Bårhaugkampen eller Borhaugkampen. Ikke vet jeg, hva som er riktig. Jeg ser begge navnene brukes.
Det våres i Maura og, selv om vi våknet til et par cm snø på fredag. Det fortsatt nypreppa løyper og rikelig med snø oppe på åsen, men jeg tok litt skrekken av den forrige skituren min så det frister ikke å ta fram skia. Samtidig så må jeg ut av bygda for å være sikker på å finne et sted uten snø. Jeg syns denne tiden i overgang mellom vinter og vår er vanskelig for det er ikke snø med hold i for bruk av ski/truger og så er det heller ikke bart nok til å gå uten å risikere å måtte vasse i råtten snø i området rundt her.
Men jeg bestemte meg for å teste ut stien opp til Bårhaugkampen, den ligger jo i solhellinga.
Jeg ble litt skeptisk da jeg ble møtt av dette.
Men det viste seg raskt at det var kun der nede i skyggen at det var snø fortsatt. Stien oppover var bar. Det hjelper jo litt på at skauen er borte også, sola får litt bedre tak da.
De blauteste stedene var godt kavla
Noen innlagte hindringer legger jo bare inn en ekstra spiss på turen
Det er ikke lange turen, men det oppover hele veien.
Hjelpe meg, jeg må nok gå denne turen 3-4 ganger i uka om jeg skal komme meg i tur-form før sommeren. Det er noe helt annet å gå i motbakke enn å gå den flate turen rundt i bygda som jeg har holdt på med i vinter.
Det er jammen godt at utsikten må sjekkes flere ganger underveis. Må jo se om jeg ser hjem. Nå som skauen er hugget så ser man jo litt underveis.
Så var det bare å stålsette seg for den bratteste delen av turen. Det er selvfølgelig brattere enn det ser ut til på dette bildet.
Endelig oppe. Har fortjent en liten pause nå.
Det skal ha vært en bygdeborg her oppe sies det.
Fant sånn omtrent ut hvor vi bor.
Jeg tok ikke sjansen på å gå rundturen, tror det kan være en del snø. Så det ble samme turen ned igjen.
Som sagt, ikke lange turen, men 200 høydemeter krever mye mer trening, var svaret jeg fikk.
Hvitveisen har begynt å titte fram. Nå er det bare å vente på at det skal bli grønt.
