Ruggstien og Hestehøgda

 

Søndag 22. september

Foto: Inger Synøve Natten

Siste dag av ferien min og viktig å nyte, ikke stresse. Vi, i hvert fall jeg, tok oss god tid med frokosten før vi pakket ut det meste og vasket etter oss, sånn at det var unnagjort. Denne dagen var det bare oss to og gutta-boys som skulle på tur.

Vi hadde bestemt oss for å gå opp Ruggstien. Det var ikke fritt for at jeg hadde vært inne på tanken på å dra tidlig hjem og droppe tur denne dagen, men det gikk jo ikke an. Været så jo til og med ut til å bli bra. 

Det var bare å stålsette seg, jeg visste at dette kom til å bli nok en tung dag. Fjellsidene i Vassfaret er som sagt bratte! Selv om vi ikke skulle opp den umulige steile siden midt i bildet her så var det neimen ikke langt unna. Jeg gikk opp her for 4 år siden og visste jeg kunne både grue og glede meg.

Det begynte med 2 km på en vei som svinget seg oppover lia. Før det gikk over til sti.

Stormen for noen år siden gjorde det umulig å gå opp denne stien en god stund. Heldigvis hadde noen ryddet ei gate igjennom villnisset av vindfall som fortsatt ligger her.

Nå var vi kommet fram til den virkelig bratte delen av stien. Det er mye brattere enn det bildet greier å vise.

Det blei tett mellom pausene mine og også ei pause med litt påfyll av sjokolade i håp om å få opp energien til å komme videre

Jeg skal ikke påstå at det hjalp noe særlig. Dette er den bratteste stien jeg vet om, heldigvis er den ikke så innmari lang. Men mer enn lang og utfordrende nok for min del

Da gjør det godt med slike "lovlige" stopp. Jeg må jo stoppe for å se og lese hva som står her. Det var tre slike fordelt oppover stien.

Endelig så var vi oppe på fjellet / over tregrensa og det flatet ut + at nå skulle vi bortover, ikke rett oppover.

 

Det var ingen problemer med å krysse Østre Storebekk og vannflaska ble fylt opp. Det ble drukket litt vann på veien oppover.

Og så var vi framme ved dagens mål, minneplata til Rugg. Til minne om den største bjørnen som er skutt i Vassfaret 

og som Mikkjel Fønhus skrev om i "Der vildmarken suser"

Minneplata

Vi hadde tenkt å legge ut en cache her opp, men så oppdaget vi at det allerede hang en cache der. I ettertid viser det seg at den har hengt der i flere år, men aldri har blitt publisert. Skulle nesten tro Nøve har vært her 😉  Vel vel, da måtte vi finne på noe annet

Aller først skulle vi ha ei god pause!

Selv om vi ikke kunne dra på noen lang tur, så måtte vi bare fortsette litt til. Været var fint, terrenget var nå lettgått og ikke minst, her var det faktisk masse røde flekker

Utsikt til alle kanter. Her ser vi både deler av Hedalen og Sperillen

og her innover i Vassfaret med Aurdalsfjorden

Nøve og guttaboys rister på hode hver gang jeg prøver å få sett på de stupbratte fjellsidene

Vi var nesten i ekstase over alle fargeflekkene, det ble tatt bilde på bilde for det siste ble sikkert enda mer finere enn de forrige hundre bildene... 

Her oppe var det mye rypebær som lyste opp og det kunne se ut som det hadde vært enda mer, at noe av det hadde frosset og var blitt brunt. Men dette var absolutt en "højdare", sånn fargemessig.

Her oppe på Hestehøgda så kunne en se de stupbratte og blankskurte fjellsidene også. Men jeg tok ikke sjansen til å gå ut på en mini-utgave av Trolltunga som lå her for å få bedre utsikt...

Og det var nok denne dama glad for.

Siden det ikke ble noe cacheutlegg ved Rugg- minneplata så la vi ut en cache her, Hestehøgda 1132 moh. Det spørs hvor lang tid det tar før den får besøk. Vi slipper garantert å skifte loggbok på grunn av at den er utskrevet.

Tølle og Tassen syns det var dårlig gjort å bli bundet fast her i grensemerket til verneområdet.

Mye bedre å være sammen med matmor.

Her oppe var det flatt som et stuegulv og til og med jeg kunne fint ha fortsatt på en lengre tur her.

Men det var best å tenke fornuftig og begynne på returen så vi snudde og gikk samme vei tilbake.

Vi måtte bare ta et bilde til

og et til

og enda ett

ok, må bare - ett til... Det var jo så fint!

Et siste blikk tilbake før vi må begynne på den bratte nedoverbakken

og ja den er bratt nedover også

Tilbake på Bjørke så gjensto det bare å skrive i hytteboka

Før vi låste døra og reiste tilbake til sivilisasjonen og hverdagen igjen

Foto: Inge Synøve Natten

Tusen takk for nok en fantastisk "husmor-ferie" på Bjørke, Nøve, Findus og Tølle og med trivelig selskap av Elin og Petter. Det blir vel en ny ferie neste år?

Nøve er en mester med ord og bilder, du finner det på Små-tassene og jeg

Mine inlegg fra denne ferien:

Dag 3: På leiting etter høstfarger

Dag 2: Storekrak-Steinhytta

Dag 1: Like spreke som bamsefar?

På leiting etter høstfarger

lørdag 21. september 

På lørdag håpet vi på at vi skulle finne fjellet kledd i høstfarger.

Disse to hadde det ikke travelt med å stå opp.

Findus har full kontroll på matlagingen på kjøkkenet.

Første stopp på dagens tur var den obligatoriske avstikkeren til bjørnehiet over Bjørke.

Og det måtte selvfølgelig testes.

Det røde korset til minne om den tragiske hendelsen der Anna Bragerhaug ble stanget til døde av en okse på Hansesprang-setra i 1943, er i ferd med å bli borte ettersom furua vokser seg stor.

Fjøset på Hansesprang holder stand fortsatt, men blir mer og mer medtatt for hver gang vi er der. Det er ikke så langt opp hit, men det er bratt! Veldig bratt. Det ble en velfortjent pause her for å få igjen litt krefter før vi fortsatte videre opp på fjellet.

Det var knallfint vær og varmt denne dagen også

Endelig var vi ferdig med den bratte bakken. Og over tregrensa så var det god utsikt til Nevlingkollen bl.a. 

Rypebæra lyser opp i solskinnet.

Og så var vi framme ved Storausttjernet. Dette var så langt vi gikk denne dagen. Så vi hadde god tid til ei god pause her før vi snudde og gikk nesten samme veien nedover igjen.

Det var ikke så mye farger i fjellet her heller. Av en eller annen grunn så var det ikke så mye rypebær denne høsten. Det var ikke det samme fargesprakende fjellet som da vi gikk så og si den samme turen for 4 år siden. Dermed så droppet vi turen opp på toppen her. Det var en som hadde det litt travelt siden han skulle hjem igjen.

Når det dukket opp noen røde fargeklatter så var det viktig å få tatt noen bilder

Det er helt utrolig farge disse rypebæra har når sola skinner og du ser fra den riktige siden. Ser du fra den andre kanten så er de litt mer brune og tamme.

Som sagt, vi leitet etter de fine høstfargene 😉

Jeg vet ikke helt hva det er med lundehund og stein, de spretter opp så fort de ser en litt større stein.

Mens jeg tiltrekkes av bratte skrenter 😀

Juvbekken er et imponerende -ja nettopp,  et juv.

Skrekkelig bratt og langt ned her.

Det var så deilig vær, vi var ikke klare for å gå ned riktig enda.

Etterhvert var det på tide å komme seg nedover, men først må man nyte denne utsikten over Aurdalsfjorden og fjellsiden på den andre siden. Ser nesten bort til Festningen her. Det er kun bratte fjellsider her i Vassfaret.

Så var vi nede ved Bjørke igjen og kunne glede oss til rømmegrøt, trodde vi... Det viste seg å være risgrøt, men det er jammen meg godt det og 😀

Nok en flott tur, ca halvparten så lang som gårsdagens, men så veldig mye brattere.