22. juli 2016

Vehuskjerringi/Vehuskjerringa - En geoart


Dette er vel mest en detaljert logg for de siste dagenes cache-tur.

Første gang jeg hørte om geocachetrail til Vehuskjerringa i Øyfjell i Telemark tenkte jeg at det ikke var en tur som fristet meg. Men så dro TeamPilaris dit og etter å ha sett blogginnlegget fra turen så fant jeg ut at jo da, det så jo faktisk fint ut, så kanskje? Nå har PE snakka om i flere år at vi kanskje skulle prøve å bruke bilen hans som en slags campingbil, sånn som en reserveløsning. Nå hadde han gjort alvor av å kjøpe inn madrasser og vi skulle teste dette ut. Da var kanskje Vehuskjerringa og en kombinert campingbil-test og geocachetur en ide? Så på mandag dro vi av sted, bilen fullastet med både det ene og det andre.

Men så var det å finne et egnet sted å starte campinglivet da? Hmm, det var jo ingen fine plasser langs denne veien der vi skulle på cachetur. Vi fant til slutt et sted som det var litt skjermet og det var greit å sette fra seg bilen, men noen idyllisk plass var det ikke. 
Hovdestøylnuten
Men det viste seg at det var akkurat her kjolesplitten og cachene til Hovdestøylnuten begynte, så sånn sett var plassen perfekt. Kvelden var fortsatt ung og været var fint, så så fort vi hadde testet ut primusen og drukket en kaffe-/tekopp så begynte vi rett og slett med cachingen.
OI! Dette begynte brått. Vi hadde ikke gått mange meterne før stigningen begynte. PE snudde etter den 1. cachen var signert, mens Barfi og jeg fortsatte. Det viste seg å være en bratt tur opp, men fin tur og ikke minst belønnet med en flott utsikt. At været var knallsol hjalp jo også på.
 Barfi på toppen av Hovdestøylnuten og de to "puppene" på Vehuskjerringi i godt synlig i bakgrunnen
Den hvite prikken der nede er "campingbilen" vår

Selv om campingplassen vår var perfekt med tanke på cachingen så hadde den absolutt sine svakheter. KNOTT! Det var ekstremt mye knott der. Nå har jeg myggolje som fungerer veldig bra med tanke på mygg, men på knott’n har den tydeligvis NULL virkning. Det var bare å rømme inn i bilen, der var det heldigvis knott-fritt. Morgenen etter så fant vi ut at her var det bare en ting å gjøre, hive alt vi hadde med oss inn i bilen og komme oss vekk. For knotten sto som en tjukk vegg da vi åpnet døra og den var sulten! :( Så vi endte opp nede ved Øyfjell skole, satte oss ved en krakk og bord der for å spise frokost og smøre matpakker.

Så var spørsmålet hvor skal vi begynne å cache i dag? Jeg hadde egentlig litt lyst til å prøve å logge cachene fra 1-46 på en tur, men så var det denne armen, klokka var blitt litt (mye) for mye, og jeg hadde mistanker om at det ville bli altfor tungt for meg. Så jeg bestemte meg for å gjøre som 3-dagers-forslaget sier, ta sykkelen for å logge venstre-armen og østsida av dama. Nå er jeg elendig på sykkel, har en gammel sykkel uten gir, i hvert fall virker de tre som er svært dårlig, så jeg gikk mer enn jeg syklet oppover bakkene, for det var jo selvfølgelig oppoverbakke så og si hele veien.  Men jeg kom meg til slutt opp og fikk logget armen.
Der møtte jeg en godt grønn-merket sti og fristelsen ble for stor. Jeg fortsatte oppover mot toppen og ikke nedover skjørtet som forslaget sier.
Nå lå jo dessverre ikke mer enn 2 av cachene langs denne stien, neida disse cachene lå på kryss og tvers av daler oppover lia. Heldigvis var det såpass høyt at det var ikke så mye kratt jeg måtte gå igjennom, men det er litt surt å først slite seg opp en del høydemeter for så å gå dem ned igjen. Nettopp av den grunn hoppet jeg over # 30, fant ut at den fikk jeg ta på nedoverturen igjen. Jeg hadde en liten plan på å gå helt opp på toppen. Når vi ført hadde tatt turen til området så burde det jo være på sin plass med to besøk på toppen. Men da jeg hadde logget #24 (den siste før toppen) og så at det var fortsatt ganske mange høydemetere igjen, det begynte å regne og jeg visste at jeg hadde 14 slitsomme cacher som skulle logges og klokka var mye allerede, ja da bestemte jeg meg for at nesten-toppen fikk holde.
Utsikten fra #24 med Svartetjønn
Hadde jeg logget #30 så kunne jeg jo eventuelt gått på toppen og tatt cachene nedover på vestsiden. Men det var ikke aktuelt nå. Dessuten så ville jeg ha finvær på toppen. Så etter en liten matpause så gikk jeg bortover lia igjen, ja opp og ned det kuperte terrenget, for å finne igjen stien, sånn at det skulle være en enkel tur ned til elva igjen. Det var enkelt å få logget #30 på veien ned.

I dette området ligger cachene #33-#46, i den første myra, over til det smale vannet,over åsen midt i bildet og videre bak der igjen tror jeg.
 
Så var det på’n med cachene langs østsida av kjolen.  Her var jeg forberedt på at det skulle være bushing hele veien. Og ut i fra hva jeg hadde lest i logger så hadde jeg en formening om at dette kom til å bli bushing av den slitsomme sorten. Cachene var heldigvis enkle å finne så fort en var på det rette stedet. Ja bortsett fra at en stadig måtte krype inn i ei gran og dermed fikk med noen barnåler på kjøpet.
Det var en gang..
Det begynte greit med kryssing av myr, ja det er neimen ikke bare på Romeriksåsen det er myr. Jeg har gått noen kilometer i myr her i Telemark de siste dagene også.
Jeg begynte å føle meg som en orienteringsløper der jeg fulgte nåla på gps’n  og krysset myr, gikk rundt myr, vaset gjennom kratt fram til neste post, eeeh nei selvfølgelig, neste cache. Så var det litt opp i lia for finne neste cache. Det finnes helt klart enklere områder å bushe i enn det var her.
For her lå det vindfall og knekte trær i veien rett som det var. Jeg var glad Barfi ikke var med, for dette var ikke terreng som passer ryggen hennes. Men fortsatt var det ikke så mange høydemeterne som skulle gås opp eller ned. De kom det til gjengjeld nok av seinere.
Det føltes i hvert fall som det gikk rett opp noen steder.
Det var noen bokser som var plassert slik at jeg måtte kare meg noen veldig bratte åslier. Nå følte jeg meg ikke lenger som en o-løper, men som en passe gal person som holdt på med dette. Og de meterne som var gått skulle gås ned igjen også. Det var ei li som ble litt for heftig så jeg fant ut at jeg fikk finne et bedre veivalg. Etter hvert så kom jeg meg ned i et litt snillere område og det begynte å minke på cachene som skulle logges. Noen gjerder skulle nok en gang forseres og jammen kom jeg ikke inn på en sti til slutt også.  Siden det var dårlig med lademuligheter så måtte jeg spare på strømmen på mobilen så endomodoen var ikke skrudd på på denne turen. Synd, for det hadde vært artig å sett hvordan jeg hadde gått og ikke minst hvor langt og hvor mye opp og ned. Det ble en del tror jeg. Jeg la i hvert fall igjen ganske mye svette, ble godt sliten og passe lei av alt som het geoart. Denne bushe-delen her syntes jeg kun var et nødvendig onde for å få på plass smilefjesene på riktig sted. Det var ikke en tur jeg syntes var fin eller morsom å gå.
Grønulfstjønn
Joda det var noen idylliske steder på denne turen også og etter hvert begynte det å bli antydning til sol igjen og da blir jo alt så mye bedre :)

Nede ved veien ventet PE og Barfi. Så ble det litt ut og inn av bilen-cacheing for å få på plass skjørtekanten og så var det DUSJ. Nå fikk campingbil være campingbil, vi leide oss plass på Hyllandsfossen camping. Bilen var testet ut og funnet godkjent som reserveløsning, vel og merke med noen forbedringer som bør gjøres først. Men nå var det godt å komme seg i ei hytte, men dusjen var det viktigste.
Campingpalssen hadde en forholdsvis enkel standard, men lå veldig fint til.
Så var det den store dagen. Denne dagen skinte sola og det ble en veldig varm dag etter hvert. PE, Barfi og jeg la i vei.
Vi skimtet Vehuskjerringa i det fjerne.

Men først skulle en god del myr forseres.

Jeg hadde lest at det skulle være en enkel tur fram til #18, men jeg pustet tungt lenge før det så jeg ble bekymret for hvordan dette skulle gå.
Ved #8 sa PE takk for seg. Og han ville ha Barfi med seg, så herfra tuslet jeg videre aleine. i sekken hadde jeg med klær for det meste slags vær. Bortsett fra ei tynn fleecejakke så ble resten liggende urørt. Jeg kunne med fordel gått med en mye lettere sekk denne dagen.
 Toppen kommer sakte men sikkert nærmere, men fortsatt sørgelig fjernt.
Jeg fant fort ut at det var fornuftig å ta vestkanten av dama til slutt, for det hadde vært dumt å sitte igjen med den litt negative turen fra østsiden som siste inntrykk. Denne turen på vestsiden var nemlig virkelig flott!

Kastetjønn.
På denne turen var det mange flotte og idylliske steder.Og etter hvert som jeg kom høyere opp så var det flott utsikt også.

Som nevnt tidligere så var alle cachene enkle å finne. Og takk og lov for det, for turen er slitsom og lang nok om en ikke skal bruke mye tid og energi på å finne boksene i tillegg. Men det var en boks #13 som jeg holdt på å gi opp. Hintet var henger i bjerk, men det var mange bjerker der og jeg fant ikke boksen. Brukte lang tid og leitet og leitet. Så utrolig surt å ikke finne en av disse 72 boksene! I det jeg holder på å gi opp så løfter jeg blikket og der hang den! Takk og lov!
Så var jeg framme med #18 og fjellsidene reiser seg rundt meg, nå begynner alvoret. For sikkerhetsskyld mister jeg stien og ender med å bushe til den neste cachen og da går jeg selvfølgelig den korteste veien, nesten rett opp den bratte lia. Jeg var ikke veldig fornøyd da jeg oppdager at jeg har gått for langt opp og må gå en del ned igjen for å få logget cachen. Men da var jeg i hvert fall inne på stien igjen. Og selv om jeg var usikker på om Kjersti hadde overdrevet da hun skreiv at det var bratt, så fant jeg fort ut at neida, det hadde hun ikke.

Her var det bratt! Veldig bratt, det var som å gå opp ei bratt trapp.  Hjelpe meg så dårlig form jeg er i :( Beina mine er ikke laget for å gå i slike bratte lier.
Da er det godt at det er mye fin utsikt som må beundres. Det ble kort mellom pausene for å se.
Fortsatt snø på Hardangervidda

 Og det tok jo aldri slutt. Det virket langt opp til toppen. Her oppe over tregrensa så var det litt bevegelse i lufta også, det var deilig for dette tror jeg var en veldig varm dag. Og fram til nå hadde sola skint fra en nesten skyfri himmel. Nå begynte det derimot å bli mer skyer som dekket for sola.
Varden på Vehuskjerringi 1356 moh
Endelig fikk jeg karet meg opp på toppen. Bortsett fra et par som gikk forbi oss og som jeg møtte da de gikk ned igjen så så jeg ikke et eneste menneske på turen, før jeg kom på toppen. Der satt det jammen meg 3 mennesker som ikke hadde det travelt med å komme seg vekk derfra. Hmm hvordan skulle jeg få logget cachen? Det ordnet seg til slutt :) 
Det virket som at det var mer vanlig å gå stien fra Vehus opp til denne toppen, altså en annen vei enn det jag hadde gått.
Jeg var overrasket over hvor langt det var til Gaustatoppen, det er jo bare så vidt den synes. Vi var mye nærmere da vi var på Hallingnatten.
 



Etter å ha tatt en liten pause på toppen, tatt bilder og beundret utsikten både to og tre ganger så var det bare å fortsette.
Først opp på den andre toppen for å få logget bonuscachen der.
 
Begge "puppene"
Og så var det på høy tid å komme seg ned til veien igjen. Nå hadde jeg jo logget alle cachene i går, så nå var det bare å finne igjen stien. Ikke den rød-merkede som jeg hadde fulgt så langt, men den grønn-merkede som jeg fulgte i går.

Jeg så den på den andre kammen der, så jeg gikk bare sånn noenlunde rett nedover den myke mosekledde lia.
Mose er behagelig og snill for knærne og enkel å gå nedover,( men ganske tungt å gå oppover).
Inne på stien så var det bare å koste på nedover.
 Nedi dalen
 Myrlendt
Krysset elva i bedre vær denne dagen
Over elva
og ned på bomveien og så låse opp sykkelen og sette seg på den. Selv om jeg er ei pingle i nedoverbakker og sto på bremsen det meste av veien så tok det nå bare et kvarter før jeg var nede på veien. Da hadde jeg brukt en time og et kvarter på å gå fra jeg logget cachen på den siste toppen og ned til sykkelen. Atskillig raskere å gå nedover og uten cacher å logge med andre ord. Mens jeg hadde brukt hele 5 og en halv time ca på turen opp på toppen inkl. en pause underveis og logging. Men dette var absolutt en tur jeg kan gå flere ganger. Det hadde også vært artig å gått den tredje veien opp til toppen, den fra Vehus og som de fleste tydeligvis bruker. Alt i alt var jeg på tur i ca 8 timer, gikk 12,5 km + satt på sykkelen i 3 km denne dagen. Godt fornøyd og klar for en dusj. Det gjensto fortsatt 3 cacher, de på høyrearmen, men de fikk vente.
 
Så dagen etter måtte vi ta disse tre cachene på hjemveien.  Det var også her en sykkeltur, men bare 1,5 km denne gang. Også her en del trilling av sykkel i motbakker. Det kjentes at jeg hadde gått i oppoverbakker de tre siste dagene.
 Været var ikke helt lovende denne dagen
Så var det en enkel tur innover myrer for å finne de siste cachene.
 
Hurra! Vehuskjerringa-geoarten er ferdig logget! 72 cacher er logget, en del km er tilbakelagt, veldig mye svette ligger igjen oppover lier og fjellsider.
 
Jeg har gått over mye myr og sett mange gode moltemyrer, men kun funnet max 10 modne molter. Og jeg er godt forsynt med lange trailer for en stund – tror jeg. Jeg kan trygt anbefale turen opp på Vehuskjerringi langs den rødmerkede stien og turen til Hovdestøylnuten :) parkandgrab delen langs den heller slitne veien har helt klart mange idylliske plasser (så lenge knotten holder seg på avstand).  Resten av turen er ikke en tur jeg har noe ønske om å gå flere ganger. Men bare jeg gidder å logge alle disse cachene så vil det dukke opp ei fin kjerring på geo-kartet mitt :)

9 kommentarer:

  1. Tusen takk for at du tar oss med på turen din! Det har vært veldig interessant å lese fra de delene jeg ikke har tatt ennå, og veldig moro å se igjen den delen jeg har tatt. Godt å høre at du også synes det var bratt ;)
    Lurer veldig på om jeg noen gang kommer til å fullføre kjerringa...
    Og så må du huske på at du nå kan få kjøpt coinen som CO selger til de første 100 som fullfører :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var morsomt å lese igjennom din beskrivelse av turen nå etter at jeg hadde gått den selv. Ja jeg vurderer faktisk om jeg skal kjøpe den coinen, selv om jeg ikke samler på den slags og ikke aner hvor jeg skal gjøre av den. Denne geoarten har tross alt kostet meg både blod, svette og mengder av syre.

      Slett
  2. Og forresten: hvis du setter mobilen din til flymodus, vil den ikke bruke masse strøm på å lete etter dekning, og da kan du bruke Endomondo. Jeg gjorde det både på Vehuskjerringa, Solskiva på Spåtind og når vi var i Hallingdal, og det fungerer veldig bra! Hvis du i tillegg investerer i en powerbank, har du backup hvis det skulle røyne på. Jeg har alltid med meg min powerbank på langtur, men har enda ikke måttet bruke den takket være flymodus.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tips om flymodus. Powerbank har jeg og bruker ofte. Problemet var at mobilen gikk tom for strøm allerede 1. natten, mulig det ble for kaldt for den, jeg aner ikke hva som skjedde. Men jeg måtte altså bruke powerbanken for å lade opp mobilen før jeg dro på tur den dagen. Og jeg var livredd for å ikke ha mulighet til å få kontakt med PE både denne dagen og ikke minst neste dag. Derfor ingen bilder og endomondo bruk denne dagen. Nå endte vi jo opp med å leie hytte og fikk tilgang til strøm så i ettertid hadde det ikke vært noe problem.

      Slett
  3. Det er en fryd å lese det du skriver og se på alle de vakre bildene du tar. Norge er vakkert. Ingen tvil om det. Lise

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Lise. Koselig at du er innom :)

      Slett
  4. Kul att läsa din upplevelse med kjerringa. Vi tog den i början av juli. Känner igen det :) MVH. Nilur, Spegel och amatör

    SvarSlett
    Svar
    1. Moro at dere stakk innom bloggen. Godt å se at det ikke er bare jeg som har slitt litt i bakkene ;)

      Slett
  5. Veldig morro å lese. Levende tekst 😃 Der vil jeg ta en tur 👍

    SvarSlett