Cache Owner x 2

Nå er det ca 2 1/2 år siden vi begynte med geocaching. Og det å legge ut egne cacher har vi ikke hatt planer om. Jeg har tenkt at det er vanskelig og det må gjøres pinlig nøyaktig så det er det kun de som er eksperter og har haugevis av funn  som kan gjøre. Ikke har jeg hatt lyst til å eie en cache heller. Men i år så har jeg rett som det er lest på FB om nye som har lagt ut cacher. Og tanken på at det er kanskje litt egoistisk å bare glede seg over at alle andre legger ut cacher som vi kan dra rundt å leite etter? Kanskje vi burde bidra litt vi også? Her i kommunen så er det stort sett 2 stk som har lagt ut de aller fleste cachene som finnes. Så jeg begynte å lese litt om dette med å legge ut cacher. Spurte Kjersti om kun kunne hjelpe meg osv. Tankene begynte å surre rundt om hvor vi kunne legge ut cacher? Selv om jeg har bodd her lenge så er jeg ikke så veldig godt kjent. Og alle aktuelle steder som jeg vet om har jo allerede en cache. Og så var det det med at man skal ha grunneiers godkjennelse. Og den skal ha tilsyn, altså kunne den ikke legges for langt unna eller for utilgjengelig. Konklusjonen var at vi skulle legge ut en på vår egen eiendom. Jeg trodde jeg hadde en “sak” der som kunne fungere og det kunne lages en historie om. Det skal jo liksom være noe å vise fram der cachen legges ut Jeg leste dette et sted: “Skal du legge ut en cache kun for å legge ut en cache, la det vær!” Nå syns jeg “saken vår” ikke var så mye å skryte av likevel, så jeg la den på is. Begynte å tenke på andre ting. Jeg vet om et sted som faktisk er noe å vise fram, men fant ikke igjen noe info om stedet uansett hvor mye jeg googlet. Men heldigvis dukket det opp da jeg leitet etter info til mitt forrige blogginnlegg. Det med min 1. tur på Romeriksåsen. Så da var det bare å jobbe videre med det.

Så var det hva man behøver av utstyr for å legge ut en cache. Jammen er det mye fint man kan få kjøpt av den slags. Jeg gikk nok litt amok da jeg besøkte en nettbutikk med cacheutstyr. Men det finnes jo så mange morsomme bokser å få kjøpt! Og har man ikke et sted som utmerker seg så kan man jo gjøre noe ekstra ut av boksen, det hjelper det.

Ok, utstyret var på plass. Så var det å ta en befaring på stedet der cachen skulle ligge da. Etter å ha vært på denne cacheturen på Romeriksåsen, der der var så fin utsikt fra toppene, så begynte jeg å tenke på utsikt. Her i bygda bor folk slik til at de har den samme flotte utsikten fra stuevinduet sitt. I hvert fall noen. Så tanken min var å legge ut en cache som sa at du behøver ikke å slite med å gå opp på en fjelltopp for å få flott utsikt, det er bare å kjøre en tur opp i boligfeltene her i Maura   Og et sted der så er det en litt øde snuplass for bussen, der passet det jo perfekt å legge ut en geocache! Tjaa, men så var det det med befaring av stedet da…. Denne plassen ligger jo litt inn i lia den så det var jo ikke noe utsikt det  

Og jeg kunne ikke legge cachen midt i boligfeltet heller. Litt slukøret dro jeg hjem. Da var det cacheforslaget ute av verden også. Begynte å studere kartet litt og oppdaget at det var jo et sted litt lenger opp i lia. Ut på tur! Barfi og jeg tok kveldsturen dit for å sjekke forholda og utsikten. Slettes ikke dumt.

Her var det enkelt å finne fram, skauen var hogd vekk og var god utsikt over bygda. Planen om å kunne komme til utsikten uten å slite måtte legges vekk, men det var fortsatt en kort vei å gå og man ville jo uansett få ed seg en del av utsikten når man kjører hjemover igjen. Og ikke minst her kunne jeg se hjem.

Vårt aller første cacheutlegg skulle selvfølgelig legges her!

Ok da var utsyret på plass, stedet var på plass. Men så var det hva som skulle stå i cachebeskrivelsen? Hva skriver man? Måtte se igjennom en del andre cacher for å se hvordan de hadde utformet sine beskrivelser. men det er jo så mange varianter, noen korte og nesten ingen ting andre med masse skriving, historier og info. Litt fram og tilbake der før jeg var sånn noenlunde fornøyd. Det er ikke så veldig mye å skrive om dette stedet… Jeg fridde til Kjersti for å få henne til å oversette til engelsk, så slapp jeg å bekymre meg for om det ble riktig eller ei. Og så var det å finne koordinatene da. Det var ikke så enkelt. Gps’n greier jo ikke å bestemme seg for hva som er riktig. Barfi og jeg var der flere ganger og tråkket fram og tilbake og skrev ned koordinater. De ble aldri de samme. Til slutt valgte jeg bare ut koordinater som var sånn ca gj.snitt og tenkte som så at 1 m eller 3 feil er noe vi alle er vant til.

Barfi ble ganske lei av å gå fram og tilbake og la seg ned og ventet.

Da begynte alt å bli klart. Så var det å få alt dette inn på geocachesiden. Hjelp! Skummelt! Tenk om jeg gjør noe feil og det kommer ut på siden halvveis, eller bare rot?? Kjersti fikk den ene meldingen etter den andre med spørsmål om både det ene og det andre. Heldigvis var det sånn at jeg kan gå inn og redigere så mange ganger jeg vil før jeg sender alt inn til kontroll og publisering. Og akkurat som med blogging så tar det sååå mye lenger tid enn det jeg regner med. Ikke vet jeg hvorfor jeg bruker så lang tid, men timene går når jeg sitter sånn og prøver å finpusse. Og fortsatt blir det ikke helt slik jeg ønsker. Burde kunnet Html eller vært mer tålmodig og sørget for at alt var helt klart før jeg la det inn…Jaja, det ble som det ble.

   

Joda, kjøpte med en geocoin også som skal ut på reise. Vurderte å beholde denne og bruke den selv, men syns den var litt for stor og fant ut at det kunne passe å sende ut en geocoin i vår aller første cache.

Vår aller første cache ble sendt inn for kontroll og publisering. Hjelp! Jeg gruet meg nesten til å lese de første loggene. Tenk om det var mye klaging på dårlige koordinater, håpløst sted å legge ut en cache på, feil i beskrivelsen og ikke minst feil navn osv?? Jeg forventet at det kom til å ta ei uke eller to før den ble publisert så overraskelsen var stor da jeg fikk melding 1-2 timer seinere om at den var publisert. Da var kl ca 21 en søndagskveld. Overraskelsen var enda større da jeg fikk melding (eller PE kom og vekte meg for å fortelle) om at den første hadde vært og logget denne i 22-tiden samme kveld! Måtte jo både smile og småle litt og brukte litt tid på å sovne igjen. Moro var det

Logg1: Guuuri!!... Så det tikka inn ei melding om ny cach bare 1,8 km unna meg. Kasta alt jeg hadde i henda, slang på jakka..røska med meg ei lykt og sprang til bila. Forbante meg på at det her skulle jeg fikse. Kjørte for å hente mitt voksne avkom, som nærmest ble tvunget ut i bila :) Jammen meg var det mørkt ute. Herrefred så mørkt det var, og jeg er mildt sagt mørkredd. Attpåtil begynte det å regne. Hadde vel aldri trodd at noen eller noe skulle få meg langt uti bushen etter mørkets frembrudd... men streva oss over lyng og kratt og kom omsider fram. Juhuu..takk for flott Cache.. Den får ett poeng av meg :) og takk for FTF pin. Logga denne klokka 22.08 .

Logg2: En fin liten tur opp til en nesten ny cache. Bare en signering før meg. Det var en fin sak som en ikke finner så lett uten litt flaks. Men etter en liten stund hadde jeg den. Og det likte jeg, for hele tiden sto det en ku og glodde på meg 8 m fra cachen.
TFTC!

Når så den 1. cachen vår på Brattåstoppen GC5CD3J var trygt utplassert så var det på tide å få ut nr 2. Den som faktisk skla ut på et sted som jeg syns fortjener en geocache.

Heller’n GC5CD3J Her skulle jeg ha en litt større boks så jeg måtte av sted for å kjøpe inn litt bytteting. Noe som jeg syns var vanskelig. Fant selvfølgelig ikke noe som jeg syns passet. Hos Nille var det jo ingenting Og så skulle jeg denne gang legge i et FTFC. I den forbindelse ble det investert i ennlamineringsmaskin. Morsom oppfinnelse. Også her ble mye av helgen “kastet bort” på cachebeskrivelse og ikke minst dette FTFC’t. men pytt pytt.

I går ettermiddag var alt klart. Barfi og jeg satte oss i bilen for å legge ut boksen, kontrollmåle avstander og finne de riktige koordinatene og ikke minst et bra sted å legge boksen. Jeg var ikke fornøyd med det første stedet jeg hadde sett meg ut, så jeg fat et nytt som jeg syns var bedre. men da måtte jeg finne koordinater på nytt og hadde ikke tidligere resultat å sammenligne med. Det var det samme nå, jeg fikk ikke noe klart svar. Så nå venter jeg spent på tilbakemeldinger. Får nok høre det om de er håpløse. Hjelp! Skummelt dette her. Etter å ha fulgt med på cache-grupper på FB så vet jeg at jammen er det en del geocachere med sterke og krasse meninger. Amatører som oss blir jo livredde for å både å logge og rote til. det med logging er det visst mye meninger om. For korte, for lange, for dumme og noen som er veldig gode….

Heller’n er en stor setin som ligger i skauen på grensa mellon Akershus og Oppland, Nannestad og Lunner. Under denne steinen så er det et stort hulrom som folk brukte til å søke ly under i gamle dager. Nå for tiden så er det nok kun sauene som søker ly her. Dårlig bilde, jeg vet, men jeg fikk ikke blitzen til å virke på mobilen.   Det var først i går jeg oppdaget dette store rommet. Jeg har hele tiden trodd det var den plassen på forsiden som var det “store”. Det hjelper å se seg litt rundt

Inn her så kommer man til det store rommet.

Vel, vel, boksen er utplassert, cachebeskrivelsen ferdig redigert og sendes til kontroll og publisering. WOW!!! Det tok bare 5 min før den ble publisert! Det tror jeg må være toppen av flaks og rekord!

Nå er ikke Maura et sted folk dar til uten en god grunn og cachene vi har lagt ut må man i tillegg gå et stykke til så noen stor pågang på disse cachene forventer vi ikke. Men det er i hvert fall artig å ha prøvd seg som CO. Så får vi se om vi legger ut noen flere. Vi har noen flere ideer, også på litt mer sentrale steder som kanksje kan få litt mer besøk.

TUSEN TAKK for all hjelpen og tålmodighet, Kjersti!!!!!    

Vi hadde ikke fått til og turt dette uten din hjelp.

Snellinghøgda og Skotjernfjellet

Selv om jeg har bodd på Øvre Romerike i 25 år nå så må jeg med skam å melde at jeg aldri har verken gått, syklet eller gått på ski på Romeriksåsen, i hvert fall ikke den delen som ligger sør for E16. Jeg har hørt og lest at det skal være et fint turområde. Fredag skulle jeg benytte fridagen min til å gjøre noe med det. Det var selvfølgelig en cache som endelig fikk gitt meg et passende kraftig spark i baken til å endelig sette kursen mot Romeriksåsen. Barfi og jeg tok bilen opp på Hadelandsåsen / Romeriskåsen og parkerte på Brovoll. Nesten framme kom jeg på at mobilen, den hadde jeg vel ikke tatt med meg? Nei vel, jeg gadd ikke å dra hjem igjen for å hente den, så da fikk vi bare satse på at jeg ikke fikk behov for å kontakte noen….

Aner ikke hva det er/har vært på dette stedet. Et slags leirsted?

Målet var Snellingshøgda. Der var det kommet en ny cache denne uka. Den lå ikke så langt unna. Så var jeg usikker på om jeg skulle prøve å finne noen flere. De lå lenger unna og jeg var veldig usikker på om det var veldig langt unna eller passe langt. Vi fikk se, jeg hadde i hvert fall lastet inn aktuelle cacher.

Planen var å følge stien, noe som betydde at jeg måtte gå et stykke forbi og så gå tilbake. Den planen skar seg så fort jeg så et rødt merke og en tydelig sti. Den tok vi selv om jeg var ganske sikker på at det var feil. Men det var uansett i riktig retning. Merkingen forsvant og det gjorde stien også. Så vi bushet i vei den retningen pila viste.

Ikke noe problem egentlig for skauen var glissen og ikke var det så innmari bratt heller. Selv om beina blei støle og panna svett.

Mye påfyll av antioksydanter i form av blåbær sørget for mange passende stopp.

Og opp på toppen kom vi og cachen ble enkelt funnet. Jeg ble vel ikke så veldig imponert over utsikten som skulle være så fin her. Joda jeg så en del herfra, skau bl.a.

Etter litt sjekking på kart og GPS bestemte jeg meg for å gå videre og prøve meg på de to cachene på Bukkehøgda og Skotjernfjellet. Ned fra Snellingshøgda så fulgte jeg den godt merka stien.

Men med så mye vindfall som det var her var det ikke akkurat så mye enklere å følge stien.

På Snellingen som opprinnelig er en finne-plass er det nå ei Oslo Turustforenings hytte + et par andre hytter. Nå var spørsmålet: følge den stien som gikk ned på veien eller følge den stien som gikk mot Råbjørn og så bushe enda mer?

Vi valgte å følge stien mot Råbjørn vest.

Vi fant nok et ganske så bra sted å begynne bushingen på. Helt grei skau å gå igjennom og ikke bratt var det heller. Det så det ut til å være om vi hadde valgt å ta av fra stien tidligere. Vi fant fram og cachen ble logget.

Nå var det på tide med matpause. Nyte utsikten gjorde vi også.

Men det var disse grantrea som er i veien hele tida da….

Så var det å finne veien videre til cachen på Skotjerntoppen .Her fant vi en sti som vi fulgte nesten fram til Skotjernfjellet.

Her var det nesten litt ”på fjellet” følelse. Klokka begynte å bli mye så vi logget cachen, tok et par bilder og satte kursen mot bilen.

Eller det var akkurat det vi ikke gjorde, vi gikk nemlig i stikk motsatt retning. Nå ville jeg nemlig følge stien og den gikk først feil vei for så å komme inn på en som gikk ned på skauveien som føre oss tilbake til Brovoll.

Turen så langt hadde stort sett gått i skau og myrlendt område. Her oppe var det noen store myrer og et idyllisk tjern. Fram til nå syns jeg ikke Romeriksåsen hadde vært så mye å skryte av,

 

men her begynte oppe var det ganske så fint. Og en utsikt som slettes ikke var så verst om man gikk inn for å finne den…

Som sagt så hadde vi gått i mye myrlendte områder.

Og mer skulle det bli, veldig mye mer!

Dette er faktisk stien. Jeg hadde ikke mye høye tanker om Oslo og omegn turistforening der jeg gikk. For makan til dårlig stivalg!!! Det var jo bare myr og gjørme nesten hele turen! At jeg ble våt var ikke noe problem, det ble jeg jo allerede da jeg bushet gjennom den våte lyngen, men jeg var ganske bekymret for å bli sittende fast uti ei eller annen myr. Gå rundt var selvfølgelig ikke noe tema. Ikke alltid det var så enkelt heller. I sommer har det jo vært veldig tørt sånn at myrene sikkert har fungert greit å passere, men det må ha regnet mye i dette området i det siste og myrene var slettes ikke mye tørre nå! Men stien var godt merket, det skal de ha. Veldig godt merket.

Jeg skremte forresten opp 5-6 orrfugl. Det vet jeg ikke om jeg har vært borti før.

Etter hvert kom vi til Skotjernet. Her var det veldig fint.

Og til slutt kom vi fram til veien. Nå var det bare å labbe i vei. Ikke noe fare for noen ting lenger.

Ja bortsett fra ei og annen søye som skulle stange vekk Barfi.

Fint navn på denne hytta.

Det har nok regnet bra mye her ja.

Sølvtjern, et siste idyllisk vann. Her er det tilrettelagt fiskeplass for handicappede. Og en fristende benk. Så her tok vi en ny matpause.

Barfi syns hun fortjente en del av matpakka mi, selv om jeg ikke fikk smake på hennes.

Dette ble en laaaang tur sannsynligvis 15-20 km. Det er veldig lenge siden jeg har gått så langt. Og enda så ble bare 3 cacher logget. Det er ikke akkurat flust med cacher oppi der. Men de fikk meg ut på tur! Og enda så har jeg ikke vært i det fineste området av åsen. Vi gikk nemlig stort sett på Opplandsida av grensa. Det ligger cacher i Nannestad-delen av åsen også.

Resultatet av testen

Som kanskje noen har fått med seg så stilte Barfi og jeg opp på ag-stevnet til Nes på Finstadbru i går. Fullstendig uten trening, så at resultatet i ringen ble minst like dårlig som det stort sett har vært det siste året, var ikke uventet. Ikke så rart at hun lusket igjennom slalommen og over vippa for eksempel. Litt mer irriterende at jeg ikke fikk med meg et hinder eller to og dermed disket i det første løpet, men med farta vår så spilte det jo ingen rolle. Bare veldig irriterende at jeg glemte det og ikke engang var klar over at jeg gikk feil. Men resultatene denne gang var helt uvesentlig. Derimot så var det veldig trivelig å være på stevne og treffe igjen de andre og se litt ag igjen.

Hele hensikten med å delta var å se om kroppen til Barfi tok ”skade” av det. Så jeg var ganske spent da vi dro til Turid i kveld for å ta en gjennomgang av Barfi. Pulsinga sa at Barfi var det ingenting galt med. Det beste Turid hadde målt henne til.

Så var det til å kjenne på kroppen fra topp til tå. Veldig bra! Det at Barfi så og si aldri river er også et veldig godt tegn. Riv kan være tegn på vondt og forkalkninger eller stive ledd. Men Turid fant litt.

Noe hadde skjedd med det ene frambeinet i løpet av den siste uka. Men hva som gjorde at den var litt vond var ikke godt å si. Mye mulig det var den ”bushinga” vi dreiv med på lørdag, der Barfi måtte hoppe over kratt og buskas. Fort gjort å tråkke litt feil eller ned i et hull da. Bortsett fra dette så var frøkna helt fin. Ingen låsninger eller muskelspenninger. Og konklusjonen er at agility er ikke skadelig for Barfi. Det er det bare å fortsette med om motivasjonen er der. Og nå skal vi ikke til Turid noe mer. Eller det skader sikkert ikke med et besøk og en gjennomgang eller en runde med massasje,

det er jo bare såååå godt! Men så lenge det ikke skjer noe så blir det ikke noen ny tur dit på 4-6 mnd.

Og hva er min konklusjon om Barfi og agility-karrieren? Jeg vet ærlig talt ikke. Men jeg tenker som så at vi gidder ikke å dra på stevner for å loffe rundt på banen lenger. Jeg kommer nok til å ta fram hindrene igjen og begynne å trene litt for å se om vi kan få til det nivået vi var på på begynnelsen av 2013. Får vi til den farta vi hadde på banen og i slalommen som vi hadde på det beste så skal du ikke se bort ifra at vi dukker opp igjen. Men viss vi ikke engang får til det på trening her hjemme med supre godbiter og enkle baner så blir nok ag-hindrene pakket vekk for godt. Eventuelt kun brukt litt for å aktivisere frøkna litt innimellom. Det var jo det jeg ønsket svar på med denne testen: kan vi trene litt i hagen når vi får lyst på det eller er all ag forbudt? Heldigvis så er svaret ja på den første delen der og det er jeg veldig glad for.