Sykkel- og cacheturer i oktober

 Oktober er allerede historie. Etter en fin høstferie i september så har det ikke skjedd så mye spennende i oktober. 

Det har vært noen fine soloppganger og -nedganger

Vi har vært på et par sykkelturer i Nordmarka nord. Etter at vi endelig var ferdig med geoarten Skiløpern så mente PE at vi skulle fortsette med geoarten HAREstua. Jeg begynte å løse noen oppgaver her i vinter, men ga ganske fort opp. Men nå var det altså på'n igjen med pusling og googling for å få fram koordinater. Vi hadde etter hvert nok løsninger til at vi tok turen over åsen og satte oss på sykkelen igjen. Jeg har gått turer med parkeringsplassen ved Svartbekken tidligere, men da har jeg gått i retning nordøst mot Klattertjern, nå skulle vi på motsatt side av veien. I retning sørvest og mot Gjerdingen.

Det er en grunn til at jeg ikke har blogget om dette allerede, turen var ikke så mye å skryte av. Sykling langs en grusvei, utsikten til vann som faktisk lå der var stort sett gjemt bak grantrær. Men vi fikk logget en god del cacher og et par fine steder på turen var det heldigvis. 

Ved Fjellsjøen er det fint, men det var ikke mange meterne vi hadde god utsikt til den i løpet av turen. Jeg har vært på den andre siden av vannet en gang tidligere.

Jeg kom meg endelig til Gjerdingen

Og til Rajebråtan. Jeg hadde planer om å gå hit på en tur for en del år siden, men så alle høydemetrene jeg måtte gå opp igjen på tilbaketuren, så jeg droppet den planen.

Også Rajebråtan var godt gjemt inni granskauen så jeg sneik meg en tur bort til nabohytta, den lå fint til med utsikt til vannet. Her snudde vi og tok samme vei tilbake til bilen. 

Sykkelturen hadde gått fint så langt, men ikke lenge etter så var det stopp. Selv om vi hadde med både lappeutstyr og litt verktøy så var det ikke nok. 

Det ble trilling av syklene hele turen tilbake. Godt det ikke var så lange turen.

Vi tok en ny tur en tirsdag det var finvær. Da brukte vi Stryken som utgangspunkt. 

Også denne gangen syklet vi i retning Gjerdingen.

Nå ved dammen. Den har blitt oppgradert i det og vannet har vært nedtappet i 1-2 år. I år er det fullt og fint igjen

De hadde egen skole her fra etter 1. verdenskrig til 1947. Det kan ikke ha vært mange som soknet til denne skolen, men de kom i fra de andre Nordmarka-plassene som ligger i området. Jeg antar det er denne bygningen. Det er også en damvokterbolig her. Det er en litt spesiell sak om hvordan Oslo ledet vannet over til Oslo og stjålet vannet til Hakadal og Nittedal Det store vanntyveriet.

Sola skinte og alt var bare fint denne dagen

Vi syklet forbi litt flere fine steder denne dagen, men det meste var som vanlig gjemt bak grantrærne.

Det er en del oppgaver vi ikke har greid å løse, selv om jeg er sikker på at jeg har riktig svar på flere av dem. Men nå fant vi ut at hvis vi fulgte med på avstanden til forrige cache og så begynte å leite så fant vi cachen likevel. Hurra! Litt ergeli at vi begynte med det litt for seint, sånn at det er en vi ikke prøvde det på. I tillegg så er det en vi ikke fant uansett hvor mye vi leitet og her hadde vi også løst oppgaven.

Godt fornøyd med at Geoarten begynner å ta form. Det skal bli en harepus. 

Nede i venstre hjørne så ser du den veldig rette bekken = kanaler til "Det store vanntyveriet"

Da vi var en tur på Hamar så stoppet vi på Utvandrermuseet på hjemveien

Her tok vi en lab-runde og noen andre cacher.

Utvandrerkirken

Ganske typisk amerikansk nybyggerstil, tenker jeg

Det var ikke så mange bygninger, men det var artig å se. Og så glemte jeg selvfølgelig å ta bilde av et av de to minste husene. Det var ikke rare kvadratmeterne de hadde med tak over hodet i det første huset de bygde. 

Alt i alt logget jeg 72 cacher i oktober inkl. en lab-runde. Nå er det kun i 2015 jeg har flere funn enn dette året.

På vandring i sanda

 Det begynner å bli lenge siden, men i høstferien min tok vi en ny tur til Danmark (rundt 9. september).

Det får vel ikke blitt så mye mer Danmark enn dette?

Denne gangen var vi i området Hirsthals-Løkken.

Fascinerende  dette med fullstendig sandørken og så frodig rundt

Vi begynte med å ta turen til Rubjerg Knude og fyret der.

Fyret ble bygd i 1889, men tatt ut av drift i 1968

Det ligger på det høyeste delen av Lønstrup klint 

Fyret måtte legges ned fordi det rett og slett ble borte i sanddynene som la seg rundt fyret. Nå prøver de å temme noe av sandflukten med å sette ned rekker av furukvister.

Da det ble bygd lå det 200 m fra kanten, nå er den opprinnelige plasseringen helt ute på kanten.

Jeg gikk selvfølgelig opp i fyret.

I tillegg til at fyret nærmest ble borte i sanddynene så kom det til å rase ut i havet.

Ikke så vanskelig å forestille seg det, når en ser her. Jeg turte ikke å gå ut på kanten der. Det gikk jo galt for noen tidligere i år.

For å bevare fyret så ble det flyttet 70 m lenger inn i 2018. Der de håper det står trygt i 30 år.

Store mengder med sand som lever sitt eget liv. 

Vi dro videre til Løkken. Her har jeg vært en gang tidligere. På telttur sammen med Mariann for ganske nøyaktig 45 år og 1 mnd tidligere. Jeg skal ikke påstå at jeg kjente meg spesielt godt igjen, bortsett fra dette synet, Sømerket og badehyttene på stranda. Men jeg har mange gode minner fra det vi opplevde de få dagene vi var her. Var på kino og så på Rocky 2, traff noen svensker og lærte at ingeniør= ingen ting gjør, at jeg var totalt talentløs i minigolf osv.

Også i Løkken var mange av husene gule, akkurat som i Skagen.

Vi gikk rundt i gatene, for å finne AdventureLab-punkter og så bl.a. mange slike morsomme og fine gatekunstverk

og som dette.

Det er jo selvfølgelig stranda som er i fokus når man besøker Løkken

Båter som ligger inne på land, når de ikke er ute på fiske.

Sømerket som er helt spesielt for Løkken. 

Jeg blir sliten i beina av å gå sånn gatelangs, men vi måtte ha med oss et siste stopp før vi sa takk for oss. 

Løkken miniby

Noen driver og bygger minimodeller i størrelsen 1:10 av hvordan byen så ut rundt år 1900. Det var fint laget til og enda finere blir det nok etter hvert. Her brukte de blåskjell istedenfor grus.

Hirsthals fyr

Denne gangen overnattet vi i Hirsthals

Der vi også tråkket gatelangs med AdventureLab-punkter som veiviser.

Og vi gikk på stien langs kysten i retning fyret

Vi var veldig heldige med været denne gangen også, tror det var en del regn hjemme. Men det var en del bølger, spesielt på hjemturen. Såpass at det var litt ubehagelig.

Hirsthals fyr

Det var tett i tett med bunkere fra 2. verdenskrig i området. Antall cache-funn økte en god del i løpet av turen.

Det var visst en morsom sak om at denne steinen er sydspissen av Norge. 

Rart å se at det er ingenting annet enn hav og himmel å se, siden Hirsthals ligger slik til som det gjør.

Det var laget til et fint sted her ved havna, med masse trapper og sikkert fint sted for å se på solnedgang/-oppgang, men jeg glemte å ta bilde av det. 

Det er ikke noe annet enn hav og himmel å se + mange skip i det fjerne.

Takk for oss, Danmark.

Ruggstien og Hestehøgda

 

Søndag 22. september

Foto: Inger Synøve Natten

Siste dag av ferien min og viktig å nyte, ikke stresse. Vi, i hvert fall jeg, tok oss god tid med frokosten før vi pakket ut det meste og vasket etter oss, sånn at det var unnagjort. Denne dagen var det bare oss to og gutta-boys som skulle på tur.

Vi hadde bestemt oss for å gå opp Ruggstien. Det var ikke fritt for at jeg hadde vært inne på tanken på å dra tidlig hjem og droppe tur denne dagen, men det gikk jo ikke an. Været så jo til og med ut til å bli bra. 

Det var bare å stålsette seg, jeg visste at dette kom til å bli nok en tung dag. Fjellsidene i Vassfaret er som sagt bratte! Selv om vi ikke skulle opp den umulige steile siden midt i bildet her så var det neimen ikke langt unna. Jeg gikk opp her for 4 år siden og visste jeg kunne både grue og glede meg.

Det begynte med 2 km på en vei som svinget seg oppover lia. Før det gikk over til sti.

Stormen for noen år siden gjorde det umulig å gå opp denne stien en god stund. Heldigvis hadde noen ryddet ei gate igjennom villnisset av vindfall som fortsatt ligger her.

Nå var vi kommet fram til den virkelig bratte delen av stien. Det er mye brattere enn det bildet greier å vise.

Det blei tett mellom pausene mine og også ei pause med litt påfyll av sjokolade i håp om å få opp energien til å komme videre

Jeg skal ikke påstå at det hjalp noe særlig. Dette er den bratteste stien jeg vet om, heldigvis er den ikke så innmari lang. Men mer enn lang og utfordrende nok for min del

Da gjør det godt med slike "lovlige" stopp. Jeg må jo stoppe for å se og lese hva som står her. Det var tre slike fordelt oppover stien.

Endelig så var vi oppe på fjellet / over tregrensa og det flatet ut + at nå skulle vi bortover, ikke rett oppover.

 

Det var ingen problemer med å krysse Østre Storebekk og vannflaska ble fylt opp. Det ble drukket litt vann på veien oppover.

Og så var vi framme ved dagens mål, minneplata til Rugg. Til minne om den største bjørnen som er skutt i Vassfaret 

og som Mikkjel Fønhus skrev om i "Der vildmarken suser"

Minneplata

Vi hadde tenkt å legge ut en cache her opp, men så oppdaget vi at det allerede hang en cache der. I ettertid viser det seg at den har hengt der i flere år, men aldri har blitt publisert. Skulle nesten tro Nøve har vært her 😉  Vel vel, da måtte vi finne på noe annet

Aller først skulle vi ha ei god pause!

Selv om vi ikke kunne dra på noen lang tur, så måtte vi bare fortsette litt til. Været var fint, terrenget var nå lettgått og ikke minst, her var det faktisk masse røde flekker

Utsikt til alle kanter. Her ser vi både deler av Hedalen og Sperillen

og her innover i Vassfaret med Aurdalsfjorden

Nøve og guttaboys rister på hode hver gang jeg prøver å få sett på de stupbratte fjellsidene

Vi var nesten i ekstase over alle fargeflekkene, det ble tatt bilde på bilde for det siste ble sikkert enda mer finere enn de forrige hundre bildene... 

Her oppe var det mye rypebær som lyste opp og det kunne se ut som det hadde vært enda mer, at noe av det hadde frosset og var blitt brunt. Men dette var absolutt en "højdare", sånn fargemessig.

Her oppe på Hestehøgda så kunne en se de stupbratte og blankskurte fjellsidene også. Men jeg tok ikke sjansen til å gå ut på en mini-utgave av Trolltunga som lå her for å få bedre utsikt...

Og det var nok denne dama glad for.

Siden det ikke ble noe cacheutlegg ved Rugg- minneplata så la vi ut en cache her, Hestehøgda 1132 moh. Det spørs hvor lang tid det tar før den får besøk. Vi slipper garantert å skifte loggbok på grunn av at den er utskrevet.

Tølle og Tassen syns det var dårlig gjort å bli bundet fast her i grensemerket til verneområdet.

Mye bedre å være sammen med matmor.

Her oppe var det flatt som et stuegulv og til og med jeg kunne fint ha fortsatt på en lengre tur her.

Men det var best å tenke fornuftig og begynne på returen så vi snudde og gikk samme vei tilbake.

Vi måtte bare ta et bilde til

og et til

og enda ett

ok, må bare - ett til... Det var jo så fint!

Et siste blikk tilbake før vi må begynne på den bratte nedoverbakken

og ja den er bratt nedover også

Tilbake på Bjørke så gjensto det bare å skrive i hytteboka

Før vi låste døra og reiste tilbake til sivilisasjonen og hverdagen igjen

Foto: Inge Synøve Natten

Tusen takk for nok en fantastisk "husmor-ferie" på Bjørke, Nøve, Findus og Tølle og med trivelig selskap av Elin og Petter. Det blir vel en ny ferie neste år?

Nøve er en mester med ord og bilder, du finner det på Små-tassene og jeg

Mine inlegg fra denne ferien:

Dag 3: På leiting etter høstfarger

Dag 2: Storekrak-Steinhytta

Dag 1: Like spreke som bamsefar?