Fra Paradis til Paris

 Denne uken har jeg vært på hele to turer.

Jeg tok turen over åsen til Harestua, denne gangen også. Forrige uke gikk jeg i utkanten av Nordmarka, nå skulle jeg opp på Romeriksåsen. 

Jeg fant ikke parkeringsplass der jeg hadde tenkt, så da ble det å parkere ved den nye stasjonen istedenfor den gamle og dermed begynte turen med å gå på skauvei til å begynne med.

Vi har fått et tynt dekke av snø.  Det skal ikke så mye til før det blir både vinterstemning og ikke minst mye lysere.

Med så lite snø så syns stien fortsatt godt

Et av turens mål var Rudsætra. Overraskende stor og fin bygning, i hvert fall utvendig. Dette stedet ble benyttet av motstandsbevegelsen med senderen BETA under hele krigen.

Så var det på tide å sette kursen mot Paradiskollen, noe som betydde atskillig brattere bakker. Tjerna var nå dekket av is.

Paradiskollen, 670 moh. 

Her har jeg vært kun en gang tidligere, for 10 år siden. Den gangen gikk jeg fra Rundkollen, litt lenger ned i dalen. Jeg har vært flere ganger i området, men altså kun en gang oppe på denne toppen.

Her er det ingenting å si på utsikten. Harestuvatnet ligger der nede og så kan man se Tryvannstårnet, Nordmarka, Norefjell, Gaustatoppen ++ alt etter hvilken retning du ser.

Etter en pause på toppen så var det tid for å gå ned til bygda igjen. Denne bakken er bratt! Det var heldigvis ikke like ille resten av lia, men gurimalla som jeg angret på skovalget mitt. For det var jo ikke fritt for at det var noen glatte partier underveis. Med det tynne snølaget var det umulig å se hvor. Det gikk greit oppover, men nedover var jeg plutselig livredd for å skli og falle. 

Jeg har aldri gått såååå pinglete noen gang. Jeg gikk mest mulig på utsiden av stien, det var jo så mye tryggere å gå i lyngen. I tillegg så niholdt jeg i alt som var av trær og busker langs stien. Noe som gjorde at jeg så mer og mer ut som en snømann. Snøen dryste jo ned over hode, nakke og armer. Jeg nøyde meg med to fall. Første fordi jeg snublet på toppen. Jeg løfter jo ikke beina mer enn jeg må og et fordi jeg sklei på isen, da jeg trodde det var slutt på faren. 

Etter turen til Paradiskollen og Harestua, dro jeg i retning Paris to dager senere. Jeg trodde jeg skulle til Hurdal, men fant ut at jeg holdt meg innenfor grensa til Eidsvoll. 

Nå hadde jeg lært og funnet fram vinterskoene med pigger. Det var smart for da kunne jeg gå mer normalt. Det var deilig.

Nå var vel egentlig det mest spennende med denne turen, navnet. Vet ikke hvorfor det heter Paris, Parisen eller Parishøgda. Men turen var fin den og ikke minst veldig bratt et stykke. Ganske enkelt en skauentur.

Selve Parishøgda hadde ikke mye utsikt å skryte av. 

Det var bedre utsikt litt før jeg kom på toppen. Hurdalsjøen ligger der nede. 

Og så tok jeg avstikkeren bortom Finnepeisen. Det er 6 år siden jeg var der første gang. Peisen er fortsatt godt synlig, mens jordgammen er det kun noe "grunnmur" igjen av. Her bodde det en finne første halvdel av 1800-tallet

Det blir straks bedre utsikt hvis skauen er hogd ned

Det var solskinn denne dagen også, men jeg gikk stort sett i skyggen. Og med 10 kuldegrader så var det kaldt, syns jeg. Det er rart hvordan det føles så mye kaldere sånn på begynnelsen av vinteren.

Begge turene ble på 9 km hver med noen cachefunn underveis.

Store og Lille Skillingen

 

På torsdag tok jeg turen over / gjennom åsen,  bilveien. En ting er sikkert, hvis jeg noen gang skal flytte til et byggefelt så skal Harestua helt klart vurderes. Jeg syns dette tettstedet ligger så fint til ved Harestuavannet, med fin badeplass, godt tilrettelagt for mange aktiviteter og ikke minst så ligger det tett på mengder av flotte turperler.

En av disse er Store Skillingen. Jeg har gått langs dette vannet kun en gang tidligere, da syns jeg det var så fint. Det er litt rart jeg ikke har gått her flere ganger, men det blir en omvei for å komme dit jeg vanligvis går.  

I nordenden av vannet så er det noen cacher jeg ønsket å få logget. Alle ligger langs en skauvei og passer best å ta med sykkel,  men nå har jeg satt bort sykkelen for vinteren. Selv om det er kjedelig å gå langs vei så fant jeg ut at hvis jeg kombinerte det med en tur på stien langs vannet så ble det sikkert en fin tur likevel.

Så derfor parkerte på Stryken stasjon og gikk i retning sørenden av Store Skillingen.

Så var det bare å nyte turen langs vannkanten de neste 2 kilometerne. Litt synd at sola hadde gjemt seg. Ikke fritt for at jeg ble litt sur da jeg oppdaget morgenen etter at møtet som gjorde at jeg hadde byttet arbeidsdag fra torsdag til fredag var avlyst. For på fredag var det jo meldt knallvær og det stemte.

Jeg tok meg en matpause  nesten i enden av vannet.

Så var det å komme seg ut på veien, se etter cacher og ikke minst å hente fram fiskestanga for å lure cachene ned fra treet den hang i, signere loggen og så få den opp på plass i treet igjen. Dette er fortsatt ikke min favorittsyssel og jeg tenker noen ganger at jammen bør CO være godt sponset av de som selger disse stengene som brukes til slikt. Og så irriterer det meg grenseløst de gangene de henger ekstra høyt oppi treet. Hva er poenget med det? Jaja, det er ingen grunn til å irritere seg, det er jo helt frivillig å bruke tiden sin på dette.

I enden av veien ligger det nok et vann, Lille Skillingen. Ikke fullt så fint her, men fortsatt fint. Og jeg fikk med meg 3 vanlige cacher ved gå til enden.

Så var det bare å snu og gå tilbake og så fortsette litt den andre veien for å få med meg de 3 siste cachene. 

Etter at de var signert så kunne jeg fortsette å gå veien ned til Stryken, som selvfølgelig ville være det enkleste, spesielt med ei fiskestang som stakk opp av sekken. Altfor langt opp, siden den hadde satt seg fast i det ene leddet og jeg dermed ikke greide å slå den sammen så mye som den skulle. Men, nei takk, jeg orket ikke tanken på å gå veien. 

Rundtur er oppskrytt, mye bedre å gå tilbake og så gå samme vei på sti langs vannet igjen. Synd det bare er 2 km å langs vannet. Det ble selvfølgelig en pause på tilbakeveien også. Må jo kose meg på tur. Det er en åpen og fin furuskau her langs vannet. Bålplassene ligger tett i tett og området blir mye brukt. Jeg har i hvert fall sett tett i tett med bål, de gangene jeg har kommet gående forbi på den andre siden av vannet på kveldstid. 

11 cacher i alt ble logget og 11 km ble tilbakelagt (rød strek). Turen ble avsluttet med at en elg krysset like foran der jeg gikk. Det er alltid moro å se skogens konge på tur. 

Og harepusen min er fullført, ja i hvert fall nesten. Den fineste geoarten, på kartet, jeg har. Litt surt med de 3 som fortsatt ikke er logget. Den ene fordi den hadde forsvunnet, den andre fordi den hang for høyt til at vi fikk tak i den. Og disse to kommer jeg neppe til å prøve meg på igjen, for jeg gidder ikke å dra med meg stang på tur. Den tredje henger på bakkenivå, så den satser jeg på få tatt på en tur neste år. Jeg får kanskje ta vekk de nye koordinatene sånn at de legger seg pent inn på plassen sin igjen i geoarten.