Jeg er veldig klar for å begynne å gå på tur igjen. Nå som det er så varmt så har ikke det vært noe å tenke på likevel. Men jeg skulle absolutt vært en tur på Gardlimåsan igjen så jeg satte på vekkeklokka for at jeg skulle komme meg av sted tidlig søndagsmorgen før det ble for varmt. Jeg var ikke like enig i ideen da klokka ringte så jeg krøyp til sengs igjen. I 11-tiden derimot var jeg klar. Da var det uaktuelt å ta med Barfi så det ble tur uten selskap denne dagen.
Det var nesten 30 varmegrader så det var jo i grunnen galskap å gå på tur, men jeg jeg skulle jo gå i skauen og i skauen er det skygge, så det gikk faktisk helt fint. Selv for meg som syns alt over 22 varmegrader er altfor varmt. Joda det var varmt, veldig varmt de gangene jeg gikk midt i solsteika, men som sagt så gikk jeg det meste av tiden i skyggen. Fluene og klegg som jublet over å endelig finne en svett kropp de kunne plage livet av, var derimot veldig irriterende. Heldigvis fulgte de bare med på en del av turen.
Nå som snøen var borte var det enkelt å finne minneplata på Gardlimåsan. Her var den eneste slipplassen under 2. verdenskrig i Nannestad. Våpnene som kom i flydroppet ble fraktet ned til Kvernsjøen, der noen karer brant køl. Siden ble våpnene fraktet ned i bygda i kølsekkene.
Jeg er som nevnt glad i vann og det er ikke så langt ned til Kvernsjøen. Jeg hadde lyst til å fortsette ned dit. Nå var det ikke merka stier å følge lenger så jeg gikk bare sånn ca i den retningen vannet lå. Vannet er ganske stort så det var ikke så vanskelig å finne det. Ikke var det så ille å komme frem i skauen heller. Myrene var ganske tørre og lia var ikke så bratt.
Her var det fint. Og så var det deilig å stikke beina nedi vannet en liten stund. Bare så synd at jeg denne gangen ikke hadde med meg matpakke. Jeg skulle ikke være borte så lenge, var planen. Til og med lefsepakka jeg hadde planlagt å ta med hadde jeg glemt.
Det skulle gå en vei på den andre siden av vannet så jeg hadde lyst til å gå rundt vannet. Så da var det vel bare å lette på rompa og begynne å bushe seg fram langs vann- og myrkanten da.
Plutselig dukket denne hytta opp. Og den var stor. Kanskje det var her karene som brant køl holdt til? Hytta var åpen og inne var det ei hyttebok fra 1987. Det virket som at det var ryddet litt der den sommeren, sånn at den kunne brukes.
Veldig enkel bu, men tak over hodet, ovn til å fyre i og en diger brisk til å sove på.
Nå var det ikke langt igjen til veien og jammen fant jeg stien som gikk dit.
Brua over bekken har sett sine bedre dager.
Så var jeg framme ved Korsmostua som jeg hadde sett fra den andre sida. Her var det båter og bålplass. Må innrømme at jeg angret fælt på at jeg ikke hadde med meg noe å spise og gjerne en tekopp med. Vann er godt, men det er liksom ikke noe kos i å drikke vann.
Her var det til og med ei lita brygge, men den gynget så fælt at jeg gikk inn igjen. Nå var det egentlig veldig fristende å ta seg et bad. Ingen folk å se her oppi ødemarka. Så joda jeg skulle ta årets bad – eller nei – det var gjørmebunn og da gadd jeg ikke å bade. Inn på land og på med klærne igjen. De våte klærne tørket garantert fort.
Jeg fortsatt å gå langs veien ned til enden av vannet og så veien opp på den andre siden så langt den gikk. Der så jeg et par som fisket. De eneste folkene jeg så på denne turen.
Så var det å stålsette seg til å gå oppover lia igjen. Fortsatt ingen sti, men jeg fulgte et traktorspor et stykke oppover. Målet var å komme meg tilbake til Gardlimåsan igjen,
men jeg hadde litt lyst til å ta med meg Svarttjern når jeg først var i området. Jeg hadde med meg gps’n så jeg peilet meg inn.
Fallskjemene og containerene ble dumpet her i Svarttjernet. Kanskje sto de oppe på toppen av stupet der og slapp de uti? Vil tro at tjernet er dypest der.
Så var det å finne veien ned igjen til bilen. Jeg gikk i retning minneplata.
Kom over en sti underveis og plutselig var jeg ved Terrorly. Den nye hytta som Bjerke JFF har bygd opp der den gamle tømmerkoia som de som tok i mot flyslippet holdt til i var.
Det er litt mer fristende å overnatte her enn i den gamle tommerkoia nede ved Kvernsjøen
Da var min reise i krigshistorien fullført. Nå var det bare å få opp farta og komme meg ned til bilen. Det var ikke fritt for at jeg begynte å bli sulten.
Det ble en tur på ca 14 km og 5 timer på tur. Bilen som hadde stått i sola like lenge trengte litt tid med aircondition på fullt før det var aktuelt å sette seg inn for å kjøre hjem. Planene om nye cacheutlegg ble litt mer konkrete, men det er fortsatt langt fra klare planer i hodet til at cachene henger på plass og cachebeskrivelsen er sendt inn.
