Geocaching i Leikanger - og litt til.

Selv om Hedrum for alltid vil være mitt hjemsted så har jeg flere steder som føles og kalles som hjemme. Leikanger er et av de. Vi bodde der fra 1983-1989 og har bare gode minner derfra. Leikanger og Sogn er et flott sted og ikke minst er det fantastske folk som bor der. Likevel så går det mange år mellom hver gang vi er der. Nå var det en anledning der vi "måtte" ta turen over fjellet.

Og uansett anledning så blir jo geocache-kartet også sjekket. Hmmm, det var sørgelig få cacher i Leikanger. Og enda færre som det var mulig å få logget nå. Det var egentlig bare en som pekte seg ut, og den lå bare noen meter i fra der vi skulle overnatte :)  Nå var det 2 til som så ut til å ligge nær, men etter litt lesing i cachebeskrivelsen så var de slettes ikke så aktuelle lenger. Nei, egentlig var de avskrevet. Men.... Jeg hadde tross alt noen timer "til overs" før vi skulle være i kirken, som jeg egentlig ikke hadde noe fore. Det var jo helt bart her nede ved hotellet. Og det var da ikke så langt? Jo, selvfølgelig skulle jeg ut for å finne den cachen som lå nærmest i hvert fall!

Upps! Vinterskoene jeg hadde med var slettes ikke beregnet på å gå i utmarka med :( Blås i det! Jeg skulle på tur! Nå bodde vi i den andre delen av bygda, så stedet jeg skulle til er fullstendig ukjent for meg.

Men utgangspunktet,  trafostasjonen på Njøs, som jeg mente måtte ligge ved Forsøksgarden, den skulle jeg nok finne greit. Og så sier beskrivelsen at resten av turen skulle gå på god og tydelig sti. Null problem :) Joda turveiene i Leikanger er tydligvis blitt godt skiltet i det siste, så utgangspunktet fant jeg greit. Men så var det å finne stien da? Selv om det var bart nede på Knausen (som var det mest vanlige kallenavnet på hotellet) var det jo ikke snøfritt noen høydemeter lenger opp i lia. Og det var heller ikke noe skilt. Men det gikk noen fotspor i snøen, ok da følger jeg de og ser hvor de leder riktig eller til en frukthage.

Etter en stund kom jeg til et nytt skilt. Takk, det var tydeligvis bare å følge sporene. Det var snø, men ikke mer enn 5-15 cm og den var steinhard, så det var enkelt å gå. Egentlig helt perfekt å gå på tur.

Oisann! Man glemmer fort. Tur på Vestlandet er ikke det samme som tur på Østlandet. Her var det ikke snakk om å slake stigninger nei. Stien gikk fort over til typen sikk sakk oppover lia. Lier av den typen som går rett opp. Og med min elendig kondis.... Her var det bare å kaste jakka.

Og så må man jo selvfølgelig nyte utsikten - ofte...

Underveis var det også andre utfordringer.

Is. Opp kommer en seg alltids. Jeg var litt mer bekymret for om jeg kom meg ned igjen - hel.

Endelig kom jeg meg til der cachen skulle ligge. I følge tidligere logger så var ikke koordinatene helt til å stole på, så da var det bare å leite etter gjemmesteder som kunne passe til hintet. Og så var det spørsmålet om det var gjemt under snøen eller ikke. Jeg oppdaget snart en viktig ledetråd og så at på den andre siden der så lå boksen jeg leitet etter. Takk og lov, jeg fant den og den var også enkel å få tak i selv om det var vinter.

Det var selvfølgelig ikke snakk om at jeg skulle snu å gå ned igjen nå. Selvfølgelig skulle jeg til topps!

Eeeeeh! Åssen kommer jeg meg opp her?? Tauet som skal være til hjelp var det ikke snakk om å bruke. Enda mindre å prøve å gå opp igjennom den issvullen der. Det må  da være mulig å komme seg opp?

Det var ganske rett ned fra om jeg mistet forfeste her. Men joda, jeg kom meg trygt opp litt på siden av stien. Oppover og oppover. Det var bare å følge sporene til andre som hadde gått her før. Naboen fortalte at Bjørgahaug er et sted "alle" går til. Ja i hvert fall de som bor på Hermansverk, noe vi ikke gjorde.

Pust pes. Hjelpe meg så bratt det er. Og hvor lange disse 1,2 km er. Det merkes godt i låra. Det ble lagt igjen en god del svette på turen oppover. Og så begynner jeg å bli veldig bekymret for om jeg finner cachen. En isboks pleier sjelden å være vintersikker. Men uansett så vil jeg gjøre et forsøk. Og endelig kommer jeg med opp til GZ.

Takk og lov at det ikke er helt oppå toppen, den som ligner på en geletopp her, dit hadde jeg ikke gått i dag.

Jeg finner enkelt cachen. den ligger godt skjermet for snøen, men steinen som er lagt for å skjule den er frysi dønn fast. Og boksen er umulig å få løs.  Filler'n! Jeg kan jo ikke gå herfra uten å få logget denne cachen. Jeg var veldig nær på å bryte prinsippet mitt om å ikke logge cacher jeg ikke har signert loggen på. Ta et bilde av cachen og sende til CO med en bønn om å få logge likevel. Men jeg fortsatte å lirke og fikk endelig boksen løs. Hurra! Loggen fikk min signatur. Upps! Så var det på boksen på plass igjen da. Det var jo like vanskelig. Den ble replassert på plassen sin, ikke like godt festet som den var da jeg kom, men jeg krysser fingre for at den ligger godt likevel. STF ca 4 mnd etter FTF.

Så var det å nyte utsikten over Sognefjorden, snødekte fjell, Systrond,

Eggja der vi bodde og egentlig det meste av Leikanger. Er ikke så mye av kommunen man ikke kunne se herfra.

Flere bilder ble tatt.

Turboka som lå i postkassa ble også signert før jeg begynte å gå ned igjen til hotellet.

Fottøyet med hæler var ikke akkurat ideelt til å gå nedover med, men de tok i hvert fall godt tak i snøen da. Det var jo slettes ikke så dumt.

En tur på sånn ca 3 km ble det vel og 350 høydemetere. En flott tur til et sted jeg aldri har vært før og masse flott utsikt underveis. Alle mine turer i bygda har gått i den andre enden av bygda, området mellom Eggum, Nyastøl og Kjerringafjell har vært mitt turområde.

Cahen Bjørgahaug ligger omtrent i ringen til venstre og cachen Utsikt til Skadladunken tror jeg ligger omtrent der ringen til venstre er. Hvis det syns.

Cachen på Knausen var av den enkle sorten. Noen meter å gå og kanskje 2-3 høydemeter som skulle forseres. Det føles veldig godt å ha fått 3 smilefjes på kartet innefor Leikangers kommunegrenser. Dessverre er det ingen cacher i "vårt" område av kommunen. Men jeg har veldig lyst til å logge den på Stokksete og Vassvarden i fjellet ved Hella. Vi må koe oss tilbake til sommeren, helt klart.

Rundt på området og inne på hotellet er det skilpadder overalt, til og med på serviset. Kort fortalt så er det for å minnes at under krigen så reddet ei havskilpadde livet til han som startet dette hotellet. Mer om det finner du her

Vi kjørte over Hemsedal vestover og ble overrasket over hvor lite snø det var på fjellet. Da vi skulle hjem igjen på lørdag så var det store spørsmålet om vi kom oss over fjellet. Veier var stengt og andre var kolonnekjørt. Men innen vi kom oss til fjells så var været bedre og vi fikk ikke noe problemer. Nå kjørte vi Filefjell. Litt mer snø og vinterføre på veien.

Og i Valdres var det jo full vinter og høye brøytekanter.

Hjemme i Maura var det kommet 10-15 cm snø mens vi var borte.

Mens vi var på Vestlandet ble det publisert 5 nye cacher rett borti veien her. Jaja kanskje like greit så slapp vi å vurdere om vi skulle hive oss på FTF-jakten. Det bor geocachere omtrent i samme området som også er ivrig FTF-jeger. Men Barfi skulle jo luftes da vi kom hjem så da la jeg lufteturen slik at jeg fikk logget 2 av de nye cachene. Dermed fikk jeg logget cache både i Leikanger og maura på samme dag. Litt artig å logge cacher i to av hjemkommunene mine med en avstand på ca 250 km.