Litt småtteri

Det er ikke så mye som skjer hos oss heller. Men noen små episoder er det jo som jeg tenkte jeg kunne skrive ned. Problemet er bare at dagene går uten at det blir gjort og nå har jeg snart glemt dem... På grunn av varmen og mulighet for grising så lå jeg og Barfi i stua ei natt. Vina vet jeg ikke hvor lå, men hun var i hvert fall ikke i stua. I 5-tida om morgenen så våknet jeg av at Vina kom løpende og bjeffende inn i stua. Opp i den andre sofaen, videre opp på ryggen av den for å få god utsikt gjennom vinduet. Fortsatt bjeffende. Jeg måtte jo gå å sjekke om det det var noe som skjedde. Og det var det jo. I åkerkanten rett utenfor vinduet sto det en rev og så på oss. Sover bikkjer aldri?? Det blir tatt lite bilder for tiden, dette av Vina er et gammelt. Vina røyter som bare det nå for tiden. Jeg tror aldri jeg har sett henne så snau før. Hun har mistet all underulla, spesielt på ryggen og nå står visst dekkpelsen også for tur. Pelsen til Barfi er fortsatt like lang, tjukk og god. Nå etter alt regnværet så er den faktisk blitt ekstra mjuk og god. Kan det være en hentydning til at jeg bør begynne å bade bikkjene våre? Eller kanskje heller at jeg ikke behøver det? Det år'nær sæ jo helt a sæ sjæl :-) :-)(det ordner seg helt av seg selv) Dette bildet ble tatt forrige dagen. Vi skiftet ut et vindu og Barfi måtte jo passe på. En dag så satt PE inne i bingen til rånen vår for å "prate" litt med han og gav han et eple . Rånen er en av dem som ikke er så glad i grøntfôr, brød er mye bedre. Døra sto oppe og Barfi benyttet sjansen til å "hjelpe" til. Hun snuste på eplet og snuste på rånen både her og der. Før hun plutselig tok eplet og sprang ut. Barfi = en liten tjuvradd?? Jeg har lenge hatt planer om å gjemme meg for Barfi når vi går på tur, men det er jo ikke så lett. For det første er det bandtvang og når jeg "glemmer" det, så holder hun seg stort sett i nærheten uansett. I hvert fall er hun rett i nærheten innen jeg har greid å gjemme meg. Noe jeg da faktisk ikke greier, for å være korrekt. Men nå har jeg endelig lykkes et par ganger. Det er litt morsomt å høre Barfi komme gallopperende først forbi der jeg står og så snur hun for å så å galloppere tilbake der jeg står og den lange tunga hennes henger nesten nede på knea. Det har blitt lite hjernetrim på Barfi i det siste, så jeg fant ut at nå var det på tide å gjøre noe med det. Jeg tok med meg Irene og Barfi på låven, nå skulle vi begynne å lære inn noen agilityhindre. Det burde være grei hjernetrim. Vi begynte med den lille, snart utslitte, tunnellen. Nei, hun skulle da ikke igjennom den! Så vi trykket den i sammen, ikke lett med sånne leketunneller i nylon. Så den ble bare 40 cm lang, litt kort, men som sagt ikke lett å få til det en ønsker. En sto med Barfi i den ene enden og en med pølsebit i handa i den andre enden. Barfi hadde ikke noe valg, så hun gikk igjennom. Og nam, hun fikk pølse. Nytt forsøk, denne gangen var tunnellen 2 m lang. Ikke noe problem, det var jo pølse i andre enden :-)) Gjorde dette noen ganger før vi fant fram den nye tunnellen som er 5-6 m lang. Ikke noe problem her heller, nå var det jo tilogmed tubeost i andre enden :-) :-) Men et problem var det. Vina vet nemlig også veldig godt at det er belønning i andre enden av tunnellen. Og Vina forsto allerede da vi gikk i retning av låven, hva vi skulle gjøre. Hvordan er det mulig? Så hun var selvfølgelig med og konkurrerte med Barfi om hvem som kom i gjennom tunnellen først. I den lange tunnellen så gikk de enkelte ganger side om side inni der. Så nå har Barfi forstått at tunnellen er morsom. Da var det på tide å gå et nytt steg. Bommen. Med tubeosten under nesa så gikk jo det også som en drøm. Her holdt vi henne i band også da, sånn at hun ikke skulle risikere å falle ned. Også her lagde Vina litt komplikasjoner, med noen førstemann-over tendenser. Men her er det ikke plass å gå side om side. Irene er godt opplært og sørget for å stoppe treninga vår. En viktig lærdom er å stoppe "mens leken er god". Så etter en perfekt tur over bommen, så var det stopp i følge Irene. Dermed ble det bare 3 turer over den. Vi får prøve igjen snart. Det er forresten alltid slik at Vina dukker opp så fort jeg gir Barfi en eller annen kommando. I går da jeg kom hjem fra jobben, så møtte jeg Irene som gikk tur med Barfi og Vina. Jeg stoppet og Vina hoppet med den største selvfølge inn i bilen. Mye bedre å kjøre bil enn gå tur ;-) Barfi prøvde å holde litt avstand. Så Irene og Barfi fortsatte turen, mens Vina satt så stolt og fornøyd i forsetet og så ut av frontruta de 400 m vi hadde igjen av veien hjem.