Sommerferien 2021

 

Revebjelle, fylkesblomsten i Sogn og Fjordane

Årets sommerferie var bilferie på Vestlandet. En blanding av naturopplevelser, mimring og besøke familie og venner. Vi overnattet på Vinstra, Loen og 

Leikanger. 

Av forskjellige årsaker har vi pleid å overnatte på Knausen før, men denne gangen overnattet vi her. Her har vi vært på julebord og i gravøl og ikke minst i vår egen bryllupsfest før, men for første gang overnattet vi her. Jeg angret på at jeg ikke hadde med badetøy, for her var det fint å bade, ikke sånn brådypt 1000 m rett ned som jeg alltid har innbilt meg at det er.

Men før vi kom til Leikanger, kjørte vi over Gamle Strynefjellsveg. Vi forlot finværet på Østlandet og kom nærmere og nærmere de mørke skyene og regnværet.

Loen er sikkert kjent for mye, men en av tingene er i hvert fall de store rasene fra Ramnefjellet. Det syns fortsatt godt i fjellet hvor det har rast. 2 grender ble utslettet og 135 menneskeliv gikk tapt som følge av flodbølgen.

Ny og gammel historie. Minnesmerke over de døde ved kjerka og så skyliften i bakgrunnen

En fin minneplass og navnene til alle som ikke ble funnet, nærmere rasplassen

Det er ikke så vanlig å sette opp kors ute i naturen i Norge, men her var det helt greit

Siden vi nærmest kjørte rundt Jostedalsbreen, så ble det mye "bre-titting"

Jeg har aldri hørt om Kjenndalsbreen, men vi tok nå turen inn. Når det meste forsvant i lavt skydekke så var det ikke store brearmen vi så.

Vi tok også turen inn i Jostedalen der vi kjørte inn i både den ene og den andre dalen. Først opp til Leirdalen der Nord Europas lengste brearm Tunsbergdalsbreen kommer ned.

Nigardsbreen som kanskje er den mest kjente brearmen. 

Men vi ble veldig imponert da vi kjørte opp til Styggevatnet og fikk se breen som lå der.

Hit vil vi tilbake. Dette er helt innerst i Jostedalen og her er det kort vei over til Skjåk med Sota sæter og ikke så lange biten å gå for å god utsikt til selve breen. Dumt vi ikke hadde med "camping-bilen".

Jeg tror Lodalskåpa kan skimtes i bakgrunnen og så ser det ut som et svært delta med sand og grus i denne dalen.

Vi kjørte en tur langs Lovatnet (selvfølgelig, for å komme til Kjenndalsbreen og minnesmerket og sporene etter raset i Ramnefjellet). Jeg tenkte ikke på at alle de fine bildene tas her, men så hadde vi heller ikke det perfekte været for å få tatt de bildene. Ikke tenkte jeg på at dette tydeligvis er veldig kjent feriested heller. Men jøje meg så tett det var mellom campingplassene og jøje meg så mange telt, bobiler og campingvogner det var på alle disse plassene langs med Loenvatnet.

Her i enden av vannet, Vassenden. Så stille og idyllisk

og så frådende bare noen meter unna, på den andre siden av brua. 

Breng

Nok et sted som en gang i tiden ble utslettet av et ras. 

Gårdsbrukene her ble fraflyttet og erstattet av støler isteden. Jammen står bygningene tett her. 

Utsikt innover Loenvatnet.

Et av målene med turen vår var å kjøre skyliften til toppen av Hoven og så prøvde jo jeg meg på via ferraten.

Votedalen

Vi kjørte i trange daler, perfekt for geiter.

Stardalen

og brede flate daler. Og joda det var kort vei inn til en brearm i denne dalen og.

Men hovedmålet med turen var selvfølgelig Sogn og Leikanger.

Det ble litt mimring på gamle områder, noe var det samme som før, mens mye var forandret. Ikke så rart siden det er 32 år siden vi flyttet østover.

Men denne utsikten er i hvert fall den samme :)

Det var satt opp slike info-skilt mange steder. På et annet skilt sto det at hvis man ikke fikk det til å vokse i Leikanger så gikk det ikke noe annet sted i Norge heller. Konklusjonen på at det er et godt klima i Leikanger, i hvert fall nede ved fjorden ;)

Den ene dagen var vi altså inne i Jostedalen, mens den andre dagen holdt vi oss på hjemlige trakter.

Den nye kraftutbyggingen setter sine spor, men fordelen er at det kommer kjørbare veier og dermed kom vi oss til Stavsete for første gang. Vi kunne jo kjøre nesten helt frem :) Neste gang er nok den veien stengt den siste biten, men kanskje gjør vi alvor av å gå innover. Det er ikke langt over til Fjærlandsfjorden fra Stavsete. Det er dårlig med vann i dette området, men fjell er det nok av og utsikt om en kommer seg høyt nok.

Nyastøl

Mens PE kjørte tilbake valgte jeg å gå tilbake. På Nyastøl har jeg vel bare vært 2-3 ganger før. Sauene våre gikk ikke så langt fram og det var en bratt bakke ned hit som ble oppoverbakke tilbake så derfor pleide jeg å stoppe et stykke før. Det er fint å se at alle har bygd opp igjen selene sine her på Nyastøl.

Sauene kom springende og forventet at jeg hadde med godsaker til dem. De ble dessverre skuffet.

Trygghet, mamma passer på ikke sant?
Her var jeg derimot i kjent turområde og det var kjekt å se at jeg kjente meg igjen både her og der.

Utsikten er det ikke noe å si på

Etter ei uke på ferie så er vi fornøyd og det er på tide å finne veien østover igjen. Vi valgte å kjøre over Vikafjellet og da blir det litt fergekjøring.

Utsikt fra Vangsnes

Der denne statuen ruver godt i terrenget. Fridtjov den Frøkne, en gave fra Keiser Wilhelm 2.

Det var varmt og geitene til Erna sørget for å finne skygge mens de ventet på at det skulle bli melketid. Denne gangen ble det nemlig en tur innom Underdal også på hjemveien.

Skulpturparken i Byrkjelo

Vi fant noen cacher underveis også. 42  stk + 11 labcacher = 53 funn.  Whereigo ble testet ut for første gang. 

 Vi har mye vakker natur i Norge og de bratte og høye fjellsidene, trange daler og fjordene våre er og blir fascinerende. Og det er noe helt spesielt med Sognefjorden og Indre Sogn.

Når trua er større enn evnen - Via Ferrata Loen

 

Den hvite flekken i fjellet er spor etter den ene hoven til Sleipner (hesten til Odin) som sparket i fra her.

Hoven i Loen 1 011moh, 

Norges letteste topptur. Tja -  det ser skrekkelig bratt ut, men PE brukte bare 5 min på å komme seg til topps, så det kan man vel trygt kalles en lett topptur. Men nå er jo jeg litt treig av meg jeg da så jeg brukte 54 ganger så lang tid på å nå toppen som det PE gjorde...

Som Nøve stadig skriver så syns jeg bratte fjellsider er fascinerende. Men klatre kan jeg ikke, så da jeg for noen år siden kom over noe reklame for Via Ferrata så tenkte jeg at det hadde sikkert vært moro. Samtidig var jeg skeptisk fordi jeg hadde en mistanke om at det kunne være slitsomt og kreve mye mer armstyrke enn det jeg har. Nåja, det skal jo ikke mye til siden jeg knapt nok har muskler i armene. Så det har blitt med drømmen, selv om jeg etter hvert har oppdaget mange muligheter. Det er bare å søke opp via ferrata i Norge så får du fram en lang liste. Det var den i Valle, Setesdal jeg så på først.

Via Ferrata er italiensk og betyr jernvei/ jernsti. Det er rett og slett tilrettelagt med jerntrinn og wire som er festet i fjellveggen sånn at du kan komme deg noenlunde enkelt og trygt fram selv om det er en bratt fjellvegg.

Ok, nå testet jo Irene og jeg ut dette da vi var ved Brekke sluser for ikke så lenge siden, der vi gikk Via Ferrata Haldenkanalen og der hadde de en lang hengebro, men selve klatredelen var veldig enkel. Så noen skikkelig test var det ikke. Men en god trening på å bruke sikkerhetsutstyret var det jo. 

Siden vi hadde lagt deler av ferieturen vår til Loen så kunne jeg jo ikke reise derfra uten å ha prøvd meg på via ferrata'n som er der. I hvert fall ikke når det faktisk var ledig plass på en av gruppene. Så jeg måtte opp kl 7.30 mandags morgen. Eeeeh alle de andre var sånne spreke 20-åringer. Jeg ble ikke mindre skeptisk akkurat. Og enda verre ble det da guiden sa at vi skulle gå fort. Og da en av de andre spurte hva som skjedde hvis vi ikke greide å holde samme tempo og fikk til svar at det måtte vi, eventuelt måtte vi da vente og gå over på neste gruppe som tok oss igjen. Jaja, her var det bare å legge i vei og håpe det beste. Vi begynte med å gå forbi hotellet og ganske snart var vi inne på veien oppover lia. 

Ok, jeg klager på at Nøve går fort noen ganger, vel det er ikke i nærheten av å gå fort. Og her var det i tillegg veldig bratt. Jeg ble hengende etter, men heldigvis hadde jeg en person til som var i like dårlig form (hun som spurte) Vi ble litt oppgitt over dette opplegget, vi hadde tross alt betalt ganske mye for å være med på denne guidede turen og det sto ingen ting om at vi måtte være superspreke! 

Vi var i alt 9 personer + 1 guide. Og foreløpig ventet de på oss ved hvert "møtepunkt". Først gikk vi som sagt på en bratt grusvei et stykke og så bar det oppover lia på vanlig sti, bratt den også selvfølgelig.

Jomfruberget. Oppvarming og første test på å klatre.

Så var vi framme ved der vi skulle begynne å klatre. På med hjelm og hansker, en kort demonstrasjon om hvordan vi skulle klatre og ikke minst sikre oss hele veien. Strake bein, ut med rompa for å få trykk på skosålene og best mulig feste og så dra seg oppover med strake armer. Jeg fikk vel aldri helt teken på den teknikken. Jomfruberget gikk nå ganske greit, men det ble verre etter hvert. 

Det ble brattere

Det er få bilder fra klatreturen, fordi det var ikke tid til slikt. Ikke til å se etter de to cachene som langs ruten heller, i hvert fal ikke for meg 

og brattere.

Det var vanskeligere enn det jeg hadde sett for meg, eller det var det vel ikke, for jeg hadde sett en del youtube filmer herfra før jeg dro. Så jeg var som sagt litt skeptisk.  Det var ikke alltid det var gode feste for beina og det gikk mye på å dra seg opp etter armene. Som sagt, jeg hadde nok ikke den beste teknikken. Turen var variert i vanskelighetsgrad. Noen korte strekninger var det nesten en vanlig sti, andre steder var det nesten overheng. Og ikke minst var den ganske lang. Av de 1 000 høydemetrene tror jeg det var rein klatring ca. 400-500 av de, men det føltes som det var både 2 og 3 ganger så langt. For selv om jeg greide selve klatringen, jeg kom meg i hvert fall oppover og fram, så ble jeg vanvittig sliten etter hvert. I låra ja, men enda mer i armene. Og jeg begynte virkelig å bli skeptisk til hvordan jeg skulle komme meg opp. Det var ingen mulighet til å snu, når jeg først hadde kommet meg et stykke opp i lia. Etter hvert føltes det som om jeg var lam i både armer og bein og jeg ble litt skeptisk da handa nekta å lystre da jeg skulle ta tak i wiren for å dra meg oppover.

Hun andre som var skeptisk til tempoet og hennes følge hadde valgt å ta pause for å vente på neste gruppe, så da var jeg sistemann i følget, bare med guiden bak meg. Men jeg ble nesten litt stolt da jeg oppdaget at jeg tok igjen de neste i gruppen. I hvert fall nesten. Det var heller ikke så mye stress nå etter at vi hadde begynt på selve klatringen, så jeg ble litt mer godvenn med guiden etter hvert ;)

Vi gikk langs kanten av fjellet her (oppover)

Endelig nærmet jeg meg Gjølmunnebrua.

De skriver at den er den lengste via ferrata brua i Europa på 120 m, men nå er det altså ei bru i Halden som er 4 meter lenger og den har jeg gått. men i tillegg så er det 160 meter dyp kløft under denne hengebrua. 

Det er ofte denne brua de tar bilder av når de skal reklamere for denne via ferrataen. Og den gledet jeg meg til å prøve. Den ser jo veldig enkel ut, ikke sant?

Det å gå på denne og se ned var i hvert fall ikke noe problem og jeg måtte stoppe opp noen ganger for å ta meg tid til å se meg litt rundt. 

Men den var ikke helt stødig denne hengebrua heller. Den gynget en del akkurat som hengebruer pleier å gjøre. Men denne kan jeg gå mange ganger uten noe problem. 

Nå var det endelig tid for matpause. Det var godt å få i seg litt ny energi.

Gjølmunnebrua sett ovenfra

Det jeg ikke var klar over før jeg så på youtube var at det var ei bru til. Og på filmen så så den skikkelig ekkel ut. På filmen kalte de den for g-strengen.

Denne var valgfri å gå. Her var det mulig å gå en sti rundt hvis en ikke ville prøve seg over her. 

Strekningen er ikke så lang, men jammen meg tok det sin tid å komme seg over likevel. For her  var det kun en wire å trå på + to til å holde seg i. Og disse svaiet skikkelig når du kom et stykke ut på. Guiden lovet å hente meg opp hvis jeg mistet fotfeste, men det fristet ikke å teste ut om han holdt ord. <så her gikk jeg forsiktig. Og det regner jeg med at alle andre også gjorde. 

Det var et stykke ned her også, men det var den svaiinga som var ekkelt. Men selvfølgelig så kom jeg meg over, ganske lettet over å ha "overlevd".

Da var "farene" over og guiden overlot oss til oss selv. Eller rettere sagt meg til meg selv, for nå var resten av følget forduftet. Det var fortsatt en del klatring igjen, men ganske enkel klatring i forhold til en del som var tidligere. Og til slutt var det vanlig sti opp til toppen. Men nå var jeg som sagt veldig sliten så alt som var oppover var et ork. Men veldig deilig å kunne bruke så mye tid jeg ville på den siste biten. PE spurte meg om jeg hadde gått ifra resten av gruppen? For han så ingen andre. Men han hadde jo sett en gjeng med hjelmer for lenge siden...Hjelpe meg, så sliten kan jeg ikke huske sist jeg var.

Rutekartet

Her kan du se hvor jeg gikk. Jeg gikk den enkleste ruten, nr. 1, den som er hvit + den gule stien nederst, gradert B og C og så sa han at et lite stykke før den delte seg var D.  For de som ville kunne man ta den delen som er gradert D før brua. Det gjorde ikke jeg...

Utsikt mot Loenvatnet

Flott utsikt var det hele veien.

Jeg var veldig heldig med været, mye sol og bare noen tynne skyer. Men det å se de øverste toppene var visst umulig. Vi var i Loen i noen dager og jeg så ikke de høyeste toppene en eneste gang, de var alltid borte i noen skyer.

Utsikt mot Olden.

Utsikt utover fjorden

Jeg så aldri Skåla, men den skal være litt til venstre for dette bildet. Nok et sted man skulle ha vært, men som jeg tror er litt vel slitsomt.

Stedet her heter Hoven, så da passer det vel med en hestesko som pynt.

Sliten, men fornøyd med å ha gjennomført.

Om det ga mersmak? Tja, jeg syns det var moro å ha prøvd og gjennomført. Nå ha jeg testet ut via ferrata og på en måte krysset det av på min bucket list. Og har vel egentlig ikke noe behov for å gjøre det flere ganger. Men nå har det gått noen dager og da er jo de slitne armene glemt, så jeg ser ikke bort i fra at jeg tester ut flere. Jeg snakket med ei i gruppa som sa at hun hadde gått "intro-ruten", tror det var den , i Åndalsnes og den var veldig lett i forhold til denne, nesten kjedelig, så det kommer nok veldig an på hvor en går. 

Zip-linen gadd jeg ikke å ta her, men sky-liften ned måtte jeg jo også teste ut. Det er en opplevelse det og.

En god dessert Lava cake hadde jeg så absolutt fortjent nå :)