Nytt år…

Jeg skal/ bør/ må egentlig sitte å jobbe med div parpir- kontorarbeid nå, men får liksom ikke begynt.  Kan du skjønne det ;-) Så da sitter jeg isteden her da…

Jeg fikk dette bildet på mobilen her forrige dagen:

  Har du sett noe så søtt? jeg blir helt sjuk og det var rett før jeg satte meg  på toget og tok turen over til Sogn og flytta inn i geitefjøset :-) I disse dager er det travle tider der. Joda valper er nydelige, men jeg vet ikke om de slår killinger likevel? De bare så utrolig søte,  herlige og morsomme! Det ble ingen togtur så jeg måtte trøste meg med litt mimring isteden og gikk og fant fram to bilder jeg hadde på veggen  lenge.   Dette begynner å bli lenge siden så jeg har ingen digitale bilder fra den tiden så dette er fortografier av fotografi.

 

Jeg  jobbet som praktikant på en geite-og sauegård oppe i bratta der jorda kan nesten dyrkes på begge sider. Mine verter Mette og Leif er verdens beste og triveligste folk du kan tenke deg :-)Tiden jeg var i Aurland var før alle de lange tunellene kom, Høyanger-tunellen ble åpnet denne vinteren, men det hjalp ikke oss i Aurland. Dyrlegen bodde i Lærdal og om vinteren var det kun mulig å komme derfra med båt. Var ikke dyra så smarte at de ble sjuke den ene dagen i uka dyrlegen var på besøk i Aurland så fikk vi greie oss selv. Og det var nettopp det vi gjorde. Da Krølle (lammet) brakk beinet sitt, spjelket Leif det etter beste evne og lammet flyttet inn på kjøkkenet vårt noen dager til han ble bra igjen. Han luktet så utrolig godt og ble verdens beste koppelam :-) Ei av geitene hadde problemer med fødselen. Heldigvis fikk vi hjelp av en i bygda og fikk ut killingene. Hele tre stykker var det. Den ene var død, den andre var vanlig og ble oppkalt etter sin redningsmann Erik og fikk dermed navnet Erika. Den tredje var veldig liten og fikk navnet Femina. Disse tre ble helt spesielle og  fulgte oss tett hele våren og sommeren. Femina fortsatte å være liten, men var like kvikk og rask som alle de andre. På bildet ser du Femina (bak og på eget bilde) Tulla (buhund) Erika ligger i fanget mitt og Krølle.  På denne gården hadde de spælsau, de er så blanke og fine i hodet og på en måte mye spinklere enn dalasau som vi hadde i Leikanger. Hmmm,  jeg har visst blitt litt eldre på  28 år ser jeg… ååååh som jeg savner den tiden med disse  folka og dyra :-) Erna: Jeg MÅ gjøre alvor av å benytte meg av tilbudet :-) Selv om pillad’n ikke er så små søte lenger til sommeren.

Ser de aller fleste skriver om bikkjer som var flinke og  tok begynnelsen av det nye året helt fint. Så bra! :-) Vina er dessverre ikke en av dem :-( men hun overrasket likevel positivt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ta henne med meg ned i grisehuset i løpet av kvelden. Men jeg avlyste dette siden Vina var svært så rolig. Hun bjeffet på noen raketter tidlig på kvelden. Da avledet jeg henne med litt aktivitet og så lå hun helt rolig  under bordet i nærheten av oss resten av kvelden. Og selv om vi bor på landet så skyetes det opp masse raketter rundt oss hele kvelden, det er nemlig mange store boligfelt rundt oss. Men som sagt Vina tok det hele med ro, tror hun lå og lot som hun ikke hørte dem. Barfi tok det også med ro, hun var en del ute også. Men sånn var Vina også første året. Jeg har hørt at de må være over 1 år før du ser hvordan de blir. Siden det gikk så bra så ble vi værende inne, men lot som ingenting vi også. Men så, like før midnatt da det virkelig satte igang å smelle, ja da greide ikke Vina å late som ingenting lenger. Hun bjeffer ikke, men du ser hun har det vondt og hun skjelver over hele seg. Så da sprang vi ned i grisehuset likevel og du verden som det smalt. I den ene avdelingen der så er både vegger, tak og gulv av betong og dermed ganske lydtett. Det eneste vi hørte var da den nærmeste naboen sendte opp sitt kraftige batteri. Så neste gang blir fødeavdelingen omgjort til festsal og vi flytter inn der tidlig på kvelden :-)

Det er nå 2 mnd siden løpetid og Vina har endret sin oppførsel, reir skal bygges og leker skal bæres på. Hun er ikke veldig hardt angrepet så jeg bryr meg ikke så mye om det, bortsett fra at det er kjedelig å våkne midt på natta av at hun graver i senga si. Jeg ser at det gies råd om at de ikke skal få beholde sine “unger”.  Hvorfor?  Må innrømme at jeg syns det er litt morsomt å følge med på, samtidig som det er trist. Så det er litt ettersom om jeg tar fra henne “ungene” eller ikke. Hjelper det å la tispa få et kull? For Vina så er det uaktuelt, kommer tilbake til det seinere en gang tror jeg.  Sterilisering er vel også en løsning. Men som sagt så er dette ikke noe stort problem og det varer kun noen dager. Det eneste som bekymrer litt er at det kan se ut som problemet øker litt for hver gang.

Kun det beste er godt nok, reiret må jo være i sofa’n eller senga ;-)

Vina med en av “ungene” Hun har ingen favoritt. Bare at den skal pipe når hun biter på den og det gjør hun masse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ellers er det her som hos dere andre, kaldt. Vi kan nok ikke skryte av mer enn –25 grader, men det biter godt i kinna det og. Ellers så er jo i og for seg kulda ikke noe problem. Vel og merke så lenge ikke vannet fryser, strømmen går, bilen starter osv. Kle på seg er jo ikke noe stort problem og bikkjene har masse pels. Barfi liker seg godt ute  også i kulda, men de siste dagene har hun vært ganske rask med å komme inn igjen. Grisene våre er samlet i fødeavdelingen og der er det godt og varmt og ikke noe problem. Ja bortsett fra at ventilasjonen ikke går så mye som den burde. Vi tør ikke dra inn altfor mye kald luft. De to andre avdelingene er derimot bånntæla. Om noen uker må vi flytte griser ut der også og det kan by på visse problemer… Den tid, den sorg.