Jeg har fått det for meg at jeg skal på toppen av Kjerkeberget i Nordmaka. Spørsmålet har vært hvordan kommer jeg meg dit. Ok, ved å gå selvfølgelig, men problemet er jo at det er et godt stykke å gå, så går det på en dagstur eller skal jeg ta det som en overnattingstur. Vel, jeg bestemte meg for en overnattingstur. Jeg har jo hatt som mål å ta en telttur eller hengekøye-overnatting så hvorfor ikke kombinere dette? Nå var det meldt strålende vær og dermed mulig å kutte ut alt som har med regnvær å gjøre og å bytte ut telt med hengekøye. Da burde det være mulig å få pakket en ok sekk? Vel, der er jeg ekstremt dårlig. Sekken ble skrekkelig full og "altfor tung", men jeg syns fortsatt at jeg måtte ha med meg såpass. Jeg er ingen Lars Monsen som skaffer maten underveis og ikke trenger ekstra klær. Selv i denne varmen så blir det kjølig om natta.
Stryken er et godt utgangspunkt som jeg bruker når jeg skal i denne delen av Nordmarka. Her gikk jeg den ene stien som er aktuell og gikk mot Mantjernet. Den har jeg gått noen ganger tidligere også. Jeg merket fort at det med å gå med så tung sekk ikke var noe sjakktrekk.
Jeg kom meg fram til Mantjernet og tok meg ei god pause her. Jeg syns dette er et så idyllisk sted. Men så var det store spørsmålet hvor skulle jeg gå videre? Som vanlig så prøver jeg jo å få med meg noen cacher på turene mine og da burde jeg fortsette der jeg snudde sist jeg var i området. Det betyr mye gåing etter veien. Eller skulle jeg gå mot Hakloa, der jeg gikk den gangen jeg og Barfi var på telttur i Nordmarka. Da kunne jeg følge sti, men måtte opp på Skinnskattberget som jeg regnet med er en bratt tur, jeg husker ikke. Jeg valgte veien. Men jeg hadde ikke gått mange 100-metrene før jeg fant ut at jeg orker ikke å gå på vei,
så jeg skar inn i skauen og valgte å følge Bygata. En historisk kløvsti mellom Hadeland og Oslo. Den er ikke så godt merket syns jeg.
Heldigvis hadde jeg fått med meg at pinner på skrå mot trestammer var merking av stien og etter hvert forsto jeg at høye stubber og pinner som stakk opp på hogstflatene viste vei. Og godt var det for jeg orket ikke å gå på måfå her. Jeg delte forresten leirsted med ei som hadde gått Bygata fra Sindersætra og dit jeg ga meg. Hun skulle videre til Maridalen dagen etter.
Noen steder var det god utsikt. Og brannvakthytta på Kjerkeberget kunne skimtes flere ganger.
Det er greit å gå i skauen på slike dager som det er så varmt. Det virker kjøligere der inne i skyggen av trærne. Etter litt elle melle Hakloa-Store Sandungen bestemte jeg meg for det siste. I hvert fall sjekke ut cachen som lå der.
Her var det fint, selv om det var et stort myrområdet med fare for innpåslitne blodsugere så tok jeg sjansen på å slå leir her. Det var jo så fint her.
Mot Kjerkeberget. Vannet var nedtappet, men det gjorde jo sånn at det var fine sva å sitte på.
Den andre veien. Nå var det godt å bade av seg litt svette. Årets første bad og vannet var ikke kaldt engang.
Det ble forresten først et bad med alle klærne på. Det første jeg gjorde var å hente opp litt vann, men så sklei jeg uti og greide ikke å stoppe. Klærne tørket fort opp, verre var det med fjellstøvlene. Fordelen med å gå med våte støvler resten av turen var at de var litt kjøligere å ha på, ulempen var at de var tyngre..
Siden jeg slo leir ganske tidlig så tok jeg en liten tur oppi lia for å finne noen cacher. Godt å kunne gå uten sekk på ryggen.
Etter at sola gikk ned så begynte knotten å bli plagsom så jeg søkte skjul i hengekøya. Frustrert oppdaget jeg at knotten krøyp igjennom myggnettingen! Det tok sin tid å sovne...
Etter en ganske god natt og en rolig morgen så pakket jeg sammen og fortsatte på turen. Det var uaktuelt å gå veien, så da ble det å gå på den andre sida av vannet, selv om det var akkurat samme stien jeg gikk da jeg hadde teltet med. Nå var det i hvert fall ikke regnvær og våt lyng.
Så ble det en pause ved Sandungssmalet og Vesle Sandungen.
og etter litt mer gåing et fotostopp ved Sandungs-elgen.
Og så var jeg klar for å nå målet med turen, turen opp på Kjerkeberget. Jeg vurderte å legge igjen sekken, men så var jeg fortsatt usikker på hvor jeg skulle gå videre, så jeg beholdt den på ryggen. Prøvde å si til meg selv at dette var god trening... Turen opp var forøvrig lettere enn jeg hadde forventet. I hvert fall hadde det vært det uten ryggsekken. Ingen veldig bratte bakker, sånn ca 200 høydemeter ganske jevnt fordelt på 3,5 km.
Endelig, oppe på Kjerkeberget, Oslos høyeste topp 631moh eller 629 ser det står begge deler og samtidig Oslos nordligste punk, helt på grensa til Lunner kommune.
Brannvakttårnet(hytta) ble reist i 1957 og var i bruk til 1970-åra. Den ble pusset opp i 2011. Vet ikke hvem som bruker den nå, men det så ganske trivelig ut inni der. Masse vinduer og god utsikt. Den var låst så jeg tok bilder inn gjennom vinduet.
Utsikten var det ingenting å si på, i hvert fall ikke i denne retningen og mot Harestua-siden. Det hadde begynt å gro igjen på den andre siden. Heldigvis blåste det litt på toppen, for det var varmt! Veldig varmt, 25-30 grader.
Etter å ha logget cacher og lab-runder, sjekket inn på fjelltoppjakten, beundret utsikten så var det å si takk for meg og gå ned igjen samme vei. Jeg vurderte å gå videre nordover, da kunne jeg fått en fin tur langs Katnosa og Spålen, men var usikker på hvordan jeg da skulle komme meg hjem.
Med den dårlige erfaringen med knott så var jeg ikke helt sikker på om jeg ville ha ei natt til i hengekøye. Samtidig så innså jeg at det ville bli for langt å gå til Stryken. Uansett så var det i den retningen jeg måtte gå. Altså på veien langs med Store Sandungen. Det fristet veldig med et nytt bad, men jeg fant ikke leirplass som fristet, eller det fristet ikke bruke krefter på å gå ned til vannet for å leite etter plass.
Så jeg gikk til Mantjernet. Der er det som nevnt veldig fint, men det er myr rundt der og.. Det endte med at jeg fortsatt å gå og dermed var det kun ett valg, å fortsette å gå til jeg kom fram til bilen. Nå var i hvert fall det meste av turen som var igjen sti, det takler beina mine mye bedre enn det å gå på vei. Selv om jeg gikk den siste biten på vei, da sparte jeg 1 km.
Ikke turte jeg å ta pause for da kom sikkert myggen og kleggen, selv om både hofter og føtter protesterte mer og mer.
Bare 3-4 km igjen nå.
Litt kjedelig at mye av turen gikk på samme sted som jeg har gått tidligere, men jeg kom fram til målet mitt som var Kjerkeberget. Og turen på sti var fin i år også. Og så ble vel konklusjonen at min karriere som turgåer med sengeplassen på ryggen nå er avsluttet. Trur eg.... Jeg har jo en rikholdig karriere med hele 3 slike turer, haha. Som nevnt, telttur i Nordmarka, telttur Romeriksåsen på langs og nå denne turen.
Jeg logget 7 cacher + 10 lab-funn.
Og så tok det tross alt bare ett døgn før jeg nesten greier å gå normalt igjen.
Som jeg har nevnt før så er Nordmarka et eldorado for syklister. Det kryr av grusveier og det er kun noen utvalgte som får kjøre bil på dem. Stiene (blå prikker) syns jeg derimot det ikke er så mange av eller de ligger ikke der jeg vil ha dem / ligger for langt unna parkeringsplass. Men det er fortsatt mange turer jeg gjerne skulle ha gått... Jeg får kanskje ta en sykkeltur eller to jeg også. Eller bruke DNT-hyttene.
