Her kommer det en bildebonanza av norsk gråstein....
Tja, jeg kan vel fastslå at det ble begge deler av en aldri så liten undervurdering turen og overvurdering av egne evner. Det var i hvert fall en skikkelig tabbe å for en gangs skyld velge joggesko og ikke tursko.
Jeg hadde fått det for meg at jeg skulle ta turen ned til Brufjellhålene. Det begynte forsiktig.
Jeg ville ta med meg en avstikker til Oddan så da valgte jeg den snille stien til å begynne med.
Her var det hav så langt jeg kunne se.
Men jeg skulle holde meg inne på land, noe som betyr oppover
Joda, det fristet helt klart med et bad, men jeg nøyde meg med å se Sandvika på avstand. Det var rullestein og ikke sand.
Det var stort sett flott utsikt på hele turen. Fyrlykta på Oddan i midten på bildet her.
Det gikk stort sett oppover. Jeg sleit en del med å se hvor stien gikk. Det var mange stier / tråkk og ikke spesielt god merking. Sannsynligvis fordi jeg gikk en sti som ikke var den mest brukte.
Da var det godt å se en tydelig sti og andre som var ute og gikk. Det fristet nemlig ikke å gå feil i dette området.
Ok, det er ned der ja...
Men først må en finne en farbar vei. Det var opp her jeg fant ut at joggesko ikke var fornuftig valg. De hadde for dårlig grep på glattskurt fjell. Men jeg kom meg opp på et vis og ned igjen på den andre siden.
Og så var jeg framme der "alvoret" startet. Damen i rosa hadde høydeskrekk så jeg er litt usikker på om hun hadde hatt en fin tur.
Det var bare å ta et godt tak i wiren som var lagt ut og håpe på det beste. Jeg begynte å bli skeptisk allerede her.
Så var det et lite stykke med steinur som var grei nok.
Men så ble jeg virkelig skeptisk. Jeg var ikke aleine og fant det best å sette meg ned for å slippe andre forbi. Det var kø av både de som skulle ned og de som skulle opp og ingen plass til at man kunne gjøre begge deler.
Og dette partiet var det som var vanskeligst å komme seg ned. I hvert fall med sko uten godt grep. Jeg begynte å lure på om jeg kom til å komme meg ned? Jeg forsto nå at det var en stor fordel at fjellet var tørt. Selv da var det glatt med mine sko.
Jeg hadde jo lest at det skulle være slike bøyler å gå i, men det var ikke fullt så enkelt som jeg hadde tenkt meg. Og noen av de spinkle bøylene var bøyd nedover. Kunne jeg stole på at de tålte vekten av meg?
Men jeg kom meg ned. Og da var det bare å si WOW!!! Her snakker vi kunstverk av naturens eget arbeid.
Det ikoniske bildet som alle tar.
Denne jettegryta hadde sin helt spesielle form og var mye dypere enn de andre.
Det ble en god pause her for å suge til seg inntrykk, for jeg regnet ikke med å komme hit flere ganger.
Men jeg måtte jo komme meg opp igjen.
Aldri så lite skeptisk. Bare det å komme seg over dette glatte feltet.
Men det å komme seg opp gikk jo som en lek
Nå var det bare å dra seg opp eller gå i stigen. Alt virket så mye tryggere nå. Det er jo alltid lettere å gå opp enn ned.
Så var jeg ferdig med det verste skaret.
Men det var fortsatt noen bratte strekninger igjen
før jeg var helt oppe på toppen av Brufjell hele 190 moh.
God og svett i luggen så var det godt med vinden som blåste ganske bra.
God utsikt i alle retninger - vest
øst
Jeg gikk noe i skau også
Så var jeg nede igjen på "trygg grunn" med flott utsikt over den idylliske grenda Roligheten
Jeg gikk alle disse strekene bortsett fra den korteste røde streken og bare den nederste delen av den grønne, siden PE kjørte og hentet meg.
Det er nesten fælt og si det, men årsaken til at det ble sørlandsferie på oss i år var at jeg begynte å google da det polske paret druknet på sin tur ned til Brufjellhålene i mars. Da jeg så leste litt om dette stedet så fant jeg ut at det så ut som et spennende sted å besøke. Heldigvis var det fint vær både dagen før og den dagen jeg var der, for jeg hadde nok også prøvd meg på denne turen selv om berget var litt glatt etter eventuelt regn dagen før. Men hadde kanskje måttet gi opp underveis. Den turen ned var litt mer krevende enn det jeg hadde sett for meg. Litt lenger vanskelig strekning og ikke kun å gå ned en "stige" som jeg hadde sett for meg. Men når jeg greide det, så greier de aller fleste det. Det var mange som gikk da jeg var der, både store og små. De aller fleste, i hvert fall de voksne, hadde fjellstøvler og noen hadde klatresele og brukte sikring, men det var nok kun fordi de har dette. Jeg var som sagt skeptisk på vei ned, men nå er jeg egentlig helt klar for å ta turen på nytt. Nå vet jeg at det går og kan stole litt mer på at dette fikser jeg. Og jeg syns jo egentlig at slikt er veldig moro. Men fjellstøvlene skal på neste gang...
For dette var helt klart en opplevelse og naturen rundt her er bare fascinerende.
Anbefales!
Brufjellhålene ligger ikke så langt fra Sire-Ånas utløp i grenseland mellom Vest-Agder og Rogaland
