Barfi

Nytt besøk til Turid. Sist vi var der så ønsket Turid at vi skulle komme igjen, slik at hun skulle få fjernet den siste resten av, ja hva er det egentlig det som plager Barfi? men altså den siste rest av vondt'r. Dette var i begynnelsen av april. Jeg har store problemer med å se om Barfi sliter elle ei, men innimellom så dukker det opp noe små tegn som sier meg at kanskje er det noe på gang nå? Noen dager som hun er mer motvillig til å gå tur eller går seinere enn normalt. På lørdagskvelden ga PE rett og slett opp å gå kveldstur med henne. Men det må det sies at det var regnvær denne kvelden. Det er jo bare tull å gå tur da, spesielt siden vi til og med hadde gått tur tidligere på dagen ;)

Men jeg var altså ganske sikker på at i dag ville Turid finne både det ene og det andre i denne kroppen til Barfi. Og jeg ymtet fram på om at nå ga jeg snart opp hele Barfi. Men da fikk jeg raskt til svar om at nå måtte jeg huske på at Barfi tross alt er 7 år gammel, om ikke jeg også hadde litt vondt her og der? ;)

Og Barfi var slettes ikke så dårlig som jeg trodde. Ok, joda hun hadde litt småvondt her og litt der, Litt i ryggen og litt ved den ene skuldra. Det er det samme som går igjen, ingen låsninger, det sitter i musklene. Tror det er første gang hun har fått så lite behandling som i dag. Ikke laser, ikke akupunktur og ikke noe strømteppe.

Men det som virkelig gjorde dagen i dag, det var å se Barfis reaksjon på masseringen av framlabbene. Det pleier å være vanskelig å få Barfi til å legge seg helt ned på siden og hun er rask med å reise seg når hun får sjansen til det. Da Turid begynte å massere den ene framlabben og nederst på beinet så bare så vi hvordan hun slappet av og la seg ut så lang hun var. "ååååååh dette var godt, det er bare sååååå godt. Nå er det like før jeg sovner". Turid sa at dette var hennes høydepunkt i alle sine behandlinger av Barfi.

Vi dro derfra igjen med erklæring om at nå var Barfi klar for sommeren. Og med støtte for at så lenge Barfi får lov til å være en sofa-hund som ikke skal verken skal hoppe høyt, springe fort eller jobbe hardt så har hun det slettes ikke så verst :) Og at hun fortsatt skulle være med meg på tur. Litt trim bør man tross alt ha :) For ok, jeg greier fint å gå på tur aleine, men det er nå mye koseligere når Barfi er med meg, det er nå helt sikkert. Det gjelder bare å unngå de turene der vi må krype over og under vindfall, tror jeg. Dette går greit for meg, men Barfi har tross alt ganske mye kortere bein enn meg.

Men det kan være en god ide om vi prøver å trene opp musklene rundt ryggraden. Tips her er å trene balanse. For eksempel på balansepute, sitte bamse eller gå på tømmerstokker, vindfall. De to siste er helt kurant for oss å få til, den balanseputa vet jeg ikke om jeg får Barfi til å gå opp på.

Alt i alt så var det et ganske oppløftene Turid-besøk i dag syns jeg :) Barfi var i hvert fall veldig fornøyd :)

Det regner i dag. Fant ut at det var på tide å finne fram regnmåleren. Vet ikke hvor mye som kom i natt og på morgenen, men det har nok blitt en del ja, og enda er det ikke ferdig med å regne.

Barfi er ikke helt fornøyd med at katten driver å ligger i sofa'n hennes. "Halloooo her er det jeg og matfar som bor, du kan vel holde deg hos Irene???"

Tur til Vikka og Heggetjenn

Jeg vurderer om jeg skal legge ut noen flere cacher. Da er det bl.a. Nordåsen og området rundt Vikka som står på "plakaten". Nå er veien opp dit fortsatt stengt pga telerestriksjoner (tror jeg), så da får man bruke beina. Jeg hadde nemlig lyst til å sjekke ut om det var noen egnede steder og ta noen foreløpige koordinater sånn at jeg kan begynne å lage noen cachebeskrivelser hvis jeg plutselig skulle føle for det ;)  Så 2. pinsedag tuslet Barfi og jeg i vei fra Kløvberget, mot Nipkollen og så videre mot Vikkelihytta. Jeg gikk denne turen i fjor også, bortsett fra at da fortsatte jeg og gikk jeg helt til Marifjell. (Noen av bildene er i fra fjorårets tur)

 

Først et stykke nedoverbakke ned til Veslevikka

og så oppover igjen til et ganske fint utkikkspunkt over Veslevikka.

Så greit terreng et stykke til vi kommer til den første og eneste skikkelige myra på denne turen. Er det virkelig mulig????

Kavlebrumyra. Ja og her var det jo lagt ut "kavler" så det var ikke noe problem å komme seg tørrskodd over. Siden jeg trodde det kom til å være en del våte myrer (glemmer jo fort) så benyttet jeg turen til å teste ut de nye fjellstøvlene mine.

De passet perfekt og var gode å gå med. Ja i hvert fall til jeg kom halvveis. Da merket jeg at det var et punkt på hver ankel som begynte å bli vondt. Hmmm, må finne på en løsning der. Nå ser de i hvert fall ikke så nye ut lenger ;)

Og så kommer vi til det fine området rundt Store Vikka.

En av ideene er å legge ut en serie cacher langs hele den blåmerkede stien fra Nipkollen og mot Vikkelihytta. Men jeg er veldig usikker på om det har noen hensikt. Selv om jeg har hatt overraskende mange besøk på cachene opp til Nipkollen, så tror jeg ikke så mye på at det er mange folk fortsetter  å gå videre. Da blir nemlig turen plutselig for 10 km lengre.

Så det spørs om jeg bør nøye meg med å legge ut noen rundt Store Vikka. Hit kan man kjøre bil så fort veien åpner og da blir det jo straks lettere ;)

Vakkert kan det også være her.Som på fjorårets tur hit.

Kjører man til Vikkelihytta og så gå turen derfra vil turen fram og tilbake bare bli 10 km, isteden for 15 som jeg gikk.  Eller man kan jo til og med overnatte her og gå turer i både den ene og andre retningen for å få med seg flere av Nordåsens perler. Det er mange fine muligheter på Nordåsen for den som liker å gå eller sykle.  Et av poengene med å legge ut cacher langs den blåmerkede stien er jo at flere skal benytte seg av stien.

Fant ei gedigen fuglekasse i et av trærne rundt Vikka. Denne er ikke beregnet på blåmeisen ;)

På hytta var det fullt av folk så Barfi og jeg begynte på tilbaketuren og fant et annet fint sted ved vannet der vi satt oss ned med nistepakka vår.

Det var fortsatt enkelte snøflekker og bjerka hadde bare museører enda.

Ved Vesle Vikka så tok vi en litt annen vei videre hjem, nemlig om Totnersætra. Da ble det en liten runde sånn midt på.  Første gang jeg går her.

Det er alltid koselig å ha med Barfi på tur.

Alt i alt ble dette en tur på ca 15 km. Fin tur og trim.

Torsdagskvelden kom det melding om 10 nye cacher. Hurra! Det så ut til å være veiviser for en fin tur på et sted jeg aldri har vært før. I fredag var det grått og regnbyger, så da var det ikke aktuelt. Lørdag skinte derimot sola og PE var klar til å være med meg på tur.

Så nok en gang satte vi kursen over grensa mellom Nannestad og Hurdal og oppover lia mot noe som het Heggetjenn.

Der var det lagt ut 10 varierte cacher. To av dem kunne vi kjøre til, resten lå etter bommen så vi tuslet i vei bortover veien. Og etter hvert  på sti og bushing gjennom skauen for å finne de siste cachene.

Her var det mange idylliske og fine steder.

Noen utfordringer måtte også forseres. Vi kom oss over alle tre uten å bli våte på beina

 

En gammel demning ble passert.

Her forventet vi uti fra hva andre logger sa at vi kom til å slite, men PE fant den egentlig ganske lett. Det kunne vi feire med medbrakt sjokoladekake og te/kaffi :) Her var det fint å sitte ned litt. Ja det hadde det vært flere steder på turen allerede, men vi ventet altså til vi kom hit.

Nok en utfordring måtte forseres før loggen kunne signeres.

Glemte å sette på endomonden i dag, men co skriver at dette er en tur på 5-6 km. Været var perfekt til turgåing og dette var en flott tur.   Og så hørte jeg gjøken for første gang i år.

Litt mer caching i mai.

Over Hadelandsåsen er det mange idylliske steder, i hvert fall langs gamleveien. Ved et av disse stedene ligger det en forholdsvis ny cache. Nå ville vi se om vi fant denne cachen. Jeg hadde forstått på loggene at dette var en spesiell boks. Og ja det var det :) En artig variant, helt klart. Og ikke minst et flott sted den var plassert på.

Med strålende sol og over 20 varmegrader så kunne vi godt ha blitt her noen timer i vakker norsk natur i nærområdet. (8. mai)

Vi måtte også beundre mesterverket til bever'n. Dette treet var ganske stort, 15- 20 cm i diameter. Altså først en stor jobb med å felle dette treet. Så er det store spørsmålet hvordan i all verden hadde beveren tenkt den skulle greie å dra denne med seg ned i elva? Supermann?? Ok, sannsynligvis bommet den ganske kraftig på hvilken retning treet skulle falle. Men i tillegg til dette så er denne elva ganske stor.

Nå kjenner jeg ikke så veldig godt til beveren, men jammen må den være optimist når den planlegger å demme opp elva her.

Vel hovedmålet for dagens caching var en mystery-cache på Harestua, så vi fortsatte videre over åsen. Oppgaven på denne er også av den enkle sorten som jeg løste for snart 2 år siden, tror jeg, Vanskelighetsgraden på denne er derimot 4, så jeg burde jo forstått at denne ikke var noe for oss. Vel, jeg tror vi har vært her tre ganger uten å finne boksen. Den siste gangen hadde jeg til og med fått et ekstra hint fra CO, uten at det hjalp oss det minste. I desember fant jeg en annen vanskelig cache og jeg kom på den geniale ideen at disse to var gjemt på samme metode. Så jeg har ventet litt utålmodig på at vinteren skulle gå over og at det passet å ta turen over åsen for å logge denne. Ja for nå skulle vi jo bare reise og "hente denne" det var klart. Eeeeeh ikke det nei. Gjemmemetoden som jeg var så sikker på, stemte visst ikke. Hjelp, hva skal vi se etter nå da??? Det er så irriterende at vi ikke finner denne. Plutselig sier PE "se her!" og jammen meg, der lå den :) Nå hadde vi ganske flaks for det var tydelig at den ikke var der den opprinnelig var plassert og den var egentlig ganske enkel å finne, bare vi frigjorde oss litt i fra attributtene. Endelig var denne omgjort til et smilefjes :)

Godt vi har en tålmodig Barfi.

Og når vi først var på Harestua så ville vi endelig få besøkt Solobservatoriet som ligger der. Vi kjørte så langt det var mulig og gikk den siste biten. Med over 20 varmegrader så var det mer enn varmt nok.

 

Jeg er litt usikker på hvor mye aktivitet det er her nå. Det var uansett spennende å gå litt rundt å se.

Et lite stykke unna sto denne antenna med enda en cache.

Barfi syns det var veldig fint at det fortsatt fantes snøflekker.

Her i området renner det inn med nye cacher nå for tiden. Veldig mange av dem er av typen inn og ut av bilen for hver 500 m. Veldig langt fra mine favoritt-cacher. Jeg ser ikke bort ifra at vi kommer til å prøve å logge de etter hvert, men vi har foreløpig bare tatt noen få av dem, siden vi likevel har kjørt forbi på vei til noen andre cacher. Nei, da var det atskillig mer fristende å prøve seg på cachen som ingen fortsatt hadde logget to dager etter publisering. Årsaken var helt sikkert at her måtte man gå et stykke.

Cachen lå på en gammel finne-plass. Det er en del av dem i Hurdal.

Plassen var stort sett grodd igjen, men vi så noen rester etter at plassen var ryddet for stein.

Og så spor etter litt nyere aktivitet.

Fin utsikt fra jakttårnet.

Det har også kommet et par cacher som ikke var "helt vanlige" Slikt pirrer nysgjerrigheten, så vi dro av sted seint pinsedagen for å sjekke ut hva dette var for noe spennende. Veldig dumt at en ikke bør fortelle hva som er her. Da får jeg jo ikke sagt hva som var så fint og spesielt med dem.  Men jeg kan slå fast at de var veldig spesielle. Og at i den ene hadde CO lagt ned mye kreativitet. I den andre så var det en ferdigkjøpt boks av det frustrerende slaget. Her hadde heldigvis PE sett en youtube-film av denne typen cacheboks tidligere, så han hadde en ide om hvordan vi skulle komme fram til loggen. Men du og du som vi sleit likevel. Verre var det likevel at vi sleit enda mer med å få lukket boksen igjen! Vi  brukte dobbelt så lang tid på å lukke den som å åpne den. Og det var snakk om laaaang tid. Artig å ha logget en slik, men jeg har ikke noe ønske om å finne flere slike ;)

Nei da var det mye bedre med  kveldens siste cache. Gå nesten 1 km i  oppoverbakke for å finne en helt vanlig enkel boks på en fin utkikksplass over Hurdalsjøen.  En elg gikk forbi cachen like før vi kom også.

Mistberget syns fra de fleste steder på Øvre Romerike.

Like før sola går ned.

Morsomt med forskjellige cacher, men det er nå fortsatt disse tur-cachene og fine stedene som er mine favoritter.

Cachetur med Kjersti, Björnerödpiggen og Berby.

I fjor satte jeg kursen mot Halden for å dra på cachetursammen med Kjersti. På lørdag gjorde jeg det samme. Ganske tilfeldig, men det ble faktisk nøyaktig på dagen 1 år siden forrige tur. Kjersti er min cache-mentor så derfor er det litt ekstra stas å dra for å cache i hennes område. Hun legger jo også ut det ene innlegget etter det andre på bloggen sin om fine turer hun har vært på, så i år hadde jeg lyst til at vi skulle på en slik tur. Turen var viktigere enn cachene med andre ord. Kjersti grublet litt og kom etter en stund med et forslag på 30 cacher. Er ikke snakk om tur med 2-3 cacher der i gården nei ;) De fleste lå i Sverige – selvfølgelig. Jeg laget «en tur» i www.cachetur.no og fikk dermed en liten oversikt over planen vår.

 

Etter ca 2 1/2 t kjøring var jeg framme ved det gule huset til Kjersti, litt stolt av meg selv som kjente meg igjen. Så kjørte vi av sted over grensen og fram til startpunktet på stien eller den delen av Bohusleden som gikk over Björnerödpiggen. Hele 22 cacher skulle det være mulig å finne på denne turen. Ja, hvis man fant og fikk logget alle da...

 

For en som stort sett trasker rundt i områdene rundt på Øvre Romerike så var dette noe helt annet. Her var myrene byttet ut med sva.

Forholdsvis åpent terreng med lett blanding av furu, lauvtre og litt gran og einer. Stien var tydelig og i tillegg godt merket. Det var vel litt stigning, men den var godt fordelt utover og med cacher for hver 200-300 m så blir det jo så tett mellom pausene at en rekker jo ikke å bli andpusten :) 

På toppen var det utsiktstårn og tid for en liten pause.

Tror dette bildet ljuger litt, tårnet var ikke sååå høyt.

Hadde selvfølgelig glemt kikkerten, men det skal altså være mulig å se over til Vestfold borti der. Kun 63 km til Sandefjord sto det på et info-skilt.

Og Halden ligger borti der.

Det var en diger gravrøys på toppen her også. Kan lure på hvorfor den er plassert her, men jeg har lest et sted at slike graver ble plassert på steder der folk gikk forbi og Bohusleden går jo her.

En fin gapahuk var det også, men den ble okkupert av en gjeng svensker som også var på tur.

Det var som sagt et spesielt landskap. Og vindmølleparken syntes godt ikke så langt unna.

Det er mye skau som preger utsikten i Sverige også ;)

Vann er alltid vakkert. Her dukket det opp et fint lite tjern.

 

I dette området har det vært mange steinbrudd og vi gikk stadig vekk forbi spor etter den slags, men nå avsluttet aktivitet.

Og selvfølgelig var en og annen cache gjemt på et slikt sted også. De fleste cachene på turen var  petrør eller plastbokser som var enkle og finne, men så var det en egen serie cacher som het noe så passende som "Helvetes skrotsteiner" De cachene var atskillig vanskeligere å finne...

 Men den som er gjemt i dette bildet og som var den eneste Kjersti ikke hadde logget tidligere, fant Kjersti ganske enkelt.

Her var det atskillig mer stein og mer ustabile gps-signaler. Da var det veldig greit at Kjersti visste omtrent hvor hun skulle leite og hva hun skulle se etter, så hun fant igjen denne lenge før jeg var i nærheten :) En annen cache som hadde D5/T5, også den gjemt i en steinhaug,  ja den fant vi ikke. Selv om vi leitet begge to i sikkert en time og Kjersti tross alt fant den ganske enkelt i fjor og visste hvor vi burde leite og hva vi skulle se etter. Vi får skylde på at høsten/vinteren sikkert hadde dekket den til.

 

Da var vi ferdige med turen over Björnerödpiggen og satte oss i bilen igjen og kjørte mot Norge igjen. Ja med 2-3 stopp på veien for å logge noen litt spesielle cacher da. En av typen luring, som vi tok lett og en artig kreativ og megastor boks, ja nesten svær som et helt hus...

 

Så var vi framme med avslutningen. En ny tur, nå i området Berby. Et område som jeg har sett mange fine bilder fra i bloggen til Kjersti.

Først nede ved elva og fiskeplassen. Har jeg sagt det før? At vann er vakkert? Her var det et idyllisk sted der en godt kunne ha tatt seg en matpause.

Så måtte vi en tur oppover i lia for å se på utsikten. Joda, utsikten består av skaukledde åser her og. Men også et fint vann.

Men vi var fortsatt ikke kommet til toppen. Nå skulle vi finne noen bronsealderrøyser. Lurer på hvorfor disse ligger her?

Og så helt til topps. Et nytt utsiktspunkt. Samme utsikten som i sted, men nå enda litt høyere opp.

 

Alt i alt fikk jeg logget 27 cacher. Det er morsomt å se forskjellen i utplasseringer og vanskelighetsgrad/terreng. For jeg syns det virker som det er en forskjell. Men nå har det kanskje blitt litt spesielt i området her jeg bor i og med at det er så mange nye cacher og mange prøver å finne på noe nytt.

Nairo var selvfølgelig med på hele turen. Han er bare vakker! :) I følge endomondoen til Kjersti så gikk vi ca 9,5 km totalt. Og selv om Kjersti påstår at jeg må være sprek, så kan jeg herved bekrefte at Kjersti er minst like sprek, for ikke å si sprekere enn meg (ja nå skal det egentlig ikke så mye til da ;) ) Hun er i hvert fall sprekere enn meg i oppoverbakker. Men vi er ikke helt enige om hva som kan betegnes som bratt.

 

Nå var vi sultne og avsluttet dagen med nok en tur til Sverige for å spise på et fint og spesielt sted. Her hadde de laget et spisested i 50-talls og amerika-stil. Stilig!! Her kunne en sitte å se seg rundt lenge og stadig finne nye fine og artige detaljer. God mat var det og veldig god og mett ble jeg. Tusen takk Kjersti og Eileif!

 

En veldig fin og trivelig dag nærmet seg slutten og det var på tide å komme seg hjemover igjen. Nå trodde jeg at jeg hadde fått forståelse for disse i mine øyne merkelige grensene mellom Norge og Sverige. Og joda jeg forstår jo at det er sånn og slik når jeg ser på kartet. Men jeg må bare innrømme at jeg syns det fortsatt er helt ulogisk at når jeg kjører på riksvei 22 som går langs Iddefjorden.

Og når Iddefjorden ligger på vestsida av veien og at Sverige da ligger i vest. Nei, vet du hva! Her er det faktisk noe som ikke stemmer oppi hodet mitt ;) Sverige skal ligge i øst. I hvert fall når en i tillegg har fjorden der.

 

TUSEN TAKK for turen og dagen Kjersti! :)