På toppen av Nannestad

Yr hadde påstått at det skulle være fint vær på lørdag. Og jeg fant ut at det var på tide å gå en tur på Marifjell. Det begynner å bli lenge siden jeg var der sist. Snart to år siden tipper jeg, da med ski på beina. Og 4 år siden jeg var der for aller første gang.

Hjemme så det slik ut, men man kan vel stole på yr?

Nåja, knallblå himmel og sol så jeg ikke så mye til, men det var vindstille, perfekt temperatur til å gå i og antydning til sol, så da kan en vel ikke klage. Høstfargene har blåst av trærne for ei uke eller to siden, så det var egentlig ikke så mye å ta bilde av. Selv om vi ikke har fått i nærheten av vannmengdene det skrives om så begynner vann og tjern å fylles opp

og det å komme seg tørrskodd over Tøletjernet er ikke noen selvfølge. Men det gikk helt fint denne gangen også.

Nordåsen er et populært turområde, men man skal ha flaks / uflaks for å treffe på andre virker det som. Denne dagen traff jeg noen speidere som var på speiderhytta og så ble vi tatt igjen av denne spreke damen. Nannestad turlag gjør en god jobb med å rydde, merke og kavle stien. Men det var mye søle i stien likevel den siste biten.

Opp kom vi uten store problemer og unnet oss en god pause.

Marifjell, høyeste punktet i Nannestad.

Noen hadde lagt ut mat til bikkja si uten at den var spist. Vel, den bikkja behøver ikke å angre og tenke at den skal gå opp igjen og spise den nå

Jeg ble veldig oppmerksom på ørene til Barfi i løpet av turen. Tror ikke jeg har tenkt på det tidligere, men det ser jo ut som hun har hvite englevinger.

Meningen var å gå ned igjen samme vei som vi kom, men så la jeg merke til at Hurdal turlag hadde merket sti ned til Rustad. Tja kanskje vi skulle gå dit? Satse på at  jeg fikk tak i PE for å få han til å hente oss og så kjøre opp til bilen så jeg fikk den med hjem. Joda vi begynte å gå.

Det virket som om den stien gikk samme sted som skiløypa? Jeg kjente meg i hvert fall igjen. Og turen ble ikke akkurat noe tørrere Ved Sjuputtene begynte jeg å vakle i hva jeg skulle velge. Jeg begynte å tro at mye av turen kom til å gå på vei og det frister jo ikke så veldig. Så jeg valgte å velge den andre skiløypa ned fra Marifjell. Den i retning Kjønstadsetra.

Nå er det jo sånn med skiløyper at de ikke er spesielt godt merket, de går ofte over myr og vann. I tillegg så har jeg gått denne løypa kun en gang. Heldigvis hadde jeg nettopp lastet ned en ny kart-app som fungerte bra og jeg kom meg trygt over div. myrer og kom meg dit jeg hadde tenkt. Du kan trygt si at Barfi fikk bløtlagt potene godt og grundig i løpet av turen.

Og hun var ikke så veldig imponert da jeg plutselig dro oss oppover ei bratt li. Jeg skulle nemlig ha med meg enda en av toppene på Nordåsen  

Klofjell 665 moh. Her er det “bare” 1 1/2 år siden jeg var sist gang  . Dette er en av Ti på topp-turene på Romerike så her dukket det også opp et par folk.

Her er det ganske bra utsikt selv uten tårn. Og mens vi så stadig mer til sola så var Romerikssletta godt gjemt i hvitt.

Det var ganske fint. Den svære bomullsdotten og alle åsene som var veldig markert som blåne på blåne og fine skyer over.  Alt dette syntes selvfølgelig mye bedre i virkeligheten.

Et av alle de små og store tjern og vann oppe på åsen som gjør dette til et fint område.

Så var det bare å følge stien ned til Vikkeli-hytta igjen, der bilen sto. Det ble en fin rundtur på sånn ca. 11 km. Cachene som ligger langs turen er logget for lenge siden.

Store Vikka.