Sommerferie 2019

Ferie, i år hadde vi ingen planer. Det å kunne sove til man våkner, ta livet med ro og gjøre ingen ting er helt perfekt ferie syns vi. Vel, nå begynte ferien min litt dårlig da jeg ble vekket kl. 03.30 og endte opp med å jobbe tidligvakt på den første feriedagen min. Men så var jeg klar for 2 uker ferie :)

Også i vinter brukte jeg flaut mange timer på å legge puslespill. Og da måtte vi jo nesten logge cachen, eller to, som var resultatet av alle disse timene foran pc'n. Dermed ble det en ny tur til Trysil. 

Vi gjorde en tur utav det og plukket med oss noen cacher her og der.

Krysset grensen ved Långflon. Et sted vi aldri har vært før.

Etter å ha handlet tobakk og søtsaker på grensen fortsatte vi videre inn i Sverige og en cache ledet oss til denne fine plassen.

Vi hadde tatt med oss sånn at vi kunne overnatte, men fant ut at det var greit å komme seg hjem. Nok en gang ble grensen krysset, denne gangen i nærheten av Torsby.

Noen er mer kreative enn andre, norsk totem-påle som fortjente et cachebesøk.

Noen dager senere dro vi på en liten bilferie. Fortsatt uten noe særlige planer. 

Bortsett fra at vi skulle kjøre til Imingfjell, et sted vi snakket om for et par år siden, men ikke besøkte da. 

Varebilen vår var ordnet sånn at det gikk an å overnatte i den. Og dermed sto vi ganske fritt til å kjøre og overnatte der det passet seg. Første stopp var ved grensen mellom Buskerud og Telemark. Du kan se "campingbilen" vår midt i bildet. 

Etter å ha logget en cache som lå bare et lite stykke opp i lia på Gavlen så fant jeg ut at jeg ville fortsette å gå litt. Jeg fortsatte opp den bratte lia som det var, til jeg kom sånn ca. på toppen av Gavlen og fikk en bra utsikt til området rundt. Her skimter en demningen ved Imingfjell turistheim. Selv om det var bratt så var det deilig å bevege seg litt etter mange timer i bil og å komme seg på tur i fjellet, selv om det bare var noen 100 metere.

Blomstene i fjellet er små, men fargerike og fine.

Det fine med geocachingen er at de viser vei og forteller historie om ting man ellers ikke ville oppdaget. 

Her skal det visstnok befinne seg en skatt.

Bortsett fra cachen så jeg ikke noe til cachen, men hula var i hvert fall overraskende stor.

Et sted til vi stoppet for å undersøke nærmere var Lureåe.  

Det var lite vann her nå, men jeg kan tenke meg den er litt av et syn når den er flomstor.

Brua som var blitt restaurert for ikke så lenge siden, sto det nok en gang bare brukara igjen av.

Jeg skulle gjerne gått videre oppover elva, for her kunne en skimte fossefall langt oppover, men vi fikk komme oss videre.

Vi hadde parkert ved minnesmerke til den mest kjente Tinn-dølen i Amerika. Snowshoe-Thompson.

Her kan man skimte både Tinnsjøen og Gaustatoppen.Vi tok i utgangspunktet bare cacher nå og da der det passet seg å stoppe. Men prøvde oss på trailen som gikk langs Skirvedalsveien over til Veggli. Vi hadde ikke fått med oss at dette var en litt utfordrende cachetrail og ble litt oppgitt over plasseringen av cachene. Holdt på å avbryte flere gangen, men endte opp med å logge alle 17. Bonustallene glemte vi derimot å se etter. Klokka gikk så vi snudde her, spiste rømmegrøt på ei fjellstue før vi kjørte i retning Tinnsjøen igjen. 

Målet med turen vår var å kjøre rundt omkring på veier og steder vi ikke har vært før. Gårdbrukerne som driver her fortjener jammen meg hver en krone de får i tilskudd, for jammen har de bratte jorder de skal slå! I tillegg til matproduksjon så sørger de for at Norge ikke gror igjen. Vi kjørte for øvrig på mange steder der veien kloret seg fast opp i lia med et vanvittig juv under. Jammen er det mange bratte og djupe daler i landet vårt. 

Vi tok som sagt bare cacher nå og da og kun cacher som lå lagelig til langs veien. Men da jeg oppdaget at det var en ulogget cache på vei til Kalhovd, oppe på dette fjellet, Hægeberg 1376, så måtte jeg bare bevilge meg en tur. Ikke sant? PE hadde helt sikkert behov for en middagslur et par - tre timer... 

Så jeg fikk på meg turklær og la i vei oppover lia. Det var kanskje ikke så lurt likevel, for turen var bratt og kondisen min er jo fortsatt ikke noe å skryte av. 

Godt var det å komme til bekken for å få litt kaldt vann i ansiktet og påfyll i vannflaska.

Etter en km var jeg oppe på snaufjellet og kunne sikte meg inn på toppen.

Gaustatoppen begynte å ruve i det fjerne, da jeg var kommet litt opp i høyden.

Fra toppen var det ingen ting å si på utsikten. Fjell på fjell så langt en kunne se.

En rimelig svett turgåer på toppen. Det var knallvær og varmt denne dagen, men litt vind gjorde det veldig behagelig. Cachen ble funnet og joda, jeg var den første til å logge. Feiret med en Daimbolle før jeg gikk de samme 3 km tilbake til bilen. 

Vi var som sagt egentlig på vei til Kalhovd. Ikke for å overnatte, men for å se hvordan det var innover der.

Nok et sted vi aldri har vært, men Kalhovd er jo et ganske kjent sted.

En kan si om mene mye om kraftutbygging, men den har i hvert fall gjort at fjellet er mye mer tilgjengelig for folk som ikke har lyst eller mulighet til å gå i timer og dager for å komme seg til fjell og turparadis rundt om kring. 

Så bar det videre i retning Rjukan. Gaustatoppen er lett gjenkjennelig selv om det var lite snø nå. 

Denne utsikten hadde vi der vi overnattet den 2. natta. Litt forbi Gaustatoppen og mot Tuddal. Bobiler eller telt var det stort sett på alle steder der det var mulig å stoppe langs denne veien. Det var litt vind og ganske så kjølig så vi krabbet innunder dyna ganske fort. 

Frokosten neste dag tok vi litt lenger ned i dalen. 

Så satte vi kursen mot Dalen, men først et stopp på museet i Eidsborg. Eidsborg stavkirke er landets nestminste med plass til 70 personer. 

Det er et fint museum med mange fine bygninger. PE hadde lyst til å se brynesteinbruddet, men det lei for langt på dag og var for langt å gå dit. 

Det største av disse byggene, Stålekleivloftet er bygd i 1167. Det sto på Uppistog Vindlaus og er bygd i 1167. Det eldste verdslege trebygget i Europa. Rett og slett imponerende å tenke på. 

Vi måtte begynne å sette kursen hjemover og kjørte mot Drangedal via Vrådal og Nisser. Det ble et kort stopp på denne rasteplassen.

Jeg tenkte for meg selv da vi passerte denne steinen at jeg håper den ikke tipper utfor. Det viste seg at den hadde fått en egen cache.

Så var det å finne et sted å overnatte da. Vi prøvde oss et sted på åsen mellom Nisser og Drangedal, men der var det så vanvittig mye knott at selv om vi dynket oss med myggmiddel og tente mange myggspiraler så måtte vi bare rømme. 

Vi endte opp på en lunneplass nærmere Herre. Helt greit å sove, men ikke noe fristende sted å spise så frokosten tok vi på en rasteplass vi kom til litt senere. Det var alltid sånn at vi fant finere plasser da vi begynte å kjøre videre.

Dette var en test av "campingbilen" Den fungerte egentlig ganske fint. Den hadde til og med innlagt toalett. Den er langt ifra noen bobil, men kan kanskje sammenlignes med å bo i et lite telt. Og var jo ypperlig på den måten at PE kunne legge seg og strekke ryggen mens jeg gikk en tur. Hadde vi hatt et "fortelt" også så hadde det blitt bra. Vi kommer ikke til begynne å bruke denne på ferier, men greit å ha som reserve hvis vi ikke finner noe annen overnatting. I og med at den er så provisorisk så var det greit å overnatte et sted der vi var aleine. Det å finne egnede overnattingsplasser viste seg å være litt vanskeligere enn det vi hadde forutsett. Og så var det det å være fornøyd med været da. De to første nettene blåste det så det var litt kjølig, vi var tross alt på fjellet. Men da var det ikke noe mygg :) Om morgen det første stedet så hadde vinden løyet og da kom myggen. Og så var det den forbaskede knotten som ødela den siste natten. Ellers var vi godt fornøyd med den lille ferien vår. Vi fikk sett enda litt mer av Norge. Denne gangen stort sett Telemark som har mye fjell, djupe daler og masse fine vann og tjern. 

Så var det å komme seg hjem før bilen skulle på verksted. PE fortsetter å bygge terrasse og jeg drar på nye eventyr.