Typisk norsk?

Hva er typisk norsk? Sikkert mye, men et spesielt fenomen er at vi klager på snøen og så fort den endelig har forsvunnet og kalenderen sier det er påsketid, ja da reiser mange til fjells for å leite etter snøen. På mandag var jeg på cachetur og fant ut at det var veldig fint å gå på tur i snøfritt område igjen. Ja, så hva gjør man da? Jo, da stikker man til fjells, ikke sant?

Nåja, til fjells dro jeg ikke, men jeg fant fram trugene mine og fant fram til et sted med rikelig snø. Jeg behøver ikke å dra så langt ;)

Jeg kjørte til utløpet av Høversjøen og satte fra meg bilen der. På med sekken og trugene i handa. Det var ikke lenge de var i handa,

for her var det skøytebane! Jeg orket ikke et fall til på isen så siden broddene lå igjen hjemme tok jeg på trugene de har jo kraftige klør de også.

Jeg var litt bekymret for om jeg skulle finne stien den er jo gjemt under snøen. Men det viste seg å ikke være noe problem.

Det var spor etter andre som hadde gått her før og stien var nærmest ei brei gate oppover lia. Ei bratt gate! Og den var lang. Det var kuldegrader i natt og jeg kom meg av sted ganske tidlig sånn at det fortsatt skulle være skare å gå på.

Fortsatt snø på taket.

Oppover og oppover, endelig flatet det ut litt. Det var slutt på gata og jeg mistet både sporene og blåmerkene innimellom, men fant dem fort igjen. Nå kunne jeg jo gå overalt, men jeg liker som kjent best å følge stier.

Fikk nesten lyst til å gå på ski.

Hmm, fortsatt none høydemetere igjen.

På'n igjen med oppoverbakke

ei bratt kneik og den eneste biten uten snø.

Til slutt var jeg framme ved målet. Ikke lett å finne for det var bare så vidt den stakk opp av snøen. 825 moh. Selv om Bjørnåsen er hele 13 meter høyere enn Akershus høyeste topp ( som ligger like bortenfor) var det skuffende dårlig utsikt, for ikke å si fullstendig fraværende. Men det er jo sånn det er i vårt område. Så jeg gikk tilbake samme vei som jeg hadde kommet.

I andre enden av åsen var det nemlig god utsikt til området rundt åsen, grankledde åser så langt du kan se og snøkledde fjell i det fjerne.

Her var fint og sette seg ned. Fram med matpakka. Sola varmet, ikke et vindpust, ikke en lyd å høre utenom fuglekvitter. Herlig. Det var bare å sitte og nyte dette. 

Så var det å gå samme turen ned igjen. Nå atskillig lettere siden det var kun nedoverbakker

Det ble en tur på ca. 10 km denne gang med 500 høydemetere på Totenåsen i grenseland mellom Hurdal og Østre Toten.

Godt fornøyd med at jeg hadde funnet cachen som ligger på toppen av Bjørnåsen. Jeg skulle jo ha vært her en tur i fjor høst da den ble lagt ut, men så var det det med å finne kombinasjonen av fridag, fint vær og ikke noen andre planer. Jeg får se om jeg får tatt en ny tur til sommeren, for i dag gikk jeg bare en del av det anbefalte turforslaget. Og så er det jo ikke noe skikkelig tur uten å ha vasset i ei myr eller to.

Caching på Totenåsen

Siden jeg skulle jobbe i helgen hadde jeg fri på torsdag og fredag. Torsdag så det ut til å bli mye bra vær, men med mye vind. Jeg ville på tur, men var veldig i tvil om hvor jeg skulle dra. Den forholdsvis nypubliserte cachen vant. Men jeg ville bruke et annet utgangspunkt enn det som er meningen for denne cachen. Jeg ville ta den fra "min" side av åsen som vil si fra Skrukkelia.

Jeg kjørte opp til et sted som heter Dalen. Her parkerte vi forrige gang vi cachet oppi her. Den gang var vi på jakt etter spor etter den gang det var glassverk i Hurdal. Nå skulle jeg derimot i en annen retning og fulgte Driftsleder E.Lundbergsveg et stykke før jeg dro meg oppover lia. Jeg var forberedt på at det kom til å bli en bratt tur, og det hadde jeg helt rett i. Men jeg sparte altså ganske mye kjøring. Og litt trim og slit har jeg jo slettes ikke vondt av.

Jeg kom meg endelig opp og det flatet ut. Jeg fant meg selvfølgelig noen myrer og et lite tjern. Nå fant jeg ut litt seinere at der behøvde jeg slettes ikke ha vært. Jeg bommet nemlig en del på retningen. Begynte å surre en del og gjorde turen en del lenger enn det som var nødvendig. Men jeg kom meg omsider på riktig retning 

og vel framme ved gz fant jeg både denne lille hula / tunellen her og selve cachen enkelt. Cachebeskrivelsen var sørgelig mangelfull så jeg lurer veldig på hva det har vært for noe her. Det er ikke så langt fra der de tok ut kvarts til glassverket, men jeg vet ikke om det har noen sammenheng med det. For i Glassberget ser du jo kvartsen på lang avstand.

Siden cachen ble publisert for ca. 10 dager siden så velger jeg å tro at jeg var den første, selv om det sto en hilsen i loggboka allerede.

Etter å ha logget så fortsatte jeg litt innover åsen til stedet CO hadde foreslått å ta en kafferast. Jeg har logget en del av Co's cacher og nesten alle har vært lagt til fine steder. 

Jeg må nok si at jeg ble litt skuffet denne gang. Utsikten var som den ofte er i dette området. Og vannet som ikke ligger så veldig langt unna så jeg ikke noe til.

På tilbake veien fikk jeg "besøk" av en elg som hadde det travelt. Ellers så traff jeg ingen på turen. Det var selvfølgelig bratt å gå ned igjen også, men jeg valgte en litt annen rute og traff på en gammel vei nederst i lia.

Cachen ligger sånn ca der 4-tallet står, mens den sløyfen mellom 2 og 3 kunne jeg godt ha spart meg ;)

Etter å ha kommet meg ned på veien igjen fortsatte jeg videre oppover i retning Lygna. Jeg oppdaget at det var lagt ut en del cacher langs Totenåsstien. Så jeg tenkte jeg skulle begynne litt på den serien. 

Jeg hadde jo planen om å gå denne turen i fjor så jeg har sett litt på kartet og hadde en mistanke om at det er ganske bratt et stykke her og. Og det stemte. En lang og bratt nedoverbakke var det som møtte meg her. 

Og så litt mer normalt terreng. Og så var det jammen meg oppover igjen.

Før jeg kom fram til belønningen det var å komme fram hit til Haketjernet og dagens siste cachefunn. 

Jeg var kun nr. to som hadde logget denne cachen, så det var nok flere som syntes det ble slitsomt med en ny oppoverbakke her.

Her kunne jeg slå meg ned for å spise mer av matpakka mi, for her var det fint. det hang til og med kokekar og sag her for den som ville ta seg tid til å lage bål. Til det blåste det for mye til. Det begynte også å li mot kveld så jeg hadde ikke helt roa på meg til å nyte stedet og roen så lenge. 

Og ikke minst så visste jeg hva jeg hadde i vente. Den lange bratte nedoverbakken skulle nå gås i motsatt retning. Og jeg skulle helst komme meg til bilen før det ble mørkt. Det gikk, men joda det ble en del pustepauser underveis.En eller annen gang skal jeg gå hele Totenåsstien, men da skal jeg kun gå en vei og sørge for at noen møter meg ved Mjøsa. Kanskje jeg en gang i framtiden burde prøve å gå fra Tæruddalen (Skedsmo) opp Romeriksåsen, over til Lygna og så Totenåsstien over til Mjøsa? Det hadde sikkert vært litt stas.

Alt i alt ble det tilbakelagt ca. 15 km og hele 5 cacher ble logget.

Jeg skal selvfølgelig blogge om den fine turen til Hallingdal forrige helg også, men det tar litt tid å velge ut bilder....

Hervenknappen og Borgenkampen

Yr meldte sol og jeg hadde fri, da måtte det jo bare bli en tur. På Totenåsen har det kommet en ny geocachetrail i sommer, ja det har jo kommet flere, men den ene må tas til fots. Og siden den er ganske lang fant jeg ut at skulle jeg ta denne i år så måtte det gjøres nå før dagene blir for korte. Kl 10 var bilen parkert ved skiparkeringen på Torsetra og etter litt kløning med å finne stien var vi i gang.

I cachebeskrivelsen står det at dette er en bratt tur. Og ganske riktig jeg la igjen en del svette på turen oppover lia. Men etter å ha gått opp Dølavegen fra Vassfarplassen til Fjellvatnet i Vassfaret forrige helg så viste dette seg å være en "snill" bakke med noen bratte kneiker innimellom men stort sett så slynget stien seg fint oppover lia. Og med en del cachestopp underveis så ble det jo naturlige pauser også. Nå er det jo nesten rart det ikke er ikke er mye verre å gå opp for når du står ned på Torsetra og ser deg rundt så ser du en grankledd fjellvegg som går rett og og da mener jeg rett opp mot vest og på toppen ligger Torseterkampen. Og tilsvarende ser du om du snur deg mot øst, den lia jeg nå skulle gå.

Og når du kommer til steder der grantrea ikke står i veien så er utsikten upåklagelig. Joda bilen min står fortsatt der jeg forlot den.

Etter hvert kom vi oss opp på åsen. Nå var det litt myrvanding, ja jeg fant selvfølgelig noen myrer, og det ble litt mer opp og ned gåing.

Før vi var framme på Borgenkampen og fikk denne flotte utsikten mot Mjøsa og Toten.
Så var det å komme seg ned til Fiskelausen.

Her var det så fint at selv om vi skulle ha pause på Hervenknappen så måtte vi bare ta en pause her og. Så fascinerende å se på vannet som la blankt som et speil

for så plutselig begynne å leve med små krusninger i vannskorpa som farer bortover. Selv om yr hadde lovet knallvær i Maura i hvertfall så var det en god del skyer, men sola stakk stadig fram og varmet og gjorde dagen perfekt.

Vi hadde fulgt den blåmerkede stien som kalles Totenåsstien. Men nå var det dessverre slutt. Fra nå av var det å traske på grusvei. Enkelt men veldig kjedelig. Vel det var bare å komme seg av sted, her kunne vi jo ikke bli selv om det var aldri så idyllisk, vi hadde en topp som skulle bestiges og cacher som skulle logges og de lå nå ikke lenger etter stien. Etter en god stund på grusvei var det inn på stien igjen.

Her traff vi på disse to. De hadde litt å fortelle de også, de 10 mnd gamle lundehundene. Og mens jeg pratet med matmor så spiste de blåbærlyngen tom for bær.

Nå skulle vi opp på Hervenknappen. Jeg har vært der en gang før. Jeg sleit med å finne stien da, i dag fant vi stien, men jeg tror vi fulgte feil sti det siste stykket. Og her var det virkelig snakk om å vasse i søle og myr! Jeg tror kanskje den andre stien hadde vært bedre. Men vi kom oss opp fortsatt tørr på beina.

Og her er det virkelig flott utsikt på en fin dag som denne.

Hadde jeg husket på å ta med kikkerten så hadde jeg sett både det ene og andre fjellet, nå skimtet jeg bare så vidt konturene av dem.

Men Mjøsa, Helgøya og Toten lå i hvert fall badet i sol. Og vi tok oss en ny matpause og en god hvil.

Men vi var ikke mer enn halvveis og knapt det. Problemet var bare at nå var den fine delen av turen over. Jeg vurderte sterkt å ringe til PE for si at han skulle få lov til å kjøpe den saken han drømmer om hvis han kom og hentet oss med bil. Men det hadde blitt kostbart og dårlig trim, så sånt gjør man selvfølgelig ikke. Nei det var bare å gå tilbake samme vei som vi kom. Og så fortsette videre ikke på sti men langs grusveien ned til Skjeppsjøen og så langs bilveien bort til Torsetra.

Jeg vurderte sterkt om jeg skulle droppe cachingen langs veien og finne en sti over til Bygdeborgen og så til Torsetra derfra. MEN jeg har vært på Totenåsen før og har særdeles dårlig erfaring med stier og merking av stier for ikke å snakke om stier og merking som bare plutselig forsvinner i dette området. Og ikke minst så har jeg bushet i lia mellom Torsetra og Bygdeborgen, noe som det til og med advares mot på kartet over åsen. Så jeg turde ikke å satse på at skiltene faktisk viste til en god sti. Nei jeg valgte den enkle men akk så kjedelige løsningen, følge veien og logge cachene. Nå var det i hvert fall mye nedoverbakke og det er jo enkelt å gå langs en vei.

Ja bortsett fra at vi måtte prøve å unngå å begynne å krangle med alle sauene som også gikk langs veien. Og for sikkerhetsskyld så måtte jeg gå tilbake et par steder, for jeg oppdaget jo at jeg hadde gått forbi cachen jeg skulle finne.

Også langs denne veien er det flott utsikt til Mjøsa og Toten.

Cachene var av pet-rør-i-gran-type og enkle å finne. Og sånt liker jeg. Ok, det er litt kjedelig, men du og du så irriterende det er å bruke mye tid på å leite etter cacher på en sånn tur. På sånne lange turer bør cachene være greie å finne, det er nå min mening. Av en eller annen grunn så var det en cache jeg ikke fant. Irriterende. Jeg var litt usikker på hva hintet betydde og var ikke klar for å leite så veldig grundig slev om jeg brukte mye tid her. Den ligger i hvert fall et sted det er mulig å komme til med bil om jeg kommer til å irritere meg for mye over dette blå smilefjeset.

Så var vi nede ved Skjeppsjøen og den vanlige bilveien. Bare ca 4 km igjen. Her hadde jeg muligheten til å følge en sti oppi åslia halvparten av veien, men klokka begynte å bli mye og det går tross alt raskere å gå langs veien. Selv om det var altfor mange biler som kjørende forbi oss.

Underveis så passerte vi noen kulturminner som er morsomt å se litt nærmere på.

Jeg fylte opp vannflaska mi med vann fra St. Olavs sundhets kilde. Så nå er jeg sikret god helse resten av dette året tror jeg. Vannet var i hvert fall kaldt og godt. Cachen nær denne

Vannposten til hestene så derimot ikke så fristende ut.

Og jeg kastet selvfølgelig på en kvist på oppkaststeinen. Selv om jeg glemte å ta bilde av steinen.

10 timer etter at vi forlot bilen var vi tilbake ved Torsetra.

23 km var tilbakelagt og godt over halvparten av dem var langs vei. 46 cacher ble logget og 1 dnf. Det var nesten så jeg burde stoppet opp for å logge to cacher til på hjemveien, for maks antall cacher logget på en dag er 47 tror jeg. Det er vel kanskje noe med å logge 50 på en dag og? Vel det gadd jeg ikke. Klokka var mye, det var 1 time å kjøre for å komme seg hjem og jeg skulle på tidligvakt dagen etter. Jeg burde altså legge meg snart.

Turen langs veien var ikke så ille som jeg hadde sett for meg. Men jeg hadde helt klart satt pris på om større del av turen hadde vært langs sti. Jeg tror det var noen naturvernområder som satte stopper for de planene. Vi fikk uansett en fin tur i fint vær. At kneet er hovent og knaker litt dagen derpå er ikke så nøye så lenge det fungerer når jeg er på tur. Så gjenstår det bare å logge alle disse cachene da.... Det er helt klart en grunn til at jeg svært sjelden logger så mange cacher. Men det gjør et byks mot
2 000 cachefunn. Kanskje jeg skal ha som mål å logge nr. 2 000 på nyttårsaften?