15. september 2020

Skrukkefyllhaugen og Vassfarplassen - miniferie i Vassfaret del 3

Vi overnattet på Skrukkefyllhaugen i to netter.

Hjemmet til Berte er bygd opp igjen på de gamle tuftene.

Jeg tror hun var en meget tøff og spesiell dame. Sjela hennes er risset inn i veggene.

Bilder av henne henger på veggen. Det er så koselig her for oss som ikke behøver å slite livet av oss for å få mat på bordet.

OK, Nøve måtte vaske oss ut før vi dro derfra.

Bortsett fra kontakt med omverdenen så har vi alt som behøves. Det er faktisk litt deilig å ikke ha mulighet til å kaste bort tid på facebook noen kvelder.

Stedet ligger så fint til en bratt bakke opp fra Skrukkefylla.

Og nede ved Skrukkefylla er det enda finere.
Fjøset er også innredet med overnattingsmuligheter.

Her er det minner fra Milorg og flyslippene i området som har fått fokus.

Vi kunne fint ha bodd her noen netter også vi.

Etter turen over Hestehøgda var det godt å roe ned i huset til a' Berte med varm småmat og lefsekling. Skikkelig halling-festmat. Og lefseklingen smaker akkurat som klingen i Vinje. Gode minner.

Solnedgang i Skrukkefylla = vakkert.

Vi var egentlig gode og mette, men vi måtte ha med oss litt bålkos og pølsegrilling.
Bålkos

Aldri så mette så er det jo alltid plass til litt dessert. Bålvaffel ble testet ut for første gang. Det ga mersmak så det må gjentas.

Torsdagsmorgen skinte sola fra skyfri himmel. Vi måtte bare nyte en ekstra te-/kaffikopp før vi sa takk for oss.

Selv om været var knallfint så blåste det altfor mye til å ta en ny tur på fjellet. Så vi dro bort til Nevlingen.

Fulgte stien langs vannet.

bort til Vassfarplassen. Det har kommet opp veldig mange hus her.

Nye hus bygd opp i gammel stil 
og gamle hus som er hentet andre steder og bygd opp igjen her. Et spennende sted.

Dette er det eneste huset som står igjen av de opprinnelige husene. Og utsikten er det ingen ting å si på. 

Utsikt fra Skjerberget

Nevlingkollen ser spennende og uinntakelig ut. Men en dag skal jeg opp der også...

Vi traff på en sprell levende hoggormeunge. Heldigvis var vi på trygg avstand alle sammen.

Det var vanskelig å gi slipp på Vassfaret, så vi sneik oss inn på plassen en tur til på hjemveien. Vi hadde jo mer varmt vann og niste igjen. Ferien skulle bare vare litt lenger.


Foto: Inger Synøve Natten
Takk for en fantastisk flott miniferie :)

Her ligger resten av innleggene fra denne ferien:

Nøve har skrevet så fint og har masse fine bilder her:

13. september 2020

Hestehøgda - miniferie i Vassfaret del 2

Dag 2.


Første morgen på Skrukkefyllhaugen regnet det ute, så det var bare å ta det med ro. Nøve kokkelerte

mens Tølle holt vakt.

Regnet ga seg været ble bedre og bedre.

Det var bare å stålsette seg, på en eller annen måte skulle vi komme oss opp på toppen der.

Etter å ha plassert en bil på et ganske lurt sted (vi bommet litt...) kjørte vi videre med den andre bilen til begynnelsen av Ruggstien. Først ca. 1,5 km på vei oppover lia

før vi fortsatte på sti oppover og den var bratt! Veldig bratt!! Av en eller annen grunn har de ikke lært å legge inn svinger på stiene i dette området. Ok, det er kanskje veldig begrenset hvor det faktisk er mulig å gå her.

Endelig kom vi opp til tregrensa og det flata ut.

Framme ved Østre Storbekken
Og så var vi framme ved minneplata til Rugg. 

Bjørnen Rugg som er udødeliggjort i boka "Der vildmarken suser" av Mikkjel Fønhus.

I Vassfaret er det ikke noe mobildekning så vi måtte passe på å sende ut noen livstegn her oppe i høyden. 
En liten pause måtte vi ha her ved minnesteinen.

Når vi først var kommet opp på fjellet så var det nesten som å gå på et stuegulv. Lett som en plett.

Rundt oss var været av det usikre slaget, mens det var sol / lettskyet der vi var.

Utsikt innover Vassfaret der Aurdalsfjorden, Skrukkefylla og Nevlingen ligger på rekke og rad.

Høstfargene begynte så smått å komme på plass.
Det som ser ut som en vegg nede fra veien

er fortsatt veldig bratt sett på nært hold, men ikke fullt så ille.
Oppe på Hestehøgda

Selv om været var fint så var det mye vind, så en selfi ble tatt fort og gæli.

Det beste turfølget.

Selv om Turid hadde erklært Barfi i fin form og turklar, valgte jeg å ikke ha henne med på denne turen. 

Tølle og Tassen sørget for at savnet etter Barfi ikke ble altfor stort.

Vi prøvde å finne litt ly bak en stor stein.

Før vi fortsatte videre i retning Hangen og ned i dalen igjen.

Her kunne vi sette oss ned å ta en ordentlig matpause.

Noe Tassen og Tølle syns var på høy tid.

Tid for å tenke over hvordan det var den gang det var liv og røre på stølen.

Det forfaller fort det som ikke er i bruk. Og det er akkurat like bratt på den andre sida av dalen.

Hangen

Nøve fant ut at kameravinkelen var mye bedre nede på bakkenivå, noe bikkjene syns var veldig snodig...

Det var på tide å komme seg ned, og jammen var det like bratt nedover denne veien også.

Nede ved Aurdalsfjorden. Nordre Dyttholknatten syns godt(tror jeg)

En flott tur som krevde en del svette for å komme opp på fjellet, men ellers var grei å gå. Ca. 11 km.

Kveldskos ved Skrukkefylla og resten av ferien kommer i neste innlegg.
1. del finner du her.