Spretten

Det er vel på tide at det kommer noen ord om katten. Du kan trygt si den er leken, nysgjerrig og har sin personlighet.

Det har drøyd så lenge fordi jeg tenkte jeg skulle få tatt noen bilder. Noe som ikke er så lett, for så fort den ser kameralinsa så skal den snuse på linsa. Eller kanskje speile seg? I mellomtiden har pc'n tatt kvelden for godt og der forsvant en del av de bildene jeg hadde samlet... Og også malen til bloggen. Så da blir dette gjort på gamlemåten. Får ordne opp i den live-malen en gang seinere.  Og jeg har ikke brukt tid på å sette inn bildene i riktig rekkefølge. Så her kommer kattebildene i hulter til bulter uten noe særlig sammenheng med teksten.

Da vi fikk katten fikk vi beskjed om at det var en hannkatt. Jeg så vel på det en gang og lurte litt på om det var en hunnkatt, men slo fast at det var sikkert for tidlig å se det skikkelig. Og så tekte jeg ikke mer på det. Dro til veterinæren for å få han kastrert. Ikke før jeg går inn døra hjemme så ringer veterinæren og forteller at det slettes ikke var noen gutt jeg hadde levert fra meg. Neida det var en jentepus. Ok,det hadde ikke så mye å si, kastrere skulle vi likevel. 

 

 

 

Men så var det dette med navnet da? Vi har endt opp med at siden han var så innmari spretten så passet i grunnen navnet "Spretten" veldig bra og det har blitt til at han ble hetende det. Men, det passer jo ikke så bra på ei jente. Men spretten er hun fortsatt og navnet begynner å bli innkjørt så Spretten er og blir navnet, sånn er det med den saken.

 Hun har som nevnt personlighet og sære vaner. Hun ligger overalt. På gulvet, innimellom sko og stolbein, i søppelkurver, i hyller og selvfølgelig i sofaer og senger. Det er vel ikke så unormalt, men at hun også legger seg til å sove i alle vaskene vi har, det har jeg ikke sett før.

Fiskene er hun veldig interessert i og spretten som hun er hopper hun gjerne opp på taket der også.

 

 

  Litt verre var det da taket var åpent. Da ble det panikk-bremsing for å unngå å havne nede i vannet sammen med fiskene. (ja jeg vet det skulle vært mer planter der + masse annet)

 

 

Barfi har hele tiden vært tålmodigheten selv. Det er kun viss hun har fått noe ekstra godt hun har satt katten på plass når den også vil smake. Barfi er rett og slett altfor snill og god hun. 

 

Katten var jo veldig skeptisk til å begynne med, men det ga seg heldigvis etter hvert. Det var en stund hun freste og krummet rygg sånn for sikkerhetsskyld, men nå er det bare viss ting kommer litt for brått. Men det har heldigvis gått veldig bra å ha de to sammen. Noen bestekompiser blir de nok derimot ikke. Det er sånn på akseptere-nivå.

 

Spretten tror visst at Irene er moren hennes. Hun er i hvert fall veldig glad i henne og ligger veldig gjerne i fanget hennes eller gjemmer seg i armkroken eller teppet Irene ofte pakker seg inn i. Hun springer og møter Irene når Irene kommer hjem.  Følger etter henne når hun går på tur. Så når Irene drar på jobb så må katten være inne. Og så fort Irene har gått ut døra så setter katten i å hyle. "Halloooo, du kan ikke gå ifra meg!"

Spretten er spretten og klatrer og hopper opp overalt. Musejeger er hun også. De har observert at  hun har fanget flere mus allerede.

Jeg skulle bare gå en liten runde med Barfi på jordet og da fulgte selvfølgelig katten med.

Minner

Et langt liv er over. 100 år er lang tid, veldig lang tid og selv med de seige og sterke genene fra Ringdalslekta så må det jo en gang si stopp. Ja, for ifølge pappa så var det på Ringdal-sida at folk ble veldig gamle.

Det er utrolig rart og tenke på at nå er de borte begge to. At nå er det ingen som venter på at jeg skal komme på besøk lenger. Pappa er ikke mer? Og med det så er alle de gamle fra min barndom i Kjerkebygda borte.

Vi har vært utrolig heldige som har hatt en så sprek pappa. Han jobbet og sto på helt til de siste åra.  Han hadde alltid noe å pusle med, noe som måtte ordnes. Så jeg glemte at han var så gammel som han var. Noen ganger burde han kanskje innsett at han faktisk var en gammel mann. Det å måke snø av taket når en er over 90 er kanskje ikke det smarteste man gjør?

Pappa var aldri sjuk, ja bortsett fra som alle andre mannfolk så var han jo veldig sjuk når han var forkjøla da, men sånn er det jo bare. Ja også det obligatoriske her i bygda, hogge seg i låret da han var i skauen. Det er det jo flere her som har prøvd. Men ellers dreiv han på alltid. Men jeg husker en kveld mamma melka kuene og jeg som vanlig var med i fjøset, mens pappa dreiv på i kjelleren og sorterte poteter.  Den kvelden kom han i fjøset og satte seg på huk og ble sittende å holde seg for magen. Det var et merkelig syn. Sterke pappa’n min som tålte alt. Nå har jeg hørt at nyrestein er veldig vondt.

Pappa var en arbeidsom mann. Aller best likte han seg i skauen. Han likte også selskap. Så når jeg hadde fri fra skolen så var det min oppgave å komme etter med niste. Oppe ved Moa, mellom 4 granlegger så hadde vi vår faste plass. Pappa bygde opp en liten levegg av grankvister mellom 2 av granene, det var stubber sitte på og så hadde vi selvfølgelig bål. Tim fikk en høydott å gumle på mens vi stekte brødskiver på bålet. Ja for brødskiva smaker ekstra godt når du får med litt røyksmak fra bålet og den er litt svidd under. Det fungerer forresten med å holde den over flammen på et stearinlys også. Jeg har prøvd det også noen ganger jeg. Etter en stund så kjørte vi ned et tømmerlass og så kunne jeg gå hjem igjen. Jeg var mye med pappa da jeg var lita. Enten det var å kjøre rundt med poteter til kundene i by’n, de «lange» turene hver høst til Porsgrunn med poteter og slakt, eller det var kanskje bare poteter? til slekta i Porsgrunn. Eller bare en tur til byen for å ordne et eller annet. Da avsluttet vi alltid med en tur på Melkestua for å drikke kaffi, pappa drakk kaffi, jeg brus og spise vafler. De hadde veldig gode vafler på Melkestua. Etter hvert så måtte vi finne et nytt sted, da var det kafèn i 2. etasje over Narvesen på Torget. Ja, for kaffe og kake var en viktig del av byturene. På sine gamle dager så var det å ta en kaffekopp på Nordbyen et av ukas høydepunkt, tror jeg. Der var det alltid noen venner som satt og drakk kaffe, fortalte skrøner, mimret og løste verdensproblemer.

Pappa var en bestemt mann, men som eneste jente, attpåklatten og godjenta til pappa så slapp jeg unna kjeft og sinne. Guttene hadde nok helt andre krav på seg enn det jeg fikk. Men vi visste nok også hvor grensen gikk og dermed hadde han heller ingen grunn til å heve stemmen. En gang fikk jeg det for meg at jeg skulle få han til å slutte å røyke og gjemte tobakken hans i den ene mjølbøla. Vel - jeg gravde opp igjen så fort den ble etterlyst. Og man står opp om morgenen, sånn er det med den saken. Det å bli liggendes utover dagen om det var aldri så mye søndag og fridag, det gjør man bare ikke

Pappa var jo godt voksen da jeg ble født, så han har alltid vært gammel. Nå er det stor forskjell på hva jeg syntes var gammelt da og hva jeg regner som gammelt nå. Rart det der, med hvordan denne «gammel-grensa» forskyver seg ettersom jeg selv blir eldre… Husker en gang jeg var i bursdagsselskap til Astrid. Jeg ble så imponert og overrasket over onkel Reidar som kledde seg ut som kokk og lagde pølsebod for oss som var der. Sånn var ikke pappa, men han var alltid der. Han jobbet dagen lang, 6 dager i uka. Søndag – det var fridag. Ja bortsett fra at fjøset skulle stelles da. Var det vinter så var det ski som gjaldt. Da kom onkel innom, ei skål havresuppe ble spist før de kjørte til Vindfjell for å gå på ski. Noen ganger var vi også med andre ganger ikke.  Var det sommer så var det orientering. Og var det en søndag det ikke var verken orientering eller ski så gikk vi en tur i skauen. Min glede over å gå turer i skauen og på fjellet kommer nok derfra. Men jeg burde nok vært bedre på å ta med meg lærdommen og tipsene han ga underveis. Knekk en kvist i ny og ne så finner du veien tilbake om du går deg bort. Husk kart og kompass, hvordan lage et bål som det er enkelt å få fyr på osv.

Da Olav kom hjem fra sjøs så hadde han med seg cowboyhatt til pappa. Den hatten ble pappas varemerke på orienteringen. Det var ingen tvil om hvem som kom, så man hatten så visste alle at der kom pappa.

Pappa jobbet som sagt alltid. Etter hvert som han ble pensjonist behøvde han jo ikke å jobbe, men han måtte ha noe å pusle med hele tiden ellers ble dagene for lange. Han laget seg et sted som var både stall og verksted. Han fortalte at det å kunne høre hesten gumle i bakgrunnen, det var balsam for sjelen. Så det å kunne pusle med sitt i verkstedet mens hesten sto i boksen og spiste eller småprata med pappa, det var gode stunder. At det aldri ble noen traver ut av hestene hans var nok en skuffelse, men gode venner fikk han uansett, først og fremst i Tim, men Tabita og Mona var også veldig verdifulle for pappa.

Hvem skulle trodd at pappa var en huslig mann? Ikke jeg i hvert fall. Jeg opplevde han vel mer som en mann som nesten kunne sulte i hjel ved siden av brødboksen. Men da mamma ble dårlig så ble pappa en husets mann. Hver søndagsformiddag var det å støvsuge huset. Det måtte jo bli på søndag for resten av uka var han jo opptatt med noe ute. Klesvasken var det også pappa som tok seg av. Nå var han nok dårlig på dette med å sortere vasken og bruke ulike vaske programmer, så det var nok noen ullklær som plutselig ble altfor små, men pytt pytt, litt svinn må en jo regne med.

Det var rart å se hvor samkjørte mamma og pappa var den siste tiden mamma var hjemme. Jeg husker ikke helt hvordan det var, men det gikk helt på skinner. Pappa laget havresuppe tror jeg, de hadde hver sine ting de ordnet, med å dekke på, ha i sukker og melk osv.

Pappa var en av krigsseilerne. Og som alle krigsseilere så bar det med seg resten av livet. Jeg kan ikke si jeg merket noe til dette så lenge jeg bodde hjemme. Tror at slitsomme dager gjorde at søvnen kom fort og det var liten tid til å tenke.  Han var lite villig til å snakke om den tiden. Da det var slutt på å jobbe hele tiden så ble det verre. Det var ikke så lett å få sove. Og jeg vet at han plagdes. Da hjalp det litt å bo på Sjømannshjemmet der det også bodde andre som hadde opplevd det samme. Endelig så får du nå  fred for de fortapte øynene som har forfulgt deg pappa.

Pappa var en sosial mann. Han likte å prate med folk og hadde alltid et smil på lur. Han lyste opp når sjukepleierene slo av en spøk. Han satte også stor pris på barnebarn og oldebarn. Da vi feiret 100-årsdagen hans på Nordheim i august, var han ganske tufs og ikke i form i det hele tatt. Det å se hvordan han lyste opp da minstemann i familien kom bort for å si hei til oldefar, det var helt utrolig å se. Sammen med mange gode minner så er det akkurat det smilet jeg vil ta med meg videre i livet som et siste minne av pappa.

Hvil i fred, pappa.

Foto: Olav Nordheim

 

 

 

 

 

 

Oktober-bilder

En liten oppsummering av oktober

I høstferien tok vi en tur til Jeppedalen for å se etter et flyvrak. Jeppedalen er ei lita grend oppi lia i Hurdal, nær grensa til Nannestad. Det jeg har hørt om det stedet fra før er at da PE og hans kamerater fant på den glupe ideen at de ville dra dit på fest, ombestemte de seg fort da de kom dit. De ble nemlig ikke spesielt godt mottatt av " de innfødte" Og heldigvis for dem så fryktet drosjesjåføren at det kom til å gå slik og hadde snudd for å se hvordan det gikk.  Nå for tiden er vel Jeppdalen mest kjent for å være stedet der Robert Sørlie (vinner av Iditarod) holder til med hundene sine. Mener jeg har lest at Kongen har hytte oppi der også, men den er neppe mye i bruk.

Fant en fin bålplass ved Øyangen.

 

Det var noen kvelder da himmelen sto "i brann"

Vi dro på sykkeltur for første gang på veldig mange år. Og det merktes et visst sted i mange dager etterpå. Et godt polstret sykkelsete står høyt på ønskelista mi.

Barfi kunne gå løs for her var det hverken folk eller dyr. Og siden Barfi ikke akkurat springer veldig fort og heller ikke er veldig godt trent så tok vi det veldig med ro.

Det var mange cacher som skulle finnes og logges så det var stadig hvilepauser også. Så sykkelturen gikk egentlig veldig fint. 37-38 cacher ble logget på denne turen. Vi syklet på den ene siden av vannet og brukte bil på den andre siden. Barfi skal jo på død og liv springe midt i veien og ikke på kanten og på den siden av vannet er det litt biltrafikk, så sykkel var ikke aktuelt der. Det fikk da være grenser for trimming også.

Høversjøen er et vakkert sted en fin høstdag. Også dette er et sted langt ute i Huteheiti i Hurdal. Det er ganske mye langt ute i Huteheiti i Hurdal

Så var det på tide å rusle litt mer i de urbane strøk. Nordbytjernet er et fint og mye brukt tursted like ved Jessheim.

Nok en flott høstdag.

Mange ender holder til her og Romerike Folkehøyskole ligger fint til ved tjernet. Norbytjernet er en av de mange dødisgropene i området som minner fra istiden og smeltinga av isbreen.

Så var det ut i ødemarka igjen og på "toppen av "Gran kommune. Lushaugen er 812 m.o.h og den høyeste toppen i Gran kommune på Hadeland. Den ligger på grensa mellom Gran og Hurdal. Fjellsjøkampen er noen cm høyere og dermed den høeyste toppen i Hurdal og Romerike. Altså nok en tur ut i ødemarka i Hurdal. Hurdal har fått mange besøk av meg etter at vi begynte med geocaching, det er sikkert og visst.

Utsikt til Einafjorden.

Så dro vi ut på nok en sykkeltur. Vi hadde jo virkelig fått teken på det.Vel, det var ikke snakk om en lang tur da, vi kjørte bil så langt det var mulig og syklet kun fra bommen, men tur er tur. Nå endte det med at vi syklet nesten hele turen 2 ganger så da ble det jo noen km likevel. Det var litt komplikasjoner med en av cachene.  Dette var en tur i Holteralmenninga og Romeriksåsen. Altså mye mere sentralt. Er jo like ved Nordmarka dette, med flystøy og det hele.

Det er første gangen jeg er her. Bekkestua er en av DNTs hytter. Det var så fint her at vi satte oss ned og spiste nistepakken vår i solveggen på hytta. Årets cache-funn nr 500 ble også logget her.

Barfi syns vi burde dele nistepakken med henne.

Vi brukte skrekkelig lang tid på å finne den ene cachen. Det var bare å kaste hjelmen for å kunne komme til på de aktuelle gjemmestedene. Dette er 3. forsøk denne dagen for å finne boksen.

Det var ikke mye vann å se på denne turen, men ved demningen til Gimil-vannverk var det fint.

Ny topptur. Denne gangen var det utsiktspunktet ved Minnesund som skulle bestiges. Hjemme skinte sola, men jeg kjørte ikke langt før det var tåke / lavt skydekke. I Eidsvoll er de veldig flinke til å merke og tilrettelegge for turgåing. Godt merket og god sti å gå.

Da vi kom til toppen av Ninabben var det ikke mye å se.

Heldigvis så lettet det ikke så lenge etter at vi kom dit. Ble litt ekstra fint med det hvite beltet som lå igjen. Her ser man alle de tre bruene på Minnesund, den gamle opplagsplassen til Skibladner, nå er det et museum der. Masta på Mistberget er med og så selvfølgelig Mjøsa og Vorma.

Nå viste det seg at det var minst like god utsikt langt nede i lia.

Første gangen jeg kommer til en gapahuk med flagg og duk på bordet og skinnfell på benken. Her var det jammen meg fint

Jeg kom meg endelig av sted for å sjekke cachen vår ved Heller'n. Loggene fra de som har funnet den har tydet på at alt var bra med cachen så derfor har det ikke blitt noen tur for å sjekke denne. Men nå syns jeg altså det var på tide. Alt var heldigvis bare bra og jeg fortsatte å gå bortover veien for å se hvordan det var der. Har aldri gått bortover der før. Eller joda, jeg har vært borti den andre enden av vannet, der hadelandsdrapene ble utført, men aldri langs med vannet. Nå var det på tide å få gjort noe med det.

Og selvfølgelig det var idyllisk langs med Leirsjøen. I hvert fall så lenge en lukket igjen ørene og ikke hørte på støyen fra alle bilene på E-16 som går rett på den andre siden av vannet. Fant det perfekte klatretreet her med tanke på å utplassere er geocache med T5, men så viste det seg at stigen min var for kort. Så jeg har fortsatt ikke fått testet ut hvordan det er å klatre i det.

Jammen blir det tidlig mørkt nå for tiden. På tide å tenne litt levende lys. Denne kjøpte jeg i Brussel.

Litt fra september

Det har viss blitt skrekkelig lite blogging i det siste. det viser vel bare at det ikke har vært noe å blogge om det da – eller at jeg har hatt annet å drive med? Jeg burde selvfølgelig ha blogget litt om katten i det minste. Det kommer etter hvert, må bare få tak i noen bilder først.

Det ble aldri noe av drømmen om en fjelltur denne høsten.

Det nærmeste vi kom var vel å se på fjella rundt Dyrsku-plassen i Seljord. Vi tok en tur på Dyrsku'n i år og. Mye rart å se der og ikke minst å få kjøpt, men ikke det jeg så etter.

Med dårlig vær i sikte så valgte vi å cache oss hjemover i steden for å ta turen på fjellet.

Et stopp ved Lågen er selvfølgelig balsam for sjelen. Kongsberg, for dem som ikke er kjent.

Det var mye vann i Lågen denne helgen, men mye mere skulle det bli noen dager seinere. Vi har prata lenge om at vi skulle besøke Sølvgruvene ved Kongsberg.

Det ble ikke noe av det denne gangen heller, men vi var i hvert fall innom stedet.

Nøstetangen-glass er vel også noe som har historisk sus over seg.

Sikkert fin her i denne parken når det er vann i fontenen og det ikke regner.

Vi har logget overraskende mange cacher i år. Jeg aner ikke hvordan vi har fått til det, men det plukkes noen her og der til stadighet. Og det er fortsatt de som ligger et stykke unna allfarvei som har fokus, for det meste. men snoen har vi brukt frustrerende mye tid på uten finne den forbaskede godt gjemte boksen som tydeligvis er usynlig for våre øyne og hender. Det er et CO-par som har lagt ut veldig mange cacher ikke langt fra her vi bor. En del av det virkelig vanskelige slaget og har flere DNF enn loggede funn og det er sikkert flere enn meg som ikke logger alle mislykkede forsøk. Hadde de ligget et annet sted så hadde jeg ikke ofret et sekund på disse, men de ligger altså bare noen km fra her vi bor. Og da er det så fortærende at de blir liggende som grønne bokser på kartet vårt istedenfor gule smilefjes. Det begynner forøvrig å ble veldig mange artige og kreative cacher i området rundt her. Men det er altså også en god del frustrende vanskelige bokser og / eller oppgaver rundt her.

Det har blitt mange turer til Nipkollen i år. Etter hvert var det på tide å ta en vedlikeholdsrunde for å sjekke om alt var i orden med alle cachene våre. Det var det Selv den jeg er bekymret for om skal være vantett nok hadde greid seg bra gjennom regnværet i høst.

Vi tok oss en tur med bil i Gransalmenninga. (dette var i august, men tar det med her likevel) Der går det tydeligvis veier på kryss og tvers og med mange vann innimellom all skauen så finnes det mange idylliske og fine steder her. Nok en gang var det geocacher som ledet oss til noen av dem.

Denne fint oppbygde fiske-/overnattings-/rasteplassen ved Vassbråa for eksempel.

Vi tok selvfølglig matpausen vår her. Ja for kaffe-/te og noe attåt er jo halve kosen

Fineste turkameraten min og vår

Neste cache lå ved Ognilla, den var det over et år siden noen hadde logget. Forøvrig vårt cache-funn nr 400 dette året. Jeg forstår som sagt ikke hvordan vi har fått logget så mange cacher i år. Vi tar jo svært sjelden mange cacher på en dag.

Ja jeg er veldig glad i vann, her ser det jo ut som det er fullt av diamanter.

Dette har vært favoritten min i hagen denne sommeren.

Nå har derimot høsten begynt å sette sitt preg.

Veslegutt fylte 28 år (det er enda godt det kun er ungene som blir eldre ) og fikk sin tradisjonelle bursdagsgave i år og. Selv om det så stygt ut en stund, det fantes jo ikke delfiafett å få kjøpot på butikken! Har måttet ty til nødløsning på en annen type kake i sommer pga dette. Takk til min kjære, gode kollega Heidi som reddet risbollene. Uka etter derimot var delfiafettet på plass igjen på butikken.

Det gjelder å hente næring der den finnes nå på slutten av sesongen.