24. oktober 2021

Paradishaugen og Nysetergruvene. Endelig en tur på Romeriksåsen.

 Kombinasjon av finvær og ledige fridager har ikke vært så god i det siste, så det har vært dårlig med turgåing. Da værmeldingen varslet mye sol på mandag, snø på tirsdag og jeg hadde fri denne mandagen, ja da måtte jeg bare komme meg ut på tur.

Jeg kom meg som vanlig litt sent av sted så da gikk jeg for et turområde i nærheten. Bilen ble parkert som så ofte før på Brovoll og for første gang siden skiene ble pakket bort i vår skulle jeg nå gå tur på Romeriksåsen. Fy skam, det er jo nesten pinlig at jeg ikke har vært på tur på Romeriksåsen denne sommeren. Men jeg har altså prioritert å bli litt kjent med Nordmarka i sommer. 

Jeg hadde en plan for turen som jeg var veldig usikker på om kom til å fungere. Jeg liker som kjent å følge stier på turene mine, nå hadde jeg lagt opp til delvis å finne fram selv. Begynnelsen av turen var i hvert fall grei, det var bare å følge veien og et stykke der jeg alltid sliter med å finne stien, 

før jeg var framme ved utløpet av Flåtatjernet og restene etter saga som en gang sto der. Så var det bare å følge stien over til Langvatnet. Jeg gikk forbi en jeger som satt på post. Han våknet da jeg trampende forbi. Jeg glemmer at det er elgjakt og i motsetning til jegeren så hadde jeg ikke noe fargesprakende på meg.


Nå gikk jeg den andre veien, til nordenden av vannet. Jeg hadde sett på kartet at jeg måtte over en ganske bred elv/bekk og var skeptisk til om det var mulig. Hvis ikke måtte jeg gå tilbake og følge kanten / åsen langs hele Langvatnet. Det ville forlenge turen veldig. Det gikk en sti langs vannet så jeg tenkte at den måtte jo føre til noe?
Jeg ble veldig glad da jeg så at her var det ikke noe problem å komme seg over.

Stien videre gikk derimot ikke dit jeg skulle. Det var veldig mye toppbrekk i vinter og det er ikke alltid like enkelt å komme seg fram i skauen denne sommeren.

Etter en kort stund ble jeg møtt av en "vegg". Jeg hadde nemlig tenkt meg opp på Paradishaugen. Og det viste seg at fra den retningen jeg kom så var denne åsen veldig bratt. En titt på kartet sa at hvis jeg fulgte dalen til en av endene av åsen så burde det være grei skuring å komme seg opp. MEN jeg gadd jo selvfølgelig ikke det! Så lenge det er grønt så er det mulig å finne seg en vei opp, ikke sant? Og jada, det gikk helt fint å komme seg opp. Det var jo bare å unngå å gå akkurat der det var stupbratt fjell.

Etter hvert så ble det litt utsikt utover Langvatnet også.

Endelig var jeg på toppen. Her var faktisk utsikten av de bedre. Bortsett fra noen få trær så var det god utsikt mot Brovoll, ja, jeg så at bilen min fortsatt var på plass, Romeriksåsen og andre åser rundt videre.

Det var kommet en ny cache her oppe på Paradishaugen som jeg selvfølgelig måtte finne. Det var lettere sagt enn gjort. Mobilen min greide ikke å bestemme seg så jeg endte opp med å sjekke hvert bidige tre på hele toppen opptil flere ganger, men selvfølgelig ikke det riktige treet. Jeg var nær ved å gi opp, men det gikk jo ikke, for jeg tviler på at jeg går hit flere ganger. Heldigvis fant jeg den til slutt.  Da kunne jeg sette meg ned for å nyte utsikten, finværet og litt av nista mi.
  
Så var det på tide å komme seg videre. Nå gikk jeg den veien cacheeier hadde tenkt seg at man skal gå, nemlig åsen på langs og ned på veien mot Nysetera. Man kunne selvfølgelig gjøre denne turen mye kortere og enklere enn det jeg gjorde. Nå som jeg var så nære, ville jeg gjøre alvor av å lete etter de to cachene som er lagt ut ved Nysetergruvene.
Så da gikk jeg i den retningen. Fortsatt godt oppe på åsen, men med utsikt ned i bygda.
Her var det tydelige spor etter gruvedrift. Det var tidligere flere gruver i området rundt Grua, bl.a Norges eldste jerngruve. Her på Nysetera var det sink de utvant. 

Litt av dagbruddet.
Gruvedriften foregikk her i Nysetergruvene fra 1888 til 1927

Tydelige tipphauger og anlegg.

Midtre stoll hadde også sin cache.

Her så det fristende ut å ta seg en tur innover. Kanskje jeg skal bli med på en guidet omvisning en gang. Det ser ut til at de skal ha Halloween-tur ved gruven...

Utenfor lå disse som jeg antar er rester av malmtønner som fraktet sinkmalmen i taubane ned til vaskeriet.

Enda en gruveåpning.

Litt info om gruvedriften.

Etter at cachene var logget så fulgte jeg en blåmerket sti tilbake langs åsen i retning Korsvatnet. Her var det brukbar utsikt ned til Langvatnet.

Det var begynt å skye litt mer til så sola varmet ikke like mye lenger. Her på Korsvatnet hadde isen så vidt begynt å legge seg. Det ble selvfølgelig en pause ved Korsvatnet. Her er det nemlig veldig fint.
Så var det bare å manne seg opp til resten av turen tilbake til bilen. 

En god del km på vei. Joda, det er jo enkelt å gå langs veien, men du og du så kjedelig og når den i tillegg er ganske "nypukka" så er den ikke fullt så enkel å gå heller. Nå har det kommet enda en cache i området, men jeg vet ikke helt om det frister å gå tilbake. Neste år...

Det ble en fin rundtur på 15-16 km. Men jeg bør finne meg en snarvei til gjennom skauen sånn at det ikke blir så mye gåing på vei. 
3 cacher ble logget og da var det 1 1/2 mnd. siden sist jeg logget en cache. Cachingen min går litt i rykk og napp kan en si... Jeg var veldig ivrig i vår og så har det vært mer fokus på fine turer i sommer og høst.


3. oktober 2021

Enkel tur til Sæterknatten

På lørdag var planen at Petter med Doffen og Bjørn skulle være med oss på tur. Nå meldte jo Petter avbud pga. sykdom, men Bjørn dukket heldigvis opp.

Nøve hadde funnet på noe lurt, nemlig å kjøre til Fledda på Hedal-siden. At det viste seg at den kjøreturen var ganske lang, var ikke helt etter planen, tror jeg, men du og du så deilig det var å slippe den bratte bakken opp fra Vassfaret. Hyttefeltet på Fledda lå jo nesten oppe på fjellet :)

Ok, ikke helt da, men det var lett å gå og ingen veldig bratte stigninger.

Været derimot var langt i fra det vi hadde bestilt. Ok, sola forventet vi ikke å se, men at tåka skulle ligge tett, var absolutt ikke etter planen. Det er ikke noe vits i å gå opp på toppene hvis vi ikke ser noe annet enn "hvit bomull" rundt oss. Stien var tydelig og godt merket, så det var ikke noe problem å gå på tur likevel så lenge vi fulgte stien. 

Høstfargene lyste uansett opp.

Vi var fornuftige og droppet å gå opp på Sæterknatten og fulgte stien rett mot Stoausttjern isteden.

Vi siktet oss inn på båtnaustet. Der ville vi ta den første matpausen vår. 

Været letnet, og vi prøvde å mane fram litt finvær. Forholdsvis vindstille var det i hvert fall - en stund. Den opprinnelige planen vår var at vi skulle kjøre til Fledda, så følge Dølavegen over fjellet og så ned mot Hansesprang og Bjørke, men med en alternativ sti oppom Sæterknatten for å få det til å bli en topptur. Men planer er mulige å endre.

Nå som været hadde bedret seg satte vi kursen opp mot Sæterknatten. Det var en helt grei stigning og fint å gå.

Oppe på toppen så måtte vi selvfølgelig signere oss inn i turboka.

Før vi beundret utsikten ned i Vassfaret. Skydekket lå fortsatt ganske lavt, men under der var det mye fint å se.

Aurdalsfjorden.
Vi bestemte oss for å endre litt på turplanen. I stedenfor å gå ned til Vassfaret og Bjørke, bestemte vi oss for at det var bedre å lage en rundtur av dette og gå tilbake mot Fledda. Da slapp vi også å måtte kjøre for å hente bilen til Bjørn på Fledda. At det mye kjøring på Bjørn uansett, det tok vi ikke så tungt ;)

Så fort du kommer deg opp på fjellet så er det et enkelt terreng å gå i rundt her.

Steinete, men flatt.

Høstfargene var flotte overalt.
Jeg tok skrekkelige mange bilder, det var jo såååå fint og håpet om å få til å forevige de på et bildet levde fortsatt.

Det var litt surt denne dagen så pausene våre ble unormalt korte. Det var like greit å gå for å komme seg tilbake til bilen og så kjøre til Bjørke. 

En enkel og fin tur på 11 km ble det. Og bortsett fra et lite stykke så var det nye stier å gå for meg i hvert fall. Og med det så har jeg gått hele Dølavegen fra Vassfaret til Fledda eller omvendt. At jeg har brukt 3-4 turer for å få med meg hele, er en annen sak. Og at Dølavegen egentlig går helt fram til Hedal kirke  trenger vi i hvert fall ikke si noe om... Tenk på alle i Vassfaret som gikk hele denne veien hver gang de skulle i kjerka. Ikke klaget de på at det var bratt heller, regner jeg med.


Det som er sikkert er at fjellet her rundt Vassfaret har noen fantastiske høstfarger. Nå har jeg vært her to år på rad og det har vært like fint begge årene, både med og uten sol. Jeg tror det må bli en ny høstferie her neste år og. Bare så trist at Barfi har blitt for gammel til å være med. Dette bilde er ifra turen i fjor.

Nøve har skrevet og lagt ut mye mer om denne turen også

Høstferien i Vassfaret må fordeles på flere innlegg
Del 1 Bjørke - Høstferie i ødemarka
Del 2 Hallingviki og Hansesprang - Småturer i Vassfaret




Nevlingkollen - endelig!

 


Nevlingkollen,den ligger der så majestetisk og roper "Ædabæda bare prøv å ta meg!" Ja, hvem har vel ikke lyst til å prøve på det? Det skal visst være mulig. Men det var i hvert fall sikkert at vi hadde ikke engang lyst til å prøve på det - herfra, denne dagen. Men som kjent fører flere veier til Rom og det finnes heldigvis flere veier til Nevlingkollen også. 

Det ser bittelitt enklere ut fra denne kanten.
Sola ville ikke bli med oss på tur, men det var i hvert fall ikke tegn til regn. 

Etter å ha gått noen kilometer på vei så var vi framme ved Vassfarplassen. Vi stakk en liten tur nedom her, mest for å utsette turen... Jeg gruet meg nemlig litt til dagens tur. Først begynte vi altså med å gå langs veien

før vi fortsatte opp Dølavegen fra Vassfarplassen. 
Jeg gikk opp denne veien (stien) for 4 år siden og det jeg husker er at den var BRATT og LANG - veldig lang! Jaja, det var bare å komme i gang. Nøve fikk beskjed om at her  kom jeg til å gå i mitt tempo, med mange pauser underveis, så hun fikk bare vente på toppen.

Og ja, bakken var like bratt og lang dette året også. Det er faktisk ikke mange muligheter for fine turer i Vassfaret uten å gå opp en veldig bratt bakke. Det var sikkert derfor det var så mange flydropp under krigen her, tyskerne orket ikke å gå opp lia. 
Endelig begynte det å flate ut og turen kunne begynne for alvor :)
Men først hadde vi fortjent ei pause ved Fjellvatnet. Av med den gjennomsvette trøya og på med masse klær. Jeg er varm når jeg går, men blir kald så fort jeg setter meg ned og det var ingen varm dag heller.
Det er en grunn til at jeg alltid går med tung sekk.
Etter litt påfyll av mat og drikke så var det tid for å gå opp på Nevlingkollen. Fra denne kanten er det jo lett som bare det.

Hele fjellet var overstrødd med fargesprakende høstfarger i alle nyanser av rødt,

gult og oransje eller branngul som jeg nå har lært at det er en farge som heter. I hvert fall et sted i Hallingdal.

Og nå som bakken opp fra Vassfarplassen til Fjellvatnet var unnagjort, så var det lett som en plett å gå.

Fargene og fjellet måtte bare beundres og tas bilde av, igjen og igjen.
Vi gikk til Nevlingkollen i fjor og. Vi gikk akkurat samme turen bare motsatt vei og med en viktig forskjell til, vi stoppet ved denne varden. 

Nå ville vi ikke gi oss før vi hadde vært helt ute på enden av kollen. Selv om det betydde at vi måtte gå ned og opp igjen.
Den svei litt i låra den bakken her - men bare litt ;)

Og fargene var like fine her, enda finere til og med siden det her var litt bjerkeskau også.

Og utsikten over Vassfaret ble bare bedre og bedre. Tassen og Tølle i forkant av Aurdalsfjorden og Vassfarporten.

Så var vi framme og kunne sjekke om det var like bratt som det ser ut som nedenfra. Svaret er JA.
Det var bare så vidt Nøve våget å nærme seg kanten.


Foto: Inger Synøve Natten
Her måtte vi selvfølgelig ha en pause.

Tølle og Nøve
Det er en grunn til at det heter Vassfaret, det virker veldig logisk hvis det er fordi at her ligger det vann som perler på ei snor
Aurdalsfjorden

Skrukkefylla

Nevlingen, Nedre- og Øvre Grunntjern. 
Og enda er det flere små og store vann og elver gjennom dalen.

Vi kunne fortsatt å gå enda lenger for å komme helt ut på enden av kollen, men det fristet ikke å gå enda lenger ned og så måtte gå opp igjen tilbake. Så vi stoppet her. Og da vi så en ørn seile rundt under oss var vi egentlig ganske fornøyde. Jeg har den på film, men det blir så smått så det er nok bare jeg som ser det uansett så det er ingen vits i å legge den ut her. 
Vi gikk rolig tilbake omtrent samme veien som vi kom. Selv om Nøve hadde veldig lyst til å følge en litt annen vei.

Siden Barfi ikke er med lenger så er det godt jeg har Tølle som passer på meg.

Ned til Fjellvatnet, men nå skulle vi ikke ned Dølavegen til Vassfarplassen.

Vi ville følge Måsåvegen ned til Bjørke isteden. Og jada, Nøve, det er helt sikkert mulig å følge kanten bak her, men jeg tror nå fortsatt at det er litt slitsomt...

Vi måtte spise opp resten av nista vår før vi gikk nedover for alvor.
Måsåvegen er veldig godt merket og godt er det, for stien er ikke like lett å se hele veien.

Nevlingkollen sett fra denne kanten. Det er bare en fornuftig side å angripe dette fjellet fra og det er ikke herfra.

Det er godt med litt solid støtte innimellom.

En trivelig veiviser på veien. 
Det virket veldig fornuftig å gå turen denne veien som vi gjorde nå. I hvert fall for knærne mine som er litt kranglete for tiden. Måsåvegen er til tider veldig bratt den og, men det er mykere underlag enn på Dølavegen. 

Topo'n min overdriver litt, men turen var nok på 14 km i hvert fall og vi vet å bruke hele dagen. Godt fornøyde med at vi nå har vært helt ute på enden, i hvert fall nesten, av Nevlingkollen. 
Vi kjørte til Nevlingen og gikk derfra og så kom vi ned ved Bjørke. Det er greit med to biler for da var det bare å kjøre opp og hente bilen før vi fyrte opp i ovnen og tok livet med ro resten av kvelden på Bjørke.

Nøve har selvfølgelig skrevet så fint og tatt mange fine bilder fra denne turen også

Høstferien i Vassfaret må fordeles på flere innlegg.
Del 1 Bjørke - Høstferie i ødemarka
Del 2 Hallingviki og Hansesprang - Småturer i Vassfaret
Del 4 Fledda- Sæterknatten - kommer