Tursesongen er i gang

Jeg er veldig klar for å begynne å gå på tur igjen. Nå som det er så varmt så har ikke det vært noe å tenke på likevel. Men jeg skulle absolutt vært en tur på Gardlimåsan igjen så jeg satte på vekkeklokka for at jeg skulle komme meg av sted tidlig søndagsmorgen før det ble for varmt. Jeg var ikke like enig i ideen da klokka ringte så jeg krøyp til sengs igjen. I 11-tiden derimot var jeg klar. Da var det uaktuelt å ta med Barfi så det ble tur uten selskap denne dagen.

Det var nesten 30 varmegrader så det var jo i grunnen galskap å gå på tur, men jeg jeg skulle jo gå i skauen og i skauen er det skygge, så det gikk faktisk helt fint. Selv for meg som syns alt over 22 varmegrader er altfor varmt.  Joda det var varmt, veldig varmt de gangene jeg gikk midt i solsteika, men som sagt så gikk jeg det meste av tiden i skyggen. Fluene og klegg som jublet over å endelig finne en svett kropp de kunne plage livet av, var derimot veldig irriterende. Heldigvis fulgte de bare med på en del av turen.

Nå som snøen var borte var det enkelt å finne minneplata på Gardlimåsan. Her var den eneste slipplassen under 2. verdenskrig i Nannestad. Våpnene som kom i flydroppet ble fraktet ned til Kvernsjøen, der noen karer brant køl. Siden ble våpnene fraktet ned i bygda i kølsekkene.

Jeg er som nevnt glad i vann og det er ikke så langt ned til Kvernsjøen. Jeg hadde lyst til å fortsette ned dit. Nå var det ikke merka stier å følge lenger så jeg gikk bare sånn ca i den retningen vannet lå. Vannet er ganske stort så det var ikke så vanskelig å finne det. Ikke var det så ille å komme frem i skauen heller. Myrene var ganske tørre og lia var ikke så bratt.

Her var det fint. Og så var det deilig å stikke beina nedi vannet en liten stund. Bare så synd at jeg denne gangen ikke hadde med meg matpakke. Jeg skulle ikke være borte så lenge, var planen. Til og med lefsepakka jeg hadde planlagt å ta med hadde jeg glemt.

Det skulle gå en vei på den andre siden av vannet så jeg hadde lyst til å gå rundt vannet. Så da var det vel bare å lette på rompa og begynne å bushe seg fram langs vann- og myrkanten da.

Plutselig dukket denne hytta opp. Og den var stor. Kanskje det var her karene som brant køl holdt til? Hytta var åpen og inne var det ei hyttebok fra 1987. Det virket som at det var ryddet litt der den sommeren, sånn at den kunne brukes.

Veldig enkel bu, men tak over hodet, ovn til å fyre i og en diger brisk til å sove på.

Nå var det ikke langt igjen til veien og jammen fant jeg stien som gikk dit.

Brua over bekken har sett sine bedre dager.

Så var jeg framme ved Korsmostua som jeg hadde sett fra den andre sida. Her var det båter og bålplass. Må innrømme at jeg angret fælt på at jeg ikke hadde med meg noe å spise og gjerne en tekopp med. Vann er godt, men det er liksom ikke noe kos i å drikke vann.

Her var det til og med ei lita brygge, men den gynget så fælt at jeg gikk inn igjen. Nå var det egentlig veldig fristende å ta seg et bad. Ingen folk å se her oppi ødemarka. Så joda jeg skulle ta årets bad – eller nei – det var gjørmebunn og da gadd jeg ikke å bade. Inn på land og på med klærne igjen. De våte klærne tørket garantert fort.

Jeg fortsatt å gå langs veien ned til enden av vannet og så veien opp på den andre siden så langt den gikk. Der så jeg et par som fisket. De eneste folkene jeg så på denne turen.

Så var det å stålsette seg til å gå oppover lia igjen. Fortsatt ingen sti, men jeg fulgte et traktorspor et stykke oppover. Målet var å komme meg tilbake til Gardlimåsan igjen,

men jeg hadde litt lyst til å ta med meg Svarttjern når jeg først var i området. Jeg hadde med meg gps’n så jeg peilet meg inn.

Fallskjemene og containerene ble dumpet her i Svarttjernet. Kanskje sto de oppe på toppen av stupet der og slapp de uti? Vil tro at tjernet er dypest der.

Så var det å finne veien ned igjen til bilen. Jeg gikk i retning minneplata.

Kom over en sti underveis og plutselig var jeg ved Terrorly. Den nye hytta som Bjerke JFF har bygd opp der den gamle tømmerkoia som de som tok i mot flyslippet holdt til i var.

Det er litt mer fristende å overnatte her enn i den gamle tommerkoia nede ved Kvernsjøen

Da var min reise i krigshistorien fullført. Nå var det bare å få opp farta og komme meg ned til bilen. Det var ikke fritt for at jeg begynte å bli sulten.

Det ble en tur på ca 14 km og 5 timer på tur. Bilen som hadde stått i sola like lenge trengte litt tid med aircondition på fullt før det var aktuelt å sette seg inn for å kjøre hjem. Planene om nye cacheutlegg ble litt mer konkrete, men det er fortsatt langt fra klare planer i hodet til at cachene henger på plass og cachebeskrivelsen er sendt inn.

På tide å rydde opp litt igjen

Nå var det på høy tid å ta seg en tur til Dyrealternativen og doktor dyregod igjen. Vi har ikke vært der siden i høst. For det ble selvfølgelig ikke noe av at jeg tok turen før jul og uker og måneder flyr av sted. I går var vi endelig på plass i den lille hytta i hagen i Feiring. Etter at veien mellom Minnesund og Feiring ble kåret til Norges 5. dårligste vei har de fått ny asfalt. Det hjalp i det minste litt.

Vi var tidlig ute så det ble en luftetur langs veien i boligfeltet først og der tror jeg det hadde vært mange andre hunder før Barfi. For her skulle det snuses for hver eneste meter og da overdriver jeg ikke.

Endelig var det vår tur og Barfi logget ivrig da hun så Turid. Selv om ikke all behandlingen er like behagelig så er Turid alltid like populær.

Det var godt å få løst opp i noen "knuter" her og der. Det var som vanlig litt rusk. Denne gang i lenderyggen og rundt skulderbladet. Hun får masse skryt for å være så rolig og godta alt som skjer. Selv om hun tydelig gir tegn på når ting ikke er behagelig og gjerne skulle ha flyttet seg unna, så finner hun seg i det og.

Avsluttet med en runde med laser. To rolige dager nå så er vi klare for årets tursesong :) Og så tar vi en ny tur om en mnd. Bare for å ha gjort det ordentlig. Såpass fortjener hun,  Barfi som må følge på det jeg finner på.

Og for en gangs skyld så ble det antydet at Barfi slettes ikke var så tjukk :) Jeg dusjet henne forrige dagen og da hun så ut som ei drukna katte så så hun slettes ikke tjukk ut, så det så. borte var bollemagen hun går rundt med til vanlig. Det er mye pels på den dama ;) Vi var hos dyrlegen for noen uker siden og tok den årlige vaksina og da veide hun 20,0 kg. Faktisk hele 700 g mindre enn i fjor ;)

I denne sommervarmen så vokser det fort og blomstrer fort av. Og i blomsterbedene er det fortsatt kun løvetann og annet ugress.

Cachesesongen er igang

Joda, våren og sommervarmen har kommet til Maura også. Det er kanskje på tide å dytte skiføre og vinterbilder litt nedover på bloggen. Jeg har ikke sjekket, men jeg føler meg ganske trygg på at snøen har forsvunnet oppe på åsen også nå. Det er på tide å begynne tursesongen. Jeg venter bare på at adkomstveiene skal åpnes etter telerestriksjonene og at jeg skal få noen fridager som passer inn. Foreløpig så har det blitt bilturer isteden.

I løpet av januar-april så logget jeg 8 cacher. Du kan trygt si jeg hadde en vinterpause. Så langt i mai så har vi logget 83 nye cacher. Med andre ord, cachesesongen er igang.

Stor vannføring i Glomma ved Fuuefoss.

Det begynte med et par turer for å se på flomstore elver og så plukket vi med oss noen cacher underveis.

I pinsehelgen dro vi til Lillehammer og som alltid når vi er på tur så prøver vi å plukke med oss noe  cacher underveis.

En gammel bensinstasjon som jeg tror skal fredes og stelles litt med. Håper det i hvert fall.

Mye rart å se på i gatene.

Vi prøvde oss på multi-cachen på Maihaugen.

Og når vi bruker nesten en hel dag på å logge en cache så er det jo ikke så rart at det ikke blir så mange funnene å skryte av. Men vi var på Maihaugen for å se på utstillingen ikke for å cache.

Og der er det mye å se. Burde egentlig vært der et par dager. Det var jo så flott vær. Sola skinte, det var godt og varmt, men ikke for varmt og trærne var vårgrønne.

Og med flere småvann og flotte bygninger og idyll både her og der, ja da er det bare deilig å gå rundt og rundt – helt til beina sier at nå er det nok.

Jeg liker at museumer har begynt å stille ut litt nyere ting også, sånt jeg husker fra min barndom ikke bare disse eldgamle tømmerbygningene.

På Maihaugen er det fint satt sammen med ei gate i et boligfelt med hus fra hvert tiår på 1900-tallet,

ei bygate

og selvfølgelig mange tømmerbygninger. Fant forresten ut at prestegården hadde en tapet som hadde vært på prestegården i Hedrum tidligere. Følte meg jo plutselig nesten hjemme.

Et snodig hus med trapp inn i bygningen. Var nok bygd i ei bratt li dette.

Cachen førte oss rundt på en runde til flere av stedene og til slutt hadde vi fått fram riktige koordinater og loggen ble funnet og signert. Hurra.

Med hestevandring og hesje til å tørk korn på.

Møkkaspredning på gamlemåten.

Vi spiste “sammen med” disse karene lørdagskvelden og ble bekymret for at vi ble sittende fast på Lillehammer til sykkelløpet var ferdig, så vi prøvde å komme oss av sted før gatene ble stengt. I stedenfor å kjøre den vanlige veien hjem langs Mjøsa dro vi oss over åsen og over til Dokka. En vei vi aldri har kjørt før.

Plukket med oss noen cacher underveis. Fortsatt snø på fjellet.

Og så måtte vi jo prøve å få tatt et par i Dokka også, jeg har jo lest så ofte at der er det mange fine cacher. Vi plukket i hvert fall med oss en luring, de andre var vel ganske ordinære. I løpet av denne helgeturen ble det i alt 24 funn.

I går derimot så var vi litt mer effektive og dro avsted i retning Harryland. Det ble en ny tur over åsen mellom Årnes, Kongsvinger og Bjørkelangen der vi cachet en del i romjula. Det ble lagt ut en ny trail der nå i begynnelsen av mai med 40 cacher. Det er fint oppå der og enda finere nå som det var blitt grønt og finvær. Ut og inn av bilen, inn mellom grantrær. Noen petrør som syns på lang avstand, mens andre måtte det leites etter både her og der og riste ganske frustrert på hodet før det plutselig henger en liten bison rett foran nesa di. Du kan si mye om petrør i gran, men jammen er det nå deilig å bare åpne øya når du er framme ved gz og cachen henger rett foran deg. I hvert fall når det er snakk om mange cacher som skal logges. Og så var det noen få morsomme cacher innimellom. Jeg skavtt skikkelig et sted. Enda det egentlig ikke var noe uventet funn så hoppet jeg til og måtte bare le minuttet etterpå. Morsomt med slike påfunn underveis.

Og ikke minst så var det en del perler av steder vi kjørte forbi og noen av dem stoppet ved. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, vann er vakkert.

I tillegg så besøkte vi fødestedet til dikteren Hans Børli.

Sitat:

Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger.

Tankestreif (1991)

Nok en idyllisk plass.

Her var det laget en poesi-sti med dikt her og der.

Her måtte vi bare ta nok en pause og bare nyte. Mesteparten av turen gikk uti “ødemarka”, men her og der bodde det faktisk folk også.

Alt i alt logget vi 45 cacher og en sur dnf. I og med at jeg har 47 funn som rekord så burde vi jo tatt med oss noen til. Det er mer enn nok å ta av i området vi var i, men nå var det nok. Vi ville hjem. Klokka begynte å bli mange og det var tilbake til hverdagen og arbeid neste dag. Noen tur over grensa til Sverige kom ikke på tale selv om vi var ganske så nærme. Med barfi i bilen så var det jo unasett uaktuelt.Vi var egentlig veldig fornøyd med at vi hadde holdt ut og logget hele serien og i tillegg funnet alle.

Flere bilder:

Et perfekt klatrecachetre?

Er ikke så glad i disse koblingsboks-cachene, men denne var i det minste både godt gjennomført og ikke minst merket. Jeg har demontert koblingsbokser der jeg trodde det var cachen og som å viste seg å være ekte.

Rånåsfoss