En luring

Siden PE er borte så må jo Vina ta ansvar. Hun la seg til i trappa og ble der for å holde vakt i natt. Eller var det for å vente på PE? Hun ligger stort sett i trappa til siste mann går og legger seg. Men hun visste selvfølgelig at PE ikke kom hjem så det var nok vaktholdet hun tenkte på ;-)Nok en forskjell på jentene våre. Barfi kan gå opp å legge seg før noen andre legger seg, mens Vina venter som sagt til alle har lagt seg. Nok om det. Sånn ca kl 2.30 så våknet jeg av at Vina bjeffet. Jeg gikk ned for å få henne til å slutte. En ting er at hun vekker meg, men hun behøver jo ikke å vekke junior også. Jeg så ikke noe annet enn å "katten". Så Vina fikk beskjed om å ti stille og så åpnet jeg døra for å rope på Mufasa. Stakkar han kan jo ikke være ute nå i denne kulda :-) Men "katten" sprang oppover gutua. Jaja, da var det vel nabokatten. Barfi og jeg gikk opp og la oss igjen, mens Vina tok på ny plass på sin vaktpost. Ikke lenge etter så bjeffet hun igjen. Og jeg og Barfi ned nok en gang. Inn i gangen med bikkjene og jeg gikk til vinduet for å se. Og rett utenfor der gikk det neimen meg ikke noen katt, men en fin liten luring som måtte dobbeltsjekke om Barfi og Vina hadde fått med seg alle Frolicene. Det er jo som kjent enkleste måte å trimme hjernen deres så jeg kastet ut noen i snøen i går. Reven liker jo selvfølgelig godis også :-) Han var så fin. Jeg hentet kameraet for å prøve å ta bilde, men kameraet likte ikke mørket og vinduet og det eneste jeg oppnådde var å skremme reven. Frolic fikk være frolic. Jeg tviler på at Barfi hadde oversett noen, men.. Jeg var nøye på at bikkjene hadde på seg band da vi var ute på morgenkvisten (natta). De var veldig ivrige på å snuse på bakken etter spor. At den allerede korte natta ble forkortet med en time er en annen sak... Ikke så lett å sovne igjen. Jeg ble jo litt oppspilt av å se på reven på nærthold og sammen med at jeg var redd for å forsove meg. Jeg legger meg alltid for seint med tanke på at jeg skal på tidligvakt. Nå måtte jeg jo ekstra tidlig opp siden jeg måtte en snartur i grisehuset også. Jaja det blir en slitsom dag på jobben... Vina er rar når PE er borte, enten det er på langtur eller bare borti bygda. Når vi går tur på veien og det kommer bil, så stopper hun opp og nekter å gå lenger. Hun må jo sjekke om det er PE som kommer :-) Og gjør han det så vil hun hjem! Reven var like fin som denne, i hvert fall nesten.

ELG og musejakt.

I  kveld da vi gikk tur, fant jeg ut at jeg skulle gjøre turen litt lengre enn vanlig. Så vi gikk igjennom industrifeltet, den lille skauen og så over jordet hjem. Det var i hvert fall planen. Da vi nærmet oss skauen så så jeg at det var helt ferske elgspor. Så jeg gikk og så litt ekstra etter den. Det er ikke så ofte jeg ser den, så jeg syns jo det er stas de gangene det skjer :-) Det tok litt tid før jeg så den og enda lenger tid tok  det før jeg så at kalven lå der også.  Tror ikke den var mer enn 15 m unna meg. Jeg hadde veldig lyst til å ta bilde av den, så jeg gikk enda litt nærmere. Og elgen sto helt stille og bare så på meg og så og så og så. Den sto 5 m fra veien (traktorvei) og kalven lå nesten helt inntil veien der vi skulle gå.  Bilde ble det ikke noe av. Mobilen min er dårlig på å ta bilder, jeg fant ut at det ikke var særlig pent av meg og gå så nærme at det muligens hadde blitt et “skrytebilde” og i tillegg så var mob. tom for strøm, så jeg rakk aldri å prøve å zoome og klokka var 22 og dermed var det ikke spesielt godt lys. Og så var spørsmålet, skal vi eller ikke gå forbi dem?  Det var som sagt ei ku med kalv. Kalven lå helt inntil veien. Ok hadde jeg vært aleine så hadde jeg gått forbi. Det hadde vært spennende å se hvor nær jeg hadde kommet dem. Men jeg hadde med meg to bikkjer og da blir jeg straks litt mer usikker. Hvordan ville elgkua reagert på bikkjene som kom nærmere og nærmere? Så vi snudde og gikk tilbake isteden. Elgen hadde fortsatt ikke rørt seg, ikke engang når jeg snakket med den og fortsatt ikke når vi hadde gått et stykke unna. Og bikkjene hva gjorde de? Ingen ting! De satte seg bare ned og så på meg. Tror de trodde at jeg fant fram godsaker og ikke mobilen. Og elgen den merket de ikke! Det kan de ikke ha gjort. Når vi derimot kom tilbake til der sporet var i veien ja da ble de ivrige. Jeg har opplevd dette før at jeg ser elgen, mens Vina er opptatt med andre ting.

Jeg husker ikke helt hvor mye jeg har skrevet om musejakt. Men jeg tror jeg skrev at Barfi var en flinkere jeger enn Vina. Det er jeg ikke lenger så sikker på. Nok en gang er de veldig forskjellige. Begge to er like ivrige, men Barfi er mye kjappere og har derfor større sjangs til å fange musa. Men Vina er mye mer effektiv. Når hun har fått tak i ei mus så hører jeg bare et knas og så er den musa død. Barfi derimot er og blir en leker. Og mus kan lekes med. Den kastes opp i lufta, fanges med beina når den prøver å rømme også videre. Morsomt for Barfi, men ikke så morsomt for musa. Noen ganger tar musa hevn for da hører jeg Barfi skriker til og musa flyr flere meter (litt overdrevet kanskje) opp i lufta. Men så er det det at det er ofte flere enn ei mus og da har man ikke tid til å drive og leke sånn som Barfi gjør. Så da er det kjekt med effektive Vina :-) Begge to syns det er kjempemorsomt. De stiller seg opp utenfor der det pleier å være mus, de vil nemlig på musejakt. Og det er snart tomt. Men den siste? har sluppet unna to ganger. Det er ikke så lett når musa er så lita at hun smetter igjennom der bikkjen må gå lang vei rundt.

Mufasa må jo være med på bloggen han også :-) Han syns forøvrig det er mye bedre å ligge inne i sofaen enn å gå på musejakt. Han begynner å bli gammel, stakkar.

Islandsk fårehund – Treff 2010

Som jeg har nevnt tideligere så begynte vi å planlegge treff for oss med islendinger dette året. Nå planlegges det ikke lenger - det er nemlig bestemt at det blir treff! På Frya Leir ved Ringebu, helgen 14.-16. mai. Se her finner du mer om hva som skal skje. Jeg er overbevist om at det kommer til å bli et knallfint treff. Noe for en hver smak og i et område der vi ikke sjenerer andre og en kan bare være sosial om en ønsker det. Bare værgudene kan være på vår side også... Alt blir så mye triveligere da. Men blir været for ille så fikser vi det og vi. For det første så er det islendinger vi har, de tåler alt slags vær. Og vi som har valgt denne rasen, ja vi takler også alt slags vær, ellers så hadde vi jo funnet oss en annen rase ;-) Men på Frya så har de jo en hall eller to så blir det for utrivelig så kan vi jo bare flytte inn.

Så langt er det påmeldt over 30 stk og nesten like mange hunder. Det kan bli livlig, kanskje vi bør ta med hørselvern? ;-) Og enda så er det 1 uke igjen til påmeldingsfristen går ut... Jeg må innrømme at jeg er litt overrasket at det er såpass mange påmeldte. Reise langt skal de også gjøre en del av dem. Folk kommer nemlig i fra Bergen, Romsdal, Trondheim, Sverige og ja helt i fra Troms. Da blir jeg imponert! Ja og så er det en del fra Østlandet da, vi skal kjøre et stykke noen av oss også. Den tobeinte familien til Askur av Alvdans kommer selvfølgelig. Og jada jeg har meldt meg på jeg også.

Det er litt synd at vi måtte sette påmeldings- og betalingsfristen så tidlig som 30. januar. Men Frya måtte ha beskjed så tidlig og vi tre som har satt dette igang hadde ikke veldig lyst tilå bli ”sittende i baret” og måtte risikere å betale en haug med penger for folk som ikke kommer. Det håper jeg det er forståelse for. Det er jo mulig det er flere sånne som meg. De som kjenner meg godt vet at jeg er en sånn en som jubler og sier at JA jeg vil være med på både det ene og det andre, men når dagen er der, så trekker jeg meg... Så vi får se hvordan det går. Men når jeg har betalt såpass mye (jeg har meldt på stk) så får jeg vel bare komme meg av sted. Og når jeg vet det er islandshundeeiere der så vet jeg jo at dette blir en gjeng med bare trivelige folk. Som sagt dette kommer til en knallhelg som er morsom, trivelig, lærerik og spennende for både oss på to og fire bein!

Det er fortsatt plass til flere på treffet og ikke for seint å melde seg på. Hint, hint....

 

Får kanskje ta med litt annet også.

Jeg satt nettopp og så på litt statistikk hos NKK. Og jeg må si jeg ble litt sjokkert over reg.tallene på Finsk lapphund. Det var registrert 42 valper/import i 2004, 21 i -05,  47 i -06, og så nesten det dobbelte -07 og -08 og hele 147 i -09!!!! Svensk lapphund ligger mellom 30 og 47, mens Islandsk fårehund varierer mellom 41 og 67.  SL og IF går litt opp og ned uten den helt store stigningen i antall, mens pila peker netsen rett opp for FL, ja i hvert fall på skrå. Nesten en 4-dobling på 6 år blir kanskje  litt for mye av det gode? I hvert fall hvis økningen fortsetter slik.  Og så jeg som trodde jeg hadde en hund som nesten ingen andre har…Barfi altså.

Jeg skvatt litt i dag. PE satte ut bikkjene da han dro på jobb, trodde jeg. Jeg var opptatt med å lese slutten på ei bok og glemte dem helt bort. Ikke at det er noe problem. ”Problemet” var at da jeg skulle gå ut og så ut av vinduet så så jeg Barfi midt ute på jordet! Og ikke bundet i band i hagen som jeg trodde. PE er nemlig ikke så ivrig på å sette dem iband som det jeg er. Han stoler litt mere på dem enn jeg. Til gjengjeld så blir han veldig skuffet når de ikke oppfører seg slik han ønsker. Bikkeje våre er ikke av dem som tenker ”Jippiiiii, jeg er løs! Da springer jeg liksågodt til verdens ende mens jeg har muligheten.” og sånn sett kan de gå løse. Spesielt Vina. Hun har sitt område som hun passer på. Og hadde det ikke vært for at altfor mange Bjørsokninger skal gå på tur med bikkjene sine i utkanten av dette området så kunne hun gått løs hele tiden. Barfi stoler jeg ikke like mye på, hun har nemlig ikke helt lært seg denne grensen og vi har opplevd 2 ganger at hun har fulgt etter bikkjer på veien. Barfi vil jo leke med dem! Mens Vina bare skal forsikre seg om at de ikke kommer inn på hennes område. Vel, Barfi var opptatt med å grave i snøen da jeg så henne og jeg tror ikke hun hadde vært noe sted, bare lekt seg litt i snøen. Vina lå forresten på plassen sin i trappa, inne.

 

Det ble dårlig med bursdagsfeiring av Barfi, for ikke å si ingen. Men hun fikk en  da en godsak :-)

Men det fikk Vina også ;)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er visst noe som heter hjemmeside. Jeg har en jeg også og noen har antydet at det er på tide å oppdatere den... Barfi er jo knapt nevnt der. Men jeg måtte vente til at Barfi vokste til sånn at jeg hadde noe å skrive om henne. Hun må jo få sin egen presentasjon sånn som Vina og Mico har. Det er bare det at etter vår nærmøte med Tor med hammeren så finnes ikke hjemmesiden på harddisken vår og dermed må alt gjøres på nytt, eller rettere sagt, vi vet ikke helt hvordan vi skla få den på plass igjen. Så inntil videre så forblir hjemmesiden akkurat som den er. Jeg vil nemlig ikke miste det som står der. Og lysten til å begynne å jobbe med saken er ikke den helt store. Det verste er at jeg glemmer at andre ikke er like sløve som meg. Jeg sjekker jo aldri hjemmesidene til andre lenger. Det må jeg få rettet på.

Hurra nå har jeg fri :-)

GOD HELG!

17. januar er St. Antonius-dag / grisens dag :-)

Jeg må jo ta med litt om denne dagen :-) Dette er nemlig grisens dag :-)Teksten har jeg hentet her på Matprat. 17. januar er fra gammelt av grisens dag. Denne dagen feires Antonsmesse til minne om St. Antonius (251-356 e.Kr.). I Europa æres han som skytshelgen mot epidemier og dyresykdommer, og avbildes derfor ofte med en gris ved føttene. I Roma blir det hvert år fra 17. til 25. januar feiret en fest med velsignelse av dyrene foran kirken St. Antonio. Helt opp til våre dager har det vært vanlig å gi grisene fri denne dagen, ved at de fikk løpe fritt i landsbyen. Primstavmerket den 17. januar er et kors og en gris. Du har kanskje ikke hørt så mye om denne dagen? Vel, her får du litt mer info om hvem St. Antonius var:

Mer om St. Antonius og Antoniusdagen

St. Antonius er grunnleggeren av munkevesenet, og kjent for sine helbredende evner av en epidemi kalt Antonius-ilden. Denne var blant annet forårsaket av at både mennesker og dyr hadde spist meldrøye. St. Antonius ble født i Egypt. I en alder av 20 år gav han avkall på all sin rikdom og fruktbare eiendom arvet fra sine foreldre, og dro sørover i ørkenen hvor han slo seg ned blant tidlig kristne, fordrevet fra sitt land av keiser Decius. Her levde han i årevis som eremitt med apostolisk fattigdom som ideal.

Hans ensomme og oppofrende liv, med hardt arbeid og bønn under brennende sol ble snart et forbilde for mange. Den kristne legenden forteller at djevelen gjorde alt for å friste ham. Den 17. januar har svin som merke på primstaven. Dette fordi djevelen prøvde å friste Antonius ved å forvandle seg til en gris. Men det lyktes ikke. Han viste seg også for ham i skikkelser av vakre kvinner, stor makt, og overdådig rikdom. Antonius klarte å motstå djevelens fristelser og kjødets lyst, trass all den smerte, ensomhet og pinsel led han i sin eget selskap, sammen med sin gris, hans eneste venn. Etter hvert samlet han om seg tallrike disipler, hele 600 personer sier historien, disse lærte han å sky kvinner og eiendom. St. Antonius er grunnleggeren av munkevesenet i kirken, og spesielt viktig for den koptiske ortodokse kirken i Egypt. St. Antonius døde 17. januar i Thebaid, år 356 e.K, over 100 år gammel.

I korstogenes tid var det vanlig å la grisene løpe fritt i gatene. Gatene var trange, og matrestene skulle nære de heller få. Legenden forteller at i 1131 kom franskkongen Louis le Gros (Ludvig den store) og hans følge ridende ned en av Paris gater. Midt i en flokk med pattegriser var en av hestene så uheldig og snublet. Arveprinsen falt av hesten og fikk så store skader at han senere døde. Etter dette ble det portforbud mot løpske griser i gatene, med ett eneste unntak: Den 17. januar, på Antoniusdagen. I samme gate lå et Antonius kloster. De hadde 12 pattegriser som de hadde lov til å holde. Dyreholdet var altså den gang regulert og ordnet. De 12 pattegrisene fikk lov til å springe fritt i gatene, men på den betingelse at de skulle ha en sølvbjelle i øret, for å lett kunne skilles fra andre svin/villgriser.

Mot slutten av hans liv var allerede kunnskapen om hans fromme og asketiske liv viden kjent. Mens han fortsatt levde begynte folk å valfarte til hulen hvor han bodde for å søke trøst og råd. Han biografi og kjente data ble allerede nedtegnet i år 357 e.K, av Athanasius fra Alexandria. Dette verket kom til å spille en grunnleggende rolle for munkevesenet og dets utbredelse. Nettopp derfor ble hans jordiske rester flyttet 200 år senere, og mirakler begynte å skje omkring hans relikvie.

For ca 900 år siden ble hans relikvier hentet i Konstantinopel av en ung adelsmann, Jocelyn de Chateauneuf, til kirken de la Motte St. Didier, i byen St. Antoine i Isère. Erkebiskopen av Vienne hadde viet denne til Benedictiner munkene som valfartet dit fra klosteret Mont Major. Slik ble den første klosterkirken viet. Den hellige Antonius ble en virkelighet. Kort tid etter brød det ut en epidemi som ble kalt Antonius-ilden. Denne var b.l.a forårsaket av at både mennesker og dyr hadde spist meldrøye (en giftig parasittsopp på blant annet korn). Folk fikk plutselig kraftige og smertefulle kramper og hetetokter. Sykdommen ble ofte fulgt av sinnsforvirring og hallusinasjoner. Folk løp skrikende rundt på gatene og på jordene, mange kastet seg i brønner eller elver for å lindre plagene. Det ble snart kjent at ved å oppsøke Antonius relikviene fikk man helbredelse. Store skarer pilgrimmer, folk som dyr, kom for å søke hjelp og helbredelse.

Denne dagen har vi vært med på å feire noen ganger i trivelig lag sammen med andre svineprodusenter :-)

Må jo også Erna som har bursdag i dag! :-)

Januar –10, vinterbilder :-)

Litt fra turene våre. Masse vinterbilder og ikke noe annet.

Ja vel da bittelitt annet på slutten ;-)

Vi må bare sjekke om det er noe spennede i enden av sporet..

 

  Unna vei, her kommer jeg!

 

Sol og snø og ei vakker dronning:-)

  

Stor jente som ikke har noe i mot å være ute i kulda.

 

grrrrr nå skal jeg ta deg!

 

Snøen henger fortsatt på trea.

Vi prøvde oss litt i løssnøen i dag.

Nå er det kun få dager igjen til det er 1 år siden Barfi ble født. Siden det først er på denne tida så hadde det vært morsomt om de kom dagen etter. Den 17. januar er nemlig St. Antonius dag som også kalles grisens dag. Nå er ikke jeg den som feirer dyras bursdager. Det er ikke så ofte jeg husker på det en gang. Siden det er utstilling i Letohallen denne dagen så vurderte jeg å melde henne på der. Men jeg jobber denne helga og jeg må bytte vekk neste jobbehelg så da ble det med tanken. Og Barfis “bursdag” går nok inn i historien som en helt vanlig dag.  Det er rart å tenke på at det er 1 år siden. På den ene siden så virker det lenge siden, det har jo skjedd så mye, på den annen side så virker det som det bare er noen uker.

Irene har lekt seg litt med photoshop :-)

Forrige dagen var det en elg nede på jordet. Lenge siden jeg har sett noen der.  Jeg og Barfi lot elg være elg og gikk på tur i skauen. PE og Vina gikk ut og lufta seg litt og da var Vina løs. Hun oppdaget selvfølgelig elgen og dro ned for å fortelle den at den var på hennes område og sa hva hun syntes om det. Elgen så bare overlegent på dette bråkende, ufarlige vesenet og fortsatte å spise :-) Vina kom tilbake da vi rpote på henne, så fornøyd med seg selv.

Nytt år…

Jeg skal/ bør/ må egentlig sitte å jobbe med div parpir- kontorarbeid nå, men får liksom ikke begynt.  Kan du skjønne det ;-) Så da sitter jeg isteden her da…

Jeg fikk dette bildet på mobilen her forrige dagen:

  Har du sett noe så søtt? jeg blir helt sjuk og det var rett før jeg satte meg  på toget og tok turen over til Sogn og flytta inn i geitefjøset :-) I disse dager er det travle tider der. Joda valper er nydelige, men jeg vet ikke om de slår killinger likevel? De bare så utrolig søte,  herlige og morsomme! Det ble ingen togtur så jeg måtte trøste meg med litt mimring isteden og gikk og fant fram to bilder jeg hadde på veggen  lenge.   Dette begynner å bli lenge siden så jeg har ingen digitale bilder fra den tiden så dette er fortografier av fotografi.

 

Jeg  jobbet som praktikant på en geite-og sauegård oppe i bratta der jorda kan nesten dyrkes på begge sider. Mine verter Mette og Leif er verdens beste og triveligste folk du kan tenke deg :-)Tiden jeg var i Aurland var før alle de lange tunellene kom, Høyanger-tunellen ble åpnet denne vinteren, men det hjalp ikke oss i Aurland. Dyrlegen bodde i Lærdal og om vinteren var det kun mulig å komme derfra med båt. Var ikke dyra så smarte at de ble sjuke den ene dagen i uka dyrlegen var på besøk i Aurland så fikk vi greie oss selv. Og det var nettopp det vi gjorde. Da Krølle (lammet) brakk beinet sitt, spjelket Leif det etter beste evne og lammet flyttet inn på kjøkkenet vårt noen dager til han ble bra igjen. Han luktet så utrolig godt og ble verdens beste koppelam :-) Ei av geitene hadde problemer med fødselen. Heldigvis fikk vi hjelp av en i bygda og fikk ut killingene. Hele tre stykker var det. Den ene var død, den andre var vanlig og ble oppkalt etter sin redningsmann Erik og fikk dermed navnet Erika. Den tredje var veldig liten og fikk navnet Femina. Disse tre ble helt spesielle og  fulgte oss tett hele våren og sommeren. Femina fortsatte å være liten, men var like kvikk og rask som alle de andre. På bildet ser du Femina (bak og på eget bilde) Tulla (buhund) Erika ligger i fanget mitt og Krølle.  På denne gården hadde de spælsau, de er så blanke og fine i hodet og på en måte mye spinklere enn dalasau som vi hadde i Leikanger. Hmmm,  jeg har visst blitt litt eldre på  28 år ser jeg… ååååh som jeg savner den tiden med disse  folka og dyra :-) Erna: Jeg MÅ gjøre alvor av å benytte meg av tilbudet :-) Selv om pillad’n ikke er så små søte lenger til sommeren.

Ser de aller fleste skriver om bikkjer som var flinke og  tok begynnelsen av det nye året helt fint. Så bra! :-) Vina er dessverre ikke en av dem :-( men hun overrasket likevel positivt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta henne med meg ned i grisehuset i løpet av kvelden. Men jeg avlyste dette siden Vina var svært så rolig. Hun bjeffet på noen raketter tidlig på kvelden. Da avledet jeg henne med litt aktivitet og så lå hun helt rolig  under bordet i nærheten av oss resten av kvelden. Og selv om vi bor på landet så skyetes det opp masse raketter rundt oss hele kvelden, det er nemlig mange store boligfelt rundt oss. Men som sagt Vina tok det hele med ro, tror hun lå og lot som hun ikke hørte dem. Barfi tok det også med ro, hun var en del ute også. Men sånn var Vina også første året. Jeg har hørt at de må være over 1 år før du ser hvordan de blir. Siden det gikk så bra så ble vi værende inne, men lot som ingenting vi også. Men så, like før midnatt da det virkelig satte igang å smelle, ja da greide ikke Vina å late som ingenting lenger. Hun bjeffer ikke, men du ser hun har det vondt og hun skjelver over hele seg. Så da sprang vi ned i grisehuset likevel og du verden som det smalt. I den ene avdelingen der så er både vegger, tak og gulv av betong og dermed ganske lydtett. Det eneste vi hørte var da den nærmeste naboen sendte opp sitt kraftige batteri. Så neste gang blir fødeavdelingen omgjort til festsal og vi flytter inn der tidlig på kvelden :-)

Det er nå 2 mnd siden løpetid og Vina har endret sin oppførsel, reir skal bygges og leker skal bæres på. Hun er ikke veldig hardt angrepet så jeg bryr meg ikke så mye om det, bortsett fra at det er kjedelig å våkne midt på natta av at hun graver i senga si. Jeg ser at det gies råd om at de ikke skal få beholde sine “unger”.  Hvorfor?  Må innrømme at jeg syns det er litt morsomt å følge med på, samtidig som det er trist. Så det er litt ettersom om jeg tar fra henne “ungene” eller ikke. Hjelper det å la tispa få et kull? For Vina så er det uaktuelt, kommer tilbake til det seinere en gang tror jeg.  Sterilisering er vel også en løsning. Men som sagt så er dette ikke noe stort problem og det varer kun noen dager. Det eneste som bekymrer litt er at det kan se ut som problemet øker litt for hver gang.

Kun det beste er godt nok, reiret må jo være i sofa’n eller senga ;-)

Vina med en av “ungene” Hun har ingen favoritt. Bare at den skal pipe når hun biter på den og det gjør hun masse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ellers er det her som hos dere andre, kaldt. Vi kan nok ikke skryte av mer enn –25 grader, men det biter godt i kinna det og. Ellers så er jo i og for seg kulda ikke noe problem. Vel og merke så lenge ikke vannet fryser, strømmen går, bilen starter osv. Kle på seg er jo ikke noe stort problem og bikkjene har masse pels. Barfi liker seg godt ute  også i kulda, men de siste dagene har hun vært ganske rask med å komme inn igjen. Grisene våre er samlet i fødeavdelingen og der er det godt og varmt og ikke noe problem. Ja bortsett fra at ventilasjonen ikke går så mye som den burde. Vi tør ikke dra inn altfor mye kald luft. De to andre avdelingene er derimot bånntæla. Om noen uker må vi flytte griser ut der også og det kan by på visse problemer… Den tid, den sorg.