Hva, hvor, når og hvem????

Har du hørt at vi skal treffes igjen neste år? Da skal vi få det kjempemoro!!!!!

Heldigvis er det noen som gjør mer enn å tenke og drømme. Berit (ingen av blogge-Beritene) og Hans T er to slike :-) Disse har bestemt seg for at neste år skal det bli Islandshundetreff ei hel helg. Og jeg er så heldig at jeg får lov til å komme med noen innspill og ønsker jeg også. Vi er helt i begynnelsen på planleggingen. Det eneste vi er sikre på er at det kommer til å bli ei kjempetrivelig og minnerik helg. Som Hans T sier, det er jo islandshundeeiere det er snakk om :o) Ganske like lapphundeiere forresten ;-)

Men først må vi ha funnet svaret på spørsmålene i overskriften:

1. Hva skal vi bruke helgen til?

2. Hvor skal vi treffes?

3. Når skal vi treffes?

4. Hvem vil komme på treffet?

1. Berit selv er ei aktiv og flink dame som har kunnskap og erfaring fra mye når det gjelder hund. Agility, bruks, mentaltest, rallylydighet og mere til. Så Berit kommer til å få det travelt med å være leder. Problemet her blir å velge hva hun skal vise og la oss prøve på?? Og så har vi Audun Kvamme, vår store helt på agilitybanen. Han skal selvfølgelig vise og lære bort agility. For at disse to ikke skal bli fullstendig utslitt så bør vi vel få med flere til å lede oss. I tillegg så skal det selvfølgelig være sosialt, både for oss på to- og de på fire bein. Et treff som dette bør ha god plass for både lek, prat, tur og kursing :-) Ja det blir jo akkurat som lapphundtreffet i Hallingdal det og det vet vi jo var vellykket :-) Nå er det derimot snakk om en del som ikke har hatt kontakt med hverandre før og våre islandske perler.

2. Hvor skal vi ha treffet? Ja si det? Det bør være et sted som har mulighet til å overnatte. Ligge litt øde, det er som sagt islendinger det er snakk om. Ha et inngjerdet område der vi kan ha hundene løse. Turområde i nærheten. Det må være et sted folk er villig til å kjøre til. Og på Østlandet, alle vi tre er tross alt østlendinger. Jeg har hørt mye bra om Frya Leir, men det finnes sikkert flere aktuelle steder?

3. Når skal treffet være? På våren/sommeren neste år. 14.-16. mai kanskje? Her har vi Kr.Himmelfartsdag før og 17. mai etter sånn at dette er ei langhelg for mange. Men så er jo mai en typisk tid for konfirmasjon og bryllup og bunadskjorter skal strykes?

4. Hvem kommer? Det er det stooooore spørsmålet. Det er nok mange som har lyst til å treffe andre med islandshund, prate om små og store "problemer" og gleder. Men hvem og hvor mange gjør mer enn å tenke at dette hadde vært morsomt og faktisk pakker inn i bilen og drar av gårde?

Bare vent til vi slippes løs, da skal vi leke da...

Det som er helt sikkert er at dette blir en helg full av aktiviteter og trivelig selskap. Det gjenstår bare masse planlegging og avgjørelser først...... Og overbevise folk om at de bør kjenne sin besøkelsestid :-)

Kloke ord, men ikke om hund…

Det skjer ikke noe spennende hos oss som det er verd å skrive om. Men jeg fikk lyst til å sette inn denne vandrehistorien som er vel verdt å  lese  på nytt.

Han gikk i den første 3. Klasse som jeg underviste i. Jeg likte alle mine 34 elever, men Mark Eklund var en éner. Han hadde en meget høflig opptreden, og hadde en "det-er-deilig-å-leve"- filosofi som gjorde samværet med ham muntert.
Det var bare ett minus - han snakket uavbrutt. Jeg måtte om og om igjen minne ham på at "man" ikke snakker uten først å ha fått lov. Hva som likevel imponerte meg, var hans oppriktige unnskyldning hver eneste gang, jeg måtte irettesette ham: "1000 takk for irettesettelsen, og unnskyld".
I begynnelsen visste jeg ikke riktig hvordan jeg skulle ta denne uttalelsen, men etterhvert ble jeg vant til den, ettersom jeg hørte den flere ganger om dagen.
En morgenen var min tålmodighet imidlertid brukt opp, ettersom Mark snakket og avbrøt hele tiden, og så gjorde jeg den verste feil en lærer kan gjøre!!! Jeg så på Mark og sa: "Hvis du sier ét eneste ord til, blir jeg nødt til å sette tape over munnen din, så du kan holde kjeft!"
Det gikk ikke 10 sekunder, før Chuck sa: "Mark snakker igjen!". Jeg hadde faktisk ikke bedt de andre elevene om å hjelpe meg med å holde øye med Mark, men ettersom jeg hadde startet "avstraffelsen" i hele klassens påhør, var jeg nødt til å fortsette med det. Jeg husket hva jeg hadde sagt, gikk bort til mitt skrivebord, åpnet håndfast skuffen og tok frem en rull tape. Uten å si et ord, gikk jeg ned til Marks pult, rev 2 stykker tape av og laget et stort kryss over munnen hans, og gikk tilbake. Da jeg snudde meg og så ned på Mark, vinket han til meg og blunket.
Det var det som skulle til. - Plutselig holdt jeg på å dø av latter og alle elevene lo da jeg gikk tilbake til Marks pult, fjernet tapen og "ristet" ham glad i skuldrene. Hans første ord da tapen kom av, var: - "1000 takk for irettesettelsen, og unnskyld, lærer!".
Noen år senere ble jeg lærer i videregående skole, og plutselig en dag satt Mark igjen i klassen min. Han var flottere enn noensinne, og ufattelig høflig. Ettersom han var nødt til å lytte oppmerksomt til den nye matematikken, snakket han ikke så mye. En fredag hadde jeg en følelse av at tingene ikke riktig fungerte. Vi arbeidet hardt på et nytt prosjekt og elevene
virket utilfredse og frustrerte over seg selv, de ertet hverandre og kjeftet på hverandre. Jeg måtte stoppe dette, før det tok overhånd. Jeg ba dem derfor skrive ned navnene på sine klassekamerater, og tenke på det peneste og beste de kunne si om hver enkelt, og skrive det ved siden av navnene, og til slutt legge arket på mitt skrivebord.
Alle satt og små- smilte mens de skrev, og alle sa: "Mange takk, lærer og god helg", da de gikk forbi mitt skrivebord med sine papirer. Lørdag skrev jeg alle navnene ned på hver sitt stykke papir og ved siden skrev jeg hva alle elevene hadde sagt om vedkommende. På mandag delte jeg ut papirene, og ALLES ansikter lyste opp. De smilte, noen rødmet, de vendte seg rundt i klassen, og man hørte setninger som: "Jeg viste ikke at jeg betydde
så mye!" eller "Jeg viste ikke de likte meg så godt!".
Ingen nevnte noengang papiret igjen, - jeg vet ikke engang om de snakket sammen innbyrdes om det, men det er også uten betydning, for det virket som det skulle. Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre igjen. De ble studenter og forsvant over hele landet. Mange år senere, da jeg kom hjem fra ferie, møtte jeg mine foreldre, som hadde reist til flyplassen for å hente meg.
Mens vi kjørte hjem, stilte min mor de vanlige spørsmålene om turen, været og mine opplevelser generelt. Det ble en pause i samtalen, og min mor dyttet blidt til min far. Min far vegret seg, som han hadde for vane når han skulle si noe leit: "Familien Eklund ringte i går," sa han. "Så hyggelig", sa jeg, "dem har jeg ikke hørt fra på årevis, hvordan har "lille" Mark det?". Far svarte raskt: "Mark er blitt drept i Vietnam! Det er begravelse i morgen, og hans foreldre vil så gjerne at du kommer!"
Jeg hadde aldri sett en soldat i uniform i en militærkiste før. Mark så flott og voksen ut, og det eneste jeg kunne tenke i det sekund jeg så ham, var: "Mark, jeg ville gi all den tape som finnes i hele verden, hvis du bare vil si noe til meg nå!"
Kirken var fylt med Marks venner. Hvorfor skulle det regne i en begravelse? Etter bønnene, gikk vi én etter én - alle oss, som elsket Mark, forbi kisten og sprutet litt "vie-vann". Jeg var den siste som fikk æren, og da jeg stod der, kom én av hans soldatkamerater bort til meg:
- "Du var Marks matematikklærer?"
Jeg nikket, mens jeg stirret ned i kisten. - "Mark snakket så mye om deg", sa han.
Etter begravelsen dro de fleste, inkl. alle Marks gamle skolekamerater hjem til hans foreldres hus. Marks foreldre ventet tilsynelatende på meg og sa: "Vi har noe vi gjerne vil vise deg, noe vi har tatt ut av hans lommebok. Ingen hadde sett det før etter Marks død. Vi tenkte kanskje du visste hva det er?"
Jeg åpnet forsiktigt det omhyggelig sammenbrettede arket, og jeg visste, uten egentlig å se på det, hva det var. Det var det arket der alle Marks klassekamerater hadde skrevet pene, gode ting om ham.
"Mange, mange takk for det", sa Marks mor, "som du kan se, har det vært en dyrebar skatt for Mark". Marks klassekamerater samlet seg rundt om oss.
Charlie smilte litt skjevt og sa: "Jeg har også min liste. Den ligger øverst i min skrivebordsskuff". Chucks kone sa: "Chucks sitter i vårt bryllupsalbum!". "Min ligger i min dagbok", sa Marilyn. Vicky grep sin håndveske og tok sin liste opp. "Jeg har den alltid på meg", sa hun.
Da satte jeg meg ned og gråt. Folks selvopptatthet er så stor, at vi fullstendig glemmer at livet slutter en dag, - og vi vet ikke når.
Gjør deg selv en tjeneste, og fortell de menneskene du setter pris på og elsker, hvor spesielle og betydningsfulle de er for deg før det er for sent.
Jeg vil gjerne at du skal sende denne historien til et annet menneske, og jeg er helt sikker på at innen det har gått noen dager, har noen fortalt deg hvor betydningsfull du er. Sender du det ikke videre, har du enda engang i ditt liv kastet sjansen for at skjønnhet og kjærlighet kan komme inn i ditt liv. Hvis du har mottatt dette, er det naturligvis fordi jeg
tenker på deg og er glad i deg.
Hvis du har det for travelt til å ta ett minutt, som det tar å sende dette videre, er det første gang du IKKE gjør en liten ting som har stor betydning i dine nære forhold - eller hva? Dette er en enkel måte å nå alle de menneskene du er glad i!!!
Så kopier denne teksten inn til en mail og fortell alle du kjenner at du bryr deg

Så er det vel på plass med en annen form for visdom ;-) Jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen…

Det er  litt urettferdig at kvinner elsker katter.
Katter er uavhengige,
de hører ikke etter,
de kommer ikke når du roper,
de liker å være ute hele natten,
og når de er hjemme vil de helst ligge på sofaen og sove.
Med andre ord: Hver eneste egenskap kvinner misliker hos menn,
setter de pris på hos katter!!

Og til slutt litt griseprat:

Mens vi venter på vaksinen så er munnbind og engangshansker innført i grisehuset. Det er noe herk å bruke, men vi vil for all del ikke smitte grisene. Og jeg føler meg litt utrygg pga at jeg har kontakt med så mange slags folk på jobben.

Ha ei fortsatt flott uke :-)

EKSAMEN

Nå regner jeg med at Gry og Nina kommer med fyldig beskrivelse av dagen, men jeg må jo skrive litt om at endelig var den store dagen her. Og selvfølgelig var været helt topp, Gry var jo med ;-) Gry, Milli, Barfi og jeg møtte opp hos Nina og Charlie. Og gjett hvem som var populær i den flokken. Hva er det Gry har som gjør alle rundt henne elleville av begeistring? Det var bare ei uke siden Barfi så Gry sist, men Barfi var helt fra seg av begeistring! Og hadde ikke noe ønske om å dele henne med Charlie.

Men vi hadde andre planer enn å sitte på terrassen å skravle. Jeg vet ikke helt hva  Gry forventet seg, men vi hadde faktisk tatt vårt ansvar på alvor og stilte opp med skikkelig eksamens oppgaver, både praktisk og muntlig. Først tuslet vi av gårde alle 6 til en av Vestmarkas perler. For et nydelig sted!!

Et lite skår i gleden var det at speiderne  benyttet hytta si akkurat denne helgen sånn at vi ikke fikk være der aleine. Men vi lot oss ikke skremme av dette og tok oss til rette. Og vi hadde det alldeles strålende. 

Tre bikkjer som etter litt sjalusidrama stort sett hadde det kjempemorsomt sammen. Barfi syns nok det var litt dårlig gjort at de to bestisene ikke hadde noe behov for å ha med henne i leken og ga høylytt beskjed om at de to andre hadde glemt noe. Men du og du så moro ho hadde det når hun fikk være med å leke, og det var jo mesteparten av tiden :-)

Og du og du så moro og fint vi på to bein hadde det.  Abrahamsen lager knallgode grillpølser og Nina er den perfekte grillmester. Jeg blir gjerne med deg på flere turer Nina.

Og jeg blir aldri mette av å se på de tre lappisene som er så ulike i farger. Jeg blir aldri enig med meg selv om hvem som er vakrest. Badeanda storkoste seg i vannet og enda bedre når det var en pinne som skulle hentes. De to andre sto trygt inne på grunna og så beundrene på badenymfen  som svømte som en havfrue og i tillegg var dronning over pinnen.

 

Og for dem som trenger en liten oppfriskning på hva bakgrunnen for eksamen var, kommer det her en liten oppsummering:

Jeg var jo så frekk at jeg spurte Gry om Barfi kunne være hos henne noen dager i sommer. Delvis fordi jeg kunne trenge et sted å plassere henne og ikke minst for at Barfi skulle få litt annet å bryne seg på, miljøtrening kalles visst dette. Og også fordi Gry fra dag en har sagt at hun skulle passe på Barfi når vi dro på ferie. Og Gry svarte selvfølgelig ja :-) Men jeg må innrømme at jeg fort fikk litt dårlig samvittighet. Gry har jo mer enn nok å drive med, på jobb skulle hun også. Så jeg gjorde som jeg ofte gjør, snur på flisa og legger skylda over på andre. Så istedenfor at det var jeg som trengte hjelp så var det jeg som hjalp Gry, med voksenopplæring i stell av hund!! Og siden Nina nettopp hadde hatt Charlie på ferie hos Gry var hun selvfølgelig helt enig i dette. Kurs pleier forresten å koste...

Da Gry hadde bursdag var det på tide å vise at vi setter stor pris på henne, men også minne henne på vi har hjulpet henne. Men dama stakk jo av til fjells! Har de postkasse? Hva med internett og leverer blomsterbud varer der? Hva skulle vi finne på?  Da er bloggevenner gode å ha. Vi visste at Nøve skulle treffe Gry omtrent på den tida. Så hun ble bedt om å hjelpe oss med å overbringe vår hilsen. Tusen takk for hjelpen Nøve og jada vi skal gjøre opp for oss -  snart... Så Nøve kjøpte inn kake og overrakte dette diktet:

Kjære tante Gry, som er verdens beste
Og vi må få si heldigere enn de fleste
For hvem får du lov til å passe på?
Jo oss med verdens herligeste hvit og svart pelsmasse på

Men tror du ikke det at selv den aller beste
må ha litt hjelp til at lærdommen seg skal feste.
Så hva må nå bli det neste?
Kanskje en håndfast reminder som sier det meste.

Da det selv for oss, er for langt til Valdres å gå
Vi lar dette håndfaste til Glenne isteden nå
Kan du gjette hva du der etter ferien vil få sjå?

Nå er det vel for deg som for de fleste.                                                                                                     Kunnskapen har lett for å miste sitt feste                                                                                                            Men vi har mot dette ei råd                                                                                                                                           Bare vent så skal du få sjå                                                                                                                                 Voksenopplæringen du nok en gang må teste…

Stoooooooor bursdagsslafs fra Charlie og Barfi<3

Ikke i nærheten av Grys egne poetiske evner, men men... Poenget var å prøve å få Gry litt nysgjerrig på hva i all verden det var vi pønsket på. Jeg hørte ingen rykter om avbrutt ferie for å finne ut hva som lå og ventet henne på Glenne. Dårlig gjort Gry, du kunne da ha blitt litt nysgjerrig? På Glenne lå det verken billetter til jordenrundttur, spa-weekend eller gourmet-middag, det har ikke lommebøkene våre råd til. Og noe dilldall til hus eller Gry selv mente vi ikke var noe for Gry. Derimot, i våre øyne, et flott fotoalbum med masse bilder av Charlie og Barfi, ja det måtte jo være midt i blinken :-)

Men så var det betalinga for kurset da... Ja den besto rett og slett i at hun og Milli måtte tilbringe en dag sammen med Nina og meg med bikkjer, der hun i tillegg måtte bevise at hun kunne litt hund. Og for dem som måtte lure, Gry klarte eksamen med glans!!!!  Vi kan garantere at dette er en oppdretter (ja alle som har minst et kull er en oppdretter Gry ;-)) som har vurdert gundig og innhentet den kunnskapen som trengs og enda mere til. Og i tillegg så har hun fått prøve seg på Charlie og Barfi, det er neimen ikke mange andre som kan skryte av det. Jeg kommer garantert anbefale denne damen til alle som ønsker å kjøpe seg en FL-valp :-)

Vi hadde jo som sagt laget spørsmål som Gry skulle svare på med tilhørende fasit. Fasitsvaret på et av spørsmålene var: ha’kke peiling, men Gry vet det helt sikkert!! Og det gjorde hun :-) Til slutt dro vi hjem til Nina og der fikk  hun selvfølgelig sitt velfortjente diplom.

Tusen takk for i dag Nina og Gry! Håper vi kan gjenta dette snart, uten at Gry skal behøve å slite med eksamnesnerver ;-) Barfi må bare hvile litt først, hun er kjempesliten.

Noen flere bilder:

 

 

Besøk

I dag kom Gry en tur innom. Hurra, det var så kjekt se henne igjen og tida gikk alt for fort.

Barfi og Vina hadde fått hvert sitt margbein som de koste seg med da det kom en bil på tunet. Vina tok sin oppgave som vakthund og slapp beinet sitt for å si ifra at her bestemmer jeg. Hva gjorde Barfi da? Jo hun tok beinet til Vina selvfølgelig, det var jo større enn hennes og sikkert mye bedre også. Ut av bilen kom Gry og det var ingen tvil om at Barfi så hvem det var,  halen logret som bare det :-) Men hun fikk litt problemer, hvordan skulle hun greie å hilse på Gry og samtidig passe på beinet sitt (Vinas)? Gry vant, Barfi måtte bare ønske tante Gry velkommen.

Tror gjensynsgleden var gjensidig?

Vina måtte jo selvfølgelig også hilse ordentlig på Gry.

Gry hadde med seg gaver til Vina og Barfi, bl.a en eske med hundekjeks som hun åpnet så fort hun hadde hilst på begge to. Denne holdt hun i armkroken. Både Gry og jeg trodde Barfi fulgte etter Gry for å kose enda mer, så Gry satte seg på huk. Men hva tror du Barfi gjorde? Hoppet hun opp på to for å gi Gry enda et kyss?  Nei vet du hva - hun stakk hodet ned i den åpne kjeksesken og forsynte seg med enda en kjeks!! Er det her snakk om et supersmart matvrak eller?? Og litt nedtur for Gry som var så glad for denne store gjensynsgleden til Barfi ;-)

Tida gikk som sagt altfor fort og Gry måtte videre.

MÅ du reise alt nå?

Er det sånn du er så gidder jeg ikke å prate mer med deg :(

Tusen takk for besøket Gry, vi gleder oss til å se deg snart igjen :-) Blir kurset for kjedelig og tørt så tenk på Barfi og kjeksesken ;-) Og jeg regner med å kose meg med blogginnlegg :-)