10 år

I dag er det 10 år siden jeg postet mitt første innlegg på "lapp-is.blogspot.com"

Barfi har vært med meg nesten hele tiden.

Jeg skulle kjøpe valp og da passet det å begynne å blogge. Nå ble det ikke noe av det valpekjøpet likevel, men bloggen var i gang og ikke altfor lenge etter fikk vi en annen valp, Barfi.

Bloggnavnet henspeiler på lapphund og islandsk fårehund. Bloggingen skulle jo i hovedsak være om hverdagen med Vina og Barfi.

Og det har stått masse om Vina

Som jo var verdens vakreste, sånn er det med den saken :)

Etter hvert så ble det blogget en del om agility-karrieren vår. Her står det om et par av de bedre helgene, ser jeg.


Etter at agility-karrieren ble lagt på hylla og grisehuset ble tømt for dyr fikk jeg plutselig mye bedre tid.

Jeg begynte å gå på tur igjen og oppdaget Romeriksåsen og etter hvert andre turområder.
Nå for tiden så er det stort sett det jeg blogger om, turene mine i tillegg til

ferieturer og Gam-turer.

Det har blitt en del bilder av denne gjengen de siste to årene. Jeg bruker bloggen som et fotoalbum som jeg kan gå tilbake å titte på. Gå tilbake for å mimre om hvor jeg var og hva jeg gjorde da. Et sted å dele bildene og å finne de igjen. Det er ofte den jeg tyr til når jeg skal finne igjen noe som skjedde eller jeg skal forklare noe om et sted jeg har vært.
Jeg har ikke mange besøk på innleggene mine og jeg gjør heller ikke noe for at folk skal besøke den. Men det er selvfølgelig morsomt når noen forteller at de har vært innom og sett enten i form av kommentar eller når vi prates.

Pr. i dag 529 innlegg. Hmmm, det blir jo et gjennomsnitt på ett innlegg i uka det? Jeg har tydeligvis vært mye ivrigere enn det jeg tror. Det er jo ikke rart jeg ikke for gjort noe annet fornuftig. For jeg bruker mye tid på denne bloggingen.

Foto: Torill B. Nordheim

Det har blitt skrevet mye om turene mine på Romsdalseggen.

Geocaching har det også blitt en del om, selv om jeg syns det er vanskelig å skrive om cachingen. Det jeg har aller mest lyst til å skrive om skal man jo ikke fortelle videre, nemlig alle de fine og spesielle cache-boksene.

Innlegget fra min første tur på Romsdalseggen som utmerker seg med "mange" treff.

Et annet innlegg som utmerker seg er innlegget fra turen som gikk Romeriksåsen på langs.

10 år er gått, selv om det tar mye tid å publisere disse innleggene så kommer jeg nok til å fortsette med turdagboka mi. Jeg syns bloggen er fin å ha for å se tilbake i. Og det var mye "rart" som dukket opp nå når jeg begynte å se igjennom hva jeg har lagt ut disse 10 årene.
Fant blant annet noen "kloke ord":
Når man har passert 80, har man lært utrolig mye. Problemet er bare å huske det.
Takket være datamaskinen er det nå mulig på bare en halvtime å utføre oppgaver som tidligere var helt unødvendige.
Sørg for at er ferdig med å snakke før tilhørerne er ferdig med å lytte.
Musikk bør finnes i alle hjem - unntatt naboleiligheten.
Alle disse dager som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var livet.
Smykker tar oppmerksomheten bort fra rynkene.

I vin er det visdom,
i øl er det styrke,
i vann er det bakterier.

Fin koie ved Vesle Vikka.

Endelig vi fikk vi somlet oss av sted for å hente hjem en cache som vi har arkivert. Den fikk litt vel hard medfart da treet den hang i blåste ned.

Mens PE kjørte hjem igjen så valgte Barfi og jeg  å gå den blåmerka stien hjemover. Må jo passe på nå før elgjakta begynner. Som du ser så har vi fortsatt bandtvang – i en dag til.

Jeg passet på å sjekke en del av cachene langs stien. De var heldigvis i fin form alle sammen.

Jeg syns det er så fint her ved Store Vikka

Høstfargene var på plass på Nordåsen i dag.

Noen har fylt opp magen, men tydeligvis ikke fått så mye næring ut av tyttebærene.

Jeg har hørt lyden av fossen når jeg har gått forbi. Idag tok jeg en avstikker for å se hvordan den så ut. Den er ikke så stor fossen i Vikka, men den lager mye lyd.

Vesle Vikka kan skimtes.

Bjerke Jeger og Fisk har satt opp ei koie ved Vesle Vikka.

Ny og fin.

Den måtte selvfølgelig inspiseres.

Det er bare å ta med seg soveposen og litt mat, koia er åpen for alle.

Uthus med do og enda mer ved.

Den ligger fint til nede ved Vesle Vikka.

Så vi satte oss til der nede med litt medbrakt. Mens jeg litt overraskende fikk spørsmål om tips til en cache vi har funnet. Jeg var dessverre  ikke spesielt hjelpsom, siden ikke co gir hint så vil ikke jeg det heller. Så personen fikk bare beskjed om å gjøre det samme som oss – leite grundig og i sånn ca 10 m radius fra et bestemt tre. Jeg syns slike spørsmål er vanskelige.

Barfi og “gubben” Vi gikk ikke langs vannet idag, men dro oss opp til Totnersetra og mot Nipkollen.

Men vi lot  være å besøke Nipkollen, dit kan vi gå en annen kveld. Tror jeg bare har vært der en gang i år. Har jo som nevnt ikke gått så mange turene i år bl.a. pga varmen.

Høsttur i Nes

Nøve hadde ferie, jeg hadde frihelg og værvarselet var ikke så verst, så jeg satte turen oppover mot Nes i Dyrsku’n-helga. Godt utpå dagen  var jeg på plass og vi satte kursen mot Imlan.

og vandret av sted i retning Rustastølen.

Et område perfekt for min kondis. Nesten ikke oppoverbakker og likevel er vi på fjellet og utsikt mot enda mere fjell og daler.

Og om en ikke er fornøyd med det så er det  bare å gå i den andre retningen for å sette kursen mot Hallingnatten 1314 moh. Også det er en “snill tur” selv om Hallingnatten er den høyeste toppen i Nes.

Men vi satte altså kursen i retning noen uloggede cacher.Her på Skrivarfjell logget jeg den andre cachen for dagen. Men det blåste friskt så vi logget og gikk raskt videre.

Noen meter ned fra toppen fant vi oss en ganske lun plass og matpakka kunne tas frem.

Og så bar det videre mot en ny cache.

Også her var det flott utsikt.

Jeg traff virkelig blink denne helgen , med tanke på høstfarger i fjellet.

Hele fargepaletten var tatt i bruk

Vi satte kursen tilbake mot bilen igjen. Det begynte å skye til så den siste cachen jeg manglet i område fikk bare ligge. Men om man vil så får man gått en fin runde fra topp til topp uten de store bratte bakkene og med 7 cacher på turen. Vi "resten av runden" i 2016

Vi fikk ei lita regnskur på veien tilbake til Imlan, men langt i fra nok til å bli våte.

Imlan.

Lørdag var det meldt mye vind så vi valgte en tur i et lunere område. I Vassfaret er det alltid fint så Strøsdammen ble utgangspunktet denne dagen.

Det er en fin merket sti nedover langs elva.

Strøselva

Sist jeg gikk denne turen så var det en helt fantastisk grønnfarge. Denne dagen var fargen også fantastisk, men nå en gul-gylden farge.

Nede ved Suluvann var det på tide med pause. Vi satte oss på benken ved Suluvasshytta.

Og ikke lenge etter titta sola fram.

Det er så mange idylliske plasser og sammen med dette turfølge så blir det jo alltid en flott og trivelig tur.

Det var så fint. Det er vel en grunn til at det heter Vassfaret. Vann og elver ligger på rekke og rad.


Bringen speilet seg i Suluvann.

Det skal være en cache i Dreparhølen også, men jeg fant den ikke sist jeg var her og nå gadd jeg ikke å se etter den, siden jeg er ganske sikker på at den er forsvunnet. Jeg har vært på noen turer i Hallingdal sammen med Nøve etter hvert, men i tillegg til turen til Trollfossen så er det vel bare turen mellom Strøsdammen og Dreparhølen jeg har gått mer enn en gang. Det sier noe om mengden av fine turer i området og at Nøve er flink til å variere på turene jeg får være med på.



Vi avsto fra å teste ut vadestedet og valgte heller å gå tilbake samme veien som vi kom.

Det er viktig å kose seg på tur og ved Suluvasshytta er det så fint at det ble en stopp på tilbakeveien også. Gutta-boys lurte på om det ikke var noe ekstra å få snart.

Tassen på stein. Et vanlig syn. En nydelig og flott tur, bare en ting som manglet – Barfi.

Greit å vite

Tilbake ved Strøsdammen og bilen.

Gode Nalle.

Hver sin utkikkspost.


Den nyeste gutten i huset.

Ute på beite gikk disse to.

Søndag var det meldt regnvær utover dagen og jeg kunne tenke meg å dra nedover litt tidlig. Så da ble det en rolig morgen og så tok vi turen til Bjørneparken. Der vi så på de fleste dyra.


Tror vi hadde veldig flaks, for de tre ulvene satt like ved gjerdet da vi kom opp for å se etter om vi så dem. Selv om det var lenge til fôringstiden deres.



Denne staselige hjorten lurte på om Nøve kanskje hadde noe snadder på lur.

Nå begynner jeg å bli litt utrygg på elgen "vår” som går rundt her. Det er flere som sier den har angrepet dem. Men enn så lenge satser jeg på at den ikke bryr seg om Barfi og meg når vi treffer den i skauen. Men så nær som denne elgen tror jeg ikke vi skal prøve å gå.
Dette ble nok en super trivelig helg sammen med gjengen på Bergheim. Vi hadde flaks med været. Turene ble knallfine og selskapet får jo ikke blitt bedre. Og endelig fikk jeg virkelig sett fjellet i knallfine høstfarger. Det er vakkert, det er ikke så mye mer å si om det
Mer om denne helgen i fine ord og bilder finner du på bloggen til Nøve