Værmeldingene tydet på at planene om å dra nordover i ferien ikke var noen god ide. Vestlandet så heller ikke helt lovende ut, hvis vi ikke passet på å dra avsted mens det fortsatt var godt vær. Denne gangen hadde vi ingen fastlagte planer for hvor og hva vi skulle. Vi skulle ta det litt på sparket utifra hvordan værmeldingen så ut og hva vi fikk lyst til underveis. Men de to første overnattingene var fastlagt. Vågå var plassen for den første natta. Og da passet det jo bra å besøke nevø Ole Jacob og se litt på arbeidsplassen hans.
Og med litt juks så kom vi oss på høyfjellet også.
Sommeråpen bomveg frå Vågåmo. Den tredje høyeste bilvegen i Norge, til toppen av Blåhøe, 1617 m o. h. Panoramautsikt til tre nasjonalparker: Jotunheimen i vest, Rondane i øst og Dovrefjell i nord. Undervegs avstikker til fjellet Vole, startplass for Rikssentret for hanggliding og paragliding. På toppen av Blåhøe er Jetta telekommunikasjonsmast på 67,5 m. Tårnet vart tatt i bruk i 1969. 1500 m3 betong - som vart produsert på stedet - gikk med til bygginga. Bare antennen veier 40 tonn.
Det er bare å slå fast, det er MYE fjell i dette området, på absolutt alle kanter. Dette var en dag med strålende vær. Vindværet fra dagen før hadde gitt seg, det var sol og ca 25 varmegrader nedi bygda, litt mer normal sommertemperatur på toppen. Det var utrolig disig så selv om utsikten var fantastisk så kan jeg ikke akkurat påstå at jeg så så mye av fjellheimen og toppene rundt oss, det var mer at vi skimtet dem.
Så bar det videre oppover dalen. Og denne gangen så la vi inn et koselig stopp hos Berit.
Jeg har til tider mye te på lager, men Berits tesamling gjorde meg målløs av beundring!
Jeg ser at det er mange som skryter av Bakeriet i Lom, så vi la inn et kort stopp der. Og jammen var det mange andre som var der også. Har aldri sett en sånn kø i et bakeriutsalg før.
Her lå det en flott campingplass. Men ikke aktuelt med noe overnatting her for vår del.
På Grotli så lå jammen flyet fra filmen vi så på i vinter eller var det i fjor. Det er ikke hvert år jeg er på kino…
Nattens mål var Olden og en tur opp til Briksdalsbreen først.
Nå har vi sett noen brearmer etterhvert og de er vel egentlig ganske like alle sammen, men det er jo greit å ha vært der. Og jeg innrømmer det, denne var faktisk vakker.
Elva og fossen bidro til det.
Etter to flotte dager med flott vær og flott natur så var det slutt. Vakker natur var det fortsatt, men sola ble bytta ut med skyer og litt regn. Vi satte kursen mot Florø.
Du kan trygt si at dette ikke var den eneste vegstrekningen vi kjørte som fortjente denne prisen…..
Byrkjelo
Da vi kjørte gjennom Hyen så fant vi ut at vi skulle kjøre bortom Sentrum, ja det sto skilt til Sentrum – som viste seg å være en Joker-butikk + kjerka. Tja, joda… det kan vel kalles et sentrum det? Ja og så hadde de jo en flott park, det skal de ha!
Alle vet jo at “oppdageren av Amerika” Kristoffer Columbus kommer i fra Hyen?
Etter hvert som fjellene blir mindre steile og høye så kom vi fram til Florø
Mye har forandret seg siden jeg gikk og tråkket gatelangs og ut og inn av butikker her for å bruke opp noen timer ventetid bare pga noen sek besøk på sjukehuset i Florø 3 –4 ganger.
Så satte vi kursen innover igjen til et sted som jeg tror kun er kjent for en ting, nemlig hotellet sitt.
Huset der det ikke (nesten ikke) finnes en eneste 90 graders vinkel. Alle vinduer og hjørner har en eller annen skjevhet.
Men bortsett fra det spesielle hotellet og sikkert en fantastisk solnedgang for dem som er så heldige å oppleve den, så er det ingenting på Brekkestranda, tror jeg. Men det var artig å ha sett dette.
Den fjerde dagen så var det definitivt slutt på finværet og det regnet til tider ganske mye. Planene våre om å ta et gjensyn med steder som Jostedalen, Veitastrond og ikke minst besøke kjente i Indre Sogn ble avlyst. Vi bestemte oss for å sette kursen mot fjellet isteden. Men selvfølgelig en omvei rundt i Ytre Sogn.
Og her kan man trygt snakke om smale veier! Og så må man kjøre ferger og vi hadde en lei tendens til å komme like etter at den hadde gått. Da er det jo greit å sjekke ut om det er en geocache i nærheten. 1 time ventetid går fort når man tar en tur bortom ei oransj slank nettverksbru.
Og så kan man slå fast er det er MYE rør på Mongstad
Vi skulle mot Voss og Hardanger og fant ut at vi ikke skulle kjøre nedom Knarvik, men valgte isteden noen mindre veier over Lindåshalvøya. Og ja, de var mindre disse veiene. Nok en gang smal og svingete vei med møteplasser som eneste mulighet for å passere møtende biler. Heldigvis var det få biler å se. Derimot mye hus som var bygd opp med minst en steinmurvegg.
Denne dagen kjørte vi mye på steder vi aldri har vært før. Utrolig mye smale veier og bratte fjell og mye fosser. Det må ha kommet en del regn de siste dagene. Og vi var nesten tilbake til utgangspunktet Brekkestrand før vi kjørte inn mot Modalen. Så var spørsmålet skulle vi velge den “lille” veien om Eksingedalen eller “hovedveien” for å komme oss mot Voss? Vi fant ut at vi hadde kjørt nok småveier og valgte hovedveien 569. Jeg lurer på hvordan den “lille” veien var, for det kan umulig være så mye smalere og dårligere vei enn denne som vi kjørte på.
Vi kjørte forbi mange idylliske plasser, men jeg misunner dem ikke veien de må kjøre hver dag. Et sted på veien kom vi til Hesjedalsfossen. Den fortjente så absolutt et stopp.
Med et fritt fall på over 70 meter kan Hesjedalsfossen være et imponerende syn når den, på sitt kraftigste buldrer nedover fjellsiden og ned i elven like under veien.
Hesjedalsvassdraget er det eneste større vassdraget i Vaksdal kommune som ikke er regulert. Stortinget vedtok i 2005 en supplering av Verneplan for vassdrag, der Hesjedalsfossen tilhører et av 52 vassdrag som ble vernet.
Hesjedalsfossen ligg ved Rv.569 mellom Dalseid og Eidslandet. Veien har i dag asfaltdekke, men fremstår i stor grad slik den ble bygd i 1939. Frem til vegen ble bygd i perioden 1920 til 1939, var befolkningen som bodde i Eksingedalen avhengig av båt for å nå ut til resten av samfunnet. Vegen ble oppdelt i over 200 mindre og større parseller, og lyst ut på akkord til ulike arbeidslag. Etter 640 000 timer og 1 220 000 kr sto vegen ferdig. Anlegget fikk da status som Norges dyreste veganlegg. At vegbyggingen tok såpass lang tid skyldes i hovedsak det ulendte terrenget med stupbratte fjellsider ned mot Eidsfjorden. Stedvis var terrenget så bratt at det var nødvendig med ni tunneler. Langs vegen ble de bygd flere bruer, deriblant steinhvelvbrua "Hesjedalsfossen bru" fra 1930. Steinhvelvsbroen ved Hesjedalsfossen er faktisk en av de nyeste i sitt slag her i landet. Et kulturminne som står i vakker kontrast til det utemmede fossefallet.
Men nå hadde vi fått nok av dårlige veier og tok den raskeste veien opp på Hardangervidda, nemlig om Vøringsfossen.
Jeg er nok mer imponert over selve gjelet / canyonen enn selve fossen. Men det har kanskje en sammenheng med at jeg ikke ser hele fossen herfra.
Planen vår var å finne et sted å overnatte på Hardangervidda for så å gå i fjellet en dag eller to. Vi stoppet på Halne fjellstove og satset på at vi våknet til solskinn.
Men med 4 grader, kraftig vind og regn på morgenkvisten så var det minst like surt som kvelden før. Og selv om jeg hadde veldig lyst på en liten tur i det minste så var det egentlig helt uaktuelt. Og vi bestemte oss for at nå drar vi hjem og så tar vi heller turen opp igjen på fjellet om noen dager og tar Barfi med oss.
Nå møtte vi finværet rett på andre siden av Ustaoset, og vi kunne jo selvfølgelig ha blitt et sted i Hallingdalen, men nå hadde vi bestemt oss for å dra hjem og da ville vi det. Et sted vi alltid bare kjører forbi, Bjørneparken i Flå tok imidlertid med oss på veien nedover. Der var det en utrolig leken bjørn.
Den oppførte seg omtrent som en unge som bader, i det lille vannet sitt. Og siden så lekte den med traktordekket. Jeg la ikke merke til at de andre bjørnene var like oppi bakken der, før jeg så det på bildet her. Men vi hadde sett dem tidligere på dagen. Jeg må si jeg syns parken var fint laget til og sikkert et drømmested for unger en dag, med både dyr og lekeaktiviteter.
Vi plukket med oss noen cacher underveis også. 15 stk ble det i alt. Bortsett fra en liten runde i Olden så plukker vi med oss en og annen hvis det vsier seg at det ligger en cache der vi har stoppet eller det ligger en lagelig til der vi skal kjøre. men cachene er også med på å lære ossom steder / historier som vi ellers ikke hadde visst om. Men det blir som sagt altfor lite av slike stopp. Men historien om Singer i Olden.
William ofra seg mykje for kunsten sin, men han likte og å gå på jakt, og han var glad i sportsfiske. Det var kona som tok seg av eigedommen og det daglege stellet på "Dalheim".
Dette fine Vassbruksmiljøet i Takle. Vi hadde ikke stoppet her i regnværet, hvis det ikke var for denne cachen og infoen på cachesiden.
Vassbruksmiljøet er eit restaurert og nydeleg miljø på Takle i Gulen. Her finn du Stampe, kvernhus og slipestein. Opprinneleg er kvernhuset ca frå 1785, stampa frå 1800-talet, men det vart restaurert av lokale bønder i 1995/1996. Stampa var nok i bruk fram til 2. verdskrig.
Og det var selvfølgelig en cache på Blåhøe også som vi plukket med oss
Og en grunn til å stoppe på denne bensinstasjonen i Sjoa som jo så absolutt vekker noe oppsikt.
Med andre ord, nok en flott ferie sånn litt på kryss og tvers av deler enkelet områder i Norge.
Og her finner du enda flere bilder fra turen.
