Vinteridyll i Hallingdal

Det er ikke mye som er mer vakkert enn glitrende snøflater, hvite trær og knallblå himmel.

Jeg hadde omsider våget meg oppover dalen vinterstid også. Nalle sjekket både bilen og Olabua om ikke Barfi var der et sted. Om han ble skuffet eller lettet er ikke så godt å si. Barfi var nemlig igjen hjemme pga løpetid.

Men han kunne i alle fall konstatere at han nå slapp å finne seg i fjelldronningas hersketeknikk denne helgen.

Målet med denne helgen var å gå på ski. Etter først å ha gått en runde på Bergheim kunne jeg raskt konstatere at både skiteknikk og kondis var akkurat så dårlig som jeg fryktet. Nøve måtte tålmodig stoppe opp og vente på meg som kom jabbende etter, rett som det var. Men jeg kunne jo ikke beslaglegge Nøves helg uten å bli med på skitur eller kjøre så langt uten å gå på ski.

Det snødde lett, men det var på en måte fint vær også. Trærne var så fint dekket med snø og så ut som naturens egne kunstverk. Det ble en passe lang, for ikke si kort, runde ved Haglebu. Her var det også noen cacher, så jeg fikk doblet årets cachefangst i løpet av turen. Nå har jeg logget hele 6 cacher så langt dette året

Det var godt å kunne sette seg foran varmen etter skituren. Det er noe magisk med å se på flammende som danser inni ovnen og så utrolig deilig varmt.

Veldig skeptisk etter gårsdagens tur, men vi måtte jo bare ut på ski igjen. Denne gangen på den andre siden av dalføret. Litt lett snø denne dagen også, men sola var der, et sted bak skyene.

Og etter en stund hadde hun greid å jage skyene langt vekk. En del kuldegrader, men ellers et nydelig vær.

Nalle og Tassen imponerer både med å gå fint i skiløypa og fungere som trekkhunder – innimellom.

Er jo ikke rart Nøve fyker av sted så lett som bare det, når hun har så god drahjelp? Jeg derimot, sleit pinlig mye. Det kjentes som om skia gled bedre bakover enn framover, og uten krefter i bein og armer så var det ikke mye hjelp å få der heller. Det var helt klart snakk om å gå på ski i steden for å renne / løpe på ski. Jaja, jeg stabbet i vei akkurat som på gårsdagens turer. Men vi hadde det jo ikke travelt så det gikk helt fint det og

Endelig litt nedoverbakke. Men…. En kommer seg ikke til topps ved å gå nedover. Har en msitanke om at det er en del bratte oppoverbakker borti lia der?

Det ser så fint og delikat ut, disse hvite viddene og åskammen under den knallblå himmelen.

Vi tok oss en kort matpause midt i bakken. Selv om sola skinte og det egentlig ikke blåste, så var det en kald fornøyelse. Det er en del ting som er vanskelig å gjøre med hansker på så jeg begynte å fryse ubehagelig mye på fingrene. De var ikke gode opp den siste kneika til toppen av Vardefjell.

Men vi kom opp, jeg også Og i ly av varden ble jeg stående i sola til fingrene var tint opp igjen.

Og så kunne jeg også nyte utsikten.

Det er sjelden det det er vindstille på toppen så dette var ikke noe blivende sted. Jeg skreiv meg ikke engang inn i turboka.

Månen kunne også skimtes på himmelen.

Det var bare så utrolig vakkert.

Og turen var så innmari fin. Ingen veldig bratte bakken oppover eller nedover, i hvert fall ikke verre enn at jeg kom meg opp med fiskebein og ned med ploging. Hadde kondisen vær der den burde være så hadde det vært bare fryd og gammen hele turen. Tilbake til bilen, ved Engene fjellstue var det nesten fritt for oppoverbakker. I følge endomondoen til Nøve, som er mer korrekt enn min så gikk vi 16 km. Vi tok visst en omvei og gikk lenger enn det turen egentlig var, men det går jo skiløyper på kryss og tvers i dette området. Og det var deilig å være ute i det fine været (bortsett ved matpausen)

For en fantastisk dag dette ble! Dette frister til gjentakelse, jeg må bare trene litt (mye) først.

Man blir jo sulten av så mye frisk luft. Og det smakte fortreffelig med middag på Bromma før turen gikk til dusjen på Bergheim og litt avslapping foran ovnen og FB igjen.

Så var det på tide å sette kursen hjemover igjen. Tusen takk for nok en flott og trivelig helg til alle dere på Bergheim.