Telttur i Nordmarka

Tove prøver ting hun ikke kan og ikke har gjort før. Min aller første tur i Nordmarka.
Siden innledningen ble altfor lang legger jeg den nederst ;)
En fin tur var i fokus, men som vanlig kombineres det med å logge en geocache her og der. Jeg bruker ofte geocachene som veiviser og ide til å finne ut hvor jeg skal gå. Selv om det er mange av dem så var det ikke akkurat så mange av dem der jeg hadde lyst til å gå.

Joda skauturer kan også være fint. Jeg tuslet av sted litt spent på hva som ville møte oss.

Brukte litt tid ved Mantjern for å logge noen cacher. Her var det fint, men det var altfor tidlig til å slå leir for natten, så vi kom oss inn på den blåmerkede stien igjen og fortsatte oppover og oppover Skinnskattberget 550 moh der grensen mellom Oslo, Oppland og Akershus møtes.

Herfra gikk det bare nedover til vi kom til en litt tvilsom bro. Og ikke så lenge etter så kom vi til enda ei bru som på avstand så fin ut, men var ganske ekkel å gå på siden den liksom søkk unna da jeg gikk utpå den.

Barfi syns den var kjempeskummel! Men siden cachen lå på den andre siden så måtte vi jo over. Og tilbake igjen for der så det ut som det var en fin leirplass.

Nå var det godt å få av seg sekken.

Teltet ble satt opp.

Jeg våget meg ut i Hakloa for å vaske av meg litt svette. Her var det fint nå som sola skinte.

Og så var det tid for å teste ut campinglivet. Det blåste litt så vi slapp heldigvis unna både mygg og knott. Nå smakte det godt med en Real-middag, eller Adventure-middag var det visst og et par kopper med te. Jeg studerte kartet for å legge en plan for morgendagens tur. Det var tungt å gå med full oppakning på ryggen så jeg vurderte om jeg skulle la teltet stå og så gå en rundtur for så og sove her ei natt til.

Neste morgen våknet vi til min store overraskelse til regn. Hmmm det skulle da ikke regne i dag? En titt på Yr sa at joda det skulle det og enda verre var det at kl 13 skulle det komme kraftig regn og torden. Oi! Hva gjør vi? Vi hadde ingen mulighet til å komme oss tilbake til bilen innen den tid. Tanken om å la teltet bli stående ble skrinlagt. Gå tilbake samme vei som vi hadde kommet var ikke aktuelt, for det å gå den lange og bratte bakken vi ville få opp til Skinnskattberget fristet ikke. Vi fikk gå over hengebrua en gang til og så følge veiene tilbake til Stryken og bilen.

Siden det hadde regnet allerede så ble buksa mi fort våt fra knærne og ned. Jeg hadde nemlig pakket for finvær. Men det var jo så behagelig temperatur at det gjorde ikke noe. Jeg gikk i vei og grublet fram og tilbake på hvor jeg skulle gå. Fornuften tilsa å følge mest mulig vei, men det er jo så kjedelig! Og når jeg først hadde kommet meg hit så burde jeg jo gå litt rundt. Så joda jeg fortsatte.

Mot Sandungsdammen.

Langs Store Sandungen. Her traff vi på det første mennesket som var ute å gikk, men han trillet på en sykkel.

Til Sandeidet. Nå var klokken 13 og været var jo ikke så gæli? Vi satte oss ned og tok en liten matpause mens jeg studerte kartet nok en gang. Så begynte det å regne litt. Hørte det tordnet i det fjerne, men det var langt unna. Men selv om tordenværet ikke kom, så kom regnet. Jeg slang opp teltet i en fart og stappet, Barfi, sekken og meg selv inn og der tok vi oss en lang middagshvil mens regnværet sto på. Jeg følte meg veldig smart for en gangs skyld :)

Det var ikke så moro å pakke sammen det våte teltet. Nå var det såpass langt på dag at det var helt uaktuelt å rekke tilbake til bilen før det ble mørkt så jeg fortsatte på den opprinnelige planen som var å gå i retning Katnosa. Fornuften sa nok en gang at jeg burde følge veien, men... Jeg valgte selvfølgelig stien det meste av veien. Buksa mi var jo våt allerede.

Hvorfor noen har satt opp denne elgen av Skule Waksvik her, lurer jeg på. Det så for øvrig ut til å være ei slags jakthytte like ved.  Jeg bommet litt på stivalget og fikk en litt lengre og brattere tur enn det jeg hadde behøvd tror jeg, mellom Sandungen gård

og Lenseløken. Spor etter tømmerfløting i elva.

Men vi kom oss fram til Katnosdammen og DNT-hytta.

Vi gikk bort på en fin rasteplass ved vannet og fant fram primusen og lagde oss mat

og tok ei god pause. Utenfor hytta var det fullt med sykler og noen av de som skulle overnatte fant fram kanoer og tok seg en tur på vannet, mens vi satt der.

Jeg hadde lyst til å gå litt til, så vi fulgte vannkanten og gikk for å se etter en cache som lå der. Her ble det en veldig sur DNF. Jeg er ganske sikker på at jeg fant tråden cachen hadde hengt i, men noen boks var det ikke der. Her var det også en kjempefin leirplass. Fint sted å sette opp teltet, fin plass ved vannet, til og med en liten strand. Joda, vi burde helt klart ha slått oss til ro her. Men jeg var litt bekymret for at det var ganske langt igjen til Stryken, så jeg ville gå litt til.

Nå måtte vi sette kursen mot Stryken så da ble det å følge veien. En laaaaang oppoverbakke i retning Snøploghøgda. Nesten på toppen fant vi et sted det var greit å slå opp teltet.

Et stusselig sted, men vi skulle tross alt bare sove og det var en bekk med vann til Barfi.

Barfi, som knapt har vært inne det siste 1/2-året, var rask med å legge seg til inni i teltet. Helst ville hun ha lagt seg oppå soveposen min.

Dagen etter våknet vi til solskinn. Det var i grunnen godt å slippe å begynne med å gå den lange bakken, så valget var ikke så dumt likevel. Jeg hadde som sagt gått med våt bukse hele forrige dagen uten at det var noe krise. Fjellstøvlene var også klissvåte og da mener jeg klissvåte som om de hadde ligget i vann ei uke. Ikke noe stort problem det heller, men det å ta på seg våte sko er ekkelt i tillegg til at de var dobbelt så tunge som normalt. Men bare de var kommet på så var det glemt. Nok en gang var spørsmålet hvor vi skulle gå. Det var dårlig med stier i den retningen jeg skulle, så det måtte bli veier. Eller kanskje ikke?

Etter å ha gått en stund på vei så valgte jeg å følge en sti som gikk mot Mantjern og så kunne jeg logge resten av cachene der før jeg fulgte den samme stien tilbake som jeg gikk første dagen. Nå viste det seg at stien på cachekartet ikke var en merket sti. Og den var ikke så tydelig alle steder så jeg mistet den et par ganger, men fant heldigvis tilbake til stien.

Her traff jeg på en kar som fortalte at jeg nå gikk Bygata, som er veien Hadelendingen gikk for å komme seg til Oslo med varer. Og ganske riktig en del av stien var faktisk ei brei gate midt inni skauen. Men så ble den mer utydelig igjen så da jeg krysset en vei valgte jeg å gå for det trygge, nemlig å følge veien. Og jeg endret nok en gang på planene for hvor jeg skulle gå. Ser jo nå at dette ble en skikkelig omvei, men pytt, pytt da fikk jeg med meg flere steder enn jeg hadde tenkt.

Først en tur ned til Store Daltjuven. Selv om vannet var nedtappet så var det fint her nå som sola skinte og allting. Tid for matpause før vi fulgte veien langs vannet til Karidalskrysset. Fra nå av gikk resten av turen i nedoverbakke og stort sett langs vei. Det å gå langs vei er jo enkelt fordi man slipper å ta hensyn til snublefeller som røtter og steiner. Men jeg merker at jeg blir mye mer sliten i beina av å gå på disse veiene og i tillegg er det som nevnt ganske kjedelig. Men nå måtte vi altså komme oss i retning Stryken og så var det greit å få logget noen av cachene som lå langs veien.

Et par kilometer før Stryken stasjon tok vi oss nok en god pause ved en idyllisk plass ved
Store Skillingen Jeg har kanskje sagt det før? Matpauser er viktig, veldig viktig ;)

Jeg har i flere år hatt lyst til å gå tur lengst nord i Nordmarka. Men jeg finnes ikke kjent vest for riksvei 4 og har vært usikker på hvor jeg burde gå, hvor jeg skulle begynne og hvordan jeg skulle komme meg dit. Etter å ha studert kartet og cachekartet nok en gang så fant jeg ut at Stryken kunne fungere som et utgangspunkt. Så var spørsmålet hvor jeg skulle gå, hvor langt det var osv. Jeg har også tenkt at jeg burde prøve å overnatte i telt. Joda jeg har selvfølgelig sovet i telt før, men det har stort sett vært i hagen eller på en campingplass. Nå var det overnatting i "villmarka" jeg tenkte på. Hvis jeg da kombinerte disse to ideene så slapp jeg å bekymre meg for at turen skulle bli for lang, med telt på ryggen så kunne jeg jo bare gå så langt jeg ville og så sette opp teltet der. Jeg hadde fortsatt noen dager igjen av ferien og været så ganske lovende ut, jeg måtte bare være tilbake før lørdagskveld for da skulle det begynne å regne i følge Yr.
Neste problem, hvordan pakker man sekken? Jeg fikk en ny fin ryggsekk til jul, men hvordan jeg skulle få plassert både telt, sovepose og underlag der, nei, det var ikke så enkelt. En mindre sovepose og tynnere underlag ble hentet fram og dermed fikk jeg alt på plass til det meste. Men hjelpe meg så tung den sekken ble! Vel det var bare å komme seg av sted.

Området var mye brukt av Milorg under krigen og det mye historie som kan oppsøkes.

Været på dag to ødela litt. Selv om det ikke regnet så mye så var det vått i lyngen. Resten av turen vekslet mellom sol og lettskyet. Egentlig perfekt turvær. Passe temperatur til å gå tur i og siden vi gikk mye i skauen så skygget jo trærne for den intense varmen fra sola, de gangene den dukket opp. 

Dette er et eldorado for syklister for det går veier på kryss og tvers og vi så ganske mange syklister på vår tur. På stiene traff vi derimot kun to personer i løpet av disse tre dagene og den ene gikk til og med og trillet på en sykkel. De fleste av geocachene jeg fant lå også langs veier og / eller skiløyper.

Jeg gikk ca. 43 km i løpet av disse tre dagene. Jeg logget 22 cacher og fikk 1 DNF. Jeg kom til mange fine og idylliske steder. Det var mange og ganske store vann og det er jo som kjent vakkert. Det å overnatte i telt fungerte helt fint. Og med mulighet til å koke vann så er det jo enkelt å få laget seg mat også. Jeg syns derimot det var tungt å gå med full oppakning på ryggen hele tiden. Den føltes blytung og jeg var overbevist om at sekken veide 20-30 kg. Jeg veide den da jeg kom hjem og den veide faktisk bare 13-14 kg. Jaja, jeg har aldri sagt jeg er sterk ;) Jeg burde hatt med meg croks'ne som jeg ikke hadde plass til og regnbukse hadde også vært smart å ha med. Stole på Yr burde jeg jo visst ikke er særlig lurt. Skal jeg gjøre alvor av å gå turen Skedsmo-Mjøsa så blir det overnatting på DNT-hytter sånn at jeg slipper å ta med meg telt, sovepose og underlag. Da slipper jeg unna med en lettere sekk. Men jeg ser ikke bort i fra at jeg tester ut teltlivet på nytt på en sånn 2-3 dagers tur. For øvrig så er det like fint på Romeriksåsen og Nordåsen :)

Sommerferie 2019

Ferie, i år hadde vi ingen planer. Det å kunne sove til man våkner, ta livet med ro og gjøre ingen ting er helt perfekt ferie syns vi. Vel, nå begynte ferien min litt dårlig da jeg ble vekket kl. 03.30 og endte opp med å jobbe tidligvakt på den første feriedagen min. Men så var jeg klar for 2 uker ferie :)

Også i vinter brukte jeg flaut mange timer på å legge puslespill. Og da måtte vi jo nesten logge cachen, eller to, som var resultatet av alle disse timene foran pc'n. Dermed ble det en ny tur til Trysil. 

Vi gjorde en tur utav det og plukket med oss noen cacher her og der.

Krysset grensen ved Långflon. Et sted vi aldri har vært før.

Etter å ha handlet tobakk og søtsaker på grensen fortsatte vi videre inn i Sverige og en cache ledet oss til denne fine plassen.

Vi hadde tatt med oss sånn at vi kunne overnatte, men fant ut at det var greit å komme seg hjem. Nok en gang ble grensen krysset, denne gangen i nærheten av Torsby.

Noen er mer kreative enn andre, norsk totem-påle som fortjente et cachebesøk.

Noen dager senere dro vi på en liten bilferie. Fortsatt uten noe særlige planer. 

Bortsett fra at vi skulle kjøre til Imingfjell, et sted vi snakket om for et par år siden, men ikke besøkte da. 

Varebilen vår var ordnet sånn at det gikk an å overnatte i den. Og dermed sto vi ganske fritt til å kjøre og overnatte der det passet seg. Første stopp var ved grensen mellom Buskerud og Telemark. Du kan se "campingbilen" vår midt i bildet. 

Etter å ha logget en cache som lå bare et lite stykke opp i lia på Gavlen så fant jeg ut at jeg ville fortsette å gå litt. Jeg fortsatte opp den bratte lia som det var, til jeg kom sånn ca. på toppen av Gavlen og fikk en bra utsikt til området rundt. Her skimter en demningen ved Imingfjell turistheim. Selv om det var bratt så var det deilig å bevege seg litt etter mange timer i bil og å komme seg på tur i fjellet, selv om det bare var noen 100 metere.

Blomstene i fjellet er små, men fargerike og fine.

Det fine med geocachingen er at de viser vei og forteller historie om ting man ellers ikke ville oppdaget. 

Her skal det visstnok befinne seg en skatt.

Bortsett fra cachen så jeg ikke noe til cachen, men hula var i hvert fall overraskende stor.

Et sted til vi stoppet for å undersøke nærmere var Lureåe.  

Det var lite vann her nå, men jeg kan tenke meg den er litt av et syn når den er flomstor.

Brua som var blitt restaurert for ikke så lenge siden, sto det nok en gang bare brukara igjen av.

Jeg skulle gjerne gått videre oppover elva, for her kunne en skimte fossefall langt oppover, men vi fikk komme oss videre.

Vi hadde parkert ved minnesmerke til den mest kjente Tinn-dølen i Amerika. Snowshoe-Thompson.

Her kan man skimte både Tinnsjøen og Gaustatoppen.Vi tok i utgangspunktet bare cacher nå og da der det passet seg å stoppe. Men prøvde oss på trailen som gikk langs Skirvedalsveien over til Veggli. Vi hadde ikke fått med oss at dette var en litt utfordrende cachetrail og ble litt oppgitt over plasseringen av cachene. Holdt på å avbryte flere gangen, men endte opp med å logge alle 17. Bonustallene glemte vi derimot å se etter. Klokka gikk så vi snudde her, spiste rømmegrøt på ei fjellstue før vi kjørte i retning Tinnsjøen igjen. 

Målet med turen vår var å kjøre rundt omkring på veier og steder vi ikke har vært før. Gårdbrukerne som driver her fortjener jammen meg hver en krone de får i tilskudd, for jammen har de bratte jorder de skal slå! I tillegg til matproduksjon så sørger de for at Norge ikke gror igjen. Vi kjørte for øvrig på mange steder der veien kloret seg fast opp i lia med et vanvittig juv under. Jammen er det mange bratte og djupe daler i landet vårt. 

Vi tok som sagt bare cacher nå og da og kun cacher som lå lagelig til langs veien. Men da jeg oppdaget at det var en ulogget cache på vei til Kalhovd, oppe på dette fjellet, Hægeberg 1376, så måtte jeg bare bevilge meg en tur. Ikke sant? PE hadde helt sikkert behov for en middagslur et par - tre timer... 

Så jeg fikk på meg turklær og la i vei oppover lia. Det var kanskje ikke så lurt likevel, for turen var bratt og kondisen min er jo fortsatt ikke noe å skryte av. 

Godt var det å komme til bekken for å få litt kaldt vann i ansiktet og påfyll i vannflaska.

Etter en km var jeg oppe på snaufjellet og kunne sikte meg inn på toppen.

Gaustatoppen begynte å ruve i det fjerne, da jeg var kommet litt opp i høyden.

Fra toppen var det ingen ting å si på utsikten. Fjell på fjell så langt en kunne se.

En rimelig svett turgåer på toppen. Det var knallvær og varmt denne dagen, men litt vind gjorde det veldig behagelig. Cachen ble funnet og joda, jeg var den første til å logge. Feiret med en Daimbolle før jeg gikk de samme 3 km tilbake til bilen. 

Vi var som sagt egentlig på vei til Kalhovd. Ikke for å overnatte, men for å se hvordan det var innover der.

Nok et sted vi aldri har vært, men Kalhovd er jo et ganske kjent sted.

En kan si om mene mye om kraftutbygging, men den har i hvert fall gjort at fjellet er mye mer tilgjengelig for folk som ikke har lyst eller mulighet til å gå i timer og dager for å komme seg til fjell og turparadis rundt om kring. 

Så bar det videre i retning Rjukan. Gaustatoppen er lett gjenkjennelig selv om det var lite snø nå. 

Denne utsikten hadde vi der vi overnattet den 2. natta. Litt forbi Gaustatoppen og mot Tuddal. Bobiler eller telt var det stort sett på alle steder der det var mulig å stoppe langs denne veien. Det var litt vind og ganske så kjølig så vi krabbet innunder dyna ganske fort. 

Frokosten neste dag tok vi litt lenger ned i dalen. 

Så satte vi kursen mot Dalen, men først et stopp på museet i Eidsborg. Eidsborg stavkirke er landets nestminste med plass til 70 personer. 

Det er et fint museum med mange fine bygninger. PE hadde lyst til å se brynesteinbruddet, men det lei for langt på dag og var for langt å gå dit. 

Det største av disse byggene, Stålekleivloftet er bygd i 1167. Det sto på Uppistog Vindlaus og er bygd i 1167. Det eldste verdslege trebygget i Europa. Rett og slett imponerende å tenke på. 

Vi måtte begynne å sette kursen hjemover og kjørte mot Drangedal via Vrådal og Nisser. Det ble et kort stopp på denne rasteplassen.

Jeg tenkte for meg selv da vi passerte denne steinen at jeg håper den ikke tipper utfor. Det viste seg at den hadde fått en egen cache.

Så var det å finne et sted å overnatte da. Vi prøvde oss et sted på åsen mellom Nisser og Drangedal, men der var det så vanvittig mye knott at selv om vi dynket oss med myggmiddel og tente mange myggspiraler så måtte vi bare rømme. 

Vi endte opp på en lunneplass nærmere Herre. Helt greit å sove, men ikke noe fristende sted å spise så frokosten tok vi på en rasteplass vi kom til litt senere. Det var alltid sånn at vi fant finere plasser da vi begynte å kjøre videre.

Dette var en test av "campingbilen" Den fungerte egentlig ganske fint. Den hadde til og med innlagt toalett. Den er langt ifra noen bobil, men kan kanskje sammenlignes med å bo i et lite telt. Og var jo ypperlig på den måten at PE kunne legge seg og strekke ryggen mens jeg gikk en tur. Hadde vi hatt et "fortelt" også så hadde det blitt bra. Vi kommer ikke til begynne å bruke denne på ferier, men greit å ha som reserve hvis vi ikke finner noe annen overnatting. I og med at den er så provisorisk så var det greit å overnatte et sted der vi var aleine. Det å finne egnede overnattingsplasser viste seg å være litt vanskeligere enn det vi hadde forutsett. Og så var det det å være fornøyd med været da. De to første nettene blåste det så det var litt kjølig, vi var tross alt på fjellet. Men da var det ikke noe mygg :) Om morgen det første stedet så hadde vinden løyet og da kom myggen. Og så var det den forbaskede knotten som ødela den siste natten. Ellers var vi godt fornøyd med den lille ferien vår. Vi fikk sett enda litt mer av Norge. Denne gangen stort sett Telemark som har mye fjell, djupe daler og masse fine vann og tjern. 

Så var det å komme seg hjem før bilen skulle på verksted. PE fortsetter å bygge terrasse og jeg drar på nye eventyr.