Japanturen - litt av hvert 1

Japan er litt sånn annerledes-landet. De kjører på "feil" side av veien. Bortsett fra i trafikken så betyr rødt grønt. I likhet med bilene så går og står man på venstre side, ikke på høyre som her. Dette var ofte markert på rulletrapper og trapper på undergrunnstasjoner. Men det var ikke så lett å bli klok på dette. For vi fulgte ofte etter japanere som selv gikk på høyre side av fortauet. Men var det mye folk så var det best å holde seg til venstre.

Japanere er mine favorittkunder på jobben. Og det viste seg at de var herlige folk hjemme også. Det er jo så mye som er annerledes og ting vi burde vite om å oppføre oss, men i følge junior så behøvde jeg ikke å bekymre meg så mye. For japanere godtok det meste fra oss turister. De forsto at vi ikke visste bedre. Bortsett fra en viktig ting.

Man går ikke med sko på rismattene deres og heller i templer! Noe vi fikk merke da vi overnattet på et Ryokan. Der passet de på oss så vi ikke tråkket med sko og tøfler på feil sted.

Sko der, tøfler her og sokker der. Sånn var det bare! På det feltet var det ikke lov å feile.

Japanere er høfliheten selv. Når konduktøren gikk gjennom vognen så snudde han seg alltid og bukket før han gikk ut av vognen og videre til neste. Da vi kjørte flybussen, så sto alle de som jobbet rundt bussen på stasjonen og bukket da vi kjørte av sted. Vi ble ganske gode på å bukke vi også for å hilse. Men langt i fra gode nok.

Jeg er litt usikker på hvor effektive japenere er? Vi kjørte forbi en bil som la asfalt, tipper på at de reparerte en skade i veien. Jeg telte til 8 stk, tror jeg, som sto bak bilen og la denne asfalten.  Det var veldig mange vakter å se, som sto og dirigerte eller passet på der det var f.eks  byggearbeid. Tror de sto og dirigerte trafikk eller kjøring til og fra byggeplassen. I Norge ville vel disse bilene måttet greie seg selv med å kjøre ut når det var klart eller det hadde vært lysregulert. Har en mistanke om at dette er en måte å sysselsette folk på? På flyplassen tok det ekstremt lang tid å få sjekket inn en kar med rullestol. Og det var ekstra folk for å legge koffetene fra det ene rullebåndet over på hovedrullebåndet.

Det var mye lysregulerte kryss. Nesten alle steder vi krysset veien til fots var det lys.

Noen steder var det i tillegg til den røde/grønne mannen også to streker. Disse tellet nedover. Veldig smart, da så man om det snart ville skifte eller om det akkurat hadde skiftet.

Fortauene var ofte av beleggingsstein, istednfor asfalt. Mye ledelinjer var det også. Kjedelig når vi dro på kofferter, men helt sikkert en god hjelp for de blinde og svaksynte. Ofte var det også info i fortauet.

Det var f.eks. forbudt å røyke de fleste steder. Altså det var også forbudt å røyke ute.

Japan var et veldig turistvennlig land.

Vi fant ofte  kart over området som viste hvor vi sto, hvor div turistmål, hoteller og andre viktige ting var.

Og det var også merker i asfalten som viste retning og avstand til en del turiststeder.

Det var mye info som sto på engelsk, Ikke alltid oversettelsen var helt perfekt, men... Ground floor ble til grand floor f.eks. Men så lenge vi forsto hva de mente så var det greit nok det.

En ting jeg ikke likte med Japan var dette:

I vinduet på en dyrebutikk lå det valper og kattunger. Joda de var veldig søte, men dette gjør bare veldig vondt å se. Tok kun bilde for å vise at det faktisk var slik.

Det var fasinerende mye ledninger i gatene. Her hadde de tydligvis ikke gravd kablene ned i bakken nei. Ikke i de mindre byene eller eldre delene i hvert fall.

Det virket ikke som de hadde store hageflekken de som bodde i byene, men den de hadde ble utnyttet til fulle så det ut som.

 

Toalettene i Japan er noe for seg selv.

 Det var veldig greit at det fulgte bruksanvisning med, for å si det sånn.

Noen steder var det "barnegrind"

 

Slike bruksanvisninger var vanlige på offentlige toaletter.

 

På offentlige toaletter var det også vanlig med både Western-style (=vanlige toaletter for oss)

og japnsk stil, slik som dette. Og da forstår man kanskje hvorfor det er slik bruksanvisning som den plakaten som viser at man ikke skal stå på toalettskålen.

På hotellrommet var det veldig ofte bad av denne typen. Korte og dype.

Hotellrommene i Japan er SMÅ. Det var vanskelig å få plass til to åpne kofferter på rommet. Men sånn er det bare. Og rommenen ellers var helt greie.

I tillegg til såpe/shampoo som er vanlig på norske hoteller så var det ganske mye mer som fulgte med hotellrommet her. Nattskjorte (som ble byttet ut hver dag), tøfler, tannbørste og tannkrem, barberhøvel, hårbørste, var minimum av det som fulgte med. Ja også vannkoker og grønn te som jeg har nevnt et annet sted.

 

Jeg har lest et sted at japanere er hjelpsomme. Står du på et gatehjørne med et kart i hendene så får du garantert hjelp av en japaner, selv om han ikke kan engelsk. Jeg kan bekrefte at det stemmer  :) Vi tenkte ikke på det og stilte oss opp utenfor hotellet for å dobbeltsjekke noe. Et sekund etterpå kom det en krokete japaner og så veldig hjelpsom ut. Denne gangen hadde vi egentlig kontroll så jeg bare takket og sa at det gikk bra. Da vi en del dager seinere sto i Tokyo og ikke hadde peiling på hvilken retning vi skulle gå for å komme oss dit vi skulle, plukket vi fram kartet igjen og ikke mange sekundene etter kom en dresskledd japaner og spurte om han kunne hjelpe oss. "JA, nå trenger vi hjelp. Hvor er slottsparken??"  Og da vi skulle finne ryokanen vår i Takayama så fikk vi en japaner som var ute og luftet hunden sin til å vise oss veien ved å følge oss fram til døren. Han var forøvrig en av dem som hadde shiba, slik som denne:

 

Det var overraskende mange som gikk rundt i kimono.Nå skal man ikke ta bilder uten å spørre om lov, så jeg har stort sett bare bilder av dem bakfra. Da behøver men vel ikke å spørre ;)

Irene mente at japanere leier kimono for en dag og går rundt i den for "moro skyld" Jeg så i hvert fall at de tok mange bilder av seg selv på historiske steder. Det var ofte par eller flere jenter som gikk rundt i kimono.

 Det er rart at ikke hele Tokyo og andre byer raser sammen. Under bakken der er det mye hulrom! Det går jo Metro på kryss og tvers alle steder. Vi ble veldig gode på stikke billetter inn og ut av automater og ikke minst følge etter Irene.

 Irene hadde full jobb om kvelden med å finne ut hvor og hvordan vi skulle komme oss dit vi skulle neste dag

og kjøpe billettene vi trengte. Hun hadde stort sett full kontroll. Hjelpe meg så mye ut og inn av tog vi gikk. Her var det best å holde tunga rett i munnen. Det som var det fine var at om vi hadde betalt for lite så var det bare å putte billetten inn i en ny maskin og betale resten der. Så slapp vi ut av stasjonen.



Det er mange folk i Japaan og veldig mange av den kjører tog/metro. Det er i hvert fall helt sikkert at jeg reiser ikke til Japan uten at Irene er med!

Japanturen - Maten

Min store bekymring før vi dro til Japan var mat. Hallo! Jeg som ikke tør å smake på "rar" mat, som er overbevist om at mat jeg ikke har smakt på før er mat jeg ikke liker. At i Japan spiser de bare sushi og jeg har faktisk spist et par-tre biter og syns det ikke smakte noe særlig og enda verre, det er stooore biter og jeg har fått streng beskjed om at de skal ikke deles opp. Jeg er da ikke sååå storkjeftet! Og så var det det å spise med pinner da. Jeg så for meg en 2 ukers slankekur... Allerede på flyet ble min skepsis forsterket. Med maten vi fikk servert fulgte det med både pinner og kniv og gaffel. Jaja, det var vel bare å begynne å øve tenkte jeg og plukket fram pinnene. Hjelp!! Dette går ikke! Kniv og gaffel ble raskt plukket frem og pinnene gjemt bort. Merket allerede nå at dette kom til å bli en sulten tur. Enda godt jeg hadde med meg 5 påsmurte knekkebrød-pakker. Og så trøstet jeg meg med at alle jeg hadde snakket med sa at jeg kom til å få tilbud om kniv og gaffel også. Vel -  det kan jeg fortelle at ikke stemte.

Den første maten vi kjøpte i Japan viste seg å være blekksprut. Det var jammen bra ungene ikke fortalte meg det ;)

En av årsakene til at vi kjøpte dette var at disse bollene spiste folk ved hjelp av en stor "tannstikker" Det greier jeg også :) Verre var det at de var varme. Så det største problemet var å ikke få brannsår i munnen. Ja for jeg hadde jo ikke tid til å vente på at de ble litt kaldere. Bortsett fra det så var bollene gode. Ja, jeg mener den deigen som den lille blekksprut-biten var pakket inn i. Selve blekkspruten var nå bare der. Vet ikke om den smakte så mye jeg.

På hotellet i Nara spiste vi frokost på hotellet. Hjelp! Hva er alt dette? Jeg forsynte meg forsiktig litt av det som så minst skummelt ut. Og nei, det var ikke noe kniv og gaffel å se her nei. Det var bare å ta med seg pinner og få maten i seg. Du kan trygt si at det ikke akkurat gikk strålende, men jeg fikk det nå i meg etter en del kløning. Ja det gikk jo egentlig ganske bra? Og maten smakte slettes ikke så verst heller. Mesteparten var jo faktisk godt. Og ikke minst så fant jeg ut at ris er ganske mettende. Det virket som at en bolle ris og en bolle suppe var det en selvfølge at man skulle ta. Den suppa smakte ærlig talt ikke mye. Tror det er sånn det skal være. "Sølevann" med litt sjøgrass og annet oppi. 

Det var til tider tett i tett med små og store spisteder. De fleste hadde modeller av alt som sto på menyen i vinduet. Veldig smart.

Til og med modeller  av øl

 

Modeller av is. Vi måtte bare inn og smake på noen av disse. Det var enklere sagt enn gjort. Enten var vi for mette til at det fristet med is, ellers så var det for fullt. Dette var tydeligvis et populært sted. Men siste kvelden vår i Kyoto så fikk Irene og jeg bord og kjøpte hvert vårt kunstverk av en is.

Ja, de smakte godt også.

Til min overraskelse så har de masse gode kaker i Japan. Bursdagen til Irene måtte jo selvfølgelig feires med kake etter middagen.

Nam, nam. Disse smakte veldig godt og "helt vanlig" Og på Lipton House var det svart te og få kjøpt også.

Flere steder solgte de noe de kalte Danish. Altså litt  wienerbrød-aktig. Og en butikk med masse utvalg het for sikkerhetsskyld "Andersen". Her tok man et brett og en kakeklype og plukket med seg det man ville ha før man gikk til kassen for å betale. Her var det veldig mye jeg hadde lyst på.... I en annen bakevarebutikk som het noe med German, gikk både Per Øyvind og jeg litt bananas. Vi skulle nemlig kjøpe inn dagens lunsj som vi skulle spise på toget eller når vi kom fram. Her var det snakk om noe som så ut som "vanlig gjærbakst". Her fikk jeg merke noe av det japanske igjen. Det som så ut som en rosinbolle, der rosinene kanskje var byttet ut med mandler? Viste seg å inneholde noe som, i følge Irene, er veldig populært i Japan, bønner. Store brune bønner. Og det var mange av dem. Vel, jeg syns ikke disse søte bønnene var så veldig gode. Men etter å ha plukket de ut så var bollen god. En annen bolle/rundstykke jeg trodde hadde litt ost på toppen viste seg å være fylt av, aner ikke hva, men tror det var noe kjøttfyll av noe slag. Mmmm veldig god. Jeg kunne helt fint ha overlevd denne ferien på bakevarer ;)

Men vi måtte jo spise ordentlig mat også. Vi brukte en del tid på å finne oss mat. Som sagt så hadde alle spisestedene modeller av hva de hadde på menyen. Så vi gikk gatelangs for å finne oss et sted å spise. Hmmmm, nei, der var det for fullt, nei der var det ingen, nei her var det ikke noe som fristet, nei her var det for dyrt. Er jo ikke lett å få seg noe mat når vi holdt på sånn ;)

Så noen ganger endte det med at vi  kjøpte mat på butikken eller 7/11. Vi ble faktisk veldig gode kunder av 7/11 ;)  Det var mye rart å få kjøpt der.  Er jo så mye enklere å kunne sitte på rommet å spise i freden og roen.

Jeg fant påskekylling-kaken min på 7/11

På alle stedene vi spiste så var det første som skjedde etter at vi hadde fått bord, at vi fikk dette:

Vann eller grønn te og noe å vaske hendene med. Enten en varm fuktig vakseklut eller en våtserviett. De var ivrige på å komme med påfyll så drikke behøvde vi faktisk ikke å bestille om vi ikke hadde veldig lyst på noe annet. Helt suverent :) En annen ting som var helt perfekt var at i Japan er det ikke vanlig å betale tips. Og regningen ble diskret lagt på bordet så fort vi hadde fått maten vi hadde bestilt. Den tok vi med til kassa når vi gikk og betalte der. Utrolig deilig å slippe å fundere på hvor mye tips vi burde gi og å huke tak i servitøren for å få betalt. Dette likte jeg! :)

Vi spiste mye god mat mens vi var i Japan. Ok, jeg holdt meg mye til det safe, frityrstekt kylling f.eks. Veldig god kylling forøvrig. Ellers så fant jeg vel ut at det var best å ikke spørre for mye om hva det var jeg spiste ;) Og tilbake til disse pinnene. Det gikk veldig opp og ned. Noen ganger følte jeg meg nesten som en mester, andre ganger var det umulig. Ris var ganske enkelt å spise, pasta umulig. Og jeg spiste en del pasta. Jeg prøvde å plassere meg slik at jeg satt med ryggen til de andre gjestene i rommet ;) Dette sjøgresset de tydeligvis bruker mye, smakte ikke så mye og suppen/kraften smakte heller ikke så mye.Bortsett fra denne retten:

Her var kraften / suppen veldig god. Verre var det som sagt å få "tak i" pastan som ligger under egget her. Det røde er plomme som er "et eller annet". Det ser jo veldig fint ut og det smakte faktisk ganske godt også. Smakte nesten som slike salmiak-pastiller.

Rekene er store i Japan :)

En kveld der vi hadde gått gatelangs og egentlig var klare for å gi opp så endte vi opp på en restaurant der det var ei stor stekeplate midt på bordet. Hjelp, hva gjør vi her? Litt skeptiske bestilte vi noe som så lovende ut. Men vi var veldig bekymret for hva vi skulle gjøre da maten kom. Vel vi lot den ligge på stekeplata og forsynte oss litt etter litt.

 

 Jeg spiste dette, tror det heter okonomiyaki. Det var i hvert fall veldig godt og utrolig mye eller mektig. Hverken junior eller jeg greide å spise opp alt sammen.

 

Ok man kan vel ikke besøke Japan uten å spise sushi? Så en av de siste dagene gikk vi på sushibar. Sånn en med rulleband så spennende ut. Nå endte vi opp på et sted som ikke var akkurat slik, men det var faktisk enda morsommere.

Her fikk vi en bås, passet jo perfekt for da kunne jeg kløne så mye jeg ville uten at noen så det.

 

Et nettbrett der menyen lå og vi bestilte den biten vi ville ha og litt etter kom den rullende på båndet til oss. Wow! Dette var morsomt! :) Så var jo det store spørsmålet: er det noe godt denne sushien??

Denne var Irenes favoritt. Ok, jeg innrømmer det, det var faktisk godt :) Her var sushi så mye mer enn det jeg trodde det var.

 

Ja det var til og med sushi med grillet marinert svinekjøtt! Som ble min favoritt ;)

 

Denne fristet derimot ikke! Den fikk junior ha helt i fred. Men jeg spiste altså både frityrstekt blekksprut, laks, tunfisk og litt annet. Det som var litt skummelt var at dette var jo så spennende  at vi fortsatte jo å bestille selv om vi var mette. Vi dro faktisk tilbake til Asakusa den siste dagen også bare for å spise her en gang til.

 Det er automater overalt i Japan. Stort sett for drikkevarer. Vann, brus, varm eller kald kaffe og grønn te. Selv om vannet i kranene var til å drikke så var vannet så kloret at det ikke fristet å drikke det. Det luktet som et svømmebaseng. Så drikkeautomatene ble brukt flittig. Vi testet også ut en iskrem-automat. Det funket helt fint det også.

Grønn te var en gjenganger. Det virker som de bruker det til alt. Det var grønn te i brød, kjeks, kaker, sjokolade, is, tyggegummi. Angrer på at jeg ikke kjøpte noe bare for å smake. men etter å ha smakt på en kopp med grønn te som Irene kjøpte et sted, der teen så ut som algegrønn suppe sånn som på bildet her og smakte veldig bittert, så fristet det ikke. Den grønne teen vi fikk servert ellers var helt ok. På alle hotellrom så var det vannkoker og grønn te. Jeg hadde tatt med meg to pakker svart te og overlot den grønne teen til Irene. Men vannkokeren ble flittig brukt.

 

Ok, vi prøvde oss vel ikke på så mye av de japanske spesialitetene. Men alt vi spiste smakte stort sett godt. Vi spiste mer enn nok og slankekuren får jeg visst ta hjemme.