sukk....

Åååå du herlige tid, matmor bærer inn den store tunge esken og setter den på kjøkkenbenken. Og for ei lukt!!! Det må jo bare være noe til meg? Men neida, der står ho, pakker og og limer og putter det i fryseren. Og enda mere pakking og liming og inn i fryseren med det. Men jeg da, skal ikke jeg få noe? sukk..

Men se, for ei lykke !! Det store beinet, bare til meg :-) Jeg må ut i kulda før jeg får det, men det er jo like greit. Må bare ta et skikkelig overblikk for å se at det ikke er noen potensielle tjuver i nærheten. Med denne gode lukta, så vet en jo aldri.. Mmm, nam nam, men jeg skjønner at det er noen proffe som har vært og skjært her, for det var jammen ikke mye kjøtt, nei. Men,men, jeg spiser det som er og så graver jeg ned beinet: Når det får liggi og mørnet litt så blir det nok snadder dette også :-) Hmm hvor skal jeg grave det ned denne gangen da? Under denne planta kanskje? Men uff da, det er jo helt hardt jo. Hjelp, jeg må jo grave det ned. Ellers må jeg jo sitte her og passe på i flere dager. Det går jo ikke. Jeg må jo inn igjen og passe på at katten ikke får noe av kjøttet. Matmor er jo så svak for den svarte katta. Han får jo godsaker bare han ser på ho. Jeg får ta i litt, så går det. Sånn, nå er det ingen som finner det. Nå må jeg inn igjen.

Hei matmor, nå kan jeg vel få smake litt? Hva! skal katten få alt det der, like stor bit som meg? Jeg er jo mye større. Jaja, godt var det i hvert fall. Kan jeg få litt mer? Pleeease. Oi, se alle de posene, og alt det er til meg. Jammen godt at det ikke fins noen kjøttkvern her i huseT. Hva skal du med det forresten, mye bedre å gi det til meg. Jeg skal jo ha mat jeg og. Kanskje jeg skal prøve smake en porsjon nå, bare for å se om den er passe stor? Ikke det nei..

Kanskje vi skal ta slike julekortbilder som i fjor da? Da fikk jeg spise opp rekvisitten etterpå :-)

Dette er vel et typisk julekort vel?

Eller dette? Hadde det bare ikke vært for den teite plastposen som noen glemte å fjerne...

Velkommen

Det skjer ikke så mye hos oss, ikke trener vi, ikke konkurrerer vi og ikke forsvinner vi for øyeblikket. men jeg kan jo skrive om litt småting :-)

Jeg tror ingen kan gi deg en bedre velkomst enn Vina. Viss du står å følger med på henne så vil du se følgende. Nå hun hører en av oss kommer hjem og hun er ute., så sitter hun helt stille og bare følger med til bilen er parkert. Så ser du halen begynner å bevege seg. Etterhvert går den som en propell og når du kommer nesten fram til henne så har hun reist seg opp og logrer med hele seg. Og du kan se at hele jenta jubler av gjensynsglede! Hun har lyst til å rundslikke deg og så legger seg på ryggen for bli klødd på magen. Og besøkende får nesten akkurat den samme mottagelsen :-)

Jeg leste et stykke om rasen vår i et amerikansk hundemagasin. Der sto det bl.a om en islending som ble brukt som terapihund. Tenk deg hvilken glede en slik hund kan bringe til folk på instutisjoner enten de er ensomme med lite besøk, har alzheimer, psykiske problemer, unger som blir mobbet eller har skade/sjukdom som gjør at de må oppholde seg på sjukehus... Da er det synd at mange nekter besøk av dyr pga hygienekrav eller allergiproblematikken. Sånn er det i hvert fall på sjukehjemmet her vi holder til. jeg så så vidt i Hundesport i går at det sto om terapihunder, kanskje de ikke er så strenge alle steder.

Hos oss hadde ikke PE noe ønske om bikkje, men ga til slutt etter for overmakta. Han skjønte jo selvfølgelig at han ikke hadde noe han skulle ha sagt ;-) Men hvem er det som skjemmer bort bikkja etter alle kunstens regler?? Bikkja skal selvfølgelig også smake på frokosten, ligge i sofaen - kattene får jo lov (av meg ;-)) møter henne med tørrfisk når han kommer hjem fra jobben osv. Og hvem er det som er Vinas store HELT? Og jeg har hørt om liknende tilfeller. Hva er det med mannfolk?? Vina vet veldig godt hvor hun skal plassere seg når vi eter og hvem det ikke er noe vits i å sette sine bedende øyne i. Forrige kvelden så satt jeg i sofaen og koste meg med et kakestykke. Vina kom springende inn og så på meg, mulig jeg har gitt litt etter i det sidte så hun øynet et lite håp. PE kom etter henne. Hva skjer? Jo hun ser på maten min, snur seg og ser på PE, ser på maten min og snur seg og ser på PE. Det lyser ut av øynene hennes: HJELP MEG , JEG VIL SMAKE - HJELP MEG PE, JEG VIL OGSÅ SMAKE!! Å nei du, den der gikk ikke.

Valgets kval

Hjelp!!! Hva skal jeg gjøre? Som du sikkert har fått med deg så har jeg lyst på en hund til. Og det må være en valp. Har prøvd med omplasseringshund tidligere og det fungerte dårlig i forhold til Vina. Men det gjorde at jeg fikk øynene opp for lapphunden igjen. Nå har jeg store problemer med å bestemme meg for hvilken rase jeg skal velge. Jeg har jo vært temmelig bestemt på at det skulle være en svensk lapphund denne gang. Men siden det ikke blei noe av det planlagte valpekjøpet så har jeg gått bort i fra den rasen. Jeg mener fortsatt at det er en herlig hund og en veldig god kandidat i agilityringen, men jeg er ikke så sikker på om jeg passer inn i den samme ringen. Og den er kanskje "litt for mye hund" for meg? Jeg fikk forresten en hyggelig e-post sist uke, med et hint om at det var en sl-valp ledig :-) Men nå har jeg avlyst ferien min, så det er ikke mulig å ta i mot en valp nå. I tillegg så var det en hannhund og jeg ønsker tispe. Orker ikke tanken på problemer med løpetid og syns heller ikke det er rett å kjøpe en hannvalp med planer om å kastrere den. Selv om det er veldig fristende. En annen mulighet er jo å sterilisere Vina? Da står jeg tilbake med Finsk lapphund og Islandsk fårehund. Det finnes selvfølgelig mange flotte andre raser jeg også har lyst på, men jeg må jo begrense utvalget. Begge er flotte og herlige raser, og begge har 1-2 egenskaper som gjør at den ikke er helt perfekt. Nå har jeg bestemt meg for å kjøpe en Finsk lapphund. I tillegg til at det er en flott rase så tror jeg at den kanskje er litt "enklere" enn islendingen og at den bjeffer litt mindre. På agilitybanen tror jeg de er ganske like eller at islendingen er litt bedre. Det færre islendinger, jeg syns det virker som om det begynner å bli mange FL'er i Norge nå? Og jeg vil jo ha en rase som er ganske sjelden. Nå har jeg jo etterhvert fått god kontakt med FL-bloggere og dere er jo flinke til å overbevise om sin rases fortreffeligheter. På den andre siden har jeg mine IF-venner som gjør akkurat det samme med vår rase. Jeg har allerede funnet en oppdretter med et aktuelt FL-kull og var som sagt ganske bestemt på hva jeg skal velge. Men tror du ikke jeg blir fôret med flotte valpebilder og tips om det ene kullet etter det andre av aktuelle IF-kull også. Jeg er jo veldig glad i denne herlige rasen og vil gjerne vise andre at den faktisk er det. Da blir det jo helt feil å kjøpe en ennen rase. På den annen side så er det morsomt å bli kjent med flere raser. Hjeeeeelp, det er så vanskelig å bestemme seg. Jeg har jo lyst på alle!!

Hvem kan vel motstå slike bilder? Det øverste bildet er av Vina som liten og så to bilder av Finsk lapphund (foto: Jan Slettum). Jeg har begrenset utvalget ganske mye ved selvfølgelig se etter en god oppdretter som skal ha kull etter gode foreldre, helst med litt motor i og så har jeg begrenset fødseldagen til en periode på 2-3 mnd. Men hva skal jeg gjøre? Slå kron og mynt? Kanskje stole på sjebnen og si at den av oppdretterne som kan selge meg en tispevalp, den velger jeg enten det er FL eller IF? Eller skal jeg rett og slett slå meg til ro med "bare" Vina, da slipper jeg noen flere funderinger? Gruble, gruble, sukk.....

TUR

Jeg går ofte tur med Vina om kvelden, seint på kvelden. Fordi da er det liten sjangse for å treffe på andre folk og hunder og fordi jeg ofte ikke er hjemme fra jobb før i 21-tida. Jeg går vanligvis med henne i band til vi har kommet forbi noen av stedene der jeg vet rådyra pleier å holde til, før jeg slipper henne. Vina har alltid vært en ivrig avisleser og det kan være en tålmodighetsprøve å gå tur med henne. Derfor er det så behagelig å gå med henne løs. Da går jeg i mitt tempo og så tusler Vina i sitt tempo. En del foran meg, men veldig ofte bak sånn at jeg noen ganger må stoppe opp for å vente på henne. Men finner hun et spor så setter hun av gårde og den toppfarta er det ingenting å si noe på. Hun reiser aldri langt av gårde. Hun må bare gi beskjed om at dette er vårt område og rydde unna farene for meg. Det høres kanksje rart ut å gå tur i skauen om kvelden. Jeg fikk hodelykt i julepresang sist jul. Men hva skulle jeg med den? Når det er snø så går vi som på en skauvei som PE brøyter for oss (og rådyra) Det er ganske åpent og med snøen så er det nesten helt lyst! Det er i hvert fall ikke noe behov for lykt. Nå har jeg funnet ut at det er mulig at det er alle lysa på flyplassen som er med på å lyse opp. Det er faktisk utrolig lyst til å være nesten midt på natta. Når det ikke er snø, så har jeg funnet ut at lykta kan være god å ha i høst- /vintermørket. Da går vi nemlig litt andre steder. Vi går bl.a ned en vei og så gjennom en skau, det virker som om grunneieren prøver å lage urskau her. Selv om jeg har gått på samme sted i flere år så har jeg fortsatt ikke greid å få lage meg en fast vei. For så å komme inn på en ny sti og skauvei. Akkurat inne i urskauen så er lykta en nødvendighet. En gang skjønte jeg at jeg var kommet et stykke, noen meter, unna der jeg pleier å gå før jeg kom inn på neste sti. Så jeg lyste litt rundt meg og gjett hvor Vina var? Hun var ikke bak meg, nei hun var der jeg burde ha gått! Hun fulgte altså ikke sporet mitt, men der vi pleier å gå :-) Har jeg fri så går vi selvfølgelig turer også om dagen. Da legger vi ofte inn ei ekstra sløyfe på turen. Her er det noen bilder fra en tur i høst en gang. Vina er ikke noe glad i å bade, men hun vasser jo gjerne uti bekken for å få seg noe å drikke. Her har jeg lagt i fra meg noen godsaker hun må strekke seg litt etter. Og så må hun jo selvfølgelig ha med seg et bytte hjem etter turen. Og hun nøyer seg selvfølgelig ikke med de minste pinnene. Hun gir ofte opp underveis og legger den ifra seg igjen og finner en ny seinere. Det ligger en bra samling pinner i hagen vår ;-) Apropo en kommentar jeg skreiv et eller annet sted om Vina sitt støyende møte med ei harabikkje. Forrige uke gikk vi tur en ettermiddag. Vina gikk løs og var et stykke foran oss. Vi så bare halen hennes, men vi skjønte at vi møtte noen. Men denne gangen var det et helt stille og greit møte. Vina sto og snuste på en annen hund da vi tok henne igjen og ingen bjeffing eller glefsing var på gang. Mulig at hun skjønte at her var det best å ligge lavt i terrenget, det var nemlig en hel flokk på 5-6 hunder vi møtte. Men som jeg skreiv før, så er det veldig opp og ned hvordan hun reagerer på andre hunder. Noen ganger er det bare nysgjerrig hilsing andre ganger så er det grei beskjed om at HER ER DET JEG SOM ER SJEF. Og her er det jo en perfekt utsikt da, og her er det i hvert fall jeg som er sjef. Vina er en snåling. Å være avisleser er vel ikke så uvanlig. Men ofte begynner jeg å lure på om hun egentlig liker å gå tur? Jeg må rett og slett dra henne med meg på begynnelsen av turen eller på visse steder. Det normale er da at hunder "jubler av lykke" og drar deg nærmest overende. Noen ganger er selvfølgelig årsaken at PE sitter ved matbordet og da er det jo mye bedre å utsette turen littegrann, det må jeg da forstå... Andre ganger lurer jeg rett og slett på, er hun mørkeredd? har hun vondt? kanskje hun har HD eller stoffskifteproblemer? er hun kanskje redd vi skal møte på grevlingen vi møtte på i fjor sommer? eller kanskje det er det kraftige fyrverkeriet vi hørte en gang vi var på tur hun er redd vi skal "treffe" på igjen? Jeg vet ikke, noe rart er det i hvert fall. Men det er bare på begynnelsen av turene det er sånn. Andre ganger går alt helt normalt, syns forresten det er lite av dette nå for tiden. kanskje hun er friskmeldt :-)Dessuten så er hun jo alltid veldig klar for å gå på tur. Mulig det bare er at hun ikke er enig i veivalget mitt. Hun vil som regel gå til høyre mens jeg nesten alltid går til venstre i første kryss. Og det er ofte på vei inn i skauen hun stritter i mot.. En gang i høst da PE kom hjem akkurat da vi skulle gå ut og det regnet, måtte jeg dra henne hele veien, helt fra trappa. Så jeg ga opp ganske fort og gikk hjem igjen. Hun er og blir ei jente med masse personlighet :-) Er det ikke det vi sier vi som ikke har verdens lydigste bikkje? Og ingen gir deg en bedre velkomst enn Vina, det skal jeg skrive litt om neste gang, - trur eg...

Musejeger?

En islandsk fårehund er en gårdshund og en gårdshund er bl.a en musejeger. Jeg har i hvert fall hørt om en del som sies å være dyktige musejegere. Er Vina det? Eeeeeh... bedøm sjøl. Det er bare å innrømme at det finnes mus i låven vår. Jeg ser den piler i sjul når jeg kommer. Jeg må snart få gjort noe med det... Det er mye som er kjekt å ha, så det er dessverre mange fine hjemmeplasser i låven vår. For å være ærlig tror jeg vi kan kaste alt det som står bortgjemt i denne kroken jeg skal skrive om nå. Det skal skje en gang det også... I tillegg til mange fine gjemmesteder så er det jo masse mat hos oss også. Jada, jeg vet det, jeg skulle vært flinkere til å feie vekk godsakene etter hvert som de faller ned på låvegulvet. Det er mye jeg skulle ha gjort framfor å sitte her foran pc'n. Det ene juleneket jeg har gjort klart, har blitt forvandlet til en pjuskete halmtust. Og den var hengt fint opp. Skjønner godt at noen mus trives hos oss :-) Og så var det over til Vina. I går kveld så jeg musa innimellom alt som er kjekt å ha. Så jeg ropte på Vina og pekte på der jeg regnet med at musa ville dukke opp snart. Og hva gjorde Vina? Hun så på meg og ikke der jeg pekte! Vi prøvde flere ganger, men Vina er for stor til å komme innimellom alt som er kjekt og ha og altfor treig. Og musa var så dum at hun ikke forsto at hun skulle løpe rett inn i munnen til Vina. Hun er stadig vekk bortom et sted der hun så musa for noen dager siden, den er jo selvfølgelig der fortsatt og venter på henne ;-) Vina har fanget mus, men den bør ikke være for rask og den må være lett tilgjengelig. Vina syns det er mye enklere med de som kattene allerede har fanget. Nei, jeg får jage kattene ut av sofaen. Selv om de er pensjonister så har de fortsatt skarpe klør og list nok til å overrumple musa. Og det skader vel ikke om de må jobbe litt for kost og losji innimellom? I dag lekte vi litt før vi gikk ut. Vi har en smal gang der det er fint å kaste en tennisball. Jeg kaster og Vina løper etter for å fange den. Siden gangen er smal og ikke så lang så forandrer den retning når den treffer en av veggene. Og så avslutta vi med litt "slosskamp" om pipeanda hennes. Og så var det ut for å stelle griser. På låven fant jeg fram 3 ag-hindre, så det ble litt trening på disse også. Jeg var litt usikker på hvilken side av slalomen hun skulle starte på, men Vina husket det selvfølgelig :-) Hun var så flink så :-) Enda jeg ikke hadde med godbit en gang. Men det å få se på grisene igjennom luka er belønning mer enn god nok.

Hva skjer?

I går kveld så dreiv vi å gjorde forberedelser for å levere slaktegriser på dyrebilen i dag. Bl. a. så skilte vi ei gruppe griser i to. Disse går i en stor binge som kan deles i to ved å lukke igjen en port/dør som vanligvis er åpen. Men hva møtte meg da jeg gikk i grisehuset på morgenen i dag? Jo alle grisene lå og koste seg i samme binge! Jeg forstår dem jo godt, for der de nå lå er det masse halm og det er der de pleier å ligge, mens den delen som til min overraskelse var tom, er det et betonggulv med masse strø på som de vanligvis bruker som "turområde" og spisested. Men hvem har åpna døra? Mulig at jeg ikke hadde lukket den ordentlig, men bare lukket den inntil med tanke på at jeg skulle gå igjennom der enda en tur? Det er også mulig at grisene har greid å åpne den. Men jeg tror ikke noen av disse mulighetene stemmer. Det som gjør meg enda mere overbevist på det er at døra var ikke bare åpen, men den var satt i låst posisjon! Altså viss det er grisene som har gjort dette, så har de i tillegg til å få opp døra, også dyttet/ dratt opp en fjærbelastet pinne for så å slippe den ned i et lite feste på veggen. SÅ smarte tror jeg ikke de er... Hvilke muligheter er da igjen? Jeg er da ikke SÅ SLØV at jeg satte opp døra igjen før jeg gikk inn!!!! Da er det kun EN mulighet igjen, ikke sant? Fjøsnissen...? Jeg er ikke veldig overtroisk. Men nissen syns jeg er en koselig tradisjon, så jeg har faktisk satt ut julegrøt til nissen i en god del år. Som jeg prøver å overbevise Irene om, det finnes mye mellom himmel og jord som vi ikke vet. På julaftenen i fjor spiste vi opp all julegrøten selv og når jeg i tillegg er veldig skuffet over at ikke engang kattene spiser opp grøten jeg setter ut (er de bortskjemte?) ja så da blei det rett og slett ingen grøt på låven. Det har faktisk gått dårlig i grisehuset i år... Så nå begynner jeg virkelig å lure? En ting er sikkert, i år blir det kokt rikelig med grøt og nissen skal få grøten sin!!!

Gårdshunden

Per Even dreiv i går med å montere varmeovner i grisehuset. For å få til dette så måtte han stå inne i bingene. Der går det for øyeblikket nesten slakteferdige griser. De er som griser er, nysgjerrige! Det løser de med å bruke trynet sitt til å nærmest spise deg opp, de gjør selvfølgelig ikke det, de er jo snille, men det føles sånn, eller flytter på deg. Griser har mye krefter i trynet sitt. Så det å jobbe med dem i nærheten er ikke så enkelt. Men vi har jo Vina :-) Hun sto ved siden av Per Even og passa på at han fikk jobbe i fred! Men jammen er det slitsomt med slikt arbeide... Hun lå rett ut resten av kvelden, ja etter å ha ønsket meg velkommen hjem fra jobb selvfølgelig. Jeg droppet rett og slett kveldsturen vår og gikk og la meg tidlig i steden. Deilig å få lagt seg til rett tid for en gangs skyld. Det har lett for å bli 1-2 timer med for lite søvn. Skal jo spise, se litt på TV, gå tur med Vina, sjekke internett og drikke minst en kopp te før jeg legger meg. Og da er klokka ofte blitt mye... Vina er kankje ingen gjeterhund, men en gårdshund, det er hun ;-) En av dem som har jobbet med å bevare den Islandske fårehunden presiserer at denne rasen ikke er en gjeterhund, men en gjeterhund OG gårdshund.

Halskjede

Det å ha hund kan føre mye med seg. Bl.a blir man kjent med nye mennesker. Jeg har f.eks pga styreverv blitt kjente med ei (+ flere) trivelig dame, ER, som har sine bestemte meninger. Noen av dem deler jeg. Sånn som at det rette laget tapte cupfinalen, at islendinger kan brukes til mye mer enn utstillingshund, at Vina er verdens vakreste - eeh det har hun vel ikke skrevet? - men hun har helt sikkert tenkt det mange ganger ;-) + masse annet. Så vi utveksler en del e-poster for å bli enda mere overbevist om at vi har rett ;-) I tillegg til å ha hund så driver ER også med å lage smykker. Smykker etter min smak :-) Siden det ikke blei noen valp så kan jeg jo spandere på meg et halskjede jeg har ønsket meg lenge, ikke sant? Nye e-poster har blitt utveklset, denne gang med bilder av noen av smykkene hun lager. Hjelp, alle er fine, hvem skal jeg velge?

Etter mye vurdering fram og tilbake så har jeg valgt dette:

Er det ikke fint? Vel, smaken er som kjent individuell, så du behøver jo ikke å like dette, selv om jeg gjør det. Det skal komme i posten i dag, så nå går jeg bare å gleder meg til å komme hjem fra jobb for å åpne posten og prøve det på :-)

Alle bildene er tatt av ER

GJETEREN

Vi har hverken sauer, geiter, kuer eller hester. Derimot så har vi griser i ulik størrelse. Alt fra nydelige marsipangriser til ganske så svære purker. De er ikke like vakre, men de har da krøll på halen, akkurat som islendingene. Da Vina var lita så var hun veldig skeptisk til disse grisene, så hun sprang fort igjennom grisehuset og opp trappa i sikkerhet på låven. Der lå hun mens vi stelte grisene. Men hørte hun vi kjeftet på grisene eller liknende så hjalp hun til på sin måte, nemlig med å bjeffe. Etter hvert som Vina har blitt større og tøffere så har hun tatt på seg ansvaret med å passe på grisene. Hun er sammen med oss mens vi steller dyra. Bingene grisene går i er ikke helt tette og Vina stoler ikke på at dette er godt nok til å holde grisene innestengt. Så hun står og bjeffer på dem der hun ser dem og er de frekke nok til å stikke trynet sitt ut av en av disse åpningene så gir hun dem et klyp. Da er de raske med å trekke seg tilbake. Når vi måker så står hun i døråpningen og bjeffer og passer på at de ikke blir fristet til å ta seg en tur ut av bingen. Jeg må innrømme at ”bondens beste venn” (hørselvern med radio) er god å ha. Det er ikke akkurat stille mens vi holder på.

Når vi flytter grisene fra en avdeling til en annen er hun til god hjelp. Hun går bak og bjeffer og klyper litt i skinka viss det behøves. Dette fungerer på små- og slaktegris. Purkene bryr seg ikke om henne. Griser er nok ikke de enkleste dyrene å gjete. Så vidt jeg vet så har ikke villsvin noen fiender i vill tilstand og det har nok noe å si i denne sammenheng også. Innimellom all jobbingen så mener Vina at hun fortjener litt belønning, så hun forsyner seg av kraftôret som hun finner. Det er vel derfor hun ikke er den slanke, smekre jenta som islendinger pleier å være. Viss hun har tid så passer hun også på treskoa mine, som jeg setter i fra meg når vi begynner i grisehuset. De bærer hun med seg i sikkerhet, enten opp på låven eller ut viss døra er åpen. Vet ikke hvorfor hun gjør dette, men velger å tro at hun gjemmer dem i tilfelle grisene kommer løs. Litt morsomt å følge med på, men ikke så morsomt når jeg må gå inn i sokkelesten fordi jeg ikke finner dem igjen. Nå vet jeg ikke om dette er historien om en islending som følger instinktene sine eller om hundeeiere som har brukt altfor lite tid på å trene denne hunden. Uansett så er i hvert fall Vina veldig stolt over jobben hun utfører. og tørst og sliten. Det er jammen bra hun også er vaskbar.

Matvett

Nå som det er så stille på jobben, så går det mye tid til å surfe på nettet. Jeg har ganske mange hundesider jeg følger med på bl.a. Noen av dem er veldig populære, først og fremst fordi de stadig oppdaterer sidene sine :-) Ingen ting er vel så kjedelig som en hjemmeside der det ikke skjer noen ting? Favorittene er helt klart dem som oppdateres jevnlig og i tillegg har en henvisning til når og hvor det skjedde. Andre sider, selv om det er aldri så mange flotte islendinger der, besøkes bare hvert halvår, det skjer jo ingen ting der likevel... På min hjemmeside skjer det heller ingen ting for øyeblikket. Føler liksom ikke at det skjer noe det er verdt å skrive om. En annen ting er at jeg har problemer med "plassen" I fjor fikk vi uforståelige (vi er ikke særlige gode på data) meldinger om at vi brukte mer plass enn det vi batalte for. Etter hvert fant vi ut at alle bildene vi hadde lagt ut var altfor "tunge" / mange pixler. Så jeg fant ut hvordan de kunne reduserers og brukte masse tid, tida går utrolig fort foran pc'n?, på å redigere bildene, for å så å legge dem ut på nytt. Resultatet var mange røde kryss i steden for bilder. Jeg fant ikke ut av dette og opprettet isteden et picasa-album og henviser heller dit. Fikk dermed fjernet de røde kryssene og redigert siden sånn at den ser grei ut. Ja, bortsett fra rotet med skriftstørrelser på den ene siden (Vinas oppvekst) den har vi gitt opp å få orden på. Har hørt etterpå at det kanskje hjelper å holde seg unna æ,ø,å i bildetitlene. Vet ikke, men jeg har det i bakhodet. Nok om det - sist uke fikk vi jammen en ny meldig om at vi brukte for mye plass. Så nå har jeg vært inne og redigert noen av de "tunge" bildene som fortsatt lå der og venter på om vi får ny melding eller om det er ok. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke legge ut noe nytt på en stund. Men jeg har jo denne bloggen ;-) Så jeg kan jo benytte denne i steden til å legge ut noen småhistorier som var ment for http://www.vina.no/ En annen ting som er fint med bloggen er at her har jeg jo full kontroll på oppdateringer hos de bloggene som ligger her til høyre. Må bare innom for å sjekke om det har kommet noen nye kommentater ;-) Så over til jenta med matvett. Vina fikk et svært kjøttbein av meg forrige uke. Hun spiste en del av kjøttet som hang på, men kom fort inn igjen. For fort til at hun kunne ha rukket å spise det opp. Litt jord på nesa og etter litt spaning, en liten ny jordhaug i blomsterbedet, sa sitt. I går hadde det tydligvis mørnet nok. Vina var så fornøyd med herremåltidet sitt at hun ikke en gang hadde hilst på Per Even da han kom hjem fra jobb. Og det er en nesten en sensasjon! Han er nemlig Vinas store helt! Mulig det har en sammenheng med at hun veldig ofte blir hilst med en tørrfiskbit? På tross av dette herremåltidet så hadde hun veldig lyst på mer mat da jeg kom hjem. Har en mistanke om at luktesansen sa henne at det lå svinesteik i matskåla til kattene. At kattene også skal ha mat, har Vina aldri vist noen forståelse for. I hvert fall ikke sånt som er ekstra godt! Avføringa i dag viser tegn på at hun også har forsynt seg godt av kraftfôret til grisene i går. Hun er jo en islending! De er nøysomme og spiser det de kommer over for å være forbedert på dårligere tider, står det i rasebeskrivelsen. Og her kommer endelig historien jeg skulle legge ut: En av våre faste kveldturruter går forbi den lokale bensinstasjonen. Her jobber junior i helgene. En kveld vi gikk forbi bensinstasjonen holdt junior på med å stenge for kvelden, så vi gikk bortom for å høre hvordan dagen hadde vært. Junior fant ut at Vina kunne få en av de usolgte pølsene han nettopp hadde kastet i søpla. Kjempetabbe!! Etter dette så har vi problemer med å gå fordi bensinstasjonen. Vina prøver å dra oss med til inngangsdøra eller hun setter seg rett ned og speider etter junior. Hun vil ha flere pølser!!