21. juni 2022

Hvordan går det?

Blomstereng på Åmotsetra

Ja, hvordan har det gått etter at jeg fikk min første dose med cellegift? Jeg visste lite om hva jeg kunne forvente meg. Det jeg på forhånd forbant med cellegift var kvalme og oppkast og i verste fall sengeliggende. Så overraskelsen var stor da jeg faktisk ikke har vært kvalm. Og da har jeg ikke engang tatt mer enn en av de to medisinene jeg har fått med tanke på kvalme. Ok, jeg  burde kanskje ikke være overrasket, for kreftsykepleieren sa at kvalme ikke er så stort problem lenger. Hvis ikke de to medisinene jeg har tilgjengelig holdt det i sjakk så hadde de litt mer på lur. Godt å vite det at kvalme pga. cellegift er historie. 

Men cellegift er jo akkurat det - gift for kroppen. Selv om jeg har sluppet unna kvalmen, som var det jeg grudde meg til, så finnes det mer enn nok andre måter kroppen sier ifra på.

Vi sover omtrent like mye Barfi og jeg.

Jeg er ekstremt trøtt og slapp og ofte med vondt i hodet eller svimmel i tillegg. Det tenker jeg er til å leve med, for nå har jeg jo god tid til å hvile. Og ja, det blir mye soving. Både en og to lange middagshviler i løpet av dagen. Jeg merker at det skal ingen ting til før jeg blir sliten.

Det som derimot er krise er at smaken har endret seg. En del ting, som for eksempel frukt har fortsatt samme smak, mens mye annet smaker tamt, emment eller har en bismak. Det er lite som smaker godt. Te for eksempel smaker ikke godt lenger. Og jeg som som til vanlig sikkert drikker flere liter med te hver dag. Da snakker vi virkelig krise! Jeg føler meg stadig sulten, uten at jeg har noen grunn til det for jeg har en ekkel smak i munnen og dytter innpå noe hele tiden for å prøve å bli kvitt den. Så nå begynner jeg å lure på om denne effektive slankekuren med på kjøpet blir byttet ut med ekstra kilo isteden... Vannmelon som heldigvis fortsatt smaker normalt og er en god tørsteslukker har blitt min beste venn.

Klofjelltjernet

Enda større problem er det at magen er skikkelig stinn. Tenk deg at du har vært på julebord der du spiste minst en porsjon for mye og så drakk et glass vann etterpå. Eller at du har en stor ballong under ribbeina som presser på opp mot brystet og halsen. Og at det ikke går over etter en stund. Det er absolutt ikke noe behagelig. Det var nummeret før jeg ringte og spurte om det var noe hjelp å få, for sånn orker jeg ikke å ha det. 

Og så har jeg noe vanvittig med halsbrann. Som er vondt, ubehagelig og til tider gjør det vanskelig å svelge.

Det passer godt at denne stien er ryddet og framkommelig igjen

En stund hadde jeg en "flekk med sandpapir" øverst i halsen og jeg ble litt bekymret for at jeg skulle bli syk. Immunforsvaret er jo brutt ned og jeg har et nødnummer til akutten jeg skal ringe hvis jeg får feber. Det er jo et styr jeg ikke gidder å styre med. Heldigvis slapp jeg det.

Smaken og magen begynte å normalisere seg sånn noenlunde etter 10-14 dager. Takk og lov. Den tredje uken ser definitivt ut til å være bedre enn de to første. 

Konklusjon er at jeg har hatt det bedre enn fryktet, men summen av div. småproblemer gjør at jeg har følt meg pjusk. Ingen stor grunn til å klage med andre ord, men det er nå moro å klage litt da... 

Fra min daglige luftetur-runde

Jeg har gjort det til en rutine at jeg går en tur hver dag. En tur på ca. 5 km. i greit terreng og tempo. Likevel er jeg sliten og må som regel legge meg når jeg kommer hjem. Halloooo, jeg sa greit terreng og tempo! Jeg blir ekstremt fort sliten, så det er ikke mye fornuftig som blir gjort nå for tiden. 

Jeg har ikke bestilt meg parykk enda. Jeg har sett / hørt at mange som har parykk ikke bruker den fordi den klør og er varm. Og da har jeg en sterk mistanke om at jeg kommer ikke til å bruke den. Så får vi se hva det ender opp med når håret er borte. Hodebunnen har vært veldig sår de siste dagene så det er kanskje et forvarsel om at håret løsner snart? Snart ligner jeg på PE med ei øltønne rundt magen og blank skalle. Vel forskjellen i høyde og skostørrelse vil består får en tro. 

Joda, fin sommersveis...

Jeg har kjøpt meg ei lue så jeg i hvert fall har noe klart. Jaja, utseende mitt er det ikke noe håp for uansett.

Utsikt fra Klofjell

I dag dro jeg opp på Nordåsen for å prøve meg på en ordentlig tur Klofjell-Honsjøen. Ikke så lang tur, men den begynner med noen lange, bratte bakker. De har alltid vært seige og en kan trygt slå fast at de var ikke noe mindre seige i dag. Men i passe sakte tempo og masse hvilepauser så kom jeg meg opp på Klofjell. Det passet fint at sola forsvant før jeg kom meg av sted. Jeg skal jo ikke utsettes for sol. Nå slapp jeg å gå i langermet genser. Det ville vært et mareritt. Jeg må få tak i noe lett og tynt jeg kan dekke meg med.

Litt av Honsjøen

Etter en pause på toppen så gikk jeg ned mot Honsjøen. Der måtte det selvfølgelig også en god pause til. Det er jo så fint der og nå var jeg sulten. Så var det å fortsette rundt Honsjøen og over til Store Vikka og tilbake til bilen. Joda turen gikk greit (det er håp Nøve :) ) men det var nødvendig med middagshvil da jeg kom hjem. Hjelpe meg, jeg som trodde jeg skulle bli sprek av denne daglige trimmen...

 Nå er det på'n igjen med ei ny runde. Torsdag -onsdag så går det i ett med blodprøve, time hos kreftlege, ny dose cellegift og sprøyte hos fastlegen. Så er det store spørsmålet: har jeg nå fasiten på hvordan de neste tre ukene blir? Eller blir de bedre eller verre enn sånn jeg har hatt det nå?

Ha en fin St.Hans-kveld :)

Joda, det blir nok en fin sommer :)







8. juni 2022

Ny sommerjobb

Skulptur rundt to ventilasjonstårn på Ahus

Jeg har fått meg sommerjobb eller kanskje det kan kalles et engasjement siden det ganske sikkert kommer til å bli en jobb som varer i minst 6 mnd.

Advarsel: her kommer det et langt innlegg om ting som ikke har med tur og geocaching å gjøre og ikke er det spesielt interessant eller morsom lesing heller, men jeg vet det er noen som venter spent på en  oppdatering og jeg liker jo som kjent å lufte tankene mine... Og det er greit med en dagbok for min egen del.

Gave fra jobben min (den "gamle")

"Betal din skatt med glede" sies det. Ok, jeg betaler den vel ikke akkurat med glede, men jeg syns det er helt greit og tenker at dette får vi igjen for, vi som bor i Norge. Selv om vi klager på elendig vedlikehold av både det ene og det andre osv. Vel - nå har jeg funnet ut hvordan jeg skal forsikre meg om at jeg får tilbake skatten jeg har betalt og sannsynligvis med renter også. For det må jeg bare si, går du til legen og det er mistanke om kreft, ja da får du en grundig oppfølging!

Jeg vet ikke hva du tenker når du hører ordet kreft? Hadde du spurt meg for 20 år siden så ville jeg sagt kreft = dødsdom. Spør du meg nå så er det mer - ja vel, det er det mange som får og de aller fleste blir friske. 

Mitt nye "2. hjem"

Jeg kjente en ganske stor kul i det ene brystet mitt i begynnelsen av mars. Ok, da skal man vel kontakte lege? Sjekket timebestilling på nettet og fant ut at det var nesten 1 mnd. ventetid og konkluderte med at da fikk det bare være. Jeg skal på mammografi til høsten. Men jeg gikk jo og kjente på denne kulen, det var liksom ikke noe tvil om at noe var det der, så time ble bestilt og etter påske, 22. april var jeg hos legen. Som nevnt i dette innlegget så ble jeg ikke friskmeldt der og da. Jeg ble henvist til Ahus. Da han sa at jeg kom til å høre fra dem i løpet av noen dager så tenkte jeg: haha, jeg tenker vi sier noen uker jeg...

Men neida, 26. april fikk jeg en telefon fra Ahus om at de hadde en ledig time 

5. mai  til grundig sjekk. Først var det mammografi. Og hjelpe meg, som om det ikke er kleint nok å stå der med puppen i klem så oppdaget jeg et speil ved veggen på siden der. Det speilbildet var ikke noe vakkert syn! Jeg gadd jo ikke å dra inn magen der jeg sto og tanken meldte seg at det kanskje kan være greit med noen måneder med oppkast og dårlig matlyst.... Det speilet syns jeg de burde snudd. Så var det ultralyd og det virket det som ble grundig gjort, det tok i hvert fall lang tid. Så var det å skjære opp bittelitt for å ta biopsi (vevsprøve for å sjekke om det er kreft) og legge inn en markør. Markøren er for at de skal finne igjen kulen og følge med på saker og ting. Så tilbake til mammografi for å ta bilde med markøren. Så var det å dra tilbake til hverdagen igjen og vente på svar som skulle komme i løpet av 10-14 dager.

Jeg googlet litt og fant ut at det er noe som heter pakkeforløp og der er det fastsatt at saker og ting skal skje i løpet av så og så mange dager og det viser det seg at de holder det sånn noenlunde. Ok, nå var det en periode med mye røde dager som gjorde det litt verre, men jeg må si jeg ble imponert. Det er ikke akkurat det vi leser om i nyhetene. For her ble jeg sjekket grundig og det ganske så raskt.

10. mai var jeg på MR. Her var det også brystet som skulle sjekkes, så jeg lå på magen med puppene nedi to hull. Mye bråk, tok ganske lang tid og på slutten fikk jeg sprøytet inn kontrastvæske i armen. Det føltes litt kaldt, men ellers ikke noe ubehag av det. Ferdig og så var det å sitte og vente i 20 min i tilfelle bivirkninger. Selvfølgelig kom det ingen så jeg gikk til slutt og stilte meg opp i døråpningen og så stygt på dem. Det hjalp etter en stund og de fjernet nåla så jeg kunne gå hjem.


16. mai fikk jeg en telefon fra en kreftlege på Ahus med beskjed om at jeg har kreft. Jeg måtte se for meg en medisinsk behandling og at det nå har kommet gode nye medisiner til denne krefttypen. Og at jeg burde besvare oppringing selv om det skulle være ukjent nummer.  Jeg begynte å bli vant til å få telefoner fra nummer som begynner på 67 og prøvde å ta disse, selv om jeg var på jobb og at jeg vanligvis ikke alltid tar telefoner fra nummer jeg ikke kjenner. For det ble etter hvert mange telefoner om jeg kunne ta time da og da, om jeg kunne endre timen, sms med innkallinger og om at det var brev med innkalling i Helsenorge og noen innkallinger med gammeldags brev i posten, telefon fra en kreftsykepleier som lurte på hvordan jeg hadde det.

Jaja, brystkreft er vel så typisk kvinne 50+ diagnose som det går an?

19. mai var jeg hos kreftlegen til samtale om diagnosen og hva slags behandling jeg skulle igjennom. Forutsatt at de neste  undersøkelsene viste det samme som de trodde, kun brystkreft og ingen spredning. Lymfeknutene var fine. Denne samtalen ga meg litt hakeslipp, for jeg hadde jo først sett for meg at kulen var godartet, men så stor at den skulle fjernes. Og så at selv om den var ondartet så skulle den fjernes og spørsmålet var egentlig bare på hvilken måte og om det ble sykemelding i 2, 4 eller 6 uker. Men neida, kulen min er stooor, så den må reduseres medisinsk før den kan fjernes. Ok, det går vel greit det og? Joda, det gjør det, men nå ble jeg altså forespeilet en veldig tøff cellegift-behandling med 4kurer hver 3. uke. Og så en litt snillere cellegift-kur 1 gang i uken i 12 uker. Så operasjon og stråling. Ferdig en gang i desember. Jeg fortalte legen at jeg så for meg å benytte "fridagene" til å gå mange fjellturer, men da så hun bare på meg og sa hun trodde ikke det ble helt slik. Hmmm, ikke helt det jeg så for meg med andre ord... Men frisk skulle jeg bli innen jeg er ferdig med behandlingsløpet.


23. mai  Her ble det slått sammen to undersøkelser, så dermed sparte jeg en dag, men fikk til gjengjeld en ekstra lang dag på Ahus. En sjekk av skjelettet mitt for å se om det var noe galt der.  Da måtte jeg få inn radioaktiv væske i armen først og så vente i 2-3 timer før det var billedtaking. Da fikk jeg tatt Lab-runden som lå rundt sykehuset mens jeg ventet. I tillegg så skulle jeg også sjekke hjertet for å se om det tåler cellegift-kur. Først ultralyd, teste hvor langt jeg greide å gå på 6 min. Husk joggesko neste gang! griptest og EKG. Jeg hadde blitt spurt om jeg ville være med på et forsøk, så da ble en del spørsmål og en MR i tillegg. Den MR'n var lang! Nesten en time og med mye hold-pusten-beskjeder og fortsatt mye bråk. Jeg ligger stort sett med lukkede øyne, men når jeg åpnet dem så tenkte jeg at aha sånn er det å ligge i ei likkiste. Det er ikke akkurat romslig inni der. 

30. mai var jeg inne til CT av hals, lunger og mage. Det var en overraskelse, for det tok sikkert bare 10 minutter. Men det var også en veldig spesiell opplevelse, nesten litt morsomt. For jeg fikk kontrastvæske her også, men av en helt annen type enn det jeg fikk på MR. Denne kjente jeg tydelig kom sitrende opp armen til hodet og ned gjennom hele kroppen ut til stortåa. Den var varm, hadde smak og gjorde meg tissetrengt. Heldigvis hadde jeg fått info om dette og det gikk fort over. 

Sånn da var alle tester unnagjort. Så var det bare å vente på neste legetime

2.juni Blodprøve. Det var fort og enkelt gjort. Her kunne jeg møte opp på avdeling Ahus på LHL-sykehuset, på Gardermoen. Passet meg perfekt, kort vei og selve prøven var unnagjort på nullkommaniks. Betalte bare 12 kr. i parkering og da hadde jeg somlet med å finne fram og plusset på en tur på apoteket.

3. juni time med med kreftlegen igjen. Der ble det bekreftet at de ikke hadde funnet noen spredning og at behandlingsplanen som jeg fikk forelagt på forrige legebesøk skulle gjennomføres med oppstart 7. juni.

Min nye jobb består i å maule medisiner

Jeg føler at jeg har gått ut og inn av Ahus den siste måneden. Samtidig fikk jeg det veldig travelt med å prøve å få på plass de nye som skal jobbe hos oss i sommer, legge vaktplanen som nå måtte ta høyde for at jeg ikke skal jobbe, organisere at andre kan ta over mine oppgaver osv. Jeg ble ikke ferdig, med så mye ut og inn av Ahus og i tillegg til at jeg har vært veldig trøtt og tom i hodet den siste tiden så måtte jeg bare begynne å tenke på meg selv og ble sykemeldt 28. mai. Da hadde jeg noen dager til å samle litt krefter på. Men så var det jo også en tanke i bakhodet om at etter 7. juni blir det ikke gjort noe. Alt må gjøres før det. Vel - det ble ikke gjort så mye, bortsett fra å slappe av litt. Jeg syns den dagen kom veldig fort. Og så er alle tanker om planlegging av sommerferie og turer i skog og mark og fjellturer, bare å glemme. Det blir ikke noen Via Ferrata-tur i sommer!

7. juni  Det flagges rundt omkring for unions-oppløsningen og min første cellegift-kur. Her fikk jeg mye info. Blant annet at dette var min jobb framover, kampen mot kreftsvulsten. Det kommer til å bli tøft, men det er individuelt så man vet jo ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Det var viktig å gå turer, så jeg skulle absolutt ikke ha noen dårlig samvittighet for at jeg er ute på tur og ikke ligger dausjuk i senga. Kreftsjukepleieren fortalte at da hun hadde vært sjuk så hadde legen gitt henne kjeft da han forsto at hun ikke var ute. Han hadde gitt henne en liste der det sto at hun skulle gå turer + masse annet og til og med at hun skulle dra på shopping! Da jeg spurte henne litt om hva en tur innebar, var det snakk om 1 km, 10 km eller 20 km? Svaret var at 20 var kanskje litt drøyt, men 5 km burde jeg gå hver dag og gjerne med bakker og såpass at jeg svettet. Hjelp, det er lenge siden jeg har gått 5 km hver dag! Det er tydeligvis tøft å være sjuk?

Dryppet er på plass

Selve kuren var ikke noe ubehagelig. Det begynte med at handa og underarmen ble pakket inn i varme klær for å varme opp blodårene før dryppet ble satt inn. Så kom det vel diverse poser med saltvannsoppløsning og cellegift som skulle inn. Det var først de siste minuttene at jeg merket at det skjedde noe i hodet mitt. Det ble ganske "dizzy" om trent som når jeg drikker en slurk med alkohol, jeg tåler jo ikke alkohol. 

Man blir godt tatt vare på her inne.

Så var det store spørsmålet, hvordan kom kroppen min til å reagere. Til min overraskelse så ble jeg ikke kvalm, kun en antydning. Medisinene er tydeligvis effektive. Hurra! Det er den kvalmen jeg har gruet meg for så det var jo en positiv overraskelse. På den annen side så hadde jeg jo tenkt at jeg nå endelig skal få til å gå ned de 8-10 kiloene jeg har liggende rundt magen og andre steder uten at jeg måtte leite fram den viljestyrken jeg ikke har til den slags. Første turen på toalettet viste en ny farge på urinen, den var plutselig Aperol-farget, men det var bare første turen så var det stort sett borte. Hodet mitt fortsatte å være "dizzy" jeg ble mer og mer slapp og trøtt. Jeg gikk og la meg kl. 21, men våknet selvfølgelig opp i 1-tiden og fikk ikke sove på en lang stund. 

Dagen derpå er jeg fortsatt veldig slapp, trøtt og vondt i hodet. Litt kvalme kommer krypende, så får jeg se om jeg skal ty til medisiner mot den.

9. juni blir det en snartur til fastlegen for å sette ei sprøyte.

Det gjaldt å utnytte de siste dagene før alvoret begynner. En lab-cache-tur i Hønefoss sammen med gjengen som kombinerte det med tur til veterinæren.

Det neste nå er å sjekke ut parykk og / eller hodeplagg. Og så er det ny runde med blodprøve, kreftlegetime og cellegift i slutten av juni.

Søndre park i Hønefoss på tur sammen med Halling-gjengen

Jeg føler vel at jeg har tatt denne prosessen ganske rolig. Jeg tar det som det kommer. Ingen grunn til å bekymre seg for at det er kreft før jeg fikk svar om at det var det. Så var det å vente på hva legene sa skulle skje framover. Jeg vet selvfølgelig om mange som har hatt kreft, men ikke noen som har vært nært nok til at jeg har noe forhold til hvordan det arter seg. Eller det er lenge siden, så mye har endret seg fra da til nå. Så derfor opplever jeg vel foreløpig mer spenning om hva som kommer til å skje framover enn det å være engstelig eller grue meg. Jeg har jo sett noen filmer og dokumentarer og det jeg husker fra disse er at pasienten er veldig syk og mye kvalm. Så jeg venter fortsatt i spenning på hvordan min kamp begynner seg å bli.

Fontena har i det minste vann i Hønefossen

Jeg velger fortsatt å holde fast på at kreft er noe man blir frisk av og ikke noen dødsdom (for de fleste), men ser vel nå at veien dit kan være temmelig slitsom. Både for den som er sjuk og de nærmeste rundt deg.

Måtte bare utnytte den siste "friske dagen" til en tur, Langvatnet på Romeriksåsen

Med tanke på spørsmålet om jeg har vunnet i Lotto eller ei, så er svaret ja. Tenk å ha en sykdom som man etter 6-12 måneder er frisk igjen! Slik skulle det vært med alle sykdommer. Det er med andre ord ingen grunn til å syns synd på meg. Ok, det er selvfølgelig mye usikkerhet likevel på hvordan resultatet blir til slutt,  men jeg ser ingen grunn til å tenke på denslags.

2. pinsedag var det sommer i lufta. Det gjorde godt med et lite fotbad. Fra nå av må jeg være forsiktig med sola også.


NB! Jeg er dårlig på å ta imot trøstende ord og omtanke så ikke forvent svar på eventuelle kommentarer.

4. juni 2022

Mai 2022

Så er mai allerede over og den første sommermåneden er godt i gang. Nå glemmer jo jeg fortere enn svint, men mai hadde mye godvær og passe varme dager. I hvert fall ble det grønt og fint og det var ingen tvil om at f.eks. Bøkeskogen ble grønn til 17. mai i år og at våronna rundt her også var ferdig til 17. mai. Begge deler er viktige målestokker.

I hagen vår er det Primulaen og løkblomster som står får blomstringa. De egen-produserte plantene kommer ikke ut før i månedsskifte mai/juni og i år tror jeg ikke det blir blomstring før langt utpå sommeren. Jaja, det går bare dårligere og dårligere med den hagen vår. 

En del nervepirrende minutter foran TV'n ble det også. Ikke alt endte med lykkelig slutt, men topp2 i alt, ja da kan man ikke klage. Nå skal det bli greit med "litt fri" en stund.

Selv med masse finvær så ble det dårlig med turgåing. Jeg gikk en Lab-runde så dermed ble det i det minste 5 cache-funn i mai. Selv om Lab-cacher ikke "ordentlige" cacher i mine øyne, så er de en enkel måte å få funn på og det er deilig å slippe å bekymre seg for mugglere, litt sånn som Stolpejakten.

Foto: Inger Synøve Natten

En tur med Nøve ble utsatt og utsatt, men den siste søndagen i mai kom vi oss av sted, selv om værmeldingen ikke vær den aller beste. Ingen av oss følte at vi orket noen slitsom tur så vi avtalte å møtes i Veme og så gå turen til Ellingseterkoia

Der borte tok vi pausen forrige gang
Den turen gikk vi for 2 1/2 år siden så vi visste den var grei å gå, en ganske fin tur og nå var det kommet noen nye cacher der, så da fikk vi noen cachefunn med på kjøpet også. Det viktigste for meg var å treffe Hallinggjengen igjen. 
Det er skummelt å gå over slike bruer, mener Findus!
Og ikke minst, endelig få hilse på Findus. Findus var jo allerede blitt en stor gutt. Sist jeg var på Bergheim var det bare en uke til Nøve skulle dra og hente han. Vanligvis så blir jeg møtt med overveldende glede av spesielt Tølle. Nå virket det som han var fornærmet, han ville ikke engang hilse på meg. 
Foto: Inger Synøve Natten
 Vi ruslet av sted og heldigvis tødde han opp etter hvert. Vi fant cachene vi manglet, luftet hverdagsproblemer og verdensproblemer og koste oss på tur. 

Vi tok oss en god og lang pause ved Ellingssetertjern. Det var rett og slett veldig godt å være på tur igjen.

Jeg har kun klipt meg en gang i løpet av "korona-tiden" og dermed var jeg tilbake til spenner og langt hår igjen. Den frisyren jeg hadde i 20-30 år før jeg gikk over til kort hår i litt ulike varianter. 

Nå var tiden inne for å si farvel til det lange håret, selv om det er mye enklere å holde både nakken og ansiktet fri med langt hår. 

For meg så ble mai en måned med en del nye erfaringer i form av testing og prøving. Det har vært mye stress på jobben med å få på plass nye folk til å jobbe i sommer og ikke minst få en vaktplan til å gå opp. Det tok sin tid, men vi kom i mål til slutt.

Jeg oppdaget at jeg hadde gjort en kjempetabbe med regnskapet og årsavslutninga i år. Takk og lov for at Support kunne løse opp problemet og skattemeldinga ble levert i tide. Forhåpentligvis blir den ikke kontrollert altfor nøye.. Vet ikke om jeg forstår så mye av den nye modellen og neste år det fungere.

Barfi har det fortsatt travelt med å prøve å få reven til å forstå at den skal holde seg unna hagen og tunet vårt. Det virker nytteløst. Den setter seg bare ned og ser dumt på oss alle sammen. Det skal en liten innsats til for å få den til å bevege seg.

Så er det bare å ønske juni velkommen, for min del blir det en spennende måned. Man kan vel på en måte si at jeg har fått meg en ny sommerjobb der jeg blant annet skal være med på et forskningsprosjekt.



21. mai 2022

Lotto-gevinst og Lotto-gevinst.... tja, vi får nå se?


Det er ikke ofte jeg går til legen. Da jeg var der før jul så var det over 5 år siden forrige besøk. Det var da jeg måtte sjekke om kneet mitt tålte en fjelltur. Jeg skulle til Nøve for første gang og tilbringe helgen sammen med henne og Kjersti. Jeg kunne jo ikke risikere at jeg ødela helgen deres med at jeg ble "liggende igjen på fjellet" med en kne som nektet å gå videre. Hvis jeg først går til legen så er jeg jo i mitt hode nesten "døden nær" når jeg går inn døra hans. Det er en grunn til at jeg prøver å unngå å lese om sykdommer og symptomer...  På mirakuløst vis så er jeg "frisk som en fisk" når jeg går ut igjen fra legekontoret. Alle skulle hatt en slik lege 😀 

Foto: Inger Synøve Natten

For 5 år siden skrev jeg et innlegg om  at jeg har vunnet i Lotto. Jeg fant ut at jeg er jo aldri sjuk. Jeg har aldri hatt influensa. Bortsett fra kusma så hadde jeg ingen av barnesykdommene som var vanlig da jeg vokste opp. Ikke fikk jeg  vannkopper da begge ungene våre hadde det heller. Jeg får jo ikke blitt mer utsatt for smitte enn det?

Buvatnet

Nå gikk fastlegen min av med pensjon kort tid etter at jeg var der før Lapphundtreff-helgen hos Nøve. Det er mulig jeg må hente fram "gamle-legen" min igjen for den nye fastlegen min mangler litt av de mirakel-evnene til "gamle-legen" min. Så nå har jeg vært på A-hus noen ganger for å bli sjekket ut litt nærmere. Og det skal de ha, jammen tok de tak i dette overraskende raskt og jammen ble det gjort grundige undersøkelser. Og så er det jo typisk meg da at det alltid er med en som er under opplæring når jeg er på sykehus. Og at jeg blir glemt av personalet når jeg er på A-hus. Men  nå har jeg lært, så jeg stilte meg opp i døråpningen og "så stygt på de". Det hjalp 😉

Som nevnt i det gamle innlegget så har jeg tross alt hatt noen skavanker oppigjennom, men bortsett fra forkjølelse (det teller ikke) så har jeg bare slike rare diagnoser som ingen har hørt om. Den ene kan jeg ikke navnet på selv en gang. Men nå kan jeg si "velkommen i klubben" jeg også. Det er slutt på å være uvanlig.

Foto: Inger Synøve Natten

Det positive er nå som da jeg ble permittert, utsikten til en del "fridager". De får jeg satse på kan brukes til å komme seg ut på tur og få tilbake en bedre form en den jeg har i dag. Da blir det litt mer aktivitet på bloggen også, får en tro. Og så kommer jeg kanskje endelig kommet i gang med en slankekur som virker 😅

Men jammen er det tidkrevende å ha en slik skavank... Plutselig er det å svare på telefoner som begynner med 67 nesten helt dagligdags.

Du och jag, Barfi 💓

Jaja, det er bare å brette opp ermene og bli frisk igjen, sånn som alle andre 💪


NB! Jeg ønsker ingen kommentarer på dette innlegget. Jeg kommer i hvert fall ikke til å svare.

Bortsett fra det øverste og nederste, så er det kun gamle bilder i dette innlegget.

6. mai 2022

April 2022

 April kom og gikk uten de helt store hendelsene.

omtrent sånn som krokusen. Den lyser fint opp i ellers fargeløst omgivelser. Plutselig er de der og kort tid etter er de borte. Men fine er de så lenge det varer.

Det er rart med det, det er og blir stor forskjell på jul og påske, muligens fordi påsken kun varer 10 dager? Joda jeg har påskepynt, men det er veldig stor forskjell på mengden og på hvor stas det er å pynte. Et velfylt påskeegg hører nå fortsatt med. Jeg jobbet de fleste dagene, så påsken kom og gikk uten noe spesielt den og.

Ei uke eller to med sol og nesten sommertemperatur satte fart på våren. Snøen forsvant i rekordfart, selv om skiføret oppe på åsen holdt seg igjennom påskeuka i hvert fall, uten at jeg kan skryte på meg at jeg testet det ut.

Jeg kom meg sånn noenlunde i ajour med våren innendørs. Men forholda er ikke akkurat ideelle, så det går litt smått med veksten. 

Jeg planter uansett vanligvis ikke ut før i slutten av mai, så det er enda håp om at de vokser til passe størrelse.


Den siste onsdagen i april dro jeg på årets første cachetur. Da var det selvfølgelig slutt på finværet og det var til og med snøbyger på begynnelsen av turen.

Jeg satte kursen til Fet og Hvalstjern. Der var jeg også på cachetur i desember. Da hadde jeg Bjønnehiet som mål. Det lagt ut ganske mange cacher i området, så jeg ville prøve å få rydde opp litt til denne dagen.


Jeg begynte ved husmannsplassen Skauen. 


Før jeg fulgte stier og veier rundt 
Hvalstjern

og Abbortjern.

Så ble det en tur bortom 
Skihytta / Tretysjøhytta

Det var ikke mange skiløpere å se denne dagen

ok, det var jo faktisk mye snø igjen, men det var kun korte strekninger. Skianlegget som noen av våre landslagsløpere i langrenn/skiskyting har benyttet i oppveksten.
Innen jeg var tilbake til start igjen så hadde sola dukket opp. Og en haug med orienteringsløpere.

Tror jeg endte opp med 29 cachefunn. Altså noe helt annet en det ene funnet / mnd. som jeg har hatt tidligere dette året.

Nå er stort sett mulig å gå tur overalt, så forhåpentligvis blir det tid til flere turer snart.