Japanturen - litt av hvert 1

Japan er litt sånn annerledes-landet. De kjører på "feil" side av veien. Bortsett fra i trafikken så betyr rødt grønt. I likhet med bilene så går og står man på venstre side, ikke på høyre som her. Dette var ofte markert på rulletrapper og trapper på undergrunnstasjoner. Men det var ikke så lett å bli klok på dette. For vi fulgte ofte etter japanere som selv gikk på høyre side av fortauet. Men var det mye folk så var det best å holde seg til venstre.

Japanere er mine favorittkunder på jobben. Og det viste seg at de var herlige folk hjemme også. Det er jo så mye som er annerledes og ting vi burde vite om å oppføre oss, men i følge junior så behøvde jeg ikke å bekymre meg så mye. For japanere godtok det meste fra oss turister. De forsto at vi ikke visste bedre. Bortsett fra en viktig ting.

Man går ikke med sko på rismattene deres og heller i templer! Noe vi fikk merke da vi overnattet på et Ryokan. Der passet de på oss så vi ikke tråkket med sko og tøfler på feil sted.

Sko der, tøfler her og sokker der. Sånn var det bare! På det feltet var det ikke lov å feile.

Japanere er høfliheten selv. Når konduktøren gikk gjennom vognen så snudde han seg alltid og bukket før han gikk ut av vognen og videre til neste. Da vi kjørte flybussen, så sto alle de som jobbet rundt bussen på stasjonen og bukket da vi kjørte av sted. Vi ble ganske gode på å bukke vi også for å hilse. Men langt i fra gode nok.

Jeg er litt usikker på hvor effektive japenere er? Vi kjørte forbi en bil som la asfalt, tipper på at de reparerte en skade i veien. Jeg telte til 8 stk, tror jeg, som sto bak bilen og la denne asfalten.  Det var veldig mange vakter å se, som sto og dirigerte eller passet på der det var f.eks  byggearbeid. Tror de sto og dirigerte trafikk eller kjøring til og fra byggeplassen. I Norge ville vel disse bilene måttet greie seg selv med å kjøre ut når det var klart eller det hadde vært lysregulert. Har en mistanke om at dette er en måte å sysselsette folk på? På flyplassen tok det ekstremt lang tid å få sjekket inn en kar med rullestol. Og det var ekstra folk for å legge koffetene fra det ene rullebåndet over på hovedrullebåndet.

Det var mye lysregulerte kryss. Nesten alle steder vi krysset veien til fots var det lys.

Noen steder var det i tillegg til den røde/grønne mannen også to streker. Disse tellet nedover. Veldig smart, da så man om det snart ville skifte eller om det akkurat hadde skiftet.

Fortauene var ofte av beleggingsstein, istednfor asfalt. Mye ledelinjer var det også. Kjedelig når vi dro på kofferter, men helt sikkert en god hjelp for de blinde og svaksynte. Ofte var det også info i fortauet.

Det var f.eks. forbudt å røyke de fleste steder. Altså det var også forbudt å røyke ute.

Japan var et veldig turistvennlig land.

Vi fant ofte  kart over området som viste hvor vi sto, hvor div turistmål, hoteller og andre viktige ting var.

Og det var også merker i asfalten som viste retning og avstand til en del turiststeder.

Det var mye info som sto på engelsk, Ikke alltid oversettelsen var helt perfekt, men... Ground floor ble til grand floor f.eks. Men så lenge vi forsto hva de mente så var det greit nok det.

En ting jeg ikke likte med Japan var dette:

I vinduet på en dyrebutikk lå det valper og kattunger. Joda de var veldig søte, men dette gjør bare veldig vondt å se. Tok kun bilde for å vise at det faktisk var slik.

Det var fasinerende mye ledninger i gatene. Her hadde de tydligvis ikke gravd kablene ned i bakken nei. Ikke i de mindre byene eller eldre delene i hvert fall.

Det virket ikke som de hadde store hageflekken de som bodde i byene, men den de hadde ble utnyttet til fulle så det ut som.

 

Toalettene i Japan er noe for seg selv.

 Det var veldig greit at det fulgte bruksanvisning med, for å si det sånn.

Noen steder var det "barnegrind"

 

Slike bruksanvisninger var vanlige på offentlige toaletter.

 

På offentlige toaletter var det også vanlig med både Western-style (=vanlige toaletter for oss)

og japnsk stil, slik som dette. Og da forstår man kanskje hvorfor det er slik bruksanvisning som den plakaten som viser at man ikke skal stå på toalettskålen.

På hotellrommet var det veldig ofte bad av denne typen. Korte og dype.

Hotellrommene i Japan er SMÅ. Det var vanskelig å få plass til to åpne kofferter på rommet. Men sånn er det bare. Og rommenen ellers var helt greie.

I tillegg til såpe/shampoo som er vanlig på norske hoteller så var det ganske mye mer som fulgte med hotellrommet her. Nattskjorte (som ble byttet ut hver dag), tøfler, tannbørste og tannkrem, barberhøvel, hårbørste, var minimum av det som fulgte med. Ja også vannkoker og grønn te som jeg har nevnt et annet sted.

 

Jeg har lest et sted at japanere er hjelpsomme. Står du på et gatehjørne med et kart i hendene så får du garantert hjelp av en japaner, selv om han ikke kan engelsk. Jeg kan bekrefte at det stemmer  :) Vi tenkte ikke på det og stilte oss opp utenfor hotellet for å dobbeltsjekke noe. Et sekund etterpå kom det en krokete japaner og så veldig hjelpsom ut. Denne gangen hadde vi egentlig kontroll så jeg bare takket og sa at det gikk bra. Da vi en del dager seinere sto i Tokyo og ikke hadde peiling på hvilken retning vi skulle gå for å komme oss dit vi skulle, plukket vi fram kartet igjen og ikke mange sekundene etter kom en dresskledd japaner og spurte om han kunne hjelpe oss. "JA, nå trenger vi hjelp. Hvor er slottsparken??"  Og da vi skulle finne ryokanen vår i Takayama så fikk vi en japaner som var ute og luftet hunden sin til å vise oss veien ved å følge oss fram til døren. Han var forøvrig en av dem som hadde shiba, slik som denne:

 

Det var overraskende mange som gikk rundt i kimono.Nå skal man ikke ta bilder uten å spørre om lov, så jeg har stort sett bare bilder av dem bakfra. Da behøver men vel ikke å spørre ;)

Irene mente at japanere leier kimono for en dag og går rundt i den for "moro skyld" Jeg så i hvert fall at de tok mange bilder av seg selv på historiske steder. Det var ofte par eller flere jenter som gikk rundt i kimono.

 Det er rart at ikke hele Tokyo og andre byer raser sammen. Under bakken der er det mye hulrom! Det går jo Metro på kryss og tvers alle steder. Vi ble veldig gode på stikke billetter inn og ut av automater og ikke minst følge etter Irene.

 Irene hadde full jobb om kvelden med å finne ut hvor og hvordan vi skulle komme oss dit vi skulle neste dag

og kjøpe billettene vi trengte. Hun hadde stort sett full kontroll. Hjelpe meg så mye ut og inn av tog vi gikk. Her var det best å holde tunga rett i munnen. Det som var det fine var at om vi hadde betalt for lite så var det bare å putte billetten inn i en ny maskin og betale resten der. Så slapp vi ut av stasjonen.



Det er mange folk i Japaan og veldig mange av den kjører tog/metro. Det er i hvert fall helt sikkert at jeg reiser ikke til Japan uten at Irene er med!