Skitur Brovoll- Snellingen

En tur helt uten geocaching denne gang. De cachene som ligger langs denne turen har jeg allerede logget. Men jeg har altså vært på skitur!Årets første og muligens den eneste. De skiturene på jordet teller liksom ikke. Jeg har hatt langfri-helgen min og bestemte meg for at jeg skulle på skitur en av dagene. Den dagen ble i dag. Og det passet jo perfekt med vær som sa, noen kuldegrader og strålende sol. Turen begynner med problemet, hvordan få med seg ski og staver? Enda godt skiene ikke er smurt med klister for de må lirkes inn mellom stolrygger og døren. Vel framme på parkeringsplassen sto det kun en bil. Hurra, da får vi kanskje gå uten å treffe på andre.

På med ski og staver og Barfi får på seg de tre potesokkene hun fortsatt har. Vel, etter ca 200 m har hun kun en potesokk, den som sitter på bakbeinet. Har en sterk mistanke om at hun plukket av de på frambeina ganske så målbevisst. "Ok, da får du bare gå med isklumper i potene dine."

Jeg hadde lagt planen klar for hvor vi skulle gå. Og i følge skiforeningens preppestatus skulle det være oppkjørte løyper, noe preppet i dag og noe tidligere.

Tjaaaa, her var det ikke så mye spor å se. Men det  var jo kjørt her med et eller annet og har jeg bestemt at det var opp dit vi skulle så går vi jo selvfølgelig dit, det er jo klart. Fordelen er  jo at her ødelegger vi i hvert fall ikke løypa for noen og ikke treffer vi på noen heller. Og jeg behøvde i hvert fall ikke å tenke på å gå ordentlig på ski, nei her var det bare å labbe i vei oppover. Av med bandet på Barfi. Mye enklere å gå når hun går løs.

Skia mine var tydeligvis smurt ganske så tråe, så det gikke så fint så å komme seg oppover denne bakken.

Det var mye harespor på kryss av veien og Barfi hadde egentlig veldig lyst til å følge de sporene isteden.

 Jeg satset på at vi skulle treffe på oppkjørt løype da vi kom forbi Snellingen.

Joda det var nok kjørt opp løype, det var bare det at det har kommet en del snø etter det. Skulle vi snu og kjøre ned igjen og følge den løypa som faktisk var kjørt opp? Nei, jeg fant ut at vi skulle fortsette.

Det var jo spor og det var enkelt for Barfi å gå også, bare noen cm snø oppå de gamle sporene.

Og heller ikke her ødela vi løypa for andre. Det gikk så fint så. Skia satt som smurt oppover og nedover. Passer meg perfekt det. Jeg er jo ei pingle når det gjelder å kjøre nedover så da er det helt greit at det ikke var det helt store gliden. På flata derimot kunne de godt vært litt glattere.

Fortsatt litt igjen av den gamle kvernbygningen mellom Store og Lille Snellingen

Så var vi framme med målet for turen, Store Snellingen. Hmm, det skispoeret over vannet som jeg trodde skulle gå der var det ikke noe å se til. Jeg hadde tenkt vi skulle ta matpausen vår ut på odden der. Er isen sikker eller er den ikke? Jeg er skeptisk til å gå på vannet. Mener jeg har lest noe om at isen ikke var sikker, men det er jo lenge siden og jeg mener å se at det er kjørt utover her tidligere. Så joda vi går av sted.

Men jeg velger spiseplass ikke så langt ut og på en odde som lå mye nærmere enn det som var planene. Bare vi kommer i sola så får det være bra.

For en vakker dag.

Vi koser oss med niste.

Og mens vi sitter der ser og hører jeg en snøscooter kjører i løypa. Preppingen er i gang.

På tide å tenke på hjemturen. Vi snur og begynner på tilbaketuren.

Ganske riktig nå er løypa kjørt opp. Og med spor uten nysnø så var plutselig ikke skiene mine så tråe lenger heller.

I neste løypekryss så hadde selvfølgelig ikke løypekjøreren kjørt der jeg hadde tenkt meg. Hmmm, skal, skal ikke? Jeg ender opp med den ikke nypreparerte løypa igjen. Fordi den andre jo er veldig mye nedover og jeg har gått der før flere ganger (om sommeren og på ski). Den andre veien skal være noen km lenger og jeg har ikke går der før. Og samme leksa her, da er det sannsynligvis liten sjanse for å treffe på folk og bikkjer.

Jeg begynner etter hvert å bli ganske usikker på om løypa går dit jeg hadde tenkt meg. Tenk om jeg havner på Harestua? Nå har jeg gått såpass langt og ikke minst en lang nedoverbakke så det frister ikke å snu. Jeg satser på at løypa etter hvert snur i riktig retning og at vi kommer ned på der jeg tror den skal.

Hurra nå begynner det å ligne på noe.

Og etter å ha gått litt til så er vi ved et kryss som jeg både kjenner igjen og ikke minst sier at vi er på rett vei. Vi gikk her på vår første Romeriksås-tur

Nå begynner det å bli spor som det er gått i nylig. Og vi begynner å treffe på folk.

Ved neste kryss så treffer vi på nypreppa løype også og stadin nye folk som er på ski. Vel, jeg syns vi oppfører oss ganske så bra og ødelegger ikke sporet. Såpass får de tåle. Ikke datt jeg heller i løpet av turen så noen diger grop etter fall ble det heller ikke. Det hadde nok ødelagt atskillig mer enn Barfis poter ;)

Selv om jeg ikke hadde så stor fart i nedoverbakkene så var det såpass at Barfi måtte springe for å ta meg igjen. Så Barfi fikk løpt en god del i dag og vi begge fikk en god dose trim. Ingen tvil om at dette burde vi gjøre igjen, helst mange ganger.

Det ble en fin tur tur på 13,5 km.

Barfi måtte stoppe opp en del ganger for å plukke isklumper i potene.

Jeg fant igjen to av potesokkene. Og da vi kom tilbake til bilen var det nå 10-12 biler der. Ikke rart vi traff på så mange folk på slutten av turen.

Joda, mitt forhistoriske skiutstyr fungerer faktisk fortsatt ;)