Redningsaksjon

Gammelt nytt, men verdt å nevne likevel. Bildene er gamle og hører ikke sammen med resten av historien.
Da vi var i Japan ved påsketider så hadde vi fint vær det meste av tiden. Hjemme hadde det derimot vært skrekkelig mye regn og vind noen av dagene i påsken. Katten vår hadde blitt borte en av dagene midt i påsken. Det har skjedd før, da har vi funnet den innestengt i et eller annet rom enten i huset eller i låven noen timer seinere. Så PE sjekket alle tenkelige og utenkelige steder katten kunne være. Ropte og leitet uten hell. Katten var og ble borte. Slik fortsatte det flere dager. PE leitet og ropte. Men noen katt dukket ikke opp. Han var bekymret og svigermor var bekymret. Norske mobiler fungerer ikke i Japan, så vi hadde ikke noe kontakt med de hjemme, så vi som var på den andre siden av kloden ante ikke noen ting.

Noen dager seinere, det må ha vært 2. påskedag,  da PE gikk kveldstur med Barfi så hadde han hørt en katt som mjauet fortvilet og inderlig. Men HVOR? PE begynte å sjekke både hager og garasjer til naboene våre for å prøve å finne ut hvor lyden kom i fra. Fortsatt uten hell. Men endelig, det virket som mjauingen kom i fra et grantre hos den naboen som bor lengst unna. Dette var om kvelden og det regnet og blåste. I lyset fra lommelykta så han noen katteøyne, men så ikke om det var vår. Naboen som bor her legger seg tidlig, men PE ringte til sønnen  som bor i nærheten og fortalte at han kom til å låne stigen som hang der. Bare sånn at de ikke skulle begynne å lure på hva som skjedde.  Men grantreet var veldig høyt. Så stigen rakk ikke opp. Ok, da fikk han dra hjem og hente en lenger stige. Nå var svigermor varslet også. Så hun kom også og passet på. Ja om ikke annet så kunne hun jo ringe legevakta om sønnen skulle falle ned og slå seg fordervet. Men også denne stigen var for kort. Og katten hadde ingen planer om å komme i møte. Neida, den klamret seg fast der den var. Det var bare å gi opp.

Det var skikkelig ufyselig vær denne natta og PE syns synd på katten, så han hadde tatt seg en ny tur midt på natta for å gjøre et nytt forsøk på å få katten ned. Lokket nå med godsaker, men fortsatt uten hell.

Det første han gjorde neste dag var å dra  avsted for å leie en lift. NÅ skulle katten ned.  Så var det å leite huset rundt for å finne ut hvor jeg oppbevarte hundeburet, sånn at han kunne stappe katten inn i det når han endelig fikk tak i den. Det å holde fast en katt høyt oppe i lufta tok han ikke sjansen på. Så var det av sted og rigge seg til. Barfi var nå plassert hjemme i bingen sin og sto der og bjeffet høylytt over hvilken forferdelig urett dette var at hun ikke fikk være med og hvor forferdelig farlig dette var for PE. Hallooo, dette er skummelt! Og ja, PE var helt enig. Han har høydeskrekk. Det blåste fortsatt og når han hadde strekt liften til topps så var han 16 m over bakken. Og det blåste fortsatt og det merktes. Dette var ikke moro. Enda verre var det at han forsatt ikke nådde opp til katten. Katten satt enda en meter lenger opp i treet. Nå var min kjære mann både livredd, fortvilet, stresset og oppgitt. Men heldigvis så greide han å få tak i greinen katten satt i og endelig begynte katten å samarbeide litt. Boksen med kattemat luktet himmelsk og katten begynte å komme i møte med duften av den veldig fristende maten. Med nød og neppe fikk han tak i katten, puttet den inn i buret og så kunne de sige ned mot bakken igjen.

Katten så virkelig ut som ei drukna katte. Og i tillegg godt innsmurt med kvae i pelsen. Men hun var nede på bakken igjen. Vel hjemme så fikk hun godt med mat. Og hun var kun noen snarturer ute for å gå på do. Forøvrig lå hun pal på sofan dagen lang i flere dager. Dette hadde nok tatt på.

Vi aner ikke hva som har skjedd og hvorfor hun havnet oppe i toppen av grana til naboen som bor sånn ca 300 m fra oss. Men jeg regner med at hun har prøvd å rømme unna ei fremmed katte eller bikkje. Katten vår er egentlig ganske flink til å klatre i trær og klatrer de faktisk nedover også. Men her ble det tydeligvis for høyt og været gjorde vel heller ikke saken noe bedre. Må si jeg er imponert over PE som faktisk gjorde alt dette for å få katten ned og hjem igjen. Han som egentlig hater katter, etter å ha havnet på sjukehus i flere uker etter å ha blitt bitt av en fremmed katt, og i tillegg er livredd for høyder. Mulig han var enda mer redd for hva jeg kom til å si når jeg kom hjem igjen ;)

 Det verste er nesten at katten har jo neimen ikke lært heller. Det er bare noen dager siden en annen nabo hadde sett at hun rømte opp i et tre da en katt jaget henne. Men nå kom hun i det minste ned selv etter en times tid.