Barfi og denne kroppen hennes

Det har blitt en del turer til Turid etter hvert, men nå er det lenge siden. Jeg husker ikke en gang når jeg var hos Turid sist med Barfi, men det var før sommeren i fjor en gang. Og planen var helt klart et nytt besøk på høsten en gang. Men så var det det med å gjøre tanker om til praksis da. Det skal jo bestilles time, en time som passer inn med jobbing og andre aktiviteter og så helst ikke for nærme jul for da vet jo aldri hvordan føret er oppover til Feiring. Joda jeg greir å finne på mange unnskyldninger... Men nå var det i hvert fall på tide å komme seg avsted for en liten sjekk.

Barfi har ikke vist noen tegn på at hun har problemer av noe slag. Hun var jo så i farta på skituren forrige uke f.eks. og viser ikke tegn til at hun ikke ønsker å være med på tur. Ja bortsett fra at hun heller vil være hos PE enn å bli med  meg da. Dagsturer når PE ikke er i nærheten derimot, da er det bare glede å se hos Barfi når hun forstår at vi skal på tur. Og hun blir gjerne med meg ellers også, det er bare det at hun må jo passe på PE ;)

Ok, vi dro alså av sted til Feiring.  

Kom fram i god tid så vi kjørte opp til Feiring kjerke og tok oss en luftetur oppover veien der først.

Jeg var veldig spent på hva Turid kom til å finne. Det er fortsatt veldig mye av det hun driver med og sier som jeg ikke forstår. Som f.eks. denne "pulsinga" som hun alltid begynner med. Men den var veldig bra :) Og overraskende bra siden Barfi hadde fått vaksine for bare 2 uker siden. Barfi syns forøvrig denne pulsinga er utrolig kjedelig eller rar tror jeg. Hun "sang" i hvert fall høylytt. Tenk å bare måtte sitte der helt stille uten at det skjer noen ting!

Så var det over til å kjenne etter hvordan det sto til. Uffda, der satt det en "knute" Barfi har vondt i ryggen. Det må vi fikse. Og så var det litt ved den ene hofta.  Der sa Barfi i fra om at det gjorde vondt da hun tok der. Det spørs om hun ikke har sklidd og fått en strekk der. Og så var det noe i skuldra. Ja her var det sånn som når matmor har hatt for lang og stressende dag på jobben. Turid jobbet seg gjennom hele kroppen.

Poter og til og med halen blir massert.

Timen ble avsluttet med litt laser her og der. Men de mattene hun har hatt på ryggen i 20 min noen ganger ble ikke brukt i dag.

Det var altså litt vondter her og der. Ikke noe alvorlig, men saker som det var på tide å få fjernet. Og noe av som satt såpass hardt at vi burde ha en ny behandling om ikke så lenge for å få ryddet helt opp.

Hun er altså ikke dopet ned, selv om det ser slik ut ;)
Barfi er godheten selv og finner seg i det all behandling. Noe syns hun er deilig og andre ting finner hun seg i. Ja bortsett fra nålestikking da, men det er loggført som uaktuelt Barfi ;) Der hjelper det ikke en gang at det er Turid som holder på. Og så gir hun signaler på hva som er godt og når det er vondt, men fortsatt godtar hun behandligen.

Det er bare å konstatere at Barfi har en kropp som trenger litt vedlikehold. Jeg bør nok sette opp en "plan" på at Turid SKAL besøkes 2-3 ganger i året, selv uten at jeg ser at Barfi har noen problemer. Som HT sa, bikkjene jobber så hardt for han, at da skulle det bare mangle at han ikke spanderer litt behandling tilbake. Ok, Barfi er ikke på ag-banen lenger, men hun følger meg opp og ned og bort og dit på mine turer. Nå er jeg en av dem som ikke syns massasje er så godt (eller kanskje tror at massasje ikke er noe godt, jeg har vel aldri fått ordentlig massasje) men at bikkjene har godt av dette i likhet med veldig mange på 2 bein, det har jeg ikke noe problem med å forstå.

En litt spesiell cache-opplevelse.

 

Det har blitt lagt ut en serie nye cacher rett borti veien her. På den første som ble lagt ut deltok vi i FTF-jakten på. Ble slått med 10 min, men vi ble FTF på en annen litt lenger unna, enda den ble publisert tidligere. Resten har det enten ikke passet å prøve å bli først på, vanskelig når man befinner seg på andre kanten av landet i det de publiseres f.eks., eller det har rett og slett ikke fristet å kaste seg i bilen. Selv om det er litt ergelig etterpå når en ser at akkurat der hadde vi jo hatt goood tid ;) Men altså en del av disse cachene ligger i gåavstand. Så det har dermed blitt noen kveldslufteturer med Barfi i retning denne veien, der måler for turen har vært å logge 1-3 cacher på turen samtidig. Det er kjekt med lommelykt.

Sist søndagskveld gjorde det godt med en slik tur. Tjaaa, kanskje ikke så godt akkurat, for påskestemningen fra tidligere på dagen var byttet ut med litt mer vinterlige temperaturer og jeg fant fort ut at det å gå tur i olabukse, uten noe varmende/isolerende under er ganske kaldt i 2-4 kuldegrader. I hvert fall når det er snakk om en tur på 8 km og 1og 3/4 time. Og man i tillegg er litt deppa pga en fotball-finale som slettes ikke gikk slik man hadde håpet. Jammen godt man nå 3 dager etterpå kan fryde seg over at de samme lagene spilte ny kamp der LFC nå knuste Manch. City og at Sterling ble tatt av banen i pausen.

Men det var altså denne spesielle cacheopplevelsen. Den ene cachen som jeg skulle prøve å finne var plassert i et grantre. Ei sånn skikkelig Disney-juletre-gran. Et så 5 m stort tre med tette greiner hele veien med andre ord. Og dette var som nevnt kveld og mørkt. Veldig greit å cache i mørket sånn at ikke alle ser at jeg helt uforståelig driver og finkjemmer et tre eller et sted syns jeg. Ja så lenge ikke lyset fra lykta mi syns altfor godt da. Men det var altså dette treet og cachen som skulle befinne seg der. Det mest naturlige stedet nærmest stammen ble undersøkt – fra alle sider. Så enkelt skulle det ikke være nei. Neivel, da var det bare å begynne å studere greinene da. Ja og de var som sagt tette. Så her måtte man bare krabbe inn i grana, lyse rundt og så gå inn på et nytt sted i grana og gjenta seansen. Hmmm, kan det være? Eeeeh det kan vel ikke være den??? De kan ikke ha lagt ut en sååå naturtro cache?? Hm, nei dette skulle være en 1,5 vanskelighetsgrad-cache. Da er det vel ikke en type luring. Det jeg hadde funnet nemlig var noe som lignet veldig på en gråspurv. Den satt helt stille på en grein, leet ikke på et øyelokk en gang, enda jeg sto der 20-30 cm fra den. Vi har jo logget cacher som ligger inni kunstige kråker, mus og mini-haier, men spurver har jeg ikke vært borti. Og ikke har jeg sett at det selges heller. Jeg fortsatte å se på den. Ville jo ikke forstyrre den heller om den var ekte. Ok naturtro cacher kan sikkert finnes, men at de leveres med fugleskit på greinen også, nei det tror jeg ikke noe på. La den stakkars spurven få sitte i fred og begynn å leit etter cachen et annet sted i grana! Jeg tok meg en tur ut av grana og inn igjen på den andre siden. Yes! Der hang den godt gjemt inni de tette greine. Etter at loggen var signert og cachen var hengt på plass igjen, så måtte jeg bare gå tilbake for å se om spurven satt på plassen sin fremdeles. Det gjorde den. Den hadde helt klart funnet sin soveplass for natta og ville ikke bruke energi på å flykte fra en innpåsliten geocacher. En ganske magisk og snodig opplevelse.

 

Resten av serien ble logget på skuddårsdagen. Disse ble også logget i mørket, men nå kjørt vi bil. Det får da være grenser for å sprek man skal være. Ja spesielt siden Barfi og jeg hadde vært på en for oss lang skitur tidligere på dagen. 6 nye smilefjes kom på kartet og det er alltid stas. Morsomt med nye cacher så nær heimen og i vårt lokalområde. Men det å logge slike trailer der man spretter, vel spretter er å ta veldig hardt i, men du forstår sikkert hva jeg mener, altså fyker ut og inn av bilen for hver 200 m for å finne en boks i et tre, nei det er ikke min favoritt-cache-syssel, det er helt sikkert. Men som sagt, det er alltid moro å finne cacher! Men jeg tro disse trailene som ligger lags veien i Vestfold, Rendalen eller hvor de nå er skal få ligge i fred for vår del. Med en passende gåtur og kanskje sykkeltur blir det straks noe annet.

Bildene her har ingenting med denne historien å gjøre. Måtte bare finne noen for å pynte opp litt.

Skitur til Marifjell.

Hmmm, jeg burde vel følge opp fjorårets  prestasjon med hele to skiturer, i år også? I såfall var det på tide med en tur til Nordåsen. Den 1.turen Brovoll-Snellingen har vi jo allerede gjennomført :) Nå er jo skiferdigheter en stor mangelvare, for ikke å si totalt fraveærende. Joda nordmenn er født med ski på beina, det vet vi jo, men ikke alle fikk med seg bruksanvisningen til å bruke disse skia... Barfi har heller ikke fått opplæring i å oppføre seg i skiløypa, så jeg hadde pekt meg ut en av fridagene denne uka. Vinterferien er over så da satset jeg på at det var lite folk i løypene på formiddagen og når Yr meldte at det skulle skye over og komme snø resten av uken så måtte vi av sted mandag, mens det fortatt var finvær. Jeg var i sterk tvil om det var mulig, siden de vakre føttene mine knapt nok er mulig å gå på for tiden, men det er bare å gå de til og få på skoa så virker de så fint så. Så der røyk den unnskyldningen også. Så sekken ble pakket, vi måtte jo ha med niste, litt ekstra klær og litt geocache-utstyr.

Den andre unnskyldningen er at jeg har problemer med å få med meg ski og staver i bilen. Ikke har vi skiboks eller takgrind og ikke gidder jeg å legge ned baksetet. Og Barfis bur tar jo opp det meste av plassen bak.

Jaja, jeg får de nå med på et vis.

Til min store skuffelse var jeg ikke aleine på parkeringsplassen. Og jeg forsto fort at det ikke bare er skia mine som er forhistoriske, det er kunnskapen om smøring også.

For i min verden så er det fortsatt spørsmålet om det skal smøres med grønn, blå eller lilla swix som gjelder. Men jeg hørte et par andre som diskuterte om de skulle bruke 40 ellr 44? Hæ???? Forøvrig så syns jeg de kunne ha smørt skia sine hjemme. Jeg ventet nemlig på at plassen skulle bli tom slik at jeg kunne få logget cachen som lå der.

Det har kommet 2 nye cacher på Nordåsen i høst/vinter som vi ikke har logget enda. Og da passet det jo ekstra godt å prøve seg på det på skuddårsdagen i 2016. Cachen ble greit funnet. Forøvrig litt artig plassert. Men jeg fikk en påminnelse om at jeg ikke er noe glad i nano-cacher. Det er noe skikkelig pirk å få fram loggen i disse. Forøvrig litt rart å plassere en nano-cache her midt uti skauen der det er rikelig med grantrær å henge opp en romslig boks i. Men men, samma det, jeg fikk på plass et smilefjes på cache-kartet det er det som er viktig.

Ok, da var vi klare til å ta på skia. De andre hadde kommet seg av sted så vi kunne gå i vår eget tempo. Vel - det viste seg at vi slettes ikke var aleine på skitur i dag. Så vi møtte eller ble tatt igjen av noen, ikke ofte, men flere enn jeg hadde regnet med. Men det gikk helt greit det. Vi stoppet bare opp og lot de passere. Det er jo så fine og breie løyper.

Barfi hadde fått på seg potesokker på frambeina, mens jeg hadde 4 til i lomma. Under over alle undere. Disse to ble faktisk sittende på potene hennes gjennom hele turen! Og det så ikke ut som at hun var plaget av is i potene på bakbeina.

Løypa begynner veldig fint, ganske flatt, med litt svake oppover og nedoverbakker innimellom.  Ikke noe problem, så her begynte jeg jo nesten å tor at jeg kunne gå på ski. Den blå swix'n gjorde også nytten sin. Ikke noen supergli kanskje, men de satt som et skudd i de svake oppoverbakkene. Skigåing er herlig dere :)

Det tok vel bare 20 m før jeg slapp Barfi løs. Det er jo så mye enklere når hun får gå i sitt tempo og bandet ikke surrer seg rundt meg hele tiden. Og Barfi overrasket meg virkelig i dag. Sprang foran meg, ut til siden i løssnøen og bak meg. Snuste litt her og der. Ja hun oppførte seg akkurat slik som bikkjer skal. Ikke i sånt daffe-tempo som hun pleier. Hun så ut til å virkelig kose seg på tur i dag. Virkelig moro å se.

Og hun var veldig til å gnikke seg i snøen.

Det begynte å bli litt mer oppoverbakker, fortsatt slake og skiene satt fortsatt like godt. Wow jeg kan jo gå på ski!? Så var det et løypekryss. Da var jo det store spørsmålet om jeg skulle gjøre alvor av å gå til Marifjell eller skulle jeg nøye meg med Honsjørunden og få logget cachen der i det minste. Nei hallo selvfølgelig skal vi til topps når vi først er på tur. Så jeg fortsatte rett fram. Her var det ikke mange som hadde gått i det siste så det ut til. Hurra da får jeg nok gå i fred. Løypa gikk i en svak nedoverbakke. Dette går jo som en lek. I hvert fall for meg som gikk på ski. Barfi måtte virkelig lange ut og ble hengende etter. Og jeg fikk etter hvert litt større fart enn jeg likte. Jeg er jo livredd for å sykle og gå på ski i nedoverbakker når det begynner å bli litt fart å snakke om. Det var ikke snakk om å sette seg i hocky for å få opp farta her nei. Brukte stavene som brems i steden og fant ut at jeg måtte se å få stoppet opp litt. Hmmm, det var da merkelig å lang denne bakken var? Jeg gikk da ikke her i fjor?

Og når Hurdalsjøen begynte å bli litt vel nærme var det ikke lenger noen tvil. Hvis jeg ikke skulle ta turen til Rustad (grensen mellom Nannestad og Hurdal) så var det bare å snu. Eeeeh den lange nedoverbakken var nå blitt til en veldig lang oppoverbakke... Takk og lov for at den ikke var av det bartte slaget og at jeg hadde truffet bra med smøringa. Så var vi tilbake igjen til løypekrysset.

Jeg burde kanskje sett litt nøyere på hvilken vei pila pekte kanskje??? Og hva som sto der. Nei dette var ikke delet mellom Marifjell og Honsjøhytta, som jeg trodde.

Jaja, turen ble bare 1-2 km lenger. Sånn bare for å være sikker på at vi fikk en lang nok tur. Etter en stund til så kom vi til det krysset der jeg trodde vi var i sted. Nå var det på tide å bestemme om vi skulle gå for topptur eller ikke. All fornuft sa at vi burde ta av til venstre og gå mot Honsjøen, men hvem har sagt at jeg er fornuftig? Når vi først var på skitur så måtte vi jo komme oss opp på Marifjell i år og. Sånn er det jo bare. Fortsatt et godt stykke med fint terreng og bare moro.

Men så begynner alvoret. Klatringa opp til Marifjell. Og ja, her er det bratt, veldig bratt! Nå var det plutselig veldig merkbart at jeg ikke fikk med bruksanvisning på hvordan skia skal brukes. Fiksebein er ikke min sterke side. Kondisen er elendig og muskler i armene finnes ikke. Uff, nei dette orket jeg ikke. Mine planer om at på årets tur skulle jeg ikke jukse, ble veldig fort glemt. Det ble mye av og på med skia oppover bakkene her. Det virket som at skismøringen var brukt opp også, så fram med smøring og legge på nytt feste. Vel, lilla var visst litt vel myk. Så det ble en blanding av lilla og blått. Og det merktes. Jeg skulle visst holdt meg til blått. Men heller litt lugging enn bakglatte ski.

Barfi gikk fortsatt løs og her var jeg nervøs for å møte noen. Det hadde ikke vært noe særlig om Barfi gikk mitt i løypa hvis det kom noen i full fart nedover de bratte bakkene. Selv om løypa fortsatt var bred så tar det mye mer plass når en ploger seg nedover. Og det må de selv om det er proffe på ski her. Så her måtte jeg mase litt for å holde henne på min side av løypa. Og selvfølgelig gjorde hun som jeg sa :) Heldigvis møtte vi ingen i disse bakkene, ble bare tatt igjen av en eller to.

Jeg begynte å lure på hvorfor i all verden jeg absolutt skulle opp på Marifjell vinterstid? Beina var døde, armene enda mer døde. Og jeg skulle tross alt tilbake til bilen. Men jeg kom meg opp i fjor, da burde det gå i år og. Og jeg gadd i hvert fall ikke å gjøre et nytt forsøk seinere. Det var bare å fortsette. Hjelpe meg så lange disse 3 km er.

Og jeg var jo aldri kommet så langt som jeg trodde.

Endelig der er svingen som markerer den siste bakken opp.

Jeg bestemte meg for å sette igjen skiene her.

Jeg visste jo at jeg ikke turde å stå på ski ned hit likevel og da var det jo bare tull å bære ski og staver både opp og ned. Noen fare for at noen ville stikke av med mine antikvariske ski var det heller ikke.

Sånn, da var vi på toppen :) Da var det tid for matpause og påfyll av litt energi.

Ja og så en tur opp i tårnet selvfølgelig.

Snøværet lot heldigvis vente på seg, men litt skyer var det i horisonten. Og disse grantrea er nå i veien uansett tårn eller ikke. Vannet på bildet er Øyangen i Hurdal. Burde vært en cacher der og ;)

Hytteboka måtte selvfølgelig også signeres. Tror jammen meg det hadde vært kjendisfolk her før meg i dag? Kanskje ikke så rart det var føyd inn en liten værrapport ;) Resten av de som hadde vært her i dag hadde visst glemt å signere boka.

Så var det å gå ned til skia og fotsette ned mot bilen igjen. Det ble en del av og på med skia. Jeg er ei skikkelig pingle i utforkjøringer.

Nytt løypeskille. Her er det to muligheter til å komme seg ned. Jeg hadde bestemt meg for å ta den andre veien ned igjen. Da kom jeg i nærheten av cachen på Honsjøkoia og i følge kartet så så ikke løypa like bratt ut som den løypa jeg gikk opp. Joda det begynte bra. Det var jo til og med ei lang flate å gå på. Men hvor lenge var Adam og Eva i paradis? Ok, løypa var nok ikke like bratt. MEN det vsite seg jo å være en sammenhengende lang bakke på flere km. Minst, i hvert fall i mitt hode. Og selv om den ikke var veldig bratt, så var den mer enn  bratt nok. Og det var jo aldri noen flater eller oppoverbakker som gjorde at farten stoppet opp. Selv om jeg begynner å få litt trening i å ploge så var dette alt for heftig for meg. Etter 2-3 fall av redsel og for å få stoppet farten så var det av med skia. nevnte jeg at jeg er livredd for å kjøre fort?  Her går vi ned!Det var faktsik vanskelig å holde seg på beina uten ski noen steder også. Skal jo helst ikke tråkke i stykker løypa heller.

Nede ved Kjønstadsetra var det endelig terreng for å ta på seg skia igjen. Deilig med litt normal skigåing igjen. For å logge cachen som manglet måtte vi ta en avstikker. Nei, det fikk vente til en annen gang. Det samme med planene om å finne noen koordinater til en cache vi har litt planer om å legge ut til sommeren. Tror turen ble lang nok som det ble jeg.

Vi møtte og ble att igjen av løpere med bikkjer på slutten så Barfi måtte gå i band den siste biten, sånn for sikkerhetsskyld. Nå var hun også ganske sliten så problemet med band som surrer seg rundt meg var ikke noe problem lenger.

Snille, gode Barfi som er den perfekte turkameraten :)
Så får vi se om det dukker opp en anledning, tid, vær og føre som gjør at at vi tar turen opp igjen for å gå på ski til Honsjøen om ikke så lenge. Korteste alternativet er en skitur på 3-4 km, så det er jo fullt mulig :) Ellers så tar vi turen til sommeren og kjører helt fram.

Skituren ble på nesten 22 km.Tidforbruket tror jeg ikke vi sier noe om. Litt støl i løra dagen derpå, men ikke så hakkende gæli. De vakre fotsålene ble vel ikke akkurat noe bedre, men ikke verre heller. Pakke de inn i plast så er de helt fine. Rart hvordan en liten sprekk eller tre kan gjøre såpass vondt.

Siden det var skuddårsdag ble det en liten cachetur om kvelden også. Det er lagt ut en trail "rett borti gata her" og siden PE har laget seg sitt eget nick så måtte vi sørge for å få å logget minst et funn på han og. Vi endte opp med 6 og 7 skuddårslogger.