På toppen av Nannestad

Yr hadde påstått at det skulle være fint vær på lørdag. Og jeg fant ut at det var på tide å gå en tur på Marifjell. Det begynner å bli lenge siden jeg var der sist. Snart to år siden tipper jeg, da med ski på beina. Og 4 år siden jeg var der for aller første gang.

Hjemme så det slik ut, men man kan vel stole på yr?

Nåja, knallblå himmel og sol så jeg ikke så mye til, men det var vindstille, perfekt temperatur til å gå i og antydning til sol, så da kan en vel ikke klage. Høstfargene har blåst av trærne for ei uke eller to siden, så det var egentlig ikke så mye å ta bilde av. Selv om vi ikke har fått i nærheten av vannmengdene det skrives om så begynner vann og tjern å fylles opp

og det å komme seg tørrskodd over Tøletjernet er ikke noen selvfølge. Men det gikk helt fint denne gangen også.

Nordåsen er et populært turområde, men man skal ha flaks / uflaks for å treffe på andre virker det som. Denne dagen traff jeg noen speidere som var på speiderhytta og så ble vi tatt igjen av denne spreke damen. Nannestad turlag gjør en god jobb med å rydde, merke og kavle stien. Men det var mye søle i stien likevel den siste biten.

Opp kom vi uten store problemer og unnet oss en god pause.

Marifjell, høyeste punktet i Nannestad.

Noen hadde lagt ut mat til bikkja si uten at den var spist. Vel, den bikkja behøver ikke å angre og tenke at den skal gå opp igjen og spise den nå

Jeg ble veldig oppmerksom på ørene til Barfi i løpet av turen. Tror ikke jeg har tenkt på det tidligere, men det ser jo ut som hun har hvite englevinger.

Meningen var å gå ned igjen samme vei som vi kom, men så la jeg merke til at Hurdal turlag hadde merket sti ned til Rustad. Tja kanskje vi skulle gå dit? Satse på at  jeg fikk tak i PE for å få han til å hente oss og så kjøre opp til bilen så jeg fikk den med hjem. Joda vi begynte å gå.

Det virket som om den stien gikk samme sted som skiløypa? Jeg kjente meg i hvert fall igjen. Og turen ble ikke akkurat noe tørrere Ved Sjuputtene begynte jeg å vakle i hva jeg skulle velge. Jeg begynte å tro at mye av turen kom til å gå på vei og det frister jo ikke så veldig. Så jeg valgte å velge den andre skiløypa ned fra Marifjell. Den i retning Kjønstadsetra.

Nå er det jo sånn med skiløyper at de ikke er spesielt godt merket, de går ofte over myr og vann. I tillegg så har jeg gått denne løypa kun en gang. Heldigvis hadde jeg nettopp lastet ned en ny kart-app som fungerte bra og jeg kom meg trygt over div. myrer og kom meg dit jeg hadde tenkt. Du kan trygt si at Barfi fikk bløtlagt potene godt og grundig i løpet av turen.

Og hun var ikke så veldig imponert da jeg plutselig dro oss oppover ei bratt li. Jeg skulle nemlig ha med meg enda en av toppene på Nordåsen  

Klofjell 665 moh. Her er det “bare” 1 1/2 år siden jeg var sist gang  . Dette er en av Ti på topp-turene på Romerike så her dukket det også opp et par folk.

Her er det ganske bra utsikt selv uten tårn. Og mens vi så stadig mer til sola så var Romerikssletta godt gjemt i hvitt.

Det var ganske fint. Den svære bomullsdotten og alle åsene som var veldig markert som blåne på blåne og fine skyer over.  Alt dette syntes selvfølgelig mye bedre i virkeligheten.

Et av alle de små og store tjern og vann oppe på åsen som gjør dette til et fint område.

Så var det bare å følge stien ned til Vikkeli-hytta igjen, der bilen sto. Det ble en fin rundtur på sånn ca. 11 km. Cachene som ligger langs turen er logget for lenge siden.

Store Vikka.

Vinter eller vår?

Ok, ser du på kalenderen så er det vel ingen tvil om at det er vår, i hvert fall at det skulle vært vår? Men så var det det med å stikke fingeren i jorda, tenke over hvor en bor, bruke øya og så videre.

Og når du ser deg rundt og ser dette så synes jeg det er helt ok med vinter jeg. Ok, en varm dag med grønt grass og vårgrønne bjerketre er slettes ikke så dunt det heller, men det opplever man ikke her i området på denne tiden av året uansett, så  jeg sier ja takk til vinter enda noen uker jeg.Brunt grass fra i fjor, søle og blauthøl som er alternativet er slettes ikke noe å trakte etter. Jo lenger den tiden utsettes så er det også større sjanse for at den perioden blir kort.

Alle mine store planer om å gå mye på ski denne vinteren har forblitt det – planer. Og etter den fantastiske skituren i Hallingdal har jeg knapt nok hatt skia på beina.

Det har stort sett blitt den vanlige lufteturen med Barfi  nedover i skauen. Der vi i tillegg til å nyte mye fint vær er opptatt av å telle rådyr. Det skal gå 17 stykker her, men jeg ser stort sett bare 8 av dem.

Gjerne 4 i skaukanten og 4 på jorde på vei mot fôringsplassen.

Forrige søndag fant jeg ut at jeg måtte komme meg ut på tur og siden jeg hadde hørt at det gikk an å gå på beina til Nipkollen så satte jeg kursen mot Kløvberget.

Ble litt overrasket over at det var skiløype, men trøstet meg med at det var andre som hadde gått der før meg og de ivrige skiløperne går helt sikkert i andre løyper.

Etter hvert så skilte skiløypa og stien lag.

Når postkassa nesten er nede i snøen så sier det vel litt om snømengden. Årets første tur til Nipkollen er signert.

Barfi sjekker om hun kan se hjem.

I går var det strålende vær og jeg hadde store planer om å ta meg en skitur på åsen. Men jeg endte opp med den safe varianten og tok en trugetur isteden. Er ikke noe risiko for bakglatte ski og dårlig trente armer da

Jeg hadde lyst til å besøke Gardlimåsan igjen. På Romerike kalles myr for måsan. Det ble aldri noen tur dit på sommerføre så jeg vet fortsatt ikke hvordan minneplata om den eneste slipp-plassen i Nannestad ser ut. Men i løpet av denne sommeren skal jeg finne det ut.

Bortsett fra at det blåste litt så var det så deilig vær. Sola varmet, knallblå himmel og rein og hvit snø som bar trugene godt. Det kan ikke bli stort bedre enn det. Vi skremte opp en tiur. Det var i hvert fall noe stort svart noe som fløy av sted. Ellers var det ikke noen å se.

Og så måtte vi jo ta turen bortom Terroly igjen. Denne gangen måtte vi gå ned for å komme ned på trammen foran hytta.

Ingen tur uten matpause. Denne gangen bare en kvikk lunsj og en te-kopp, men du og du så godt det er å kunne kose seg slik på tur.

Noen må nøye seg med litt mer stusselig føde.

Barfi fant seg en kjølig plass.

Etter å ha kikket litt i hytta, så var det på tide å komme seg ned til bilen igjen.

4 km nedoverbakke er lett å gå og atskillig lettere enn 4 km oppoverbakke, selv om det stort sett er snakk om en slak stigning.

Selv om det ser slik ut i hagen vår

så syns krokusen inn ved husveggen at det er på tide å titte fram.

Jeg har endelig kommet igang med våren innomhus. I år har jeg valgt ut sorter som skal sås seint så jeg er vel egentlig sånn noenlunde i rute. I tillegg så har jeg bestemt meg for å prøve å så et par sorter direkte i blomsterkassene ute. De blir så strantne og slengete når jeg så de inne. Nå er det jo snø nok til å få bløtt opp jorda i kassene også sånn at det går an å bruke jorda som er der.

Det er både uvandt og deilig med lyse kvelder igjen.

Det blir nok vår i år og

Romeriksåsen på langs

Jeg har fablet en stund om å gå Romeriksåsen på langs. Det var litt strek i regninga og finne ut hvor langt det faktisk er. Det kommer selvfølgelig an på hvor du regner med at den begynner og slutter, men strekningen Tærudhallen i Skedsmo til Brovoll på Hadelandsåsen ved E-16 tror jeg blir ca 45 km. Altså mye lenger enn jeg har gått på en dag noen gang. Det er flere måter å løse det på. Overnatte underveis i en av de ubetjente DNT-hyttene. Dra hjem for å sove eller bruke hele døgnet på å gå. Det er jo lyst nesten hele døgnet på denne tiden. Eller korte ned strekningen. Tirsdag hadde jeg fri og det var meldt solskinn. Jeg hadde derimot ikke fri på onsdag så jeg hadde kun en dag til rådighet og jeg skulle opp kl 3.30 dagen etter så det var begrenset hvor lenge utover kvelden jeg kunne gå.

Det finnes mange cacher i dette området, nærmere 200 stk, tror jeg. Mot Hadeland er bare noen få og de ligger veldig spredt, mens i den andre enden av åsen ligger de tett som hagl. Jeg har logget ganske mange av dem, men uansett så ligger de fleste langs skauvei og det er i mitt hode stusselig når det er så mange fine stier i området. Så denne dagen var det tur som var 1.prioritet og kun noen få uloggede cacher som lå langs stien jeg skulle gå som var aktuelle å se etter.

Som vanlig brukte jeg Brovoll som utgangspunkt. Den første delen av turen har jeg gått noen ganger nå og vet at det er fint. Ja, bortsett fra de første km.

Fram til Snellingen er det bare en skauvei med en lang oppoverbakke.

Men resten av turen er småkupert og verken kjedelig eller slitsom. Åpent fint terreng som veksler mellom granskau,

fururabber og lauvskau.

Det er noe eget ved å gå under trekroner som filtrerer solstrålene sånn at det blir akkurat passe mye sol og varme.

Noen trær lignet mer på paraplyer.

Ja, også er det selvfølgelig myrene da. Det er til tider tett mellom blauthølene der det blir flere og flere alternative tråkk for å unngå å bli sittende fast.

 Samtidig så har DNT og turlagene vært flinke til å legge ut klopper og bruer der det er verst. Og det er utrolig som det hjelper bare med en tjukk pinne å trå på.

Ja og så er det vann, mange små vann, litt større vann og små tjern. Jeg tror jeg gikk ved eller like ved ca 15 stk på turen min. Det ene stedet mer idyllisk enn det andre. Og at området blir brukt viser alle bålplassene. Det er sannsynligvis mest fiskere som er her.

Da jeg gikk forbi Storøyungen så vaket fisken som bare det. Den virket stor også. Men fiske, nei det driver vi ikke med.

Været var helt perfekt. Sol fra blå himmel med noen hvite bomullsdotter på, et litt forsiktig vinddrag som kjølte ned sånn at sola ikke skulle bli for varm og en akkurat passe temperatur. En drømmedag for turgåing.

Jeg fylte vannflaska rett som det var og vannet var lunket, så det hadde nok fint gått an å bade. Men nå har jeg jo ikke skaffet meg en sånn fin badering, så jeg fant det tryggest å la det være.
Det er egentlig ikke så mye å si. Det var en utrolig flott tur. Masse idylliske plasser, tett i tett og imellom der så var fin åpen skau og blåbærmoer nesten hele veien. Klokka gikk altfor fort, ja for det var vel ikke vi som gikk seint? Jeg innså at det ble for langt å gå helt til Tærudhallen, jeg måtte jo komme meg hjem i rimelig tid. Så da fant jeg ut at det beste var å avslutte i nærheten av  Spikertjernhytta. Der var det lett å bli plukket opp og vi visste begge to sånn ca hvor det var. Dessuten var det utrolig dårlig mobildekning. Begynte å bli bekymret for om jeg greide å sende melding som nådde igjennom. Jeg hadde jo trodd at det skulle gå an å ringe, men neida det gjorde det slettes ikke, selv om jeg bare var noen km fra befolkninga i Gjerdrum. Heldigvis ordnet det seg akkurat i tide.

Alt i alt var vi på tur i 11 timer og gikk drøyt 3 mil. Fortsatt var det ca 15 km igjen, så det var nok greit å gi seg her. Selv om det er litt irriterende og ikke ha fullført, det var jo mange timer med lys igjen.

Barfi syns i hvert fall at nå hadde vi gått langt nok og mer enn det.

Jeg plukket med meg i alt 7 cacher, den siste der jeg ble hentet med bil. Jeg ble faktisk FTF på to stk og SFT (selv om jeg ikke teller det) på to, mens de andre to er gamle cacher som jeg har tenkt på å ta lenge.

Siden det var folk på Råbjørnhytta så ventet vi med den første pausen til vi kom til Bjertnessjøen.

Drikkevannet vårt.

Ikke så lenge etter på måtte vi følge veien et stykke. Kjedelig, men enkelt tenkte jeg. Pang, så lå ca 2 meter (tar man med armene så blir det noe sånt) Tove paddeflat med såret stolthet, noen kraftige gloser fattigere og med skrubbsår og et litt tvilsomt kne rikere. Kløne! Det var ikke akkurat det jeg trengte nå.

Etter at vi hadde vært på tur i ca 2 mil var det på tide å logge en cache.

Demningen ved Storøyungen er lang! dette er vel nesten bare halvparten av den. Og med en FTF syntes jeg vi fortjente en ny pause.

Det er jo så fint her, så en må jo bare ta seg tid til å nyte det. Forstår godt at folk har hytte her. Det var til og med folk på den.

Men vi kunne jo ikke bli sittende der hele dagen, så det var bare å gå videre.

Vann på den ene siden

og myr på den andre siden. Har jeg nevnt at det er mye myr på Romeriksåsen?

En fin gapahuk. Men hvordan komme seg dit?

Her var det fin bru :)

Eller kanskje ikke...

Tror vi velger den nye som dekker hele elva.

 Myrgruvfossen. Det var ikke snakk om så mange meter fall, men fint var det her også.

Ja så da måtte jeg jo bare ta den siste tekoppen min her og spise litt mer av matpakka mi. Ja for stooor matpakke hører med. Jeg skulle jo gå langt ;) Ja og så måtte jeg jo finne cachen som var gjemt her.
Og mens jeg sjekket den så fant jeg ut at det var en ny cache "bare" 300 m unna, så da måtte vi jo bare ta en avstikker dit ;) Hmmm det var kanskje ikke så lurt?

Kommer Barfi seg over her?

Selvfølgelig, Barfi tørr å gå over det meste :) Og jeg fikk logget min FTF nr 2.

Denne "brua" så litt mer trygg ut.

Det så nesten ut som det sto en døpefont midt ute i skauen.

Nesten litt trollskog.

Fisketrapp opp til  Buvannet, som er Gjerdrums drikkevann.

Så var jeg nesten framme ved veien der PE kunne plukke meg opp.

Men jeg måtte en tur bortom Spikertjernhytta først. Og da kunne jeg jo like gjerne ta med cachen som lå der også.

Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over hvor flott det var på så store deler av turen. Så utrolig mange idyller jeg ikke greier å feste på bilde. Mens jeg er overbevist om at det biten jeg har igjen ikke er så mye å skryte av, så det er helt ok at jeg ikke har fått gått den. Vel det trodde jeg om den siste biten her og... Det som er litt synd er at det ikke er så enkelt å få til en rundtur som er passe lang eller ikke blir for mye gåing langs skauvei. Tror jeg får sjekke kartet litt mer for å finne den perfekte turen, for den finnes helt sikkert. Ja i tillegg til denne da, men på denne er jeg avhengig av hjelp til transport. Romeriksåsen kan helt klart anbefales.