På leiting etter høstfarger

lørdag 21. september 

På lørdag håpet vi på at vi skulle finne fjellet kledd i høstfarger.

Disse to hadde det ikke travelt med å stå opp.

Findus har full kontroll på matlagingen på kjøkkenet.

Første stopp på dagens tur var den obligatoriske avstikkeren til bjørnehiet over Bjørke.

Og det måtte selvfølgelig testes.

Det røde korset til minne om den tragiske hendelsen der Anna Bragerhaug ble stanget til døde av en okse på Hansesprang-setra i 1943, er i ferd med å bli borte ettersom furua vokser seg stor.

Fjøset på Hansesprang holder stand fortsatt, men blir mer og mer medtatt for hver gang vi er der. Det er ikke så langt opp hit, men det er bratt! Veldig bratt. Det ble en velfortjent pause her for å få igjen litt krefter før vi fortsatte videre opp på fjellet.

Det var knallfint vær og varmt denne dagen også

Endelig var vi ferdig med den bratte bakken. Og over tregrensa så var det god utsikt til Nevlingkollen bl.a. 

Rypebæra lyser opp i solskinnet.

Og så var vi framme ved Storausttjernet. Dette var så langt vi gikk denne dagen. Så vi hadde god tid til ei god pause her før vi snudde og gikk nesten samme veien nedover igjen.

Det var ikke så mye farger i fjellet her heller. Av en eller annen grunn så var det ikke så mye rypebær denne høsten. Det var ikke det samme fargesprakende fjellet som da vi gikk så og si den samme turen for 4 år siden. Dermed så droppet vi turen opp på toppen her. Det var en som hadde det litt travelt siden han skulle hjem igjen.

Når det dukket opp noen røde fargeklatter så var det viktig å få tatt noen bilder

Det er helt utrolig farge disse rypebæra har når sola skinner og du ser fra den riktige siden. Ser du fra den andre kanten så er de litt mer brune og tamme.

Som sagt, vi leitet etter de fine høstfargene 😉

Jeg vet ikke helt hva det er med lundehund og stein, de spretter opp så fort de ser en litt større stein.

Mens jeg tiltrekkes av bratte skrenter 😀

Juvbekken er et imponerende -ja nettopp,  et juv.

Skrekkelig bratt og langt ned her.

Det var så deilig vær, vi var ikke klare for å gå ned riktig enda.

Etterhvert var det på tide å komme seg nedover, men først må man nyte denne utsikten over Aurdalsfjorden og fjellsiden på den andre siden. Ser nesten bort til Festningen her. Det er kun bratte fjellsider her i Vassfaret.

Så var vi nede ved Bjørke igjen og kunne glede oss til rømmegrøt, trodde vi... Det viste seg å være risgrøt, men det er jammen meg godt det og 😀

Nok en flott tur, ca halvparten så lang som gårsdagens, men så veldig mye brattere.

Like spreke som bamsefar?

 Tradisjonen tro så satte jeg kursen mot Vassfaret ei helg i september. Jeg dro hjemmefra på torsdag (19.sept-24) i tåke og så knapt nok veien deler av turen fram til jeg nærmet meg Vassfarporten

Da jeg kom til Aurdalsfjorddammen så skinte sola fra skyfrihimmel og fjellet speilet seg i fjorden.

Vi innlosjerte oss som vanlig inn på Bjørke, før vi pakket tursekken og var klare for dagens turmål

Vi skulle se om vi fant igjen Festningen. Jeg visste hva vi gikk til og jeg grugledet meg til den bratte turen som jeg visste kom.

Vi hadde jo vært der før og mente at nå skulle vi finne stien og greie å unngå de verste steinurene. Men bratt var det uansett

Og det å helt unngå steinur i dette området, var ikke så enkelt. Toivo mente veivalget vårt var galskap.

Og etter hvert så måtte jeg si at at nå måtte jeg ha ei pause og fylle på med litt sjokolade. Da hadde jeg stort sett krabbet oppover på alle fire.  Det var bratt! Sånn nesten 90 grader stigning føltes det som, da hjalp det ikke at vi hadde unngått steinura. Den møtte vi derimot her.

Vi holdt oss da i det minste unna disse speilglatte områdene og til og med jeg forsto at der kom vi ikke fram.

Toivo og Elin var skeptiske fortsatt og begynte å tvile på at vi visste veien..

Men de lot seg overtale til å fortsette, vi måtte krysse denne ura.

Og plutselig dukket stien opp, ganske så tydelig. Det var bare det at det var bare de øverste meterne av turen denne stien var tydelig.

Lykken var stor over at vi hadde funnet igjen bjørnehiet som kalles Festningen.

Det er neimen ikke lett å se der det ligger opp på denne smale hylla.

Det er vel bare bjørner og spesielt interesserte som beveger seg oppi i dette terrenget. Og jammen bør man litt kontroll på hvor man går her.

Lykkelig over å være kommet trygt opp var det endelig tid for ei solid matpause.

Og så var det spennende å utforske hiet. Elin og Toivo hadde aldri vært her før.

Hiet er stort og har to innganger, vinduet og nødutgangen. Det er god utsikt fra vinduet.

Selve "senga" var bare en liten del av hiet. Det er mye mulig det ikke har ligget en bjørn her siden 1902, da Elling Goplerud oppdaget dette hiet.

Jeg er litt usikker på hva som var vinduet, men jeg tenker at det er dette.

Mens jeg kaller dette for terrassen.

Toivo har lagt seg fint til på "terrassen"

Matpausen tok vi utenfor.

Hele gjengen, Nøve ved nødutgangen.

Selv om det hadde vært fint med sol nå som vi hadde pause, var det helt greit at vi gikk på skyggesida da vi sleit oss oppover fjellsida.

Fantastisk utsikt. Aurdalsfjorden, Hangen, Sæterknatten, Aurdalsberget osv.

Alt har en ende og vi kom oss trygt ned igjen på flatmark. Enige om at den stien som var tydelig da vi var her i 2017 nå stort sett var igjengrodd.

Jeg hadde avgitt noen liter svette på vei oppover og følte en stor trang for å bade. Og etter litt overtaling så fikk jeg med meg Nøve og Elin på det. Jeg skal ikke påstå at badet var spesielt behagelig, det var kaldt! Men du og du så godt det gjorde.

Det er jo så fint her på Melodden og med sola som skinte så måtte vi bare nyte dette en stund før vi sa takk for følge til Elin og Toivo. 

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur

Vassfaret-1. På leiting etter bjørn

Bjørnehi nr 1

Vassfaret er som kjent bjørneland. Cachen

Hiet var flott og lett å finne, men bjørnen hadde forlatt det for lengst.

Vi hadde med vår egen brun- og svartbjørn.

Ok da, så skal lundehunden også få plass.

 

Bjørnehi nr 2.

 Oppi bratta der du ser den gule ringen eller kanskje enda litt høyere er det et bjørnehi, det kalles for festningen. Dit skulle selvfølgelig vi ;)

Ja! Det var bratt og det var vanskelig å gå. Ikke fant vi stien og rett opp gikk det, først gjennom et hogstfelt,

 

 før vi kom oss inn i et parti med steinur som var dekket med mose og lyng, noe som vil si at vi ser jo ikke en gang steinene og hullene i mellom.

Slikt tar på både fir-og tobeinte. Jeg la i hvert fall igjen noen liter svette oppover lia her og Nalle syns det var godt med ei pause han og.

Det var ikke noen småsteiner det var snakk om heller.

 

Utsikten var det derimot ikke noe å si på. Vi skulle bort på den hvite stranda for å finne en cache seinere på dagen. og flere cacher ligger i lia over der.

Men ikke forstår jeg meg på disse bjørnene som fyker lekende lett oppover i dette terrenget. Det gjorde i hvert fall ikke jeg. 

 Steinur er ikke så galt å gå i for oss med to bein, men selv om de firbeinte har dobbelt så mange bein så er de atskillig kortere så det var ikke bare bare å gå her. Og det store spørsmålet var jo hvor er Festningen og hvor høyt opp i den fjellsiden der må vi gå??

Heldigvis fant vi stien på oversida av steinura og kunne følge den resten av lia (og ned igjen). Hadde vi ikke gjort det vet jeg ikke om vi hadde funnet fram. Det burde selvfølgelig vært enn cache der, men samtidig så er det fornuftig å ikke ha en cache der, for neimen var det ikke bare bare å rote seg oppi her uten noen til å vise vei. Nøve hadde heldigvis vært her før og hadde litt peiling på hvor vi burde gå.

 

Endelig fant vi bjørnehiet.

 

 Hiet var stort og det hadde nesten flere rom, men det var litt mørkt inni der, så det får bli med inngangen.

 

Dette må kunne kalles et luksus-hi, for her var det både hovedinngang, nødutgang og til og med et vindu med fantastisk utsikt over halve Vassfaret.

Balkong var det også utenfor vinduet.

Men jøje meg for en plassering. Det var stupbratt - på alle kanter!

Vi burde selvfølgelig gått opp på toppen når vi var kommet så langt, men det var fortsatt et godt stykke igjen for å komme seg dit på fornuftig vis, så det fristet mer å gå ned igjen. Det viste seg å være slitsomt nok det og. Når det var bratt oppover så var det jo bratt nedover også, selv om vi nå fulgte stien det meste av turen.

Det var godt å komme ned på "flatmark" igjen og med litt påfyll av blåbær.

 

Selv om vi besøkte to bjørnehi og i hvert fall et av dem var i bruk for ikke så  mange årene siden, så traff vi ikke bjørnen hjemme, heldigvis, men litt seinere traff vi på denne karen :)