Vardåstjernet og Gruveliastollen på Romeriksåsen

Årets  sommervær og færre fridager har gjort at jeg knapt har gått turer i år. Tror jeg har vært på Gardlimåsan 3 ganger, den ene gangen med tur rundt Kvernsjøen i tillegg, en cachetur i Gjerdrumsmarka (nedre del av Romeriksåsen) og en helg på fjellet i Hallingdal og det er det. Siden jeg skulle jobbe i helgen så hadde jeg fri på torsdag og fredag isteden. Da måtte jeg bare komme meg ut i hvert fall den ene dagen. Etter en kort tur på jobben satte jeg kurs mot Romeriksåsen på fredag.

Det er en del cacher som jeg ikke har logget på åsen og jeg hadde sett meg ut en runde for å få logget noen av dem. Samtidig så var hovedmålet å gå tur, ikke å logge flest mulig cacher. Co til en del av disse cachene og jeg er enige om at det er fine turmuligheter på Romeriksåsen, men vi er ikke enige om hva som er en passe lang tur. Men stiene går jo på kryss og tvers så turene kan legges opp på så mange måter. Jeg valgte å parkere ved Østbyvangen og så følge den blåmerkede stien derfra i retning

Bekkestua. Så fortsatte jeg videre mot den første grønne boksen som var Hellebekkmyra og to andre cacher. Det store målet for turen var Vardåstjernet. Spørsmålet var hvordan jeg skulle komme meg dit. Det enkleste og sikreste var å gå tilbake til Bekkestua og så følge stien derfra, men jeg ønsket å få meg en rundtur og cachekartet påsto at det skulle gå en sti langs med Gimilen. Litt usikker ruslet jeg i vei og kom etter hvert inn på en tydelig sti.

Et stykke på vei og så på sti igjen før jeg kom inn på den blåmerkede stien som gikk forbi Vardåstjernet og ned til Bekkestua. Et omvei, men mye bedre enn å gå fram og tilbake, i tillegg til at jeg gikk i et nytt område for meg.

Hogstflate gjør straks utsikten bra og Gardermoen og Romeriksletta syns jo fra så mange steder så fort grantrærne er borte.

Tørkesommeren syntes godt i drikkevannskildene. Og Vardåstjernet var også tydelig redusert. Men flott var det her likevel.

Fram med matpakke og tekoppen her skulle det tas en god pause. Noen få regndråper kom det, men ikke nok til å ødelegge idyllen.

Klestørken fungerte så bra at jeg kunne ta på meg t-skjorta på nytt før jeg pakket sekken og fortsatte videre mot Bekkestua. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen, det er fint å gå tur på Romeriksåsen. I tillegg til alle de idylliske plassene ved små og store vann så er det haugevis av myrer som kan være frustrerende våte, men også fine på sin måte

og så er det mange åpne lyse områder med fine og rare furutrær.

Jeg passerte Vestre Buvatn som for øvrig var nesten enda mer idyllisk enn Vardåstjernet. Skulle gjerne tatt en rast her også, men det får da være måte på med pauser.

Framme ved Bekkestua for andre gang. Turen mellom Haugsvangen og Bekkestua var veldig fin, en sti jeg aldri har gått før. Det går som sagt stier på kryss og tvers.

Været hadde så langt vært perfekt turvær. Litt mer normal norsk sommer med 18-20 grader, sol og blå himmel med mange hvite skyer på.

 

Men nå begynte det å mørkne veldig til. Tor med hammeren kunne også høres i det fjerne, men så lenge det holdt seg over Oslo så var det helt ok. Kom fram til bilen men hadde fortsatt en cache igjen g den lå ca 150 m opp i lia på den andre sien av veien.  Nå hadde uværet flyttet seg til Romeriksåsen, det begynte å regne og tordenværet var såpass nært at jeg så det lynte. Det var bare å komme seg ned til bilen igjen. Jeg rakk akkurat å sette meg inn i bilen før det begynte å bøtte ned.

Jeg var ferdig med turen på 10-12 km akkurat i tide. Jeg hadde egentlig vurdert om jeg skulle gå mer, men et litt annet sted. Alle vurderinger ble brått avblåst.

Men så er det nå sånn da at byger kommer og går og innen jeg hadde fått somlet meg til å snu bilen så hadde regnet passert og sola skinte igjen. Skulle jeg fortsette? Jeg kunne jo i hvert fall kjøre en tur opp til Storøyungen så fikk jeg bestemme meg da. Som tenkt så gjort. Hmmm jeg var her, klokka var bare 16 og det var bare 2 km til cachen. Ok det var i luftlinje og veien gjør en veldig omvei. Joda selvfølgelig skulle jeg ta med disse to og. Akkurat nå var det å gå på grusvei et godt alternativ framfor å leite etter en sti som jeg ikke visste om fantes og ikke minst gå i klissvått terreng etter regnværet. Jeg la trøstig i vei. Jammen var det nå langt til Engelstadvangen. Det viste seg at det var minst 4 km.

Området jeg nå skulle til er ikke av de fine slaget, men med spennende historie om gruvedrift og mange spor etter det.

Jeg har vært her en gang tidligere for å logge  cachen Erdmanngruvene. I fjor ble det lagt ut to nye cacher og de viste seg å vise fram enda bedre eksempler på gruvedriften.

Ved Gruvelistollen var det fristende å begynne å gå innover gruvegangen,men jeg var ikke helt klar for denslags denne dagen så jeg lot det bli med tanken.

Den andre cachen viste fram store slagghauger i tillegg til enda en gruveinngang.

To nye smilefjes kom på kartet og nye 10 km ble tilbakelagt.

Ok endomondoen har en tendens til å overdrive, men det var langt nok. Beina var i hvert fall godt fornøyde da jeg var tilbake ved bilen igjen. Alle planer om å besøke flere cacher ble skrinlagt.

Alt i alt ble 7 cacher logget. Det var litt for tidlig å ta med Barfi på langtur så jeg hadde tuslet rundt for meg selv denne gang. Neste tur er Barfi også med.