Vinteridyll i Hallingdal

Det er ikke mye som er mer vakkert enn glitrende snøflater, hvite trær og knallblå himmel.

Jeg hadde omsider våget meg oppover dalen vinterstid også. Nalle sjekket både bilen og Olabua om ikke Barfi var der et sted. Om han ble skuffet eller lettet er ikke så godt å si. Barfi var nemlig igjen hjemme pga løpetid.

Men han kunne i alle fall konstatere at han nå slapp å finne seg i fjelldronningas hersketeknikk denne helgen.

Målet med denne helgen var å gå på ski. Etter først å ha gått en runde på Bergheim kunne jeg raskt konstatere at både skiteknikk og kondis var akkurat så dårlig som jeg fryktet. Nøve måtte tålmodig stoppe opp og vente på meg som kom jabbende etter, rett som det var. Men jeg kunne jo ikke beslaglegge Nøves helg uten å bli med på skitur eller kjøre så langt uten å gå på ski.

Det snødde lett, men det var på en måte fint vær også. Trærne var så fint dekket med snø og så ut som naturens egne kunstverk. Det ble en passe lang, for ikke si kort, runde ved Haglebu. Her var det også noen cacher, så jeg fikk doblet årets cachefangst i løpet av turen. Nå har jeg logget hele 6 cacher så langt dette året

Det var godt å kunne sette seg foran varmen etter skituren. Det er noe magisk med å se på flammende som danser inni ovnen og så utrolig deilig varmt.

Veldig skeptisk etter gårsdagens tur, men vi måtte jo bare ut på ski igjen. Denne gangen på den andre siden av dalføret. Litt lett snø denne dagen også, men sola var der, et sted bak skyene.

Og etter en stund hadde hun greid å jage skyene langt vekk. En del kuldegrader, men ellers et nydelig vær.

Nalle og Tassen imponerer både med å gå fint i skiløypa og fungere som trekkhunder – innimellom.

Er jo ikke rart Nøve fyker av sted så lett som bare det, når hun har så god drahjelp? Jeg derimot, sleit pinlig mye. Det kjentes som om skia gled bedre bakover enn framover, og uten krefter i bein og armer så var det ikke mye hjelp å få der heller. Det var helt klart snakk om å gå på ski i steden for å renne / løpe på ski. Jaja, jeg stabbet i vei akkurat som på gårsdagens turer. Men vi hadde det jo ikke travelt så det gikk helt fint det og

Endelig litt nedoverbakke. Men…. En kommer seg ikke til topps ved å gå nedover. Har en msitanke om at det er en del bratte oppoverbakker borti lia der?

Det ser så fint og delikat ut, disse hvite viddene og åskammen under den knallblå himmelen.

Vi tok oss en kort matpause midt i bakken. Selv om sola skinte og det egentlig ikke blåste, så var det en kald fornøyelse. Det er en del ting som er vanskelig å gjøre med hansker på så jeg begynte å fryse ubehagelig mye på fingrene. De var ikke gode opp den siste kneika til toppen av Vardefjell.

Men vi kom opp, jeg også Og i ly av varden ble jeg stående i sola til fingrene var tint opp igjen.

Og så kunne jeg også nyte utsikten.

Det er sjelden det det er vindstille på toppen så dette var ikke noe blivende sted. Jeg skreiv meg ikke engang inn i turboka.

Månen kunne også skimtes på himmelen.

Det var bare så utrolig vakkert.

Og turen var så innmari fin. Ingen veldig bratte bakken oppover eller nedover, i hvert fall ikke verre enn at jeg kom meg opp med fiskebein og ned med ploging. Hadde kondisen vær der den burde være så hadde det vært bare fryd og gammen hele turen. Tilbake til bilen, ved Engene fjellstue var det nesten fritt for oppoverbakker. I følge endomondoen til Nøve, som er mer korrekt enn min så gikk vi 16 km. Vi tok visst en omvei og gikk lenger enn det turen egentlig var, men det går jo skiløyper på kryss og tvers i dette området. Og det var deilig å være ute i det fine været (bortsett ved matpausen)

For en fantastisk dag dette ble! Dette frister til gjentakelse, jeg må bare trene litt (mye) først.

Man blir jo sulten av så mye frisk luft. Og det smakte fortreffelig med middag på Bromma før turen gikk til dusjen på Bergheim og litt avslapping foran ovnen og FB igjen.

Så var det på tide å sette kursen hjemover igjen. Tusen takk for nok en flott og trivelig helg til alle dere på Bergheim.

Helgesyssler

Det ble dessverre ikke noe av turen til Hallingdal denne helgen. Men det betydde ikke at helgen ikke ble preget av snø.  Selv om det ikke kom så mye snø hos oss denne helgen så har vi snø så vi greier oss.

Det begynner å bli å bli mye snø på takene våre og det er fortsatt mye igjen av vinteren. Så vi bestemte oss for å måke litt flere tak.

Ikke så overraskende så viste det seg at morken presenning ikke hadde taklet snømengden. Heldigvis så er det ikke noe særlig som er lagret her.

Vi har visst  en del tak når vi begynner å telle opp. Garasjetaket til svigermor var egentlig enkelt å måke. Passe stort og passe bratt.

Hmm, skal jeg hoppe eller bruke stigen ned? Selvfølgelig hoppet jeg Ikke så lurt kanskje for snøhaugen var både mjuk og djup. Landet mjukt med snø opp til livet. Akkurat ja, jeg skulle jo komme meg vekk derfra også.

Etter at hustaket var ferdig så måtte det lages vei for Barfi. Hun må jo komme seg rundt husveggen sånn at hun kan stå og se gjennom vinduet for å gi PE beskjed om at hun skal inn til han.

Låvetaket er stort og bratt. Jeg tror vi satser på at det holder stand mot snøen. Men det er noen andre tak som nok bør måkes til helgen. Sånn for sikkerhetsskyld.

Barfi sliter med at hun får  snøklumper i potene. Så på dagens tur tok jeg på potesokker. Ikke så populært, men effektivt er det. Og tre av dem  greide å holde seg  på hele turen.

Vi har sådd “kattegress” noe som viste seg å være havre. Spretten syns tydeligvis det var en god ide og har smakt på det flere ganger.

Det har vært særdeles lite caching på oss dette året. Men tidlig en morgen spente jeg på skia mine og dro av sted over jordet for å logge den cachen som ble lagt ut ved skiløypa i området for noen uker siden.

Det var kommet nysnø i løpet av natten og skia mine er helt klart ikke preparert for slikt føre. Jaja da slipper jeg i hvert fall å bekymre meg for stor fart i nedoverbakken eller bakglatte ski Mitt cachefunn nr. 3 dette året ble i hvert fall signert.

I januar en gang så hadde vi et ærend i Tvedestrand. På veien dit så ble det stopp på en rasteplass og der viste det seg å være en earth-cache med Larvikitt som tema. Med Larvik som by’n i min oppvekst så passet det jo fint at det var denne cachen som ble årets første cachefunn. Året 2018 begynte selvfølgelig med mitt cachefunn nr 2018

Da vi stoppet for å spise på hjemveien så sjekket vi selvfølgelig  om det var en cache i nærheten. Oi! en cache bare 50 m unna og enda bedre, det viste seg å være en cache som jeg har sett fått masse skryt for utformingen.

Den måtte selvfølgelig finnes selv om det var noe snø som måtte forseres. Jeg pleier vanligvis¨å være forsiktig med å legge ut bilder av cacheutforminger, men nå ser jeg at det ligger bilder av denne cachen i galleriet i cachebeskrivelsen så derfor legger jeg ut bilde av den likevel.

Dette var en cache av det kreative slaget som har fått masse FP. Et artig påfunn.

Jeg hadde sett bilder eller hørt om denne tidligere så noen stor overraskelse av hva som møtte meg ble det ikke. Et godt eksempel på dette med fordeler og ulemper med å dele bilder av cacher. Jeg syns det er morsomt å vise andre bilder av fine cacher jeg har funnet. Og synder stort der. Men sender de stort sett til folk som neppe kommer til å logge akkurat de cachene. Syns det er halve gleden å kunne fortelle og prate om en spesiell cache jeg har funnet. Jeg syns også det er morsomt å se andres bilder for å få noen tips til egne cacher eller om hvilke cacher jeg bør besøke. Men det ødelegger også mye. For overraskelsen med å finne en artig, spesiell og ekstra fin cache har jo forsvunnet siden jeg vet hva jeg kan forvente å finne. Og da angrer jeg på at jeg har sett disse bildene.