det var i Istanbul 25. mai 2005! Vi kan leve lenge på det mirakelet som skjedde der.

Men det var nesten noen år etter, husker at jeg hadde problemer med å legge meg denne kvelden også.

Etter det så har det ikke vært så enkelt å være Liverpool-supporter. Uff så mange magre år det har vært. Ikke engang blandt topp-5 lagene og når til og med Evertor er høyere på tabellen, ja da er krisen rett og slett et faktum. Jeg har tenkt mange ganger at nå gidder jeg ikke å heie lenger på disse overbetalte spillerne som ikke engang greier å treffe målet. At jeg skal finne meg en annen klubb osv. Men det går bare ikke det. Rett og slett umulig. En gang LFC, alltid LFC, sånn er det bare. Og man tenker alltid at neste år – ja DA er laget på plass på toppen igjen. Og så året etter: jaja, men neste år DA...

De siste årene har jeg hatt tilgang til kanalen som sender engelsk fotball og lidenskapen har igjen blomstret. Med en plassering helt nede på 7. plass i fjor, Suarez med karentene i 10 kamper så våget jeg ikke engang og tenke topp-plassering, men håpet i det minste på at det skulle være mulig med den viktige 4. plassen. – kanskje...

Men hva skjer? LFC vinner jo den ene kampen etter den andre. Ja de vinner til og med over topplagene! Nåja, nå har vel ikke Manchester United vært et topplag denne sesongen... Ja, selv med Suarez ute og Gerrard skadet. Og snart så viser Suarez og Sturrige seg til å være litt av et radarpar. Suarez har sluttet med unotene sine. Gerrard er og blir Captain Fantastic. Og Gerrard er slettes ikke for gammel og treig. Selvfølgelig ikke, han er jo min store helt. Tenk en knallgod fortballspiller som faktisk fortsatt spiller på laget han har vært knyttet til siden tenårene. Det er neimen ikke mange igjen av spillere som er så lojale mot klubben sin. Er det rart jeg er så glad i Steven Gerrard!

Liverpool, i motsetning til en del tidligere år, har truffet nettmaskene istedenfor stolpene, de fikk faktisk mange av de straffene de skulle ha og jada noen andre og. Topp-4 plassen begynte virkelig å bli realistisk. Ja etter hvert så begynte man å lure på om det virkelig kunne være mulig å vinne hele sulamitten dette året?

Med 3 kamper igjen så var det faktisk veldig realistisk å vinne premier league 2013/2014. Det var bare å spille minst uavgjort mot Chelsea og vinne de 2 neste kampene.... Ja og det burde faktisk være mulig. Chelsea på Anfield, uavgjort burde ikke være umulig. Dette så virkelig lyst ut! Men så var det det med himmel og helvete da. LFC tapte!!! Jeg var i Nederland og fikk ikke sett kampen og ble ganske så paff da jeg så avisene etter kampen. Skal vi virkelig miste 1. plassen pga dårligere målforskjell??? Snakk om SÅ nær og likevel SÅ fjernt. Og når de uke etter ikke greide å vinne over CP heller så er det bare å vinke farvel til, den før sesongen, utenkelige drømmen. UFF det var virkelig vondt å se spillerne etter den kampen. Joda, de er overbetalte hele bunten med skrekkelig mange millioner i lønn og det er slettes ikke synd på noen av dem. Men jeg hadde nå vondt av dem likevel jeg da. Og alle oss som har gledet oss til at nå skulle endelig Steven Gerrard være med på å vinne Premier league. Ååååååå så utrolig stor forskjell det er på seier og 2. plass, i verste fall 3. plass!

Ok, LFC har sikret seg plass i Champions league. Det var hovedmålet før sesongen og de greide det! Det er STORT! Og jeg er kjempefornøyd med det og en 2./3. plass. Hvem hadde trodd det for et år siden? Selv ikke optimistiske meg. Og ikke minst så har det vært utrolig mange gode stunder foran tv-skjermen denne sesongen. Veldig mange mål å juble for, mange nervepirrende minutter med hjertet i halsen og en del skikkelige frustrerende nedturer. Men alt ialt så har det vært en super sesong. Morsomt, rett og slett!

Det har vært snakket mye om tabben til Gerrard mot Chelsea, en gavepakke rett og slett, men hallo! Dette er ikke den eneste kampen LFC har tapt poeng. Hadde de bare ikke sluppet inn det og det målet i den og den kampen, eller scoret på den og den sjansen, så hadde det ikke vært noe problem. Nei, det er ikke snakk om en person eller en kamp som har ødelagt mulighetene, man taper og vinner som et lag. Men jeg unner så inderlig Steven Gerrard dette ligamesterskapet. Og i år hadde det jo passet så ekstra godt, 25 år etter Hillsborough-tragedien. Det er liksom noe helt spesielt med akkurat dette året. Ja og så mitt 40-års- jubileum da

Det er fortsatt teoretisk mulig, det kan fortsatt skje et mirakel? Håpet og drømmen ligger der fortsatt – vi gir ikke opp før det er teoretisk umulig. Men om det går som alle innerst inne tror så ser vi bare framover, for neste år ja DA.... Ja da skal Steven Gerrard løfte både den ene og den andre pokalen, så det så!

YNWA

Og det er altså fortsatt håp – et bittelite et   

En siste liten oppdatering

Nå har jeg skrevet mer enn nok om denne ryggen til Barfi og har egentlig tenkt å slutte med det. Men jeg vet det er noen som følger med og lurer på hvordan det egentlig går med jenta vår og da er det mye enklere å skrive en oppdatering her enn å sende meldinger til hver og en. Lat -  jeg???? Neida, tull og tøys ;)

Jeg må innrømme at jeg har vært skeptisk i det siste. Sett og sett og lurt på denne ryggen. Nå har det blitt litt sånn at om Barfi går normalt opp trappa så er hun frisk. Og hvis hun vegrer seg så er det noe galt? Nå har PE sagt en eller to ganger at hun har vegret seg litt for å gå opp trappa. På den annen side så vil Barfi bare være ute nå for tiden så det kan også rett og slett være det at hun heller vil ut enn å gå og legge seg oppe. Barfi jubler så visst ikke om jeg begynner å røre på ryggen hennes. Tja, det er vel bare å innrømme at noen massør har jeg aldri vært…. Det kan ha en sammenheng der? Og vi ser nok litt spøkelser på høylys dag. Men jeg har altså blitt litt skeptisk og begynt å innse at jeg kanskje måtte bestille time på Jeløya likevel for å tatt denne MR’n og innse at det er noe alvorlig galt med frøkna. Ja, man gjør seg jo sine tanker…

I dag skulle vi opp til Turid igjen og jeg hadde bestemt meg for å ta en “alvorsprat” med henne for å høre hva hun fant ut og mente. Barfi var som alltid like overlykkelig over å se Turid og var høylytt utålmodin mens Turid “pulset” henne. Det syns Barfi er fullstendig bortkastet tid. Jeg forstår fortsatt ikke helt hva denne pulsingen er, men Turid sa at den var veldig bra i dag. Turid tok en nøye gjennomgang av hele Barfi idag. Og konklusjonen var at hun var veldig fornøyd Hun finner jo alltid noe “galt” og nytt. Men det som var så ille forrige gang var helt borte. Og det var Turid egentlig overrasket over. Hun hadde forventet å finne igjen rester av det. I dag var det litt småting som hun fikset der og da. Og så var det noe nytt som kunne tyde på at hun kanskje hadde sklidd eller noe og fått en liten strekk. Men i dag ble det ikke noe stikking, ikke noe magnet-behandling. Bare massering for å få vekk disse småtingene.

Turid sa nok en gang at her er problemene muskulære. Og at det hele tiden er nye ting er veldig positivt. Hadde det vært den samme vondten hver gang så ville det betydd at det er et underliggende problem som var vanskeligere å få bra. F.eks et prolaps. Turid var enig i at det å ta MR selvfølgelig er kjekt med tanke på å ha et “bevis” på at det ikke er noe feil der. Men hun hadde ikke gjort det. Hun var ganske enkelt overbevist om at de ikke kom til å finne noe galt. Forøvrig har hun selv vært der og tatt MR av en av sine egne hunder. Så hun vet hva det er og.

Så nå er jeg veldig lettet og  fornøyd Det var nesten så jeg begynte å fable om et bittelite agility-stevne igjen… Neida, det skal vi selvfølgelig ikke. En ny time ble bestilt om 6 uker, mest for å få bekreftet at det hjelper å la Barfi være pensjonist.