En spennende tur -Via Ferrata Haldenkanalen

 Det ble en litt amputert St.Hans-aften i år, ganske enkelt fordi jeg skulle tidlig opp dagen etter. Kl.6.30 satte Irene og jeg kursen mot Halden og videre til Brekke sluser. Vi skulle teste ut noe helt nytt for oss begge to. 

Vi hadde kjørt hjemmefra tidlig i tilfelle kø eller andre hindringer. Heldigvis slapp vi unna den slags og  kom fram i god tid og fikk tid til både litt frokost og å se oss om. Hmm, vi skal sannsynligvis oppholde oss borti fjellveggen der borte.

Og ikke minst komme oss over kanalen ved hjelp av den hengebroa der.

Vi skulle nemlig teste ut det nye opplegget til Via Ferrata Haldenkanalen

Jeg har i noen år hatt veldig lyst til å prøve å gå en via ferrata, men det har blitt med tanken. Det er jo et stykke å dra, dørstokkmila er lang, jeg er skeptisk til om jeg er sprek nok og så passer det jo aldri... Men dette opplegget her så jo ganske enkelt ut, er ikke så langt unna og det kunne være moro å fine på noe sammen med Irene. Et greit forsøksprosjekt.

Etter at sikkerhetssele og hjelm var kommet på, var det tid for opplæring i sikkerhet. Hmmm, det kom til å bli litt av en jobb å sørge for å være sikret til enhver tid. 

Så var vi klare. Første trinn var å komme seg opp stigen til plattformen oppe i treet. Det var ikke så enkelt... Passe på å sikre seg og en litt lealaus stige.

Og så var det denne hengebroa. De skriver at den er Europas lengste hengebro. Ikke vet jeg, men den er i hvert fall 124,5 m lang og henger 15 meter over vannet. Jeg har gått på hengebroer før og vet at de kan være ekle å gå i. 

Men denne var ekkel på en annen måte. En ting var at det var langt i mellom plankene, nesten plass til foten på langs, men det som var spesielt var at den vippet ikke opp og ned som jeg forventet, nei denne vippet sidelangs. Det var nesten så jeg fryktet å vippe utfor. Jeg tok ikke sjansen på å ta opp mobilen utpå der, det hadde vært kjedelig å miste den, men jeg stoppet opp og så på utsikten noen ganger. For utsikten var både god og fin. 

Litt ekkelt, men morsomt.

Hengebroa hadde jeg sett bilder av, men jeg var ikke forberedt på neste utfordring. Her skulle vi gå over vannet nok en gang, men nå var det kun to stålwire å gå på. Spennende og joda vi kom over her og.

Så var tiden inne for å klatre. Første delen etter stålwirene så var det et lite stykke der det var ståltrinn i fjellveggen for å komme seg oppover. Det er jo disse ståltrinnene som jeg har  fått med meg at kjennetegner en via ferrata.  

Klatreruta, besto for øvrig av både enkle partier der du kunne gå nesten vanlig, men det var rett ned under stien og partier der du måtte klatre oppover. 

Jeg var først i gruppa og fulgte etter den ene guiden.

Det gikk stort sett greit å klatre uten å "jukse", men det var et par partier det var greit å dra seg opp etter wiren (neida, ikke her). Og jeg krabbet oppover noen steder, knærne er gode å ha isteden for å bruke krefter på å komme seg opp i litt vel høye trinn.

Vi var ei gruppe på 6 personer og den ene gutten gikk i hæla på Irene, han syns sikkert vi var veldig treige.

Her opp på toppen av løypa var det fin utsikt både utover

og innover. Og her ser man samtidig at det var ganske bratt. Jeg tenkte ikke over det mens vi klatret. Man blir så opptatt med å flytte en og en sikkerhetsbøyle at en glemmer litt av det andre. Det var godt lagt opp, vi var festet til wiren hele veien og jeg følte meg veldig trygg hele veien. 

Men så var det å komme seg tilbake over kanalen igjen da.... Det skulle zip-linen sørge for. Det står at den er 250 m lang. Guiden sa at farten kunne komme opp i 60 km/time. Her er det jeg sliter litt. Det var jeg forberedt på og det var akkurat det jeg gjorde også. Det å slippe seg ut i løse lufta her. Jeg følte meg trygg her også, men det er noe med det å ta det steget... Vel, etter litt jamring i noen sekunder så var jeg plutselig i løse lufta. Og resten var jo bare moro. Eller? Det går jo så fort at jeg glemmer nesten å nyte turen over.

Irene derimot hadde ikke noe problem med å kaste seg utfor. Her i denne neden blir vi tatt i mot av den andre guiden. Hun hadde gått bakerst og så tatt en eller annen snarvei for å komme seg hit når vi sto klare.

Jeg prøvde å filme en av de andre. Ser av filmen at det ser ut som om at turen varte i 17 sek.

Og så var turen over. Det var en variert tur med mange morsomme utfordringer. Og jada, det frister til gjentakelse. 

Vi hadde valgt oss ut den første turen, den som begynner kl. 10 for at det ikke skulle bli for varmt. Og det var nok smart for været var knallfint og det ble mer enn varmt nok utover dagen. 

Vi gikk oss en liten runde for å se litt mer rundt her.

Brekke sluser er Europas høyeste sammenhengende slusetrapp og en del av Sootkanalen.

Sluser er en fascinerende oppfinnelse. Og her var det stor høydeforskjell!

Vi tuslet litt utover kanalen mot hengebroa.

Der lå det et annet hjelpemiddel for å komme seg tørrskodd over vannet.

Her var det bare å hente fram superkreftene sine og dra.

Vi gikk oppover lia den stien de som ikke tør eller er for tunge til å kjøre zip-linen kan gå. Den gule stien. Det var mange advarsler om villsvin. Vi så ingen, men jeg tror vi så at de hadde vært der og gravd tidligere.

En blomst som er ukjent for meg.

Her kan man se hengebroa, wire-broa (rett over/bak den vanlige broa) og fjellsiden der vi begynte å klatre.

Det var på tide å si takk for oss med et siste blikk over mot fjellveggen vi hadde lekt oss i . Det gule huset er hjemmet til slusevokter-assistenten.

Her kan du lese litt mer om hva Via Ferrata er og en oversikt over slike i Norge. Haldenkanalen er nok for ny til å være med på listen.

Bukollen - den umulige siden?

 Tirsdag 15. juni. En ny fin dag, den måtte bare benyttes til en dagstur. Planen var en tur til Trollfossen.

Men innen vi skulle begynne å gå dit spurte Nøve om vi ikke skulle prøve å gå opp denne fjellsiden isteden? Galskap spør du meg, men hun påsto det går en sti opp her også. Joda, jeg har vært på Bukollen før jeg. Det går en sti dit og den er det mange som går. Det er ganske bratt, men det er en helt normal tur. Den ruten går altså ikke opp fra denne siden av fjellet!

Vel det er jo kjedelig å gå turer vi har gått før så jeg ble selvfølgelig med på galskapen. Vi parkerte ved Maribohytta og fulgte stien. Det viste seg å være en tydelig sti, selv om den ikke er en av de som er merket. Vi kom ganske raskt fram til denne fine og solide benken som jo måtte testes ut.

Foreløpig en normal tur og her framme med ved dette idylliske vannet var det jo bare å nyte turen og glemme det som ventet.

Etter å ha ladet opp med en liten pause like ved vannet så var vi klare for å teste ut veien videre.  Fra denne kanten så det jo ikke fullt så ille ut?

Tja, det ser veldig bratt ut, men siden granskauen klorer seg fast så er det vel mulig for oss å gå der... Vi trøstet oss med at vi så ganske ferske spor etter andre som hadde gått på stien.

Kremt, kremt, det var bratt! Veldig bratt!! Umulig å få det fram på bildet, men Nøve står altså i stien og kroppen hennes følger "trinnene" vi skal gå oppover. Men det var tydelig at vi var på riktig vei og at denne blir benyttet. Det var nemlig lagt ut tau flere steder. Og takk for det.

Når det begynte å minke på granskauen så var det ingen ting å si på utsikten. Vannet nede til høyre på bildet er der vi tok pause for en stund siden. Vi har med andre ord kommet oss opp en god del høydemeter.

Det ble selvfølgelig noen pauser underveis. Og her kom det et militærgrått fly forbi. Det fløy nesten under oss.

Men vi var fortsatt ikke oppe. Bratta tar visst ikke slutt.  Det er jo fortsatt like bratt for å komme oss videre.

Nok et tau til å hjelpe seg med. Godt å kunne dra seg opp litt også. Og selv om dette så ut som en galskap-tur så var det ikke noe problem å komme seg fram her. Bare veldig slitsomt for dårlig trente bein.

Etter hvert så ble det fin utsikt over Vidalen. Her ser vi bort på Treknatten og Gyranfisen som vi / jeg besøkte i fjor høst.

Wow! endelig en liten bit med sti på flatmark.

Før det ble en liten kneik oppover igjen. Siden det blåste ganske bra her oppe i høyden over skoggrensa så valgte vi å ta pause før vi kom helt opp på toppen. Vi fant oss en ganske lun plass med flott utsikt 

Men vi måtte jo helt opp på toppen av Bukollen 1122 moh og skrive oss inn i turboka. Selv om det hadde gått greit å gå opp hit, fristet det ikke å gå den samme veien ned igjen. Det er mye lettere å gå en "umulig" bratt sti oppover, noe helt annet å gå den ned igjen - trur eg..

Det blomstret så fint her oppe på Bukollen.

Ikke så lett å se, men hele bakken var rosa.

Vi bestemte oss for å gå ned den "normale" stien. Der møtte vi en skoleklasse på vei opp. Tølle oppdaget dem selvfølgelig  tidlig.

Det var nesten bølger på vannet i dag.

Fjellelvi / Trollfossen syns godt der den bruser nedover lia. 

Det var lite snø, men nede i Brennskaret var det fortsatt ei bra snøfonn som lå. Og det var endelig et sted å fylle opp vannflaska igjen også. 

Selv om turmålet ble endret så måtte vi nesten gå en tur bortom Trollfossen også. Jeg syns den er helt spesiell med disse store trappetrinnene.

Det var ikke bare bare å fylle vannflaska uten å bli våt for plutselig kom det ekstra mye vann.

Det var perfekt turvær denne dagen. Sol / lettskyet, under 20 grader og litt vind. Veldig behagelig å gå tur og det var ikke noe stort behov for å ta oss en dusj her denne dagen.

Vi nøyde oss med å dyppe tærne i fossen. Godt å få av seg de varme støvlene en liten stund. Vi hadde fortsatt litt mat og drikke igjen så da ble det en god pause her og. Turen ble lang nok så det var ikke aktuelt å fortsette videre oppover langs elva denne gang.

Vi fulgte stien nedover mot Bukollplassen. Måtte selvfølgelig ta en liten fotostopp her som utsikten er fin. Det begynner å bli veldig lenge siden jeg har vært på Nautskardfjell.

Fineste Tølle.

Nøve fant en snarvei tilbake til bilen, så slapp vi en del kjedelig gåing på vei. Joda, jeg er overbevist det går fint an å gå opp på Bukollen opp den umulig bratte sida. Det var faktisk en fin, morsom og trygg tur. 

At det er mulig å gå opp det som kalles Bjønneklemma er jeg litt mer usikker på... Jeg regner med at det er opp det skaret i midten av bildet her. Ok jeg vet andre har gått opp der, men det vil i hvert fall være galskap om jeg prøver meg på den ruten.... Men det hadde jo vært moro da ;) Vel, jeg har veldig mange andre turer jeg skal gå, mer passende for meg og min form :)