Litt geocaching i oktober

Kanskje jeg skal prøve å blogge litt om noe annet enn halvgode og dårlige agility-prestasjoner…. NB! det er en del spoiler-bilder her.

Jeg kan ikke påstå at den nye hobbyen vår, geocaching, har helt tatt helt av. Det er jo kanskje ikke så rart, for mange av søndagene er jeg jo opptatt med agility eller andre bikkje-aktiviteter. Så det blir mest til at når vi først er på tur, så sjekker vi om det ligger en cache i nærheten av der vi er. Men det er morsomt nok det. Vi er ikke så opptatt av å ha mange funn på statistikken vår. Vi logget 89 i fjor. Jeg ser andre finner 1000 i året. Så du kan trygt si at vi “lever i en annen verden” Ser man på hvilke vi har logget så er det mange i nabolaget vårt, mange rundt der pappa bor og så kan man se spor av hvor vi har feriert de to siste årene. Cachene i Nannestad er logget alle som en, så og si. Men her en dag så oppdaget jeg at det var kommet hele 3 nye cacher her i nabolaget vårt. Ja rett i utkanten av der jeg går tur når jeg skal øke lengden litt. De måtte jeg selvfølgelig sjekke opp. Nå var det sånn at den ene av cachene burde finnes i mørket. Altså tenkte jeg at hvis vi gikk på ettermiddagen så ble det sikkert såpass skumt i løpet av turen at det burde la seg gjøre å kombinere de tre. PE hadde ikke lyst til å gå tur, så Barfi og jeg dro av sted aleine. Jaja, da måtte vi vasse igjennom resultatene av beverdemningen en gang til da…

 

Gå forbi gapahukene som vi har besøkt noen ganger før og så fortsette litt videre i ukjent terreng.

Aha, det finnes flere gapahuker i dette området! Og her skulle det altså ligge en cache. Jeg leitet og leitet. Det begynte å bli mørkt så jeg måtte fram med lommelykta. Men fant den ikke. Så gikk vi videre til den neste cachen. Det går ei lysløype her og en del stier, men jeg finnes ikke kjent i dette området. Jeg har kun fulgt stien/lysløypa et stykke forbi de to første gapahukene. Men jeg vet selvfølgelig at det det er bare å gå rett fram så kommer vi til en vei uansett hvilken retning vi går og ikke behøver vi å gå langt heller.  I og med at det begynte å bli mørkt så valgte jeg å bushe meg rett på cachen isteden for å prøve å følge stien/lysløypa. Jeg visste at det egentlig bare var tull for det var for mørkt til å finne denne cachen. Jeg hadde nemlig lest at den var litt vanskelig å finne. Men jeg gikk mot cachen likevel. Da jeg var bare noen meter fra og sto på toppen av en liten skrent, fant jeg ut at nei, dette går ikke. Så var det å bushe videre mot den 3. cachen, den som skulle finnes i mørket. Og ja vi bushet i kratt og lyng og etter hvert inn i tett granskau med hodelykten på. Må innrømme at jeg begynte å bli litt bekymret for om jeg fant veien hjem igjen… Så var vi i nærheten av cachen. Jeg hadde regnet med at vi skulle finne fram til en slags refleksløype som ledet oss videre til selve cachen.  Nå var det ikke akkurat det som ventet. Jeg snudde meg litt rundt og WOW for en effekt litt refleks + lys gjør i mørket! Det var rett og slett morsomt å finne og se denne cachen! Dessverre er det ikke lov å vise bilder av dette. En del av cahen var ei kasse og inni denne lå ganske sikkert den boksen med logg som jeg skulle ha tak i. Men hvordan i all verden skulle jeg få åpnet den?? Jeg lirket og bendte og vred på en liten dings, men fikk den ikke opp. Så jeg måtte altså gi opp å få logget denne også. Altså 3 cacher = ingen funn. Jaja, da var det bare å komme seg hjem igjen da. Ja, det var det å finne veien hjem da? Først finne igjen lysløypa og så etter hvert finne den rette stien videre. Det går nemlig ganske mange stier akkurat der. Jeg lot Barfi få velge. Hun valgte nok ikke den jeg ville ha valgt, men fram kom vi. Ja i hvert fall fram til der stien hjem begynner. Nå fristet det ikke å gå igjennom beversumpa en gang til, så vi tok en latmannsløsning. Gikk en annen vei mot boligfeltet og ba PE hente oss der.

Vel hjemme så sendte jeg mail til cacheeier med spørsmål om et tips på hvordan jeg skulle få åpnet kassa. Rødme, rødme! Isteden for å vri på den dingsen, så skulle jeg trekke i den. Hjelp, at det går an å være så dum! Været var fint og jeg hadde fri dagen etter også, så Barfi og jeg tok den samme turen. Nå gikk vi tidligere på dagen. Vi gikk først til den som skulle finnes i mørket, men siden jeg visste hvordan den så ut, så regnet jeg med å finne den i dagslys også. Og etter litt leiting så gikk det fint. Den tette granskauen var liksom ikke så tett lenger i dagslys…Og det var ingen sak å få opp kassa heller. Så var det cachen ved gapahuken. Jeg leitet og leitet. Drakk en tekopp og leitet enda mer, men fant den fortsatt ikke. Så gikk vi til den neste cachen. I dagslys og med litt bedre tid så fant jeg jo ut at det funket fint å følge stier og lysløypa, men litt bushing i tillegg måtte fortsatt til. Og jammen havnet jeg på akkurat samme sted som i gårkveld. men nå i dagslys så jeg rett ned på dette:

Hmm, kanskje det er den jeg skal se etter? Ble litt skuffet da jeg ikke fant noen boks der. Begynte å se litt rundt omkring uten å se noen boks. Så kom jeg på at det muligens var en veldig liten boks? Altså burde jeg kanskje sjekke dette krypet litt nærmere og jammen hadde den svelget “byttet” Litt irritert over at vi bare fant 2 av 3 dro vi hjemover. Denne gangen gikk vi hele veien hjem.

Dagen etter var det ny tur. Det ligger en cache på en liten fjelltopp opp på åsen her. Ikke på Marifjell som er den høyeste toppen i området, men på den nest høyeste toppen, Klofjell. I følge PE så er det så mye myrer i dette området så det er bare aktuelt å gå dit på ski. Og da er det ikke aktuelt i følge meg. Denne cachen har jeg hatt planer om å besøke i hele år. Nå var det to dager igjen til elgjakta begynte så skulle vi få tatt denne så måtte det bli i dag. Jeg angret bittert på prioriteringa. Knallværet fra i går var nemlig byttet ut med tåke/lavt skydekke. Men det var jo meldt at det skulle bli bedre utover dagen. Vi satset i hvert fall på at morgentåka lettet ganske snart. Denne gangen var PE med også. Og takk for det. Jeg hadde ikke visst hvilke veier jeg skulle ha fulgt for å finne fram til der stien begynte. Skauveiene går jo på kryss og tvers oppå åsen her. Nå som dyra er hentet hjem fra beitet, bandtvangen er over og vi var på et ukjent sted så fikk Barfi gå løs. Ikke noe problem, mye spennende å lukte på, men hun var ikke langt unna oss.

 

Det var litt bratt til å begynne med, men resten av turen gikk i overraskende enkelt terreng. Den flotte utsikten vi skulle få se over Romerikssletta og nabobygdene, forsvant i det lave skydekke. Men ellers var det en fin tur på ca 1 time opp. Alle myrene som PE var så redd for var kun en og med den sommeren vi har hatt i år, så var ikke den noe problem heller. Stien var godt merket og cachen var lett og finne. Det blåste en del på toppen, men vi satt oss nå ned og spiste nista vår der likevel. Og Barfi mente tydeligvis at den tannsteinkjeksen hun fikk som niste var altfor lite!

Denne søndagen skulle jeg hverken på jobb, agility eller besøke pappa eller hadde noen andre planer. PE er skikkelig forkjøla, men hadde tydeligvis på en liten tur likevel. Så han lurte på om vi skulle dra og finne den ganske nye ved flyplassen. Det er mange cacher i Ullensaker som vi ikke har logget, så vi sjekket opp noen av dem som kunne passe inn i en liten runde.

Den første var et enkelt funn, rett under innflygningen til den ene flystripa. Og flyene durte inn rett over hodene våre. Barfi lot seg ikke merke med det.

Så dro inn på næringsområdet. Fikk et nærmere overblikk av hotellet til Thon som ligger der. Jammen er det mange hotellrom der og. Inne i skogholtet som fortsatt ikke er bygd ned  lå det en cache, med dette sagnet som bakgrunn:  "I Jørgen Moes samlede skrifter finnes et sagn som forteller om to jenter som var veldig forblidt i den samme gutten. Vi må anta at denne gjeve gutten må ha bodd i den søndre delen av Ullensaker for jentene ble enige om at de skulle kappfly fra Kopperud nordøst i bygda, til sin utvalgte, og med det avgjøre striden. Den ene skulle legge vegen om Ullensaker kjerke, den andre om Hovin kjerke. Det hele endte med katastrofe. Viljen må ha vært adskillig sterkere enn kondisjonen og fysikken. Den ene falt død om ved Fjellhammer, og den andre som hadde tatt kjerkevegen mot Korsmo og Hovin falt død om på Ljøgodtmoen. Som skikken var i gamle dager så markerte man slike tragedier med et minnekast (varp). Alle som gikk forbi la en kvist, stein eller lignende på stedet for å markere, og dette har vært praktisert helt frem til våre dager. Det ble faktisk manko på kvist i nærmeste omegn. La oss forsøke å bevare den gamle tradisjonen. Ta turen innom Kastet og legg på kvisten din til minne om jenta som falt død om her i forsøket på å komme først fram til den gutten hun var glad i."

Keplar-stjerna er et velkjent landemerke. Jeg syns den er veldig fin, der den skinner i mørket. I disse dager så lyser den i rosa, men det syns ikke i dagslys. Jeg har jo innbilt meg at den ligger utilgjengelig i skauen, men selvfølgelig så har de ikke bushet seg gjennom den for å sette den opp! At det faktisk er et spisested der også, det var i hvert fall overraskende. Hvem og når det blir brukt, aner jeg ikke.

 

Neste på programmet var på Hauerseter. og når jeg leste opp cachebeskrivelsen for PE og nevnte at det var en bauta for en som hadde fraktet en av Eidsvoll-mennene til Eidsvollbygningen, så sa han straks, å er det den ved Li-krysset? Nok et enkelt funn.

Og så var det alt som tyskerne bygde opp som ikke er i bruk lenger eller bygd ned pga OSL-lufthavn. Ringbanen og jernbanelinje, er ikke hva det en gang var. Midt på et grantre hang denne cachen.

 

Og så var det siste cachen vi hadde tenkt på. Den ved Aurtjernet. Denne har jeg lenge tenkt på at vi skulle ta som en tur. Men vi var sultne, det er elgjakt, hadde ikke med oss niste og det går an å kjøre helt fram. Så da gjorde vi det kjørte helt fram. Aurtjernet ligger på militært området, like ved den ene militærleiren. Men det er også et sted som er tilrettelagt for friluftsliv og badestrand og med det tillatt å kjøre bil helt fram.

Jeg har aldri vært der før, men det var et flott sted og jeg forstår godt at dette er et populært badevann. Mye folk var det og. Noen på søndagsutflukt og sannsynligvis en hundeklubb som trente, kanskje spor? Cachen lå usjenert til og ble enkelt funnet og logget.

Etter å ha vært hjemme noen timer så kommer PE og spør om vi ikke skal stikke opp på åsen og ta den cachen som ligger der? Da får jo Barfi kveldsturen sin i samme slengen? Er ikke helt sikker på om det bare er “å stikke opp og logge den” men forøvrig så er jeg enig. Prøver å lese noen logger og studere litt kart for å finne ut hvor vi skal gå. Vi velger å gjøre som flere har skrevet, parkere på Brovold, der bommen over Hadelandsåsen, E16/ rv 35, nylig er fjernet. Følge skauveien så langt den går, forhåpentligvis finne stien, som alle skriver forsvinner i myra. Som tenkt så gjort. Fram med Gps, klær og Barfi så drar vi avsted kl 16.30. Så fort vi begynner å gå så møter vi to som spør om vi skal til kjentmannsmerket. Vi måtte ikke gjøre samme tabben som de, men måtte gå sånn og sånn. Jo, takk for tipset og så gikk vi videre, litt usikre, men hadde det i bakhodet. Joda vi fulgte veien og vi fant stien og myra.

Men så var det stopp. Gps’n min er helt håpløs for tida, så der var det ikke noe hjelp å få. Stien gikk både her og der og forsvant rett og slett. Kartet på mobilen funket heller ikke. Så vi gikk på måfå. PE og Barfi forsvant mens jeg var opptatt med å prøve å få Gps’n til å virke. Men etter hvert så våknet Gps’n og vi fant hverandre igjen og vi kunne endelig gå i riktig retning, der midt inne i “gammelskauen” og steinura.

 

Stedet vi skulle fram til var Håkenstadsaga. Eller rettere sagt ruinene etter denne saga.  Håkenstadsaga lå ved utløpet av elva/bekken fra Flåtatjern. Steinfundamentene har overlevd tidens tann bra. Typisk oppbygging for sag med vannhjul hvor vannets vekt, i motsetning til vannets fart, gjorde jobben. Dette vises av at vannhjulet lå høyt oppe i elva, mens det var mye mer utnyttbart fall nedenfor. Merkelig at det ligger ei sag så langt unna folk og vei, men mulig det var hus oppi der før i tida. I hvert fall så var det skau og vannkraft her.

   

Dette stedet har både en cache og er en post i noe som heter Kjentmannsmerket. Det siste hadde aldri jeg hørt om før, men er tydeligvis et opplegg for å få folk til å gå turer i Oslomarka. Og områdene her er jo ytterkanten av den.

Siden vi først var på tur så tenkte vi at vi skulle kjøre gamleveien over Hadelandsåsen på vei hjem igjen. Det lå jo noen cacher som lå enkelt til der og. 3 stk endte vi opp med der. Først en bitteliten boks som hang på en telefonstolpe eller strømstolpe er det kanskje. Hintet var: magnetisk? Hmmm, jammen, denne stolpen var jo av tre og jeg så ikke noe metall på denne. Men på baksiden satt det en bitteliten boks som hang fast på en liten metallbit. Problemet her var å få loggen ut av boksen og ikke minst å skrive smått nok når jeg logget. Neste cache lå ved Oppdalen kapell. Kapellet ble reist på privat initiativ og var "privat" fram til 1969. Dette hadde betydning under krigen 1940-45, spesielt i den perioden Lunner hadde prest som var innsatt av nazi-styret. Da kunne nemlig kapellet brukes uavhengig av soknepresten. Slik ble Oppdalen kapell sentral i kirkekampen i Lunner, ja, på Hadeland, for det var den eneste «private» kirken.

Og til slutt så logget vi cachen som lå midt i skiløypa som går mellom Oslo og Gjøvik. Den krysser med andre ord veien vi kjørte.  Nå var det begynt å skumre så jeg så ikke helt hva jeg skreiv.  Det var cache nr 149. Da endte vi opp med hele 10 cacher på en dag. Det er MYE til å være oss. Ikke minst med tanke på at vi har logget 60 stk i år. Det ligger en cache til og venter i nærheten av Gardermoen tror jeg, men der må jeg kunne navn på en haug med for meg ukjente tegneseriefigurer. Men hva gjør vel det når jeg har en kollega som vet mye om den slags. I går sendte jeg oppgaven til henne med spørsmål om hjelp. Jeg hadde ikke helt troa på at hun kjente til disse, men joda, mens jeg leitet etter cachen på åsen, så kom den ene meldingen etter den andre at nå var den løst. Så da er det vel bare å ta med Gps’n på jobb en dag og så prøve å logge den på vei hjem fra jobb. Eller kanskje jeg skal prøve å finne en litt mer spennende cache som nor 150 og så ta den ved Gardermoen som 151. Jeg får se.