På valgdagen 8. september klaffet absolutt alt sånn turmessig. Nøve trosset slitne bein etter mange dager på rad med jobbing, tok turen over fjellet på morgenkvisten, i tillegg bestemte sola seg for skyve gråværet foran seg en dag eller to til.
Bilene våre ble strategisk plassert og i 11-tiden kunne vi vandre med freidig mot av sted mellom turist-hyttene på Østerbø.
Det tar ikke så lang tid før vi har flott utsikt mot Nesbø
Allerede nå måtte vi til stadighet stoppe opp og se oss rundt.
Og så var vi framme ved den første "umulige" fjellveggen med en liten utfordring for dem som ikke liker bratte skrenter og høyder, Nesbøgalden. Etter at det er sprengt ut en sti her i 1930 så er det lett å gå, men tidligere var det festet en stige (vannrett) man måtte gå på for å komme seg forbi her. Fedriftene måtte gå en lang og bratt omvei.
Når man ser tilbake så ser det jo helt umulig ut å komme seg forbi der.
Nesbø er en av de mange nedlagte plassene som lå i Aurlandsdalen. Nesbø ligger fint til her inntil Nesbøvatnet 806 moh. Nå en godt vedlikeholdt fritidsbolig. Denne plassen ligger jo forholdsvis enkelt til i våre dager.
Da vi gikk Aurlandsdalen for 4 år siden gikk vi oppom Bjønnstigen, denne gangen holdt vi oss nede i dalen. Ble litt overrasket over å komme til denne rolige plassen. Her var det laget til en slags leirplass for de som vil overnatte i telt. Tror det kalles Likkista her.
Nå må jeg nok innrømme at selv om jeg syns det var spennende å gå ned Bjønnstigen, så går man glipp av mye spennende nede i dalen. Ja takk , begge deler.
Turen fra Østerbø til Vassbygdi er 19 km lang. Opprinnelig er dette en del av den korteste ruten mellom Aurlandsvangen og Hol og derfor en av de viktigste forbindelsene mellom Vestlandet og Østlandet.
Det er neimen ikke enkelt å se hvordan det er mulig å komme seg fram her heller. Ikke lett å se, men turfølget mitt står til høyre for buska i bildet.
Deler av stien er laget til ved å sprenge ut og mure opp passasjer. Først i 1870 var det mulig å komme fram med fedrifter forbi Sinjarheimgaldene og på 1930-tallet kunne de gå Nesbøgalden også.
Fasinerende, vilt og vakkert
og litt spennende.
Findus og Tølle hadde ingen problemer med å komme seg fram.
I hodet mitt så tenker jeg at denne turen er en 19 km lang nedoverbakke, men det er jo fullstendig feil, det er mye opp og ned i løpet av turen. Her ved Heimrebø valgte vi å ta den første pausen. Tenkte ikke over det før etter en stund, men vi satte oss altså ned på det eneste stedet på turen der vi ser bilveien på turen.
Det var greit å ha noen partier der det ikke vi gikk ute på kanten av en stupbratt fjellside. Her kunne vi liksom slappe av litt.
Berekvam, en av de ca 10 plassene i Aurlandsdalen. Greit at de stort sett var sjølberget og dermed ikke så avhengig av å "reise på butikken". De lå faktisk ikke så øde til den gangen, i og med at ferdselsveien mellom øst og vest gikk forbi.
Et liten avstikker til Vetlehelvete hører med. Denne jettegryta er diger med skummelt svart vann og langt i fra elva. Det er nok isbreen og ikke elva som har gravd den ut.
Elva snor seg nede i bunnen mellom loddrette fjellsider i en canyon. Det ble tatt veldig mange bilder, men jeg greier uansett ikke å beskrive hvordan det er.
Etter å ha vært høyt over elva en stund er vi nå på vei ned til elva igjen
Jeg lurer på hvordan det ville sett ut med full vannføring? Det meste av vannet går jo i rør inni fjell på sin vei til kraftstasjonene til det som var Oslo lysverker.
Det er lett å glemme for elva går jo stadig stri forbi oss og lager mye lyd. Her ved Bridlebrui, brua over til Bridleuri og Teigen. Vi skulle ha vært en tur der nede, men nå er jeg ganske sliten allerede og orker ikke tanken på å måtte gå opp igjen derfra. Det ser ut til å være både jettegryte og en bra foss under brua.
Nå nærmer vi oss Sinjarheim, men jammen er det en lang og seig bakke for å komme oss opp dit. Utsikt mot Teigen fra brua over Veiverdalselvi.
Sinjarheim 590 moh. Plassen ble fraflyttet i 1922 og ble brukt som støl etter det, fram til 1964.
Sinjarheim er et klyngetun der alle hus står veldig tett
Nå var det godt med matpause nr to for dagen. Det er også greit å hvile beina litt, før vi begynner på de siste 7 kilometerne som er igjen.
Sinjarheimgalden, det ser jo ikke ut som det er mulig å komme seg fram her.
Og det var det heller ikke før det ble sprengt ut en vei i fjellsida her. Stien går videre i slynger bratt nedover mot elva.
Kaldaholet. Naturens eget kjøleskap. Jeg vet ikke om dette er ei ljo. På Vikesland var det flere ljoer som er bunnløse sprekker ned i fjellet som det sto kaldt ut av.
Her nede gikk sauene fortsatt.
Almen, den nederste plassen. Den kjennetegnes av huset som er trygt plassert for ras, under en kjempeheller.
På siste delen av turen er bjerketrærne byttet ut med annen frodig lauvskau, men fortsatt steinurer og mye stein.
Etter fantastisk tur som inneholder så mye både av historie, natur, vann som renner stille forbi, snirkler seg mellom svære kampesteiner eller kaster seg utfor fossende stryk og så spennende stier i bratte fjellsider, så var det tross alt godt å komme ned til Vassbygdi. Et siste blikk tilbake. Stonndalen inn dalen til høyre og Aurlandsdalen inn til venstre. Kanskje vi skal gjøre alvor av å utforske stiene på den andre siden av elva engang?
Tusen takk for at dere fikk muligheten til å bli med på tur denne dagen, Nøve, Tølle og Findus.