Nytt besøk hos Turid/Dyrealternativen

 

Barfi ble som nevnt dårlig i begynnelsen av forrige uke. Nå begynner jeg i det minste å forstå hva som skjer. Først var det ag’n som satte sine spor, så var det en intens og morsom lek som satte enda større spor. Og noen dager seinere så traff hun også på en hund som hun fikk leke med. Med samme resultat. Nå er dette at Barfi treffer på andre hunder som hun har muligheten til å få leke med noe som skjer ytterst sjelden. Sånn ca en gang hvert skuddår. Ja bortsett fra å leke med Nora da, men det er ei lita bikkje. Tror kanskje det er en forskjell der. Mandag satte vi kursen mot Feiring og Turids magiske evner. Og ja, det var mye vondter å finne. Men de var nye og ganske lett å fjerne. Barfi gjespet og dempet det hun kunne. Turid sa hun pratet med hele kroppen og viste akkurat det samme som Turids hender fant. Vondt i en del av ryggen på høyre side og en vond venstre skulder. Ja der skreik Barfi til.Turid masserte, strakk,bøyde, flyttet på knuter. 

Mens Barfi lå der så  tillitsfull, tålmodig og finner seg i alt og slappet mer og mer av. Ja bortsett fra å bli lagt på siden, der må det noen triks til for å få henne på plass. Og så det å bli stukket i poten helt til slutt, ja da syns Barfi grensen var nådd. Det var virkelig slemt gjort, spør du henne. En del av denne behandlingen sa Turid at gjorde skrekkelig vondt. Og hadde det vært meg som hadde ligget der hadde jeg garantert nektet å betale for meg. Men ondt skal ondt fordrive, er det ikke så? Og så på med strøm/magnet-matta en god stund.

Den virker veldig bra på Barfi. Og Barfi er nesten god som ny. Nå skal vi holde Barfi langt unna agility-trening og lek med andre hunder. Og så drar vi tilbake til Turid om tre uker. Da blir det spennende å se om hun fortsatt er i fin form eller om noe av dette har kommet tilbake igjen. Nå håper jeg jo at jeg har funnet ut hva som får fram disse vondtene og at det å holde henne unna dette skal resultere i at Barfi holder seg i fin form. Vi har jo trent ag 1-3 ganger så og si hver eneste uke og det betyr jo at hun jo aldri fått sjansen til å bli bra.  Fikk også noen flere tips for å hjelpe til en del selv.

Det er nå godt med litt kos og nærhet mens disse mattene driver å vibrerer og durer i vei.

At agilitykarrieren er over er, ikke noe stort problem. Men det er litt vanskeligere å innse at vi ikke engang kan ta bare en “liten en” Bare en kjapp tur gjennom slalommen eller over to-tre hopp rett fram, sånn bare for moro/test. Jaja, det går nok det og. Det er i hvert fall litt godt å se at det ikke bare var en elendig jobb av meg som gjorde at det gikk så innmari seint og dårlig med oss det siste året. Det var faktisk en årsak til det. Selv om den årsaken var veldig trist.

Jeg har fått et tips om å dra til Jeløya dyreklinikk for å ta MR/CT av ryggen hennes. Det hadde jo vært greit å sett om det ligger en årsak der.  Men, jeg får nå se hva jeg gjør. For hva gjør jeg da? Operasjon er uaktuelt. Gå på smertestillende er uaktuelt. Da er det bare en ting igjen. Så jeg lever i håpet om at det vi holder på med nå er løsningen.

En liten oppdatering på ryggen - igjen…

Som nevnt så virket OK, ikke bra med ok på mandagsmorgenen. Og da jeg kom hjem om kvelden så fortalte PE at han hadde hatt henne med seg på jordet. Der kom naboen med en golden retriver/labrador som var på besøk. Og disse to hadde lekt masse. Full fart opp og ned fra bekken, rundt og rundt osv.  Jeg tenkte: 1. Hæ, er det mulig, med den ryggen? 2. Hurra, da er hun bra igjen! PE fortalte også at Barfi hadde gitt seg med leken etter en stund selv om den andre ville leke mer. Litt etterpå så hadde det kommet noen andre gående på jordet og Barfi hadde sprunget bort til de også i håp om mer leking. Det var ikke den andre hundeeieren enig i så Barfi ble ropt hjem igjen. Men dette tydet jo på at Barfi var helt fin igjen   Så feil kan man ta! Om kvelden gikk hun helt skeivt. Og hun måtte bæres opp trappa. Om natta våknet jeg av at hun peip, så vi gikk ut en tur, men da satt hun seg bare ned og ville ikke gå noe sted. Det var tydelig at Barfi ikke hadde det godt. Jeg var veldig glad for at vi skulle til Turid litt seinere på dagen.

Men nok en gang tok jeg feil. Turid var blitt sjuk og timen måtte utsettes. Det var en aldri så liten nedtur. Ja, hva skulle vi gjøre da? Ringe dyrlegen? Turid hadde tilbudt å prøve å ordne time hos en annen hundefysioterapaut? Vente å se litt? Jeg valgte det siste. Barfi ble bedre og fikk i tillegg litt smertestillende. Jeg tok henne med på tur. Det sies jo på folk atå  gå tur er det beste som er? Det var vel ikke akkurat en strålende glad Barfi som ble med på tur, men det er hun jo aldri i regnvær.  Jeg er fortsatt overbevist om at den frøkna ikke er klar over at hun er en lapphund  

Men så fort hun fant en snøflekk, ja vi har fortsatt rikelig av dem, så begynte hun å gnikke nesa si i snøen på lapphund-vis.(gammelt bilde) Flere ganger. Hurra! Det kunne hun umulig gjøre viss ryggen var veldig vond? Farten var normal igjen og da vi gikk på to elger var hun klar for å dra meg etter dem. Disse to elgene har vi truffet på hver dag vi har gått i skauen den siste uka. Denne gangen kom vi litt brått på og de var bare 20-30 m fra oss. Nå stakk de med en gang, vanligvis står de jo bare helt rolig å ser på oss. De er jo ikke skauens konger for ingenting. Forrige kveld hørte jeg forresten en rar lyd, tror det var elgen som “prata”?

Da vi kom hjem så hoppet Barfi opp i sofa’n. Hun var helt klart i bedre form Det er kamera som gjør at hun ser litt molefunken ut her eller et sånt, jeg får vel lov til å ligge her?-blikk.

Og PE ble møtt med en Barfi i fult firsprang og belønnet med et okseøre, Barfi altså

Jeg tenker som så at hun er litt sånn som folk som sliter med ryggen. De kan våkne opp en dag og ha veldig vondt i ryggen og spørre seg selv: “Hvorfor? Jo selvfølgelig, jeg flyttet en tung stein i går. Det burde jeg ikke ha gjort.” Det passer som kjent aldri med sjukdom. Det hadde vært veldig interessant å hørt hva Turid fant sånn rett etter en veldig vond dag. Nå krysser jeg fingrene for at Turid blir fort frisk igjen. Og så ser vi fram til timen på mandag isteden. I mellomtiden skal Barfi ta det med ro og ikke drive med for mye leking. Ag-banen skal ryddes vekk.

OK, jeg tar tilbake det med at Barfi ikke er klar over at hun er en lapphund. Jeg var nettopp en tur i låven for å forte meg med å så noen frø før jeg skal på jobb. Barfi er jo ikke veldig ivrig på å gå dit, det er jo der ag-banen er. Så henne gikk jeg bare i fra på tunet. Men hva møter meg når jeg kommer ut igjen )? Jo Barfi ligger på tunet(ikke overraskende, i regnværet, for å passe på meg. Selvfølgelig! Hun er jo en gårdshund! Staaakar, jeg fikk nesten vondt av henne der hun lå i regn/sludd og passet på meg. Hun kunne jo ha gått opp og lagt seg på plassen sin på trappa, der er det tak over. Men nei da, hun er en gårsdhund, da passer man på sine folk! Og når jeg først er i gang igjen, så må jeg fortelle om den dagen jeg så henne ligge utenfor låven. Hun hadde ikke merket at PE hadde gått ut en annen vei og faktisk satt inne i stua. Barfi lå og passet på / ventet på PE som hun trodde var i låven.

Er agility-karrieren over?

Jeg var som nevnt litt skeptisk da jeg dro nedover Vårsprætt’n på Melsom. Hvorfor? Jeg var veldig usikker på hvordan Barfi ville gå. Er hun helt bra? Hvordan er hun på banen, jeg har jo som vanlig trent altfor dårlig. Men jeg må jo bare få nevne at hun gikk en super slalom her forrige kvelden. Det var skikkelig WOW! Ja sett i forhold til hva vi vanligvis får til da... Men vi dro nå avsted og da vi kom fram var Barfi tydelig ivrig. Peip og dro mot hallen. Og på oppvarmingen var hun også ivrig og i godt humør. Ville hilse på alle bikkjer. Nesten så jeg begynte å lure på om løpetida var på gang? I så fall alt for tidlig etter mine beregninger, så det tror jeg ikke noe på.

2M

Så var det løpene da. Denne gangen var det klasse 3 som begynte og så og si alle disket! Kun 2 i hver klasse kom igjennom. Begynte å bli skeptisk da ja.... Heldigvis var det en atskillig enklere bane vi skulle gå. Men heller ingen løpebane slik Barfi ønsker. En del rundtom-hinder og fartsdrepere og med vippe allerede som hinder nr 4. Jaja… Og nei, det ble ingen suksess. Vi kom igjennom uten noe problem, men noen superfart var det så langt derifra. Veldig seint over vippe og bom og en treig slalom. Det som var mest gledelig var at vi hadde brukbar fart i tunellene. Det er en framgang. Men skuffende seint altså.

5. plass (9 startet) 14,61 tidsfeil Gj.sn.fart 2,55 m/sek. Dommer: Uschi Hornung

H2M

Så var det hopp. Jeg hadde jo et lite håp om at her skulle vi få opp farta. Her er det jo verken vippe eller bom som skremmer. Banen var også veldig fin. Et par rundt-hinder her og, men en litt bedre åpning og en perfekt avslutning med 4 hopp rett fram til mål. Med litt flaks så øynet jeg et lite håp om at dette kunne bli et brukbart løp. Men jeg merket allerede da jeg tok Barfi ut av buret for å varme opp at hun ikke var spesielt ivrig. Måtte nesten dra henne med meg. Men jeg gikk nå ut og varmet opp med litt jogging og løping og masse godbiter. Glemte å tenke på banen gjorde jeg og, så jeg måtte ta en liten panikkkikk på de to som startet før meg for å komme på hvordan den var. Jeg syns egentlig vi kom ganske greit i gang og at vi gikk brukbart fram til hinder 11. Der stoppet det opp. Og så var det et strekk fra hinder nr 14 og bort til nr 15 som var slalom med en litt lei inngang. Mellom der sto muren som egentlig sto helt logisk til for at de skulle hoppe over den. Det syntes også Barfi, eller kroppen min sa det kanskje…. Så jeg måtte skrike HER. Barfi stoppet da opp og så spørrende på meg «skal jeg hoppe over her eller hvor skal jeg?» Og ble stående der en god stund før jeg fikk henne inn i slalommen. «Er det slalom jeg skal gå? Jammen hvorfor sier /viser du ikke det da?» Slalommen ble gått, ikke spesielt fort, og en av de som så på sa at det virket som at Barfi liksom kviknet til da hun ble trygg på hva hun skulle. Og du verden, de siste 4 hoppene til mål gikk superbra! (hinder 20 på tegningen var ikke med) Men en sørgelig dårlig tid ble det på oss. Vet ikke hvor mye tid som gikk der ved muren/slalommen, men det var ikke hele årsaken.

7. plass (13 startet)17,17 tidsfeil gj.sn.fart: 2,34 m/sek Dommer: Peter Holmberg

Jeg var ganske innstilt på at dette kunne bli vårt siste stevne da jeg dro nedover. Det er på tide å innse at det ikke er noen vits i å holde på med dette hvis vi ikke får opp farta på stevner. 15-20 tidsfeil syns selv ikke jeg er noe moro å holde på med. Så jeg hadde satt meg noen krav før jeg dro. Mindre enn 5 tidsfeil = melde på Mosse-stevnet tvert. Mer enn 10 tidsfeil i begge løp = en lang pause og ikke stille til start i vår i hvert fall. Og spørsmålet var også om vi skulle bli med på AG-kurs/IF-treff i Andebu? Resultatet ble jo langt dårligere enn 10 tidsfeil. Men så var det jo veldig moro å være med på stevne igjen da. Treffe de andre som jeg bare treffer på stevner. Se på hvordan de gikk og glede seg med dem over gode løp og sukke fortvilt over bittesmå feil som ødelegger løpene deres osv. Jeg dro hjemover grublende over om jeg skulle melde på kurs eller ikke og om jeg skulle melde på stevne på Brårud i mai. Noe påmelding på Moss var i hvert fall ikke aktuelt. Hmmm hva skal man gjøre 1. mai da??

Kanskje var det ikke bare sliten og trøtt Barfi er her, men har det vondt også her hun ligger på soverommet til pappa i Stavern etter stevnet?

Dette var på lørdag. På søndag la jeg merke til Barfi som jaget kråker i full fart på jordet. God trim tenkte jeg. Men jeg så også at kråkene var tilbake bare minutter seinere og at Barfi da bare ble stående å se på dem for så å tusle inn på tunet igjen. Sliten alt? Eller fornuftig nok til å innse at de kråkene kom hun ikke til å greie å holde vekk uansett hvor mye hun sprang? Eller en annen årsak?

Etter at PE hadde gått en tur med henne på kvelden så tok jeg henne med en tur ned i låven for å trene litt. Hun åpnet ikke med noen stor fart akkurat. Men det er jo ikke så unormalt. Men så begynte jeg å legge merke til at hun vegret seg for å hoppe? Hvis Barfi sto nærme hoppet så ville hun rett og slett ikke hoppe, hun gikk rundt isteden. Ikke likte hun at jeg begynte å se på ryggen hennes heller. Vi fortsatt litt til. Hvis hun hadde flyt og fart så gikk det greit. Så ga vi oss og gikk en tur. Og jeg tenkte ikke noe mer på dette. Før jeg skulle legge meg. Barfi var som vanlig ute. Da jeg tok henne inn så jeg at hun vegret seg for å gå opp trappa? Nå er det ganske høye trinn på trappa vår, spesielt det første trinnet, men det skal da ikke være noe problem for en hund! Så var det å gå opp trappa til loftet. Også her gikk hun da merkelig forsiktig? Og da det var toi trinn igjen så ville hun ikke mer. Her var det noe galt!!

Jeg begynte å tenke på den gangen hun hadde det så vondt i fjor. Da dyrlegen mente at hun hadde noe slags mageknip. Hun virket jo bra morgenen etterpå, men så så vi at hun sleit med å gå i trappa seinere på dagen. Så jeg begynte tenke etter, når var dette? Var det etter agility-stevne det osgså? Jammen godt jeg blogger, for der fant jeg det igjen. Og ganske utrolig, det var dagen etter Vårsprætt’n på Melsom i fjor! Ikke at jeg tror dette har noe med Melsom å gjøre, men det er jo ganske utrolig at det er akkurat etter det samme stevnet. Og når jeg ser på resultatene fra i fjor så begynte vi jo sesongen med en del raske løp. Jeg syns jo at vi virkelig var på gang. Da var det jeg som klønet det til med dårlig handling som ødela en del løp. I tillegg til at Barfi plutselig begynte å bli redd for å springe over bommen. Men bortsett fra det så hadde hun raske løp og vi hadde stort sett løp på 0-5 tidsfeil. Dette var t.o.m. stevnet på Melsom. Men så var det mye tragisk dårlig løp framover med ekstremt mye tidsfeil. Joda vi hadde en del brukbare/gode løp på høsten, ja til og med superløpet på 4 m/sek. Men da var det snakk om løpebaner. Og da er vi jo tilbake til det med å kunne ha fart og hoppe rett fram. Med rundt-hinder så blir det jo til å satse rett foran hoppet og noe mer vridning. Selvfølgelig kan man få til mer flyt der også, men der er det jo min handling som er for dårlig og ødelegger igjen. Så nå sitter jeg altså her og blir mer og mer overbevist om at noe skjedde den helgen i fjor vår som Barfi har slitt med siden. Stakkars Barfi! Jeg tror Barfi rett og slett ikke tåler å holde på med agility. Så jeg er ganske sikker på at svaret er: ja, vår agility-karriere er over

Dette bildet er fra vårt 1. utestevne. Gleden var stor over at Barfi hoppet over muren for første gang etter å ha vegret på den i de 2 stevnene vi hadde gått før denne 1. mai i Moss 2011

I dag mandag så går det greit å gå i trapper. Og PE sa at Barfi hadde lekt masse med en annen hund på jordet i ettermiddag. Da hadde det ikke vært noe å si på farten. Rare greier. Heldigvis har vi fått time hos Turid i morgen. Så får vi bare krysse fingre for at noen behandlinger + å holde oss unna agility vil sørge for at Barfi får være i god form igjen.

Uff dette kommer til å bli en stusselig vår. Ikke noe agilitystevner, ikke skal jeg på Frya-treffet og noe ag-kurs og IF-treff i Andebu er det heller ikke noen grunn til å dra på. Og hva gjør jeg med agilitybanen min? Jeg har ikke helt lyst til å selge/ gi den bort heller. Jeg har jo vært veldig klar på at jeg ikke skal ha noen ny hund, men plutselig har det sneket seg inn en ny tanke: kanskje jeg skal ha en ny valp? MEN så er jo jeg meg da. Ikke frister det å begynne med vasking av dammer i tide og utide. Jeg står opp tidlig nok som det er om jeg ikke skal begynne å gå ut med en valp hver natt også. Og uansett hvor gode forsetter jeg har, så kommer jeg ikke til å trene på langt nær så mye som jeg bør.... Jeg tror jeg får begynne med å gjøre en innsats med å bedre kondisen min jeg. Skulle jeg få til å komme i brukbar form og matchvekt så kan jeg heller begynne å gruble litt igjen...

En liten Vestfold-tur en lørdag i april

Med en stor porsjon skepsis satte jeg kursen mot Melsom. Jeg hadde meldt oss på vårstevnet i agility. Denne gangen skulle jeg ikke starte før nærmere 12 så jeg kunne egentlig ligge litt lenge og ta det med ro. Siden jeg liker å møte opp tidlig så møtte vi opp nesten like tidlig som vi pleier. MEN jeg hadde sjekket ut at det var en cache eller to i området. Så jeg satte bare ifra meg stolen og buret sånn at vi hadde sikret oss plass sammen med de andre fra RASK. Og sto og prata lenge nok til å registrere at det var akkurat like kaldt inne i ridehallen som det pleier. Jeg begynte å angre på at både stillongs og tjukk vinterjakke lå igjen hjemme. Jeg lærer aldri! Jeg tok med meg Barfi og Gps’n og forlot hallen og alle agilityfolka. Vi skulle gå en ekstra lang luftetur.

Jeg vet jo fra før at det er fint å gå tur her. Men nå skulle jeg altså finne veien til Trælsodden og jeg trodde ikke det var det samme stedet jeg har gått til før. Tja hvor skal jeg gå her? Følge veien til høyre eller stien til venstre?

 

Det går en del stier her. Kartet på gps’n min viser ikke stier så den var det ikke så mye vits i å se på. Jeg har heldigvis et veldig godt norgeskart på mobilen som i tillegg viser akkurat hvor jeg er. Så lenge det er dekning der jeg er… Heldigvis var det det og jeg måtte ta fram det innimellom for å vite hvilken vei jeg skulle velge. Vi gikk helt riktig og er nesten framme.

Barfi var litt nysgjerrig på alle fuglene som lå ute i vannet.

Etter litt leiting så  fant jeg cachen også.

Og jeg fant ut at den lå bare 100 meter fra der vi var for 2 år siden da vi gikk tur hit i finværet. Det var den gangen vi hadde under 5 tidsfeil det….

Våren har kommet litt lenger i Stokke enn hos oss.

 

Vi burde visst tatt med oss turorienteringskart også

Så var det på tide å gå tilbake til ag-stevnet igjen. Mye spennende å lukte på syns Barfi.

Melsom er landbruksskolen i Vestfold. Det var i hvert fall det i min ungdomstid. Kjenner flere som har gått her. Nå er jo ikke landbruksskole det det var….  Men sånn det er nå så er det først og fremst hester det er fokus på + hunder, Ser det er en del brakker = “hundehus” med hundegård utenfor på plassen her.

Det er litt av et anlegg med ridehaller, staller, masse “garder” vet ikke hva det heter ute, ridebaner og galoppbaner osv. Jarlsberg travbane ligger jo ikke langt unna så her kan de jobbe med det meste når det gjelder idretten hest.

I mellom de to løpene våre så tok vi turen ned i veikrysset. Der lå det også en cache som var lett tilgjengelig. Melsom mølle.

 

Det så ut som et fint sted. Virker som det her er noe nytt og noe gammelt som er samlet for å gi et historisk innblikk i hva som har vært.

Etter stevnet tok vi en liten tur til Stavern og en kort luftetur før vi vendte nesa mot Maura igjen.

Kan jo ikke si annet enn at det er ganske idyllisk i Stavern

Hvordan det gikk med agilityen? Tjaaa  det må visst inn i et nytt innlegg. Har en del å skrive om der og…..

En cache-helg

Vi fant flere slike bokser hengende i et tre denne helgen.

På lørdag fant vi ut at vi skulle kjøre en tur for å se etter noen cacher. Vi har kun logget 1 cache hittil i år, så det var på tide å komme igang igjen. Vi har logget så og si alle her i Nannestad, men i nabokommunene så er det ikke så mange cacher vi har logget enda. På vei til den første cachen så fant vi ut at vi skulle logge den ved kirken i NordKisa og. Det er jo nesten alltid cacher ved kirker. Nå lå ikke kirken i sentrum, viste det seg, så det var ikke bare å stikke bortom og da vi kom fram så sto det en bil med sjåføren inni akkurat der vi skulle ut og se etter cachen. Så da droppet vi den. PE fant noe han trodde var en snarvei til den neste. Det var tortalt feil. Vi kom nemlig nesten tilbake til kirken igjen. Lokalkunnskapen er ikke så stor i den delen av Romerike tydeligvis. Men nå var i hvert fall bilen borte og cachen ble fort funnet. Ser at mange skriver at den var vanskelig å finne. Kanskje fordi de bruker øya til å se med og ikke handa som jeg gjorde? Så satte vi kursen mot Svanfossen sluser. Ja for det er faktisk sluser her i området også, ikke bare i Telemarkskanalen og Sootkanalen som jeg har hørt om tidligere.

Det var kun et slusekammer her. Men det holder det. Det er mulig å komme seg med båt opp i Mjøsa. Det var fint laget til og et fint besøkssted i finværet. Cachen ble enkelt funnet av PE. Jeg merker at med mine 1,63 på strømpelesten så må jeg enten ha med PE eller en krakk skal jeg finne enkelte cacher. De ligger nemlig så høyt at jeg ikke ser og eller ikke får tak i dem.

Et annet sted som er et kjent historisk sted er kirkeruinene på Nes. Nok et sted på Romerike som jeg har hørt og lest om, men bare kjørt forbi. Men med en cache i området så blir det straks mer “nødvendig” å stoppe. Jeg ble overrasket over hvor mye av kirken som faktisk fortsatt sto. Det er jo nesten bare å legge på nytt tak.

 

Det pleier å være konserter her ei uke i året.

 

Solide vegger. Kontraster klokketårnet er ikke så mange årene gammelt

 

Det har gått flere store leirras her. Og kister fra garvplassen ble finni flytende i Glomma.  Og selvfølgelig mye annen elendighet, men det var det jeg beit meg merke i. Ikke så vanskelig å forstå at stedet heter Nes, når man ser på kartet. Her møtes Vorma (som kommer fra Mjøsa) og Glomma.

Og når vi først kjørte rett forbi så kunne vi jo stoppe på Stein skole også. Enda et sted vi burde ha vært… Vel her må vi dra tilbake en gang museet/skolen er åpen. Det hadde vært moro å sett hvordan denne eventyrskolen som jeg har lest om, ser ut. Det skal være masse malerier på veggene der.

Alt i alt logget vi 5 cacher, alle lå sånn til at vi fikk logget dem uten mange nysgjerrige blikk. Det liker vi!

Lørdag holdt vi oss i Nes på Romerike, søndag satte vi kursen mot Nord Odal.

 

1. stopp var på grensa mellom Eidsvoll og Nord-Odal. Og så kjørte vi et lite stykke mot to cacher som het Backe Gabrielsen. Disse cachene var lagt ut der det var omlasting av et lass med smuglercognac. Eller var det stjålet fra polet? husker ikke. Artig å se hvor nyhetene på Tv faktisk foregikk. Det har skjedd en del i de “dype skoger” rundt her tydeligvis. Øde og samtidig ikke så himla langt fra Oslo. Så satte vi kursen mot sentrum i Nord Odal. Tusenårsstedet og båthavna i Sand ble besøkt. Et flott sted dette. Vann i form av elv, innsjø, hav gjør alltid noe med et sted syns jeg.

 

Vi var innom Sigurd Hoels barndomshjem også, men det fristet ikke å leite etter cachen midt i glaninga fra bolighusene som lå rundt. Så den lot vi få bli ifred for oss. Det var flere cacher i området, men vi to bare noen av dem. Vi kjørte videre langs Storsjøen og avsluttet med å logge en av de få i Nannestad som vi fortsatt ikke har tatt, Nemlig Vigsteinen. En stein som det knytter seg et sagn til. Et sagn som gjør at denne steinen ser ut til å få bli stående i fred midt ut på jordet. det betyr nemlig ulykke å flytte den. Det har de fått merke de som flyttet på den en gang og steinen ble raskt satt tilbake der den sto.

Hele 14 cacher logget vi denne helgen. Det er neimen ikke verst til å være oss. Tror kanskje jeg skal droppe agility og andre hundeaktiviteter i år og heller satse på geocaching. Det er litt mer “familievennlig”  Vi har mange cacher i passe bilturavstand og også mange gåtur-cacher ikke så altfor langt unna. Det er bare å sette seg ned å planlegge turer. Må jo i hvert fall ha som mål å komme oss opp på Fjellsjøkampen igjen i år.