Årets bratteste tur - Ruggstien

14.september-26

Her blir det et bilderas! 😆

Tradisjonen tro så ble det en tur til Vassfaret i september.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle begynne med å gå Ruggstien for å komme meg opp på fjellet. Ruggstien er en godt merket sti som går fra Vassfarvegen og opp til minneplata for slagbjørnen Rugg. 

Det er kanskje ikke så rart at veien opp på fjellet er bratt

Jeg fant ut at det er bra det er lenge mellom hver gang jeg går denne turen, for da glemmer jeg hvor bratt det faktisk er. Det er to år siden sist jeg gikk opp her. Guri meg så sliten jeg var underveis! Det virker som at det går nesten rett opp. Det var ikke mange meter mellom pustepausene mine. 

Da jeg nærmet meg "toppen" så var det likevel verdt all svette og pust-pes. 

Wow! Her hadde naturen vært ute med hele fargepaletten sin

Høsten på sitt beste, finnes det noe bedre?

Så var jeg framme med minneplaten.

13.mai 1908 felte Steinar Steinarsen Ormerud den største bjørnen som noen gang har blitt skutt i Vassfaret. Dette skjedde etter den lengste bjørnejakta i Norges historie. 7 uker i strekk ble det jakta på den. På det meste var det 28 mann med på laget, både fra Hedalen og Hallingdal. To år tidligere døde gjetergutten Johan Sagadalen etter et møte med en bjørn på Domfet og storjakta ble utløst av harme over guttens død. Det er i midletid ganske sikkert at det var en annen  og mindre bjørn som skamferte gjetergutten. Han som til slutt flete bjørnen kom helt fra Amerika for å være med på jakten. 

I 1919 ga Mikkjel Fønhus ut "Der vildmarken suser", der disse hendelsene skildres. Bjørnen der fikk navnet Rugg

Sola var der et sted over skydekket som nektet å flytte på seg.

Etter ei pause ved minneplaten så fortsatte jeg videre.

Nå var det lett å gå. Selvfølgelig fortsatt litt signing, men det føles jo nesten som å gå på et stuegolv etter å ha gått Ruggstien.

Det var nydelige farger uansett hvor jeg så. Dette fjellet har blitt min favoritt når det gjelder høstfarger. 

Aurdalsfjorden.

Her oppe er det ingen trær eller knauser som er i veien for utsikten. Jeg har jo vært her før så jeg droppet den "spennende" delen med å gå lengst ut på kanten der det er som brattest. 

Stien er tydelig på vei opp mot Hestehøgda

Jeg sjekket at alt sto bra til med cachen vi har lagt ut på Hestehøgda. Den har kun hatt ett besøk i tillegg til Nøve så jeg vurderte å arkivere den, men siden alt sto bra til så ligger den der fortsatt. Jeg forstår ikke helt at ikke flere cachere tar turen opp hit, det er jo så fin utsikt her og kommer du fra den andre kanten så er det ikke bratt heller.

Jeg savnet sola, for selv om det det var fargerikt så er det stor forskjell på med og uten sol. De røde bladene på rypebær blir selvlysende når sola skinner på dem. Bare det å se på dem mot sola og med sola i ryggen gjør en kjempeforskjell. 

Jeg lurte et øyeblikk på om jeg møtte på ei skilpadde

Denne gangen fortsatt jeg innover fjellet. Her kunne jeg gå overalt og lengre enn langt om jeg ville uten de helt store utfordringene. 

Jeg satte kursen til Langtjernkollen der det var en fjelltopp-innsjekking og så gikk jeg litt videre sånn at det ble en liten runde. Yr lovet at sola skulle dukke opp i 17-tiden, men jeg hadde lyst til å komme meg til hytta før det ble mørkt. Det er lettere å pakke ut og ordne seg til mens det fortsatt er lyst.

Tilbake til minneplata og Østre Storebekk og så var det å begynne på turen ned fra fjellet

Det var minst like bratt nedover, men da nødvendigvis nedover. For knærne mine så kan det være nesten like slitsomt og vondt. Den bratte delen av stien er ikke så lang, kommer du lenger ned så er det bare velstand å gå på tur. Før den går over til skauvei. Delen med vei føltes veldig lang på vei tilbake til bilen denne gangen.

Turen var på ca 11 km. Selve Ruggstien er på 3,3 km (en vei) og med 450 høydemeter, der det bare er 150 av dem som er den virkelig bratte delen.