Råbjørn på Romeriksåsen

 

Etter å ha vært på Nordåsen med Marifjell, i Nordmarka med Pershusfjellet og Kjerkeberget, så var det Romeriksåsen som sto for tur. 

Som vanlig parkerte jeg på Brovoll og etter å ha gått de 2-3 kjedelige kilometerne, minst halvparten  i oppoverbakke, så begynner den fine turen. Første idyll er Vesle Snellingsvatnet. Ikke engang jeg tar pausen allerede her, så det blir med å ta et bilde eller to.

De siste årene har jeg ikke gått lenger enn til Store Snellingsvatnet. Nå skulle jeg endelig gå en skikkelig tur og fortsatte rett forbi.

Det er faktisk hele 5 år siden jeg gikk forbi Store Snellingen og jeg merket at det var mye jeg hadde glemt. Det var f.eks mye lenger til Langvatnet enn det jeg trodde. Så her bevilget jeg meg dagens første pause.

Myrene begynner å få fine farger.

Målet for dagen var Råbjørn og der ligger DNT-hytta fint til i vannkanten

Som sagt er det 5 år siden jeg sist var her. Det var da jeg endelig gikk Romeriksåsen på langs. Før den tid så gikk jeg vel som regel til Råbjørn-hytta minst en gang i året. I hvert fall i minnet mitt, men det er jo ikke mye å skryte av lenger....

Jeg fortsatte 200 meter til, for her lå det en cache jeg ikke har logget, ikke så langt fra denne solide furua. 

Ok, det er faktisk bare 4 år siden jeg har vært her på Råbjørn, jeg gikk hit på ski i 2021 og da hadde jeg matpause ved en furulegg midt i dette bildet.

Etter at cachen var logget så ble det en god pause her nede ved vannkanten. Jeg levde i håpet om at jeg skulle få tørket litt klær også. For meg som svetter bare jeg går 10 meter, så er det ikke rart at genseren fort er gjennomvåt på tur.

Sommervarmen var tilbake, så selv om det var lettskyet mye av turen, så var det varmt!

Jeg vurderte om jeg skulle ta en annen sti tilbake til Brovoll og bilen, men fant ut at den stien er ikke like fin. Her på Engelsrudsetra og ved bredden av Breisortungen ble det en ny pause. Det var jo så fint å være på tur. Trøtt var jeg også, så egentlig fristet det å legge seg til å sove litt.

Endelig ei vannlilje som vokser nærme nok til at jeg fikk tatt et bilde. 

Her var det kommet ny bro siden jeg var her sist. Det er en flink og ivrig gjeng som holder stiene i tipp topp stand her i området.

Små og store vann og tjern ligger på rekke og rad, men det er fint å gå inni skauen også. Ikke minst på dager det er altfor varmt.

Pause ved Store Snellingen hører med, men denne gangen gikk jeg ikke ut på enden av tangen.

Jeg nøyde meg med å gå til den første bålplassen. Her har jeg alltid bare gått forbi tidligere etter å ha pauset ute på enden.

Det var fint å være på tur på Romeriksåsen igjen og Brovoll-Råbjørn-Brovoll er en fin tur, det er det ingen tvil om. ca. 20 km lang tur. Og det er altså mulig å ta den som en rundtur også, om man går til Råbjørn vest den ene veien.

Ny tur over Pershusfjellet + litt sisu

 

Jeg tenker at man bør gå over Pershusfjellet en gang hvert år, så da ble turen lagt dit forrige onsdag.

Stien er tydelig, så jeg tror det er mange som går over her

og gjørmehullene dukker opp flere steder her også. Ikke rart at stiene blir bredere og bredere

Ikke alle som har hatt en "smertefri oppvekst" men følgene er jo at det blir noen fine "skulpturer"

Godt å kunne spise litt blåbær underveis

Her slipper man å krysse så mye myr, men de ligger der bare på siden av stien

Det er jo her ute på på den stupbratte siden av fjellet som gjør denne turen fin. Stien går litt inn på fjellet, men det er stadig tydelig sti etter folk som har søkt ut til kanten for å se på utsikten. Og utsikten er fin. Vann ligger som perler på ei snor. Det er populært å padle Marka på langs, fra Tverrsjøstallen til Oslo. Med noen strekk man må bære kano/kajakk over land. 

Jeg vurderte om jeg skulle snu og gå fjellet tilbake samme vei for å slippe å gå på veien. For det er det dumme med denne turen at det ikke er noen god rundtur med bare sti. Første gangen gikk jeg veien på vestsiden av fjellet. Det gjør jeg ikke flere ganger. 5 km på vei og ikke noe fint å se på, nei takk. Det andre alternativet er å gå på østsiden av fjellet, da går man stien fram til Holoa og så blir det vei de siste 2 kilometerne. Der gikk jeg i fjor

Det ligger et par svære steiner her og den ene er litt skummel. Men den blir nok liggende stødig mange år til

Litt fjell å gå på også

Været var lettskyet og med en behagelig temperatur. Perfekt turvær, men det er jo ikke tvil om at det er finere med sol sånn å se på. Da jeg gikk turen i fjor tror jeg at jeg gikk på den varmeste sommerdagen.

Det er tett mellom utsiktspunkter og pauseplasser. 

Det er rart med det, så fort man snur over til august på kalenderen så er det lett å tenke at sommeren er over. Det er jo helt feil. Bortsett fra at nettene blir litt mørkere og lengre så kan det var mange fine sommerdager i august også. Jeg var ikke helt forberedt på å finne høstfarger

Jeg hadde altså bestemt meg for å gå om Holoa. Da går man forbi Finnstad, en av flere plasser i Marka som er ryddet av finner. Nå er det brukt som fritidsbolig og tydeligvis av noen som er gode på vedlikehold. Stedet ligger fint til nede ved Finntjern

I tillegg til vedlikehold så er de tydeligvis kunstneriske og kreative også.

Det er mange slike figurer rundt her. Det nyeste var et ekorn litt oppi lia. 

Men best å komme seg ut av den private eiendommen og fortsette videre. Det er solide muerer i enden av flere vann for å holde kontroll på vannet. Tror dette er ifra den tiden det var tømmerfløting/brøtning.

Her nede ser enn hvor bratt Pershusfjellet er på denne siden.

Det ble en avstikker fra stien for å se etter en Sisu-cache, først og fremst beregnet for de som er på padletur eller skitur, men det gikk overraskende enkelt å gå hit også. Her ser man rett over på Finnstad.
Jeg hadde egentlig gitt opp å få se sola, men Yr hadde rett, skylaget forsvant midt på dagen og sola viste seg fram. Siden det blåste en del så var det fortsatt behagelig å være på tur. Og jeg fant meg en fin pauseplass.

Det er en fin tur videre på sti til Holoa, selv om jeg ikke tok noen bilder. Så fulgte jeg veien videre derfra til Tverrsjøen. Siden været var så fint slo jeg meg ned på demningen her og koste meg med den siste tekoppen min.

Disse passet på bilen mens jeg var på tur.

Det ble et cachefunn og en fjelltopp-innsjekking på denne turen.

Ut på eventyr i Kunstnerdalen

Forrige onsdag lot vi tur-klærne få hvile verken de eller terrenget hadde tørket helt opp etter dagen før. Vi bestemte oss derfor å være turister og kjørte over fjellet til Sigdal

skulptur i Eggedal med motivet fra Chr.Skredsvig maleri "Idyll"

Sigdal kaller seg for Kunstnerdalen, ikke uten grunn, for her har det vært mange kjente kunstnere som har bodd eller oppholdt seg.

Vårt første stopp var Hagan i Eggedal. Her bodde kunstner og forfatter Christian Skredsvik (1854-1924)

Bolighuset var opprinnelig en låve som han bygde om og på. Noe  av det man ser her var opprinnelig ei mølle som ble revet og bygd opp igjen her.

Han hentet også detaljer fra ei stavkjerke som ble revet, dette vinduet bl.a.

Huset i seg selv var verdt et besøk eller to. Det bar nok preg av å være ombygd og bygd på etter hvert som kunstneren, hans mye yngre kone Beret og deres fire barn trengte mer plass. Det var lavt under taket, veldig bratte trapper, men så utrolig mange flotte detaljer. Her fra stuen 

og røykestua / herresalongen

Damesalongen lå i 2. etasje

Soverommet med fillerye som pynt og isolasjon langs veggen

Det hang skisser, detaljer og malerier rundt overalt. Dette skal være skisse til malerier 

et eller annet sted som jeg ikke husker...

Atelieret hadde et stort takvindu som slapp inn mye lys. Her var en stor del av utstillingen. Den varierer hvert, år så her kan man fint komme tilbake flere ganger.

Bilder og bøker han har skrevet

I et nytt bygg var det en utstilling med større malerier. Årets (2025) tema-utstilling er "Fjellets mystikk"

pluss akvarell-serien Valdrisvisa (reproduksjoner som kan kjøpes når sesongen er over) Da Kittelsen også flyttet til bygda sluttet Skredsvig med denne typen kunst, siden han følte at dette var Kittelsens domene og de to var gode venner

I museumsbutikken var det kopier til salgs. 

Jeg må innrømme at jeg ikke viste hvem Chr. Skredsvig var, men jeg kjente jo igjen mange av maleriene. Vi hadde til og med en kopi av et av dem hengende på veggen hjemme. Og Idyll er jo så fint at det har jeg som broderi. Det ble Irene som broderte det, men gikk tom for garn så det er fortsatt ikke ferdig.

Stedet ligger høyt oppe i lia med god utsikt utover bygda. Det kom ei skikkelig regnskur mens vi var her, men den ga seg fort.

Jeg tror jeg skal tilbake hit en gang.

I nabolaget hadde de dette fine skiltet.

Vi fikk det litt travelt med å komme videre, kjørte forbi Andersnatten og ned til 

Lauvlia, som lå fint til ved Soneren i Sigdal

Nøve ønsket velkommen, hun hadde jo vært her før.

I Lauvlia bodde Th. Kittelsen i 10 år (1899-1909)

Dette hjemmet var i mine øyne  litt mer "vanlig" enn Hagan

men med mange detaljer som kunstneren selv laget. Vannliljen over døra er noe som går igjen. tror nesten alle dørene var pyntet.

Han var flink med trearbeid i tillegg til pensel og blyant. Som denne rammen. Han laget også oppfinnsomme leker i tre

Det var mange fine ovner i huset.

Det mest spesielle og fineste rommet var denne peisestuen. Her ble det nok fortalt mange eventyr.

Døra fører inn til atelieret. Dit fikk man ikke gå sånn uten videre, mens han levde. De måtte lytte ved døra for å høre etter hvilken stemning kunstneren var i, om det var ok å gå inn eller ikke og ungene måtte være minst 12 år før de fikk komme inn.

I atelieret var det utstilling. Årets tema er  Svartedauen.

Pesta som er symbol på smitten bar med seg et sopelime og ei rake (rive). Brukte hun sopelimet så betydde det døden, Brukte hun riva så kunne man unnslippe ved å gli imellom tennene på raka.

Kittelsen bodde noen år på den tidligere lensmannsgården i Eggedal, før de bygde opp Lauvlia. Og det var her han lagde serien Svartedauen. Noen av bildene har tydelig motiv herfra.

Det var mange småhus på stedet som også var verdt en snartur innom.

Her hang det kopier av mange kjente malerier.

Om jeg ikke kjente til Skredsvig, så visste jeg i hvert fall hvem Th. Kittelsen var.

Disse ti årene Kittelsen med familie var noen av de beste årene i Kittelsens liv fordi dette var et sted de trivdes veldig godt. Med anstrengt økonomi, delvis pga sykdom som gjorde det vanskelig å male, ble de nødt til å selge og flytte.

Huset lå fint ved Soneren og utsikt til Andersnatten.

I skaukanten lå det en "barnesti" med figurer og spørsmål

Noen skremmende

og noen rare

Kvernkallen hadde god tid for bekken var tørr. 

Jeg fikk logget min cache nr 4500 like oppi bakken her

Nøve har skrevet og vist så levende fra denne dagen her