Når trua er større enn evnen - Via Ferrata Loen

 

Den hvite flekken i fjellet er spor etter den ene hoven til Sleipner (hesten til Odin) som sparket i fra her.

Hoven i Loen 1 011moh, 

Norges letteste topptur. Tja -  det ser skrekkelig bratt ut, men PE brukte bare 5 min på å komme seg til topps, så det kan man vel trygt kalles en lett topptur. Men nå er jo jeg litt treig av meg jeg da så jeg brukte 54 ganger så lang tid på å nå toppen som det PE gjorde...

Som Nøve stadig skriver så syns jeg bratte fjellsider er fascinerende. Men klatre kan jeg ikke, så da jeg for noen år siden kom over noe reklame for Via Ferrata så tenkte jeg at det hadde sikkert vært moro. Samtidig var jeg skeptisk fordi jeg hadde en mistanke om at det kunne være slitsomt og kreve mye mer armstyrke enn det jeg har. Nåja, det skal jo ikke mye til siden jeg knapt nok har muskler i armene. Så det har blitt med drømmen, selv om jeg etter hvert har oppdaget mange muligheter. Det er bare å søke opp via ferrata i Norge så får du fram en lang liste. Det var den i Valle, Setesdal jeg så på først.

Via Ferrata er italiensk og betyr jernvei/ jernsti. Det er rett og slett tilrettelagt med jerntrinn og wire som er festet i fjellveggen sånn at du kan komme deg noenlunde enkelt og trygt fram selv om det er en bratt fjellvegg.

Ok, nå testet jo Irene og jeg ut dette da vi var ved Brekke sluser for ikke så lenge siden, der vi gikk Via Ferrata Haldenkanalen og der hadde de en lang hengebro, men selve klatredelen var veldig enkel. Så noen skikkelig test var det ikke. Men en god trening på å bruke sikkerhetsutstyret var det jo. 

Siden vi hadde lagt deler av ferieturen vår til Loen så kunne jeg jo ikke reise derfra uten å ha prøvd meg på via ferrata'n som er der. I hvert fall ikke når det faktisk var ledig plass på en av gruppene. Så jeg måtte opp kl 7.30 mandags morgen. Eeeeh alle de andre var sånne spreke 20-åringer. Jeg ble ikke mindre skeptisk akkurat. Og enda verre ble det da guiden sa at vi skulle gå fort. Og da en av de andre spurte hva som skjedde hvis vi ikke greide å holde samme tempo og fikk til svar at det måtte vi, eventuelt måtte vi da vente og gå over på neste gruppe som tok oss igjen. Jaja, her var det bare å legge i vei og håpe det beste. Vi begynte med å gå forbi hotellet og ganske snart var vi inne på veien oppover lia. 

Ok, jeg klager på at Nøve går fort noen ganger, vel det er ikke i nærheten av å gå fort. Og her var det i tillegg veldig bratt. Jeg ble hengende etter, men heldigvis hadde jeg en person til som var i like dårlig form (hun som spurte) Vi ble litt oppgitt over dette opplegget, vi hadde tross alt betalt ganske mye for å være med på denne guidede turen og det sto ingen ting om at vi måtte være superspreke! 

Vi var i alt 9 personer + 1 guide. Og foreløpig ventet de på oss ved hvert "møtepunkt". Først gikk vi som sagt på en bratt grusvei et stykke og så bar det oppover lia på vanlig sti, bratt den også selvfølgelig.

Jomfruberget. Oppvarming og første test på å klatre.

Så var vi framme ved der vi skulle begynne å klatre. På med hjelm og hansker, en kort demonstrasjon om hvordan vi skulle klatre og ikke minst sikre oss hele veien. Strake bein, ut med rompa for å få trykk på skosålene og best mulig feste og så dra seg oppover med strake armer. Jeg fikk vel aldri helt teken på den teknikken. Jomfruberget gikk nå ganske greit, men det ble verre etter hvert. 

Det ble brattere

Det er få bilder fra klatreturen, fordi det var ikke tid til slikt. Ikke til å se etter de to cachene som langs ruten heller, i hvert fal ikke for meg 

og brattere.

Det var vanskeligere enn det jeg hadde sett for meg, eller det var det vel ikke, for jeg hadde sett en del youtube filmer herfra før jeg dro. Så jeg var som sagt litt skeptisk.  Det var ikke alltid det var gode feste for beina og det gikk mye på å dra seg opp etter armene. Som sagt, jeg hadde nok ikke den beste teknikken. Turen var variert i vanskelighetsgrad. Noen korte strekninger var det nesten en vanlig sti, andre steder var det nesten overheng. Og ikke minst var den ganske lang. Av de 1 000 høydemetrene tror jeg det var rein klatring ca. 400-500 av de, men det føltes som det var både 2 og 3 ganger så langt. For selv om jeg greide selve klatringen, jeg kom meg i hvert fall oppover og fram, så ble jeg vanvittig sliten etter hvert. I låra ja, men enda mer i armene. Og jeg begynte virkelig å bli skeptisk til hvordan jeg skulle komme meg opp. Det var ingen mulighet til å snu, når jeg først hadde kommet meg et stykke opp i lia. Etter hvert føltes det som om jeg var lam i både armer og bein og jeg ble litt skeptisk da handa nekta å lystre da jeg skulle ta tak i wiren for å dra meg oppover.

Hun andre som var skeptisk til tempoet og hennes følge hadde valgt å ta pause for å vente på neste gruppe, så da var jeg sistemann i følget, bare med guiden bak meg. Men jeg ble nesten litt stolt da jeg oppdaget at jeg tok igjen de neste i gruppen. I hvert fall nesten. Det var heller ikke så mye stress nå etter at vi hadde begynt på selve klatringen, så jeg ble litt mer godvenn med guiden etter hvert ;)

Vi gikk langs kanten av fjellet her (oppover)

Endelig nærmet jeg meg Gjølmunnebrua.

De skriver at den er den lengste via ferrata brua i Europa på 120 m, men nå er det altså ei bru i Halden som er 4 meter lenger og den har jeg gått. men i tillegg så er det 160 meter dyp kløft under denne hengebrua. 

Det er ofte denne brua de tar bilder av når de skal reklamere for denne via ferrataen. Og den gledet jeg meg til å prøve. Den ser jo veldig enkel ut, ikke sant?

Det å gå på denne og se ned var i hvert fall ikke noe problem og jeg måtte stoppe opp noen ganger for å ta meg tid til å se meg litt rundt. 

Men den var ikke helt stødig denne hengebrua heller. Den gynget en del akkurat som hengebruer pleier å gjøre. Men denne kan jeg gå mange ganger uten noe problem. 

Nå var det endelig tid for matpause. Det var godt å få i seg litt ny energi.

Gjølmunnebrua sett ovenfra

Det jeg ikke var klar over før jeg så på youtube var at det var ei bru til. Og på filmen så så den skikkelig ekkel ut. På filmen kalte de den for g-strengen.

Denne var valgfri å gå. Her var det mulig å gå en sti rundt hvis en ikke ville prøve seg over her. 

Strekningen er ikke så lang, men jammen meg tok det sin tid å komme seg over likevel. For her  var det kun en wire å trå på + to til å holde seg i. Og disse svaiet skikkelig når du kom et stykke ut på. Guiden lovet å hente meg opp hvis jeg mistet fotfeste, men det fristet ikke å teste ut om han holdt ord. <så her gikk jeg forsiktig. Og det regner jeg med at alle andre også gjorde. 

Det var et stykke ned her også, men det var den svaiinga som var ekkelt. Men selvfølgelig så kom jeg meg over, ganske lettet over å ha "overlevd".

Da var "farene" over og guiden overlot oss til oss selv. Eller rettere sagt meg til meg selv, for nå var resten av følget forduftet. Det var fortsatt en del klatring igjen, men ganske enkel klatring i forhold til en del som var tidligere. Og til slutt var det vanlig sti opp til toppen. Men nå var jeg som sagt veldig sliten så alt som var oppover var et ork. Men veldig deilig å kunne bruke så mye tid jeg ville på den siste biten. PE spurte meg om jeg hadde gått ifra resten av gruppen? For han så ingen andre. Men han hadde jo sett en gjeng med hjelmer for lenge siden...Hjelpe meg, så sliten kan jeg ikke huske sist jeg var.

Rutekartet

Her kan du se hvor jeg gikk. Jeg gikk den enkleste ruten, nr. 1, den som er hvit + den gule stien nederst, gradert B og C og så sa han at et lite stykke før den delte seg var D.  For de som ville kunne man ta den delen som er gradert D før brua. Det gjorde ikke jeg...

Utsikt mot Loenvatnet

Flott utsikt var det hele veien.

Jeg var veldig heldig med været, mye sol og bare noen tynne skyer. Men det å se de øverste toppene var visst umulig. Vi var i Loen i noen dager og jeg så ikke de høyeste toppene en eneste gang, de var alltid borte i noen skyer.

Utsikt mot Olden.

Utsikt utover fjorden

Jeg så aldri Skåla, men den skal være litt til venstre for dette bildet. Nok et sted man skulle ha vært, men som jeg tror er litt vel slitsomt.

Stedet her heter Hoven, så da passer det vel med en hestesko som pynt.

Sliten, men fornøyd med å ha gjennomført.

Om det ga mersmak? Tja, jeg syns det var moro å ha prøvd og gjennomført. Nå ha jeg testet ut via ferrata og på en måte krysset det av på min bucket list. Og har vel egentlig ikke noe behov for å gjøre det flere ganger. Men nå har det gått noen dager og da er jo de slitne armene glemt, så jeg ser ikke bort i fra at jeg tester ut flere. Jeg snakket med ei i gruppa som sa at hun hadde gått "intro-ruten", tror det var den , i Åndalsnes og den var veldig lett i forhold til denne, nesten kjedelig, så det kommer nok veldig an på hvor en går. 

Zip-linen gadd jeg ikke å ta her, men sky-liften ned måtte jeg jo også teste ut. Det er en opplevelse det og.

En god dessert Lava cake hadde jeg så absolutt fortjent nå :)

En spennende tur -Via Ferrata Haldenkanalen

 Det ble en litt amputert St.Hans-aften i år, ganske enkelt fordi jeg skulle tidlig opp dagen etter. Kl.6.30 satte Irene og jeg kursen mot Halden og videre til Brekke sluser. Vi skulle teste ut noe helt nytt for oss begge to. 

Vi hadde kjørt hjemmefra tidlig i tilfelle kø eller andre hindringer. Heldigvis slapp vi unna den slags og  kom fram i god tid og fikk tid til både litt frokost og å se oss om. Hmm, vi skal sannsynligvis oppholde oss borti fjellveggen der borte.

Og ikke minst komme oss over kanalen ved hjelp av den hengebroa der.

Vi skulle nemlig teste ut det nye opplegget til Via Ferrata Haldenkanalen

Jeg har i noen år hatt veldig lyst til å prøve å gå en via ferrata, men det har blitt med tanken. Det er jo et stykke å dra, dørstokkmila er lang, jeg er skeptisk til om jeg er sprek nok og så passer det jo aldri... Men dette opplegget her så jo ganske enkelt ut, er ikke så langt unna og det kunne være moro å fine på noe sammen med Irene. Et greit forsøksprosjekt.

Etter at sikkerhetssele og hjelm var kommet på, var det tid for opplæring i sikkerhet. Hmmm, det kom til å bli litt av en jobb å sørge for å være sikret til enhver tid. 

Så var vi klare. Første trinn var å komme seg opp stigen til plattformen oppe i treet. Det var ikke så enkelt... Passe på å sikre seg og en litt lealaus stige.

Og så var det denne hengebroa. De skriver at den er Europas lengste hengebro. Ikke vet jeg, men den er i hvert fall 124,5 m lang og henger 15 meter over vannet. Jeg har gått på hengebroer før og vet at de kan være ekle å gå i. 

Men denne var ekkel på en annen måte. En ting var at det var langt i mellom plankene, nesten plass til foten på langs, men det som var spesielt var at den vippet ikke opp og ned som jeg forventet, nei denne vippet sidelangs. Det var nesten så jeg fryktet å vippe utfor. Jeg tok ikke sjansen på å ta opp mobilen utpå der, det hadde vært kjedelig å miste den, men jeg stoppet opp og så på utsikten noen ganger. For utsikten var både god og fin. 

Litt ekkelt, men morsomt.

Hengebroa hadde jeg sett bilder av, men jeg var ikke forberedt på neste utfordring. Her skulle vi gå over vannet nok en gang, men nå var det kun to stålwire å gå på. Spennende og joda vi kom over her og.

Så var tiden inne for å klatre. Første delen etter stålwirene så var det et lite stykke der det var ståltrinn i fjellveggen for å komme seg oppover. Det er jo disse ståltrinnene som jeg har  fått med meg at kjennetegner en via ferrata.  

Klatreruta, besto for øvrig av både enkle partier der du kunne gå nesten vanlig, men det var rett ned under stien og partier der du måtte klatre oppover. 

Jeg var først i gruppa og fulgte etter den ene guiden.

Det gikk stort sett greit å klatre uten å "jukse", men det var et par partier det var greit å dra seg opp etter wiren (neida, ikke her). Og jeg krabbet oppover noen steder, knærne er gode å ha isteden for å bruke krefter på å komme seg opp i litt vel høye trinn.

Vi var ei gruppe på 6 personer og den ene gutten gikk i hæla på Irene, han syns sikkert vi var veldig treige.

Her opp på toppen av løypa var det fin utsikt både utover

og innover. Og her ser man samtidig at det var ganske bratt. Jeg tenkte ikke over det mens vi klatret. Man blir så opptatt med å flytte en og en sikkerhetsbøyle at en glemmer litt av det andre. Det var godt lagt opp, vi var festet til wiren hele veien og jeg følte meg veldig trygg hele veien. 

Men så var det å komme seg tilbake over kanalen igjen da.... Det skulle zip-linen sørge for. Det står at den er 250 m lang. Guiden sa at farten kunne komme opp i 60 km/time. Her er det jeg sliter litt. Det var jeg forberedt på og det var akkurat det jeg gjorde også. Det å slippe seg ut i løse lufta her. Jeg følte meg trygg her også, men det er noe med det å ta det steget... Vel, etter litt jamring i noen sekunder så var jeg plutselig i løse lufta. Og resten var jo bare moro. Eller? Det går jo så fort at jeg glemmer nesten å nyte turen over.

Irene derimot hadde ikke noe problem med å kaste seg utfor. Her i denne neden blir vi tatt i mot av den andre guiden. Hun hadde gått bakerst og så tatt en eller annen snarvei for å komme seg hit når vi sto klare.

Jeg prøvde å filme en av de andre. Ser av filmen at det ser ut som om at turen varte i 17 sek.

Og så var turen over. Det var en variert tur med mange morsomme utfordringer. Og jada, det frister til gjentakelse. 

Vi hadde valgt oss ut den første turen, den som begynner kl. 10 for at det ikke skulle bli for varmt. Og det var nok smart for været var knallfint og det ble mer enn varmt nok utover dagen. 

Vi gikk oss en liten runde for å se litt mer rundt her.

Brekke sluser er Europas høyeste sammenhengende slusetrapp og en del av Sootkanalen.

Sluser er en fascinerende oppfinnelse. Og her var det stor høydeforskjell!

Vi tuslet litt utover kanalen mot hengebroa.

Der lå det et annet hjelpemiddel for å komme seg tørrskodd over vannet.

Her var det bare å hente fram superkreftene sine og dra.

Vi gikk oppover lia den stien de som ikke tør eller er for tunge til å kjøre zip-linen kan gå. Den gule stien. Det var mange advarsler om villsvin. Vi så ingen, men jeg tror vi så at de hadde vært der og gravd tidligere.

En blomst som er ukjent for meg.

Her kan man se hengebroa, wire-broa (rett over/bak den vanlige broa) og fjellsiden der vi begynte å klatre.

Det var på tide å si takk for oss med et siste blikk over mot fjellveggen vi hadde lekt oss i . Det gule huset er hjemmet til slusevokter-assistenten.

Her kan du lese litt mer om hva Via Ferrata er og en oversikt over slike i Norge. Haldenkanalen er nok for ny til å være med på listen.