To fantastiske dager - turer på Krøren og Klypa

 

Forrige søndag var jeg endelig klar for å ta turen opp til Hallingdal igjen. Jeg ble møtt med en god og lang klem fra Nøve og etter å ha lempet alt pikkpakket mitt inn og fyrt opp i ovnen i Olabu så fortet jeg meg inn for å hilse resten av Bergheim-gjengen. En kjapp prat med Bjørn, før han måtte videre, mens Tassen, Tølle og Findus sloss om oppmerksomheten. Det var sååå godt å se igjen alle sammen. 

Vi tok det med ro, pratet og koste oss, det var tross alt lenge siden sist vi så hverandre. Jeg hadde advart om formen min så vi hadde goood tid, vi skulle ikke ut på noen langtur denne dagen. Men vi måtte jo ut. Vi kunne ikke hatt mer flaks med været disse to dagene. Sol, nesten vindstille og rundt 0 grader. Jeg bestemte at skiene skulle testes denne søndagen. Hvor vi skulle ble ikke bestemt før vi kom ned på veien og så trafikken. Det var enklere å komme seg inn på veien hvis vi  kjørte oppover.

Sånn ca. midt på dagen spente vi skia på beina. Jeg hadde hadde gitt beskjed om at det måtte være en "snill" skitur og det fikk jeg, men vi bor tross alt ikke i Danmark... Og jeg oppdaget raskt at det hadde ikke hjulpet uansett. Kroppen min er pill råtten og jeg tror at det nesten hadde vært lettere å gått uten ski, selv på flatmark. 

Mens Nøve hadde trekkhunder og ble dratt både framover og oppover og brukte mer krefter på å stoppe og vente på meg enn på skigåingen. Jaja, jeg stabbet nå av gårde. Godt jeg var på tur med verdens beste og mest tålmodige turfølge. Og så lar jeg meg imponere av dem som virkelig kan gå på ski. Vi gikk f.eks. opp en bratt bakke (ja den var bratt!!) og en gutt (10 år?) satte utfor nesten uten å ploge noe som helst. Wow! De som kom etter var i hvert fall litt mer forsiktige.. 

Uansett så må en jo bare være overlykkelig over å ha muligheten til å være ute og kunne nyte dette. Det er jo så fantastisk vakkert og deilig å være ute i skiløypa når snøen ligger der og glitrer som diamanter, sola skinner fra nesten skyfri himmel og det er knapt en lyd å høre. Det er jo bare nydelig og så er det jo bare å tilpasse turen. Noe vi er veldig gode på.

Problemet om vinteren er derimot at det er ikke like enkelt å ta pauser for det er jo ikke bare å sette seg ned overalt. Eller ok, det er vel bare å sette seg ned, men problemet er jo at jeg skal komme meg opp igjen. 

Wow! For en fantastisk dag! Jeg er litt usikker på hvor vi gikk tur, men for at jeg skal huske hvor vi var så sier jeg at vi var i Blåfjell-området. Selve turen gikk bl.a. over Krøren og Sandfet og kanskje vi sneiet Øyvassfjellet?

Mandag tegnet seg til å bli nok en fin dag. Nå hadde jeg lyst til å teste ut trugeløypa til Oddvar og Bjørn rundt Klypa. Så vi satte kursen mot Godvatnet, men først en stopp innom Orrebu for en tur innom utedassen. 

Vi hadde god tid denne dagen også og med dette været så satte vi oss likegodt til i hytteveggen for en pause. Det er jo tross alt viktig å lade opp til dagens innsats? Deilig! 

Men vi skulle altså på trugetur. Vi satset på at Batman x 2 passet på bilen mens vi var på tur.

Hmmm, her skulle det visst være ei tråkka trugeløype? "Tråkke-kara" hadde annet å finne på i helgen og vinden hadde effektivt slettet alle spor etter løypa deres. 

Jaja, Nøve tok ansvar og viste vei. Jeg kunne skylde på at jeg visste jo ikke hvor vi skulle, så jeg kunne gå i sporene hennes. Nå var det heldigvis bra "hold" i snøen så vi kunne bruke trugene slik de er ment, gå akkurat der vi ville uten noen store problem.

Gutta-boys fløyt bra oppå snøen uten truger.

Nøve kunne ikke la sjansen gå fra seg til å få et fint  lundis-på-stein-bilde da vi kom til en så fin stein.

Ikke like stor stein, men med magisk bakgrunn. Strøen ligger der så fin.

Allerede tidlig på turen ble det bestemt at vi skulle ha ei pause ved den hytta borti lia der. Reiret, tror jeg den kalles.

Men før det fant vi oss en fin pauseplass med god utsikt i alle retninger.

Strøen

Hellsæren

Her kunne vi blitt en god stund.

 Det var lett å gå overalt her på toppene.

Tølle stilte seg opp og ble stående - lenge. Ventet på belønning?

Etter hvert måtte vi begynne å gå nedover i lia igjen, i retning Reiret og ny pause.

Alt har en ende, sola skinte ikke like skarpt lenger og vi var nede i sporene våre. Vi hadde greid å bruke en god stund på noen få kilometer. Det var kanskje derfor jeg syntes dagens tur var enklere enn skituren dagen før. Det var ikke lange runden vi hadde gått.

Tølle og Findus hadde gått atskillig lengre enn meg og flata ut foran ovnen.

Ekstra koselig var det at Lillian kom en tur på søndagskvelden. Nå skulle tursesongen 2023 planlegges. Det ene turforslaget etter det andre ble lagt frem. Det er bare å glede seg, enten det blir å lese om turene eller om jeg blir med på dem. Akkurat nå planlegger jeg ingen ting.

Et annet høydepunkt var at nordlyset var særdeles aktivt denne helgen også her i Sør Norge. Vi var ute og så det danset på himmelen over Bergheim. FB var full av fine bilder av fenomenet etterpå. Jeg skulle fortsatt gjerne ha sett nordlyset en gang i nord, for jeg tror nok det er i en helt annen divisjon enn det vi ser her nede.

Det ble to herlige dager med denne gjengen. Nøve har skrevet så fint om det med masse fine bilder.

1.mars var nok en fin dag. Jeg var tilbake på jobb. Vel, det ble vel ærlig talt ikke så mye jobbing denne dagen, for her var det velkommen-tilbake-treff med kaker, blomster og ekstra mange gode kollegaer. Jeg begynner forsiktig med 20 % stilling. Så får jeg se hvordan det går. 

Konklusjonen etter halling-turen og første dag på jobb er at det er himmelvid forskjell på det å være kreftfri og det å være frisk. Jeg ser ikke bort i fra at det tar like lang tid eller lenger å bli både frisk og i form som det tar å få tilbake normal lengde på håret mitt. Det vokser nemlig seint. Men det er der, i en ny farge.