GJETEREN

Vi har hverken sauer, geiter, kuer eller hester. Derimot så har vi griser i ulik størrelse. Alt fra nydelige marsipangriser til ganske så svære purker. De er ikke like vakre, men de har da krøll på halen, akkurat som islendingene. Da Vina var lita så var hun veldig skeptisk til disse grisene, så hun sprang fort igjennom grisehuset og opp trappa i sikkerhet på låven. Der lå hun mens vi stelte grisene. Men hørte hun vi kjeftet på grisene eller liknende så hjalp hun til på sin måte, nemlig med å bjeffe. Etter hvert som Vina har blitt større og tøffere så har hun tatt på seg ansvaret med å passe på grisene. Hun er sammen med oss mens vi steller dyra. Bingene grisene går i er ikke helt tette og Vina stoler ikke på at dette er godt nok til å holde grisene innestengt. Så hun står og bjeffer på dem der hun ser dem og er de frekke nok til å stikke trynet sitt ut av en av disse åpningene så gir hun dem et klyp. Da er de raske med å trekke seg tilbake. Når vi måker så står hun i døråpningen og bjeffer og passer på at de ikke blir fristet til å ta seg en tur ut av bingen. Jeg må innrømme at ”bondens beste venn” (hørselvern med radio) er god å ha. Det er ikke akkurat stille mens vi holder på.

Når vi flytter grisene fra en avdeling til en annen er hun til god hjelp. Hun går bak og bjeffer og klyper litt i skinka viss det behøves. Dette fungerer på små- og slaktegris. Purkene bryr seg ikke om henne. Griser er nok ikke de enkleste dyrene å gjete. Så vidt jeg vet så har ikke villsvin noen fiender i vill tilstand og det har nok noe å si i denne sammenheng også. Innimellom all jobbingen så mener Vina at hun fortjener litt belønning, så hun forsyner seg av kraftôret som hun finner. Det er vel derfor hun ikke er den slanke, smekre jenta som islendinger pleier å være. Viss hun har tid så passer hun også på treskoa mine, som jeg setter i fra meg når vi begynner i grisehuset. De bærer hun med seg i sikkerhet, enten opp på låven eller ut viss døra er åpen. Vet ikke hvorfor hun gjør dette, men velger å tro at hun gjemmer dem i tilfelle grisene kommer løs. Litt morsomt å følge med på, men ikke så morsomt når jeg må gå inn i sokkelesten fordi jeg ikke finner dem igjen. Nå vet jeg ikke om dette er historien om en islending som følger instinktene sine eller om hundeeiere som har brukt altfor lite tid på å trene denne hunden. Uansett så er i hvert fall Vina veldig stolt over jobben hun utfører. og tørst og sliten. Det er jammen bra hun også er vaskbar.