TUR

Jeg går ofte tur med Vina om kvelden, seint på kvelden. Fordi da er det liten sjangse for å treffe på andre folk og hunder og fordi jeg ofte ikke er hjemme fra jobb før i 21-tida. Jeg går vanligvis med henne i band til vi har kommet forbi noen av stedene der jeg vet rådyra pleier å holde til, før jeg slipper henne. Vina har alltid vært en ivrig avisleser og det kan være en tålmodighetsprøve å gå tur med henne. Derfor er det så behagelig å gå med henne løs. Da går jeg i mitt tempo og så tusler Vina i sitt tempo. En del foran meg, men veldig ofte bak sånn at jeg noen ganger må stoppe opp for å vente på henne. Men finner hun et spor så setter hun av gårde og den toppfarta er det ingenting å si noe på. Hun reiser aldri langt av gårde. Hun må bare gi beskjed om at dette er vårt område og rydde unna farene for meg. Det høres kanksje rart ut å gå tur i skauen om kvelden. Jeg fikk hodelykt i julepresang sist jul. Men hva skulle jeg med den? Når det er snø så går vi som på en skauvei som PE brøyter for oss (og rådyra) Det er ganske åpent og med snøen så er det nesten helt lyst! Det er i hvert fall ikke noe behov for lykt. Nå har jeg funnet ut at det er mulig at det er alle lysa på flyplassen som er med på å lyse opp. Det er faktisk utrolig lyst til å være nesten midt på natta. Når det ikke er snø, så har jeg funnet ut at lykta kan være god å ha i høst- /vintermørket. Da går vi nemlig litt andre steder. Vi går bl.a ned en vei og så gjennom en skau, det virker som om grunneieren prøver å lage urskau her. Selv om jeg har gått på samme sted i flere år så har jeg fortsatt ikke greid å få lage meg en fast vei. For så å komme inn på en ny sti og skauvei. Akkurat inne i urskauen så er lykta en nødvendighet. En gang skjønte jeg at jeg var kommet et stykke, noen meter, unna der jeg pleier å gå før jeg kom inn på neste sti. Så jeg lyste litt rundt meg og gjett hvor Vina var? Hun var ikke bak meg, nei hun var der jeg burde ha gått! Hun fulgte altså ikke sporet mitt, men der vi pleier å gå :-) Har jeg fri så går vi selvfølgelig turer også om dagen. Da legger vi ofte inn ei ekstra sløyfe på turen. Her er det noen bilder fra en tur i høst en gang. Vina er ikke noe glad i å bade, men hun vasser jo gjerne uti bekken for å få seg noe å drikke. Her har jeg lagt i fra meg noen godsaker hun må strekke seg litt etter. Og så må hun jo selvfølgelig ha med seg et bytte hjem etter turen. Og hun nøyer seg selvfølgelig ikke med de minste pinnene. Hun gir ofte opp underveis og legger den ifra seg igjen og finner en ny seinere. Det ligger en bra samling pinner i hagen vår ;-) Apropo en kommentar jeg skreiv et eller annet sted om Vina sitt støyende møte med ei harabikkje. Forrige uke gikk vi tur en ettermiddag. Vina gikk løs og var et stykke foran oss. Vi så bare halen hennes, men vi skjønte at vi møtte noen. Men denne gangen var det et helt stille og greit møte. Vina sto og snuste på en annen hund da vi tok henne igjen og ingen bjeffing eller glefsing var på gang. Mulig at hun skjønte at her var det best å ligge lavt i terrenget, det var nemlig en hel flokk på 5-6 hunder vi møtte. Men som jeg skreiv før, så er det veldig opp og ned hvordan hun reagerer på andre hunder. Noen ganger er det bare nysgjerrig hilsing andre ganger så er det grei beskjed om at HER ER DET JEG SOM ER SJEF. Og her er det jo en perfekt utsikt da, og her er det i hvert fall jeg som er sjef. Vina er en snåling. Å være avisleser er vel ikke så uvanlig. Men ofte begynner jeg å lure på om hun egentlig liker å gå tur? Jeg må rett og slett dra henne med meg på begynnelsen av turen eller på visse steder. Det normale er da at hunder "jubler av lykke" og drar deg nærmest overende. Noen ganger er selvfølgelig årsaken at PE sitter ved matbordet og da er det jo mye bedre å utsette turen littegrann, det må jeg da forstå... Andre ganger lurer jeg rett og slett på, er hun mørkeredd? har hun vondt? kanskje hun har HD eller stoffskifteproblemer? er hun kanskje redd vi skal møte på grevlingen vi møtte på i fjor sommer? eller kanskje det er det kraftige fyrverkeriet vi hørte en gang vi var på tur hun er redd vi skal "treffe" på igjen? Jeg vet ikke, noe rart er det i hvert fall. Men det er bare på begynnelsen av turene det er sånn. Andre ganger går alt helt normalt, syns forresten det er lite av dette nå for tiden. kanskje hun er friskmeldt :-)Dessuten så er hun jo alltid veldig klar for å gå på tur. Mulig det bare er at hun ikke er enig i veivalget mitt. Hun vil som regel gå til høyre mens jeg nesten alltid går til venstre i første kryss. Og det er ofte på vei inn i skauen hun stritter i mot.. En gang i høst da PE kom hjem akkurat da vi skulle gå ut og det regnet, måtte jeg dra henne hele veien, helt fra trappa. Så jeg ga opp ganske fort og gikk hjem igjen. Hun er og blir ei jente med masse personlighet :-) Er det ikke det vi sier vi som ikke har verdens lydigste bikkje? Og ingen gir deg en bedre velkomst enn Vina, det skal jeg skrive litt om neste gang, - trur eg...