åssen går’e…?

Joda hos oss går nå dagene sin vante gang. Ser Hundeskolen annonserer nye kurs, men påmeldingen fra oss glimrer fortsatt med sitt fravær… Ikke blir det så mye trening på hjemmebane heller.

Slaktegrisene vokser de også. Så selv om det er mye bråk så er det godt å ha med seg Vina i grisehuset nå for tida.  I den avdelingen jeg må måke  så blir jeg nemlig overfalt av grisene mens jeg måker. Men er Vina med så holder hun dem på plass inne i et  hjørne og jeg får jobbe i fred. Det er flinke jenta mi det :-) Barfi går nå stort sett og pusler litt for seg selv. Lekekameratene hennes er blitt litt for store. Det er ikke bare bare når 10 stk eller fler av sorten  nysgjerrig står rundt henne og vil undersøke  hva denne pelsdotten er for noe.  I en av de andre avdelingene så bruker jeg litt tid på å skifte ut vann i troene .  Akkurat der så er det ganske tomt for griser så da kommer Vina og setter seg helt rolig tett inntil meg der jeg sitter på huk og passer på. Barfi kommer også bort, men hun kommer for å bli klødd og kosa med.

Det er fortsatt veldig spennende å se utviklingen på pelsen  til Barfi. På forsommeren så hadde hun et helt tydelig hvitt kors i rompa. Helt sant, bare spør Nina. Vet ikke hva som skjedde, om det var besøket hos Charlie eller at tropevarmen gikk over til regn som omvendte Barfi. Nå blir hun bare mer og mer lys nedover i buksene sine. Hun kommer nok til å få noen fine lyse bukser etter hvert. Bra for da syns hun litt bedre når vi går tur i mørket.  Og så har hun noen snåle brune flekker rett over hasene sine.

  Hun er fortsatt brun mellom øra og bak i nakken. Ingen tvil om at vi var heldige med valg av navn. Barfi betyr langhåret hund og ja det er Barfi. Det offisielle navnet er jo også helt riktig. Barfi er fager :-) men jeg begynner å tvile på om dommerene kommer til å være enig. Hun har krøllete pels, tror hun vil bli karaktirisert som “trang bak”.  Og halen har en krok på enden, men det er det jo ingen som ser inni all pelsen.

 

Vina har fått på seg vinterpelsen, fargen er mørkere da. I det rette lyset og vinkel så kan en se at det skinner i gull. Når vi går tur så kan Vina sette seg ned og bare sitte slik og se og se på ett eller annet som ikke jeg ser. Tror aldri jeg har hatt tålmodighet til å vente til hun er ferdig med å se.

Når vi går tur, spesielt om kvelden så springer Barfi foran og rundt meg, mens Vina blir langt bak meg. Aner ikke hvorfor. Så noen ganger stopper jeg opp for å vente på henne, må jo ha litt kontroll på at hun faktisk kommer etter. Jeg har funnet ut at denne tiden kan jeg jo bruke til å trene litt med Brafi, På plass, bli og sitt osv. Dette hører selvfølgelig Vina og vet at her er det belønning å få. Og det gjelder jo selvfølgelig henne også? Så hun kommer tuslende og ser på meg med forventningsfulle øyne. Som jeg sikkert har nevnt før, Vina har bare 3 gir. De gir seg utslag i gange, rolig trav og gallopp. Problemet er bare at galloppen er kun forbeholdt  nødsituasjoner! Og da er det snakk om fugler, dyr, bikkjer osv som skal jages vekk fra vårt område.  Aldri ellers.

Det var snakk om å møte elg på tur i en annen blogg.  Det har jo vi også gjort en del ganger. Noen ganger er det bare jeg som ser den der den står rolig og bare ser på meg. Vina er opptatt med å snuse på et eller annet og merker ikke elgen. Andre ganger så er det mulig hun ser en elg jeg ikke ser og andre ganger så blir hun borte i skauen, hører bare bjeffingen hennes. Sannsynligvis er det en fugl eller bare et spor hun har funnet. Som du kan lese litt lenger ned her så syns hun store dyr er skumle så hun holder seg litt på avstand av disse og skal nok bare ha de litt unna meg. Islendinger har lite jaktinnstinkt, men mye vaktinnstinkt. Jeg kan jo gjenta denne historien:

REVEJAKT.  Vina gikk løs på tunet en kveld. Da oppdaget hun at det gikk en rev over jordet og der hadde den ingen rett til å være, i følge Vina. Så hun satte høylytt av sted og jaget reven inn i skauen. Stolt og fornøyd tuslet hun tilbake til gårdsplassen igjen. Det var bare det at reven kom tuslende etter henne. Så var det å sette høylytt av gårde på nytt for å fortelle denne reven hvor den hørte hjemme. Slik holdt de på en stund, fram og tilbake. Reven satte seg på trygg avstand og så på Vina, mens hun sto og fortalte den hva hun mente. Til slutt fant jeg ut at det fikk være nok og tok med meg Vina inn. Det var tross alt leggetid og det var ikke sikkert naboene syntes det var like artig å se / høre på dem.

Barfi elsker å leke. Mens Vina mener at alle leker er hennes og Barfi skal i hvert fall ikke få leke med dem. Som når jeg satt i sofaen barfi kom emd ei leke som jeg skulle holde og hun dro i andre enden. Da kommer Vina og bjeffer “slutt med det der!” Og det gjør vi jo eller prøver å få de til å leke med hver sin, men det er ikke så lett. Vina skal ha den som Barfi har. Akkurat denne gangen så slutta jeg bare og det endte med at Vina begynte å leke med Barfi isteden. Hun la seg etter en stund ned på ryggen på gulvet og bare lå der så da gikk Barfi. Dette var jo ikke noe action.

Vet ikke helt hva som har skjedd, men Barfi har blitt redd for å trene agility. Hun kan springe over/gjennom hindrene på egenhånd. Men så fort jeg gir en kommando, finner fram en godsak eller fører så går hun å gjemmer seg. I går fikk jeg med meg Irene , enklere når vi er to, og yndlingsleka til Barfi. Så vi lkte oss igjennom røret og pølsa og alt gikk som en lek. Det var plutselig bare fryd og gammen. Vi ga oss med det i håp om å få inn positive assosiasjoner igjen. Tok heller og fortsatte med noen lydighetsøvelser på tunet. Måtte jo bruke opp pølsebitene jeg hadde gjort klar. Hun var så flink atte. I mine øyne vel og merke.

Vi var jo i Hedrum for ikke så lenge siden. Der er det ungdyr i nærheten av der vi går tur. Ungdyr er farlige, i hvert fall i følge Vina. Så de må bjeffes på.  Jeg har de stort sett bikkjene  løse når vi går tur i skauen der så de springer i forveien. Ofte står dyra ved gjerdet og bikkjene på utsiden og bjeffer. Denne dagen så var ungdyra et stykke inne på beitet. Jeg så dem ikke, men jeg hørte bikkjene og bjellene. Jeg ropte selvfølgelig på bikkjene for at de skulle komme til meg. Så var det det med innkalling som virker da… Joda de kom de :-) Men ikke fordi jeg ropte på dem, men heller fordi ungdyra, som er vandt til eierens (min bror) BC, er nysgjerrige og gikk i mot bikkjene istedenfor å rømme. “Håpløse store dyr hører dere ikke at jeg er farlig og prøver å skremme dere!! Kom Barfi, vi stikker, best å stå på andre sida av gjerdet. Vi kan fortsette bjeffinga der.”

Husker ikke de andre episodene jeg tenkte å fortelle om, dessuten blir dette visst mer enn langt nok.

TITT TEI ;-) Kos dere i høstferien dere som har det.

HIPP HURRA i dag er det 22 år siden jeg tenkte “hjelp, skjer det NÅ????  Jeg har ikke tid til det enda!!”  Ingen ting var forberedt, ingenting og da mener jeg virkelig ingenting av utstyr/klær var i hus.  Men gutten var ikke enig med jordmor at terminen først var om  to uker. Takk og lov for at utstyret etter to fettere var i nabokommunen og vi fikk låne alt vi trengte der. Tusen takk Margot og Knut. Og bare for å ha sagt det, fødestua på Lærdal er 100 ganger bedre enn den på SiA /Ahus!!

Velsegutten kommer nok alltid til å forbli det – i mine øyne ;-) Og vi kommer nok aldri til å bli enig om hva som menes med ryddig og når det skal være det og heller ikke hårfrisyre og hårlengde. På bildet er det faktisk kort, veldig kort…