Sommerferien 2018

Det ble en  kort bilferie før vi skulle tilbake på arbeid igjen. En bilferie uten noen spesielle planer eller mål, annet enn gjerne å rømme fra den unormale sommervarmen og å bli litt bedre kjent i landet vårt. Og ikke nødvendigvis reise til de flotte turistmålene denne gang.

Vi dro med tanke på å komme oss vestover og så “tungtvanns-ferga” har stått opp  igjen.

Siden vi ville over Haukelifjell så ble det først utsikt til Gaustatoppen. Ikke mye snø igjen der i år.

En kort prat med Myllarguten ble det også tid til, mens steinura i Arabygdi fant vi ikke en passende ledig parkeringsplass til. Siden dette skulle være en tur til å ta det med ro på så valgte vi å overnatte på Vågsli.

Vi var på fjellet og det merket vi godt på temperaturen.

 

Det er veldig praktisk med veituneller, men du ser jo ikke noe, så vi kjørte mest mulig på gamleveien.

Vi måtte stikke en tur nedom Haukeliseter også. Har aldri vært her, bare kjørt forbi en gang eller to.

Solid bord.

Gammel arbeidsbrakke for de som bygde veien.

Nansen-salen, tror jeg de kalte dette. Måtte inn og kjøpe noe bite-ti.

Så var det takk og farvel til Vinje og Telemark. Hordaland neste.

En del av ferieopplevelsen er å logge noen cacher underveis. Vi har derimot aldri noen planer om hvilke cacher vi skal se etter. Neida, vi cacher etter innfallsmetoden. Jeg følger ofte med på cachekartet mens vi kjører. Ligger det en cache kloss i veien vi kjører på, det er lett å parkere like ved og det ellers ikke er noe problem å stoppe, så er det mye mulig vi prøver oss på cachen. Men vi kjører også forbi mange slike. “Vi kan jo ikke ta alle, heller” er en kommentar som går igjen. Vi må jo tross alt komme oss videre, for uansett hvor enkle cachene er og hvor lagelig den ligger til så tar det tid. Ser jeg at cachen har mange FP eller en interessant beskrivelse så er det selvfølgelig vanskeligere å bare kjøre forbi.

Piparsteinen f.eks. En stor heller der folk overnattet før i tiden. Det står at det kunne være 12 stk der samtidig. Litt ekstra artig å logge denne cachen siden vi også har lagt ut en boks ved en heller.  Vi logget flere cacher langs gamle veien. Både den veldig gamle og den som lå der før de lange tunellene kom.

Det var jammen meg en tunell på den eldste veien også.

Første delen var murt opp i stein og så resten sprengt ut i fjellet. Neimen ikke lett å se tunellen herfra, gjemt bak snøfonna og går i ett med fjellet.

Det var noen steinras inni der, så litt skummelt var det å teste den ut, men det må man jo bare?

Det ble en kort tur nedom Røldal også for å logge cachen  her, for å ha vært her

og for kjøpe og spise litt mat.

Et av målene med ferien i år var å kjøre fjellveien mellom Røldal og Sauda. En smal, svingete og vinterstengt vei.

Med et helt annet fjell enn det var over Haukeli. Rart at fjell kan være så forskjellig. Nå var det også slutt på solskinn og tropevarme.

I nærheten av Sauda har det vært sink-gruvedrift og nå jobbet de med å få det til noe turistene kan besøke.

Russerbrua og smelteverket i Sauda

Jeg har aldri vært i Sauda tidligere.

Farvel til Sauda

Fossene var blitt til noen sildrebekker med skummende vann. Her gikk vi opp noen veldig bratte trapper for å se veldig lite vann i Svandalsfossen

Vi la inn  en omvei fro å se på Norges eneste saltvannsluse som fortsatt er i drift ved Skjoldastraumen.

 

Vi hadde tatt oss en pause i cahingen, men dette måtte vi hva var for noe. Nesten som Istrehågan hjemme i Vestfold.

Så var vi framme i Haugesund, her har vi vært tidligere, til og med på samme hotell.

Blått og hvitt er tydeligvis fargene i Haugesund.

Skudeneshavn er et sjarmerende sted

Vi prøvde oss på en multicache som ledet oss rundt i gamlebyen. Dessverre fant vi ikke svaret på et av oppgavene, tror det manglet. Sammen med at noen av oppgavene kunne tolkes på flere måter så kom vi aldri fram til sluttkoordinatene, men en fin runde fikk vi uansett.

En annen multi fikk vi logget, selv om også den hadde sine mangler.

Skudneshavn

Så stakk vi en tur bortom vikingegården på Avaldsnes. Det var stengetid så vi gikk bare litt rundt for å se og logge cacher.

De trang store naust til skipet sitt.

Vi ble nødt til å korte ned turen vår, så da ble det å finne veien østover igjen.

Det var ikke så mye vann i Langfossen heller.

 

Jeg ble nesten mer opptatt av å se på steinutstillingen på rasteplassen. Jammen er stein mye mer enn bare “gråstein”

Fjellet her ved Rullestadjuvet er og blir fascinerende. Svarte, glatte, bratte fjellvegger

Siste natta i Haugesund begynte det å regne, men vi kjørte i fra regnet på vei østover. Her ser det ut til å regne i Odda. Sett fra rasteplassen på Aga.

Siste overnatting tok vi her i Granvin og da tok regnværet oss igjen.

Her hadde tiden stått stille.

Hardangerbrua er prøvekjørt. Den er diger!

Den syns godt i terrenget.

Nok et stopp takket være geocachingen. Et nedlagt gårdsbruk i Måbødalen.

Solid pipe.

 

Her har de plukket mye stein.

Det ble et kort stopp ved Vøringsfossen også. Vi har vært her før, så vi gadd ikke å gjøre så mye for å få sett den.

Jeg er egentlig mer fasinert av hvordan vannet har laget denne gedigne kløfta i fjellet nedover her.

Vi kjørte Hardangervidda østover. Det ser lettgått, men kjedelig ut. Men rømmegrøten på Dyranut var god, kun rosinene som manglet

Solide brøytestikker står klare og Hallingskarvet ruver.

Kjerker er det mange av og noen skiller seg litt mer ut enn andre og veldig mange kjerker har en cache i nærheten. Det har også Geilo kulturkirke. Og snart begynte tropevarmen å møte oss igjen så fort vi gikk ut av bilen.

Det er masse fint å se på i Norges land. Noen steder besøker vi gjerne igjen og andre steder har vi sett og er egentlig ferdig med det. Tror vi lagget litt over 70 cacher i løpet av denne ferieturen. 

Det æ’kke enkelt å værra Barfi

Det er neimen ikke bare, bare å gjøre en god jobb som vaktbikkje når man har sånne “naboer” som vi.

Reven som lusker rett utenfor gjerde gir fullstendig blaffen i Barfi som prøver å jage den vekk med stemmen sin.

Nabokattene bare ser dumt på henne når hun er veldig klar for å jage de opp i nærmeste tre.

Rådyra vet veldig godt at Barfi ikke er spesielt farlig.

Og elgen som er litt skummel og Barfi ikke helt vet om hun skal bjeffe eller ikke når den går forbi rett utenfor gjerde. Ja, hva skal hun gjøre når den bare ser dumt på deg? Jeg gikk ned for å se hva hun hun hadde bjeffet litt på. Da hadde elgen flyttet seg til hekken vår. Først sto jeg på trappa og prata med den. Den så selvfølgelig bare dumt på meg. Etter en stund så fant jeg ut at nå hadde den forsynt seg nok av hekken og begynte å klappe i hendene for å jage den av sted og Barfi prøvde å hjelpe til så godt hun kunne.

Og elgen “sier” bare halloooo, denne smakte veldig godt og jeg er slettes ikke mett enda. Ok da, den hekken trenger sikkert litt stussing her og der. Takk for hjelpen kjære elg.

Jammen godt det fortsatt er noen katter som lar seg skremme opp i nærmeste tre, syns Barfi.

kke rart Barfi blir sliten av å ha så mye å passe på hele tiden?

Ny geoart er fullført

Kunne se langt herfra på toppen av lia.

I fjor skreiv jeg noe om at jeg jaktet på lyden av smakk-smakk. Jeg hadde blitt hektet på å legge puslespill. Det begynte med at jeg kom over en mystery-cache der oppgaven var å legge et veldig enkelt puslespill. Dette var en del av en geoart som ser ut som et spørsmålstegn. Det begynte så bra med et enkelt puslespill. Hele serien betår av 16 puslespill og jeg fant fort ut at de ble vanskeligere og vanskeligere. Veldig vanskelig. Og jeg brukte uforskammet mye tid på dette.

Vi er i gang.

Nå var disse oppgavene i Trysil, et sted vi ikke drar til for å logge cacher. Så det var jo bare helt idiotisk å sitte med disse puslespillene. Men i og med at jeg hadde brukt så mye tid og dette var en geoart så måtte jeg jo bare fullføre.

                                                        Ikke godt å si hvilken vei det går ;)

Og ikke minst jeg måtte jo bare logge disse boksene når alle koordinatene var på plass. Trysil ligger ikke lenger unna at dette fint kunne gjøres på en dagstur. Det ble aldri noe av at vi tok turen i fjor. Nå måtte vi bare se og få tatt denne.

                                                 Mer enn varmt nok her i høyden også.

I denne varmen er det jo galskap å gjøre noe som helst, men å sitte i bilen er ikke så dumt, der er det jo en behagelig temeperatur. Derimot så slo varmen i mot oss så fort vi åpnet bildøra for å gå ut i bushen for å leite etter petrør. Bortsett fra 2 av cachene så var det ut-og-inn-av-bilen-cacher. Heldigvis var de enkle og finne også. Det ristet ikke mye å bruk mye tid på leiting i denne varmen. 

Høyt henger de

Noen var derimot litt krevende i form av klatring i trær. 

Heldigvis fant vi alle og dette ?-tegnet av smiletegn lyser fint opp på cache-kartet mitt :)

                                                            Noen gode tips underveis

Vi plukket med oss noen andre cacher som lå lagelig til på den ruta vi kjørte. Alt i alt logget vi 23 cacher. Deriblant to klatretrær til, en artig multi og en Challenge som krevde at vi hadde logget minst 15 cacher som ligger 1000 moh eller høyere. Hvis jeg telte riktig så har jeg over 90 funn som passer inn her. En del av dem kan vi kjøre fram til, mens mange av dem har kostet meg mye tid og svette, men også gitt meg mange flotte og fine turer.

Lasskjørerveien mellom Elverum og Røros

Bergsjøen rundt

En ny fin dag og nye muligheter. Vi bestemte oss for å ta turen til Ål.

Rundt Bergsjøen er det merket sti og det er også noen cacher. En fin tur og cachejakt på en gang, det passet jo perfekt.

Stien var tydelig og gikk i lett terreng.

Bergsjøen med Reineskarvet bak.

Den ene cachen var plassert et sted det var var både skygge, fin utsikt og godt å sitte.

Da ble det en pause og vanndrikking.

¨Det var fortsatt frodig og fint.

Halvveis og ved enden av vannet var det tid for å ta fram Bromma-baguetten. Vi fant oss en liten knaus der det var luftig og behagelig å være.

Selv om stien gikk rundt vannet gikk den ikke nede ved vannet så vannflaskene våre ble tømt av to- og firbeinte. Nå måtte vi ta en avstikker for å fylle flaskene på nytt. Bade? Nei, vi ventet med det.

Reineskarvet ruvet over terrenget, mens vi så bort på Hallingskarvet på den andre siden.

Det var varmt denne dagen og når det ikke blåste kjentes det godt. Så vi tok det med ro og koste oss i skyggen. Det hadde vært 34 varmegrader på Bergheim så å rømme til fjells var veldig fornuftig

PE og jeg overnattet på Bergsjøstølen for noen år siden og da var jeg så fasinert av denne utsikten. Det ser ut som vi er ved “verdens ende” og at det ikke er noe bakenfor de knausene der borte.

Vakkert.

Bergsjøstølen. Nedtappa vann er ikke spesielt vakkert.

Noen cacher var mer utfordrende enn andre. Boksen så vi enkelt, men så var det å få tak i den da…

Nøve ga opp og tok heller på seg ansvaret for å passe på bikkjene. Alt i alt logget vi 9 cacher på denne runden for delt på to CO’r.

Vi satte oss i bilen og kjørte mot Rødunstølen. Vi hadde fortsatt vaffler i sekken, men ikke kaffi det hadde de her. Og ikke minst så hadde de noe som vekket gode minner. Dette er den eneste formen for spill jeg har prøvd meg på.

På veien i retnig Iungsdalen og Hovet traff vi på denne flokken.

Det begynte å bli kveld så vi droppet Iungsdalen og kjørte “hjemover” via Hovet. Heldigvis var det et par cacher på denne veien som vi selvfølgelig måtte logge. Og dermed ble det et stopp her for å logge den ene. Og det var jo så fint Sola glitret som diamanter i vannet.

Kanskje vi skulle bade? Eeeeeh en test med føttene i vanne avlyste den fristelsen. Vi nøyde oss med å vaske beina.

Vanligvis så syns jeg nedtappa vann er stygt, men her gjorde det på en måte ikke noe for det så mer ut som fine strender og sva langs vannkanten.  Vi ser fortsatt Reineskarvet i bakgrunnen. Pga oppdemminga så har flere vann blitt til et stort vann. Her i denne enden het det opprinnelige vannet Frosen.

Deilig å ligge her i vannkanten.

Her måtte vi bare bli en stund.

Like blide begge to, mens Nalle fortsatt var litt skeptisk til dette med muligheten for et ufrivillig bad.

Helt perfekt, manglet bare te-koppen min.

Men vi måtte jo komme oss videre. Et svært vann med flere demninger som blir nøye overvåket. I følge klassekameraten til PE som bor i Ål så er det varslingsanlegg om noe skal skje med demningen. For ryker den så er det katastrofe for de som bor nede i dalen og det kan fort bli Hollywoodfilm-tilstander.

Vi kjørte rett mot Hallingskarvet. Mektig.  Og etter litt kjøring nedover dalen mot Hovet fant vi ut at vi skulle snu Det var jo så fint oppi her. Så vi kjørte sammen veien tilbake for å komme oss til Bergheim

Underveis så så vi flere rype-kull som gikk i veien. Mamma’n gikk en vei mens ungene prøvde å finne seg en trygg gjemmeplass.

Vi sier nok en gang, takk for oss og to fantastiske dager sammen med Bergheim-gjengen Håper vi sees igjen om ikke altfor lenge.