For en god stund siden så så jeg at det var tilbud om kurs i gjeting av sau hos Fjellgjeting/Ørjan Halvorsen. Jeg tenkte at det hadde sikkert vært morsomt, men ikke så aktuelt, vi har jo ingen dyr som skal gjetes. Så tenkte jeg ikke mer på det. Før jeg så Berit la ut på FB om at hun hadde vært av sted og testet ut om det var noe gjeteregenskaper i hennes hunder. DSG’n hadde vist null interesse, mens IF’n Garm var klar for å kunne trenes opp. Hmmm, hva var dette for noe, kanskje vi skulle prøvd likevel???? Jeg ymtet frampå for Marianne M om at dette måtte jo være noe? Vi fant ut at å dra på kurs en hel helg hvis det viste seg at hundene våre ikke viste noen form for gjeterinteresse var litt dumt. Så Marianne tok en telefon og spurte om vi kunne få prøve ”treningstime” for å se om det bodde noe i dem? Det var i orden. Vi skulle møte opp på Randsverk kl 13 på mandag. Ehhh så var det å nevne dette for PE da…. Vi skulle jo egentlig på ferie vi…. Randsverk ligger jo ca 4 timers kjøring fra oss og med tanke på Barfis bilsjuke-problemer så var jeg litt skeptisk til å kjøre opp og ned på en dag. Kanskje PE ville være med? Så kunne vi jo ta en overnatting der oppe og ta det som en tur? Og etter å ha sjekket på yr.no så fant jeg ut at det var nettopp i Vågå finværet var på denne tiden så jeg utvidet det likesågodt med enda en natt. Ja, etter at PE litt motvillig hadde sagt ja til å bli med.
På Randsverk møtte vi Marianne og Berit og jammen så var ikke sola på plass også. Sola forsvant ganske fort, men været var perfekt for vår aktivitet. Marianne hadde med seg to islandshunder, Berit hadde med seg sin islending. Berit og Garm har allerede trent en del, så de var der for å hjelpe til og for å trene litt mer.
Jeg må si at jeg var veldig spent på hva dette gikk ut på og ikke minst hvordan Barfi kom til å gjøre det.
Vi dro av sted opp på Pina seter. Obs, obs, det var en traktorvei og ingen autostrada opp dit. Godt at de andre har biler som takler det og.
Ørjan begynte med å fortelle litt hva dette gikk ut på og da var det egentlig bare å glede seg, for dette hørtes spennende ut. Det hele gikk ut på å se om det fortsatt finnes gjeteregenskaper igjen i hundene eller om dette har blitt borte på veien i avlen på våre gjeterhundraser. Og så var det viktig å tenke over hvilken rase det var vi hadde. Ulike raser har ulike måter å gjete på. Alle har vel sett hvordan BC’n kryper og ”stirrer i senk” sine dyr og holder en ganske stor avstand til flokken? ”blikk/øye-gjetere” Mens både lapphunder og islendinger er kroppsgjetere, dette hadde et merkelig engelsk navn som oversatt betydde noe med løsøye, gjete med kroppen eller noe sånt rart. Jeg har som kjent en teflonhjerne av ypperste kvalitet, så all teorien må tas med ei klype salt, men kroppsgjetere vet jeg er riktig. Det betyr at de samler og driver flokken ved å gå mye nærmere flokken og dytte så vidt borti dyrene om det skal bli nødvendig. De skulle heller ikke bjeffe og nappe (IF) så mye som jeg trodde. Ørjan advarte, vi kom til å få med oss noen veeeeeldig slitne hunder hjem. Nå skulle de nemlig få lov til å tenke selv! Vi skulle ikke fortelle dem hva de skulle gjøre. Nå skulle vi se på at det faktisk gikk opp noen lys for dem underveis og det kom til å bli slitsomt, spesielt om de ikke var vant til å drive mye med hjernetrim fra før.
Så var det over fra teori til praksis. Ørjan skulle ta seg av hundene så skulle vi se på hva han gjorde for så å få prøve oss litt seinere. Han ville selvfølgelig ikke slippe oss inn uten kontroll av hensyn til både sauer og bikkja.
6 sauer sto inni en liten innhegning. Disse var vant til at mange ulike bikkjer kom og fikk prøve seg, sånn at de ikke ble skremt av dette. Ørjan tok med seg Barfi i langline og bare gikk sammen med henne rundt inne i inngjerdingen.
Barfi gikk nå der og forsto svært lite så det ut som.” Hmm, hva skjer her, skal jeg gjøre noe, matmor hvor er du???” Ørjan prøvde å lede henne etter flokken og roste og støttet henne når hun viste antydning til interesse og å drive dem. Etter hvert så åpenbarer det seg mer og mer hva hun bør gjøre og hun fører dem foran seg, går langs gjerde for å få dem med seg og henter opp den ene som skilte seg ut.
Hun går i rolig tempo og stresser ikke. Perfekt. Vi vil ikke ha en gjeterhund som har det travelt og stresser. Selv om kanskje bikkja orker å springe en hel dag i fjellet så gjør ikke vi det. Ikke sauene heller. De holdt på en kort stund før det var pause og neste hund fikk prøve seg på akkurat det samme.
Dette gjentok vi flere ganger. Barfi fikk også prøve seg på de sauene som gikk på det store beitet. Her ble det et mye større område å drive sauene på. Her ble hun litt vel ivrig.
Til slutt så fikk jeg prøve meg på å lede Barfi inni den lille innhegningen. Eeeeh, Barfi så på meg og lurte på hva i alle dager det var jeg skulle? ”Ørjan kom hit og hjelp meg, matmor skjønner ingen ting!”
Jeg må innrømme at jeg så nok ikke så mye av det som Ørjan påsto var en hund som både viste interesse for å gjete og viste gode takter for å drive. Akkurat som at jeg ikke ser så mye av kroppsspråket og samhandlingene til hunder og Barfi ellers heller. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli en god hundekjenner.
Men i følge Ørjan så hadde Barfi gode gjeterkvaliteter og kan trenes opp til å bli en god gjeterhund. For de må trenes til dette også! Berit mente også at Barfi flink til å være 1. gang.
Å samle flokken var det ikke noe fokus på, ganske enkelt fordi å drive er det som er enklest for en lapphund og en islending og da begynner man med dette og så går man over til å trene på samling seinere. Det er dumt å gjøre det vanskeligere enn nødvendig, her var det snakk om mye nytt for hundene våre og for å gjøre det positivt så begynner man med det enkle. For en BC ville det vært omvendt.
Jeg må si at dette var artig å prøve og ikke minst så var det jo veldig stas å få bekreftet at Barfi har gjeteregenskaper og i den utgaven som en lapphund skal ha. Og så var det jo veldig kjekt å få høre hvor flink hun var da. Hun koblet veldig godt av mellom øktene og ikke minst så ble hun skrekkelig sliten.
Tenk å måtte bruke hjernen til å tenke og forstå alt dette helt på egenhånd da gitt!! Det var ikke så mange sekundene hun greide å jobbe om gangen. Hjernen må nok trenes den også.
Tira var den som var ivrigst og holdt ut lengst, men til slutt så var hun utslitt hun også
Det ble mye prating innimellom alt ”arbeidet” Hvordan skal vi passe på at vi ikke mister alle/noen av egenskapene rasen opprinnelig hadde eller ødelegger den på andre måter? For eksempel schæferen som er en gjeterhund, men med den bakparten den etter hvert har fått for å gjøre det bra på utstilling, ikke greier å bevege seg i landskapet den skal gjete i. En annen rase (husker ikke hvilken) har så mye hår foran øynene at den rett og slett har sluttet å bruke synet. Bør raseklubben stille krav til de som har kull på hundene sine om at den faktisk har disse egenskapene i behold?
Berit sørget for at vi fikk litt godt å spise og drikke også. Tusen takk, Berit! Jeg gleder meg masse til å høre om hvordan det går med Berit og Garm når de skal være med å sanke sauer i høst!
Så er jo spørsmålet, skal vi melde oss på gjeterkurs? Jeg har egentlig fått greie på det jeg var ute etter jeg, nemlig om Barfi har gjeteregenskapene i behold. Vi har jo ikke noe å gjete på så noe kurs føler jeg ikke noe behov for. På den annen side så er det jo morsomt å se om vi kan få til dette da. Tror nok det er mye verre å lære opp meg enn Barfi… Og vi drar jo på agility-, spor- LP- kurs (ja ikke jeg da) for å aktivisere bikkja. Hvorfor ikke begynne med gjetetrening som aktivisering? Noe nyttig og ikke minst noe hunden faktisk er skapt til. Vel det tar timer å kjøre til Randsverk, HVER vei, så trening hver uke er nok dessverre helt uaktuelt for vår del. Men det hadde helt sikkert vært moro.
Barfi var for øvrig hittil den eneste lapphunden som hadde vært der for å trene. Men i Sverige så er det flere som har prøvd seg på dette opplegget.
Jada jeg vet at Vågåmo ikke var det riktige utgangspunktet for de turene, men mulig var det fortsatt. I tillegg så fant jeg forslag til mange turer i området Randsverk/Lemonsjøen, da jeg undersøkte overnatting. Men som sagt PE hadde ikke veldig lyst… Så det ble en tur til Lom og fjellmuseet der isteden. Barfi var jo med og sola skinte så Barfi og jeg gikk litt rundt i sentrum i steden. 
Det var jo til dels flate fine jorder oppi der 
Jaja da var det å snu og så kjørte vi bomveien mot Glitterheim i steden. Jammen var de 23 km lange! 
