Snellinghøgda og Skotjernfjellet

Selv om jeg har bodd på Øvre Romerike i 25 år nå så må jeg med skam å melde at jeg aldri har verken gått, syklet eller gått på ski på Romeriksåsen, i hvert fall ikke den delen som ligger sør for E16. Jeg har hørt og lest at det skal være et fint turområde. Fredag skulle jeg benytte fridagen min til å gjøre noe med det. Det var selvfølgelig en cache som endelig fikk gitt meg et passende kraftig spark i baken til å endelig sette kursen mot Romeriksåsen. Barfi og jeg tok bilen opp på Hadelandsåsen / Romeriskåsen og parkerte på Brovoll. Nesten framme kom jeg på at mobilen, den hadde jeg vel ikke tatt med meg? Nei vel, jeg gadd ikke å dra hjem igjen for å hente den, så da fikk vi bare satse på at jeg ikke fikk behov for å kontakte noen….

Aner ikke hva det er/har vært på dette stedet. Et slags leirsted?

Målet var Snellingshøgda. Der var det kommet en ny cache denne uka. Den lå ikke så langt unna. Så var jeg usikker på om jeg skulle prøve å finne noen flere. De lå lenger unna og jeg var veldig usikker på om det var veldig langt unna eller passe langt. Vi fikk se, jeg hadde i hvert fall lastet inn aktuelle cacher.

Planen var å følge stien, noe som betydde at jeg måtte gå et stykke forbi og så gå tilbake. Den planen skar seg så fort jeg så et rødt merke og en tydelig sti. Den tok vi selv om jeg var ganske sikker på at det var feil. Men det var uansett i riktig retning. Merkingen forsvant og det gjorde stien også. Så vi bushet i vei den retningen pila viste.

Ikke noe problem egentlig for skauen var glissen og ikke var det så innmari bratt heller. Selv om beina blei støle og panna svett.

Mye påfyll av antioksydanter i form av blåbær sørget for mange passende stopp.

Og opp på toppen kom vi og cachen ble enkelt funnet. Jeg ble vel ikke så veldig imponert over utsikten som skulle være så fin her. Joda jeg så en del herfra, skau bl.a.

Etter litt sjekking på kart og GPS bestemte jeg meg for å gå videre og prøve meg på de to cachene på Bukkehøgda og Skotjernfjellet. Ned fra Snellingshøgda så fulgte jeg den godt merka stien.

Men med så mye vindfall som det var her var det ikke akkurat så mye enklere å følge stien.

På Snellingen som opprinnelig er en finne-plass er det nå ei Oslo Turustforenings hytte + et par andre hytter. Nå var spørsmålet: følge den stien som gikk ned på veien eller følge den stien som gikk mot Råbjørn og så bushe enda mer?

Vi valgte å følge stien mot Råbjørn vest.

Vi fant nok et ganske så bra sted å begynne bushingen på. Helt grei skau å gå igjennom og ikke bratt var det heller. Det så det ut til å være om vi hadde valgt å ta av fra stien tidligere. Vi fant fram og cachen ble logget.

Nå var det på tide med matpause. Nyte utsikten gjorde vi også.

Men det var disse grantrea som er i veien hele tida da….

Så var det å finne veien videre til cachen på Skotjerntoppen .Her fant vi en sti som vi fulgte nesten fram til Skotjernfjellet.

Her var det nesten litt ”på fjellet” følelse. Klokka begynte å bli mye så vi logget cachen, tok et par bilder og satte kursen mot bilen.

Eller det var akkurat det vi ikke gjorde, vi gikk nemlig i stikk motsatt retning. Nå ville jeg nemlig følge stien og den gikk først feil vei for så å komme inn på en som gikk ned på skauveien som føre oss tilbake til Brovoll.

Turen så langt hadde stort sett gått i skau og myrlendt område. Her oppe var det noen store myrer og et idyllisk tjern. Fram til nå syns jeg ikke Romeriksåsen hadde vært så mye å skryte av,

 

men her begynte oppe var det ganske så fint. Og en utsikt som slettes ikke var så verst om man gikk inn for å finne den…

Som sagt så hadde vi gått i mye myrlendte områder.

Og mer skulle det bli, veldig mye mer!

Dette er faktisk stien. Jeg hadde ikke mye høye tanker om Oslo og omegn turistforening der jeg gikk. For makan til dårlig stivalg!!! Det var jo bare myr og gjørme nesten hele turen! At jeg ble våt var ikke noe problem, det ble jeg jo allerede da jeg bushet gjennom den våte lyngen, men jeg var ganske bekymret for å bli sittende fast uti ei eller annen myr. Gå rundt var selvfølgelig ikke noe tema. Ikke alltid det var så enkelt heller. I sommer har det jo vært veldig tørt sånn at myrene sikkert har fungert greit å passere, men det må ha regnet mye i dette området i det siste og myrene var slettes ikke mye tørre nå! Men stien var godt merket, det skal de ha. Veldig godt merket.

Jeg skremte forresten opp 5-6 orrfugl. Det vet jeg ikke om jeg har vært borti før.

Etter hvert kom vi til Skotjernet. Her var det veldig fint.

Og til slutt kom vi fram til veien. Nå var det bare å labbe i vei. Ikke noe fare for noen ting lenger.

Ja bortsett fra ei og annen søye som skulle stange vekk Barfi.

Fint navn på denne hytta.

Det har nok regnet bra mye her ja.

Sølvtjern, et siste idyllisk vann. Her er det tilrettelagt fiskeplass for handicappede. Og en fristende benk. Så her tok vi en ny matpause.

Barfi syns hun fortjente en del av matpakka mi, selv om jeg ikke fikk smake på hennes.

Dette ble en laaaang tur sannsynligvis 15-20 km. Det er veldig lenge siden jeg har gått så langt. Og enda så ble bare 3 cacher logget. Det er ikke akkurat flust med cacher oppi der. Men de fikk meg ut på tur! Og enda så har jeg ikke vært i det fineste området av åsen. Vi gikk nemlig stort sett på Opplandsida av grensa. Det ligger cacher i Nannestad-delen av åsen også.