Sommerferie i varmen 2025 - del 1

 Som så ofte før dro vi på bilferie i Norges land

Denne gangen kjørte vi Hol-Aurland for å komme over til sogn og da er det obligatorisk med et foto-stop her med utsikt over Vassbygdvatnet. Mens jeg begynte å lure på hvor i all verden gikk de da de bufarte fra Låvi til Grimsete. Vi tok en snartur nedom Vangen også, men vi var begge enige om at der var alt bedre før. Vi likte bedre 1982-utgaven enn 2025-utgaven. 

Det ble noen dager i Leikanger for andre gang dette året. Litt familie og litt leke turister.

Vi ville se på Feigum-fossen. Den syntes godt fra den andre siden av fjorden også

Og den ligger ikke lange biten fra veien

Med andre ord, det var en enkel tur opp til fossen, kun en km i greit terreng å gå. Og med skygge av trærne så var ikke varmen så ille heller.

Det er så mange måter å måle fosser på. Det skrives at Feigumfossen har et fall på 218 meter og er det nest høyeste uregulerte fossefallet i Norge etter Vettisfossen med 275 m. Syns ikke den så så høy ut, men det bruste i hvert fall godt. De lokale sa at vi var heldige for det hadde regnet den natta så fossen var stor. Det ser man på at den har to løp og noe som ligner på en stemmegaffel.

Navnet ble skrevet Feigå tidligere og feig betyr at døden er nær. De sa at "noen er feig" hvis uglene skreik i tuntreet om kvelden. Det betydde at uglene varslet død. 

Det bruste godt i elva nedover. Og det var deilig å nærme seg kanten for det kjølte godt ned.

Det er noen ville fjell og smale veier, men akkurat her var det litt flatmark

Vi hadde også bestemt oss for å kjøre inn til Veitastrond. Der har vi kun vært en gang tidligere. Da kjørte vi inn til turisthytta, den som siden brant ned. Nå snudde vi ved bommen. En brei fin og flat dal var det her inne og overraskende mange nye boliger og fjøs. 

Dagen etter gikk jeg opp på Kjerringafjellet

Så sa vi takk for oss og satte kursen mot Vetlefjorden

og Gaularfjell. noen vanvittig ville og bratte fjell. 

Jeg syns det er så fint over Gaularfjell. Det er tett mellom fosser og stryk i elva over der.

Her ved Likholefossen er det fint og godt å kjenne den kjølige lufta som sto opp fra elva.

Så en tur inn i noe som heter Haukedalen. Her fant vi Ludvig som passet på

Før vi kjørte utover mot kysten og Florø der fjellene gradvis blir litt mindre og mer "snille"

Det har forandret seg her og siden jeg stadig brukte hele dagen for 10 minutter inne på sykehuset. Men det var en mirakelkur, så det var det verdt, den gangen for sånn ca 40 år siden. 

Solnedgang over noen av alle øyene, bl.a. Kinn

At Norge har utrolig mange flotte steder er det ingen tvil om. Og denne gangen hadde vi jo veldig fint vær, men altfor varmt for min del.

Kjeringafjellet 1314 moh

 

Mens PE sjekket ut hvordan det gikk med gravinga på Eggja, stakk jeg en tur til fjells. Denne gang lettkledd og uten sekk på ryggen. 

Det var behagelig å gå her midt inne i granskauen, man kjenner ikke varmen like godt her. Solstrålene som steiker på slike dager, når ikke inn her. Jeg bommet litt på sti-valget, det er jo umulig å kjenne seg igjen nå som alt har vokst så mye. Men kart og gamle minner fikk meg inn på riktig sti etter hvert. Det fristet ikke mye å bushe oppover lia her. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvor jeg skulle gå, en det første målet var i hvert fall å komme meg opp på Hammarskar. I gamle dager så var det opp hit det var slitsomt å gå resten var forholdsvis lettgått. Det var fortsatt like bratt og slitsomt, men jeg brukte 10-15 min lenger enn den timen jeg brukte for ca 40 år og 13 kg siden. 

Selv om jeg faktisk så den i veigrøfta ved Sandungen, så er dette Vestlandet for meg

Med dette været, sånn 28-30 grader så var det ikke noe alternativ å gå ned igjen, nei det var bare å fortsette til fjells. Høyt til fjells. Etter Hammarskar så er det flatt et godt stykke, men nå kom også innsektene på besøk. Ikke bare fluene som er irriterende nok, men de stikker i det minste ikke noe særlig, det gjør derimot kleggen og dem var det mange av! 

Jeg fortsatte som vanlig mot Dalsete.  Dit og området rundt der gikk jeg mange ganger hver sommer for å se etter sauene. Nå tok meg ei pause på Dalseteskard. Her var det litt avkjølende bris og jeg fikk drukket teen min før den ble kald. Mens jeg bestemte meg for å prøve å overvinne Kjerringafjell. Der har jeg aldri vært før, det var ikke der sauene våre gikk. 

Da var det ingen grunn til å tape mange høydemeter ved å gå ned til Dalsete, så jeg forlot stien og gikk innover lia for å krysse Dalseta lenger oppe. Vasket av meg litt svette og skylte t-skjota også, den var jo likevel klissvåt av svette og fylte opp flaske og kopp med vann. 

Så var det bare å stålsette seg, og gå oppover og oppover og oppover. Det er bratt!

Det ble tett mellom pausene. Der nede ligger Dalsete. Dalseteskard til venstre i bildet. 

Det var en fantastisk flott dag, selv om jeg syns det var altfor varm

Med høydemetrene så blir utsikten bedre og bedre. 

Det er sørgelig lite vann på fjellet i Leikanger. Men noen smådammer er det her oppe i høyden. Jeg hadde ikke forventet at de fortsatt er fulle av snø.

Jeg har gått oppover på dette fjellet en gang tidligere. Tipper på at jeg den gang snudde omtrent her. 

Utsikt mot Sognefjorden både innover og utover. Fjellet mellom Aurland og Undredal er lett å kjenne igjen pga hakket i fjellet (for langt unna til å se det på bildet) Det er det jeg bruker for å se om bilder er i fra Geiranger eller Aurland også. 

Nå var jeg oppe på fjellet og alt det frodige grønne var stort sett byttet ut med gråstein, men det var ikke den all den oppsmuldra stein som jeg ser på andre fjell. Det er vel ikke høyt nok.

Selv om mange av høydemetrene var unnagjort så var var det flere igjen. Neste mål var det som kunne se ut som en varde på toppen der.

Deilig med ei snøfonn å gå over. Men ble litt skeptisk da jeg så at det sannsynligvis var litt bratt ned i enden av den snøen.

Joda, jeg var klar over at det fortsatt var minst en topp igjen, men det var en aldri så liten nedtur å se at det var så langt igjen likevel. Heldigvis er det varden midt i bildet jeg skal til.

Endelig så var jeg på toppen av Kjeringafjell 1314 moh. Til og med en skikkelig varde.

Nå hadde det vært godt med en kopp te, men som nevnt så hadde jeg ikke med noen sekk, så jeg måtte nøye meg med vann. Det gjorde godt det og. 

Pause ble det uansett. 

Mot Hest og Stav der jeg gikk for ganske nøyaktig 8 år siden

Det spørs om jeg kommer hit flere ganger så det var best å se seg godt rundt. 

Hurrungane

I retning Fjærland

Selv om sola stekte her også så var det det behagelig temperatur og litt luftig. nok vind til at insektene holdt seg unna også. Deilig

Aner ikke hva den bygningen der er for noe. Det så ut som det var ei antenne

Jeg hadde brukt lang tid og det var på tide å komme seg ned fra fjellet igjen. 

Stavsete, ligger der nede, jeg skal gå en tur videre inn den dalen en gang også. Mot Romedal i Fjærland. Hadde egentlig bestemt meg for den turen nå, men den er utsatt. 

Jeg oppdaget disse småvardene og Nøve har lært meg at det er lurt å følge dem

De fleste som går til Kjeringafjell går fra Hermansverk og Stokksete. Mulig det er litt mindre bratt. Men jeg går jo ikke tur fra Hermansverk, sånn er det med den saken.

Jeg hadde egentlig tenkt å gå en litt annen vei tilbake, men gikk for det trygge, den samme veien. Så de 1 000 høydemetrne var nå stort sett nedoverbakke, ganske mye bratt nedoverbakke og det var ikke fritt for at jeg merket det i knærne. 

Gjett om det var deilig med en dusj etter turen!

Det var ikke mange sauene jeg så på turen, det er ikke mange som driver med sau lenger i området. Men jeg så faktisk opptil flere folk. En hadde også sjekket inn på fjelltoppjakten før meg.

På toppen av Oslo - Kjerkeberget i Nordmarka

 

Jeg har fått det for meg at jeg skal på toppen av Kjerkeberget i Nordmaka. Spørsmålet har vært hvordan kommer jeg meg dit. Ok, ved å gå selvfølgelig, men problemet er jo at det er et godt stykke å gå, så går det på en dagstur eller skal jeg ta det som en overnattingstur. Vel, jeg bestemte meg for en overnattingstur. Jeg har jo hatt som mål å ta en telttur eller hengekøye-overnatting så hvorfor ikke kombinere dette? Nå var det meldt strålende vær og dermed mulig å kutte ut alt som har med regnvær å gjøre og å bytte ut telt med hengekøye. Da burde det være mulig å få pakket en ok sekk? Vel, der er jeg ekstremt dårlig. Sekken ble skrekkelig full og "altfor tung", men jeg syns fortsatt at jeg måtte ha med meg såpass. Jeg er ingen Lars Monsen som skaffer maten underveis og ikke trenger ekstra klær. Selv i denne varmen så blir det kjølig om natta. 

Stryken er et godt utgangspunkt som jeg bruker når jeg skal i denne delen av Nordmarka. Her gikk jeg den ene stien som er aktuell og gikk mot Mantjernet. Den har jeg gått noen ganger tidligere også. Jeg merket fort at det med å gå med så tung sekk ikke var noe sjakktrekk. 

Jeg kom meg fram til Mantjernet og tok meg ei god pause her. Jeg syns dette er et så idyllisk sted. Men så var det store spørsmålet hvor skulle jeg gå videre? Som vanlig så prøver jeg jo å få med meg noen cacher på turene mine og da burde jeg fortsette der jeg snudde sist jeg var i området. Det betyr mye gåing etter veien. Eller skulle jeg gå mot Hakloa, der jeg gikk den gangen jeg og Barfi var på telttur i Nordmarka. Da kunne jeg følge sti, men måtte opp på Skinnskattberget som jeg regnet med er en bratt tur, jeg husker ikke. Jeg valgte veien. Men jeg hadde ikke gått mange 100-metrene før jeg fant ut at jeg orker ikke å gå på vei, 

så jeg skar inn i skauen og valgte å følge Bygata. En historisk kløvsti mellom Hadeland og Oslo. Den er ikke så godt merket syns jeg. 

Heldigvis hadde jeg fått med meg at pinner på skrå mot trestammer var merking av stien og etter hvert forsto jeg at høye stubber og pinner som stakk opp på hogstflatene viste vei. Og godt var det for jeg orket ikke å gå på måfå her. Jeg delte forresten leirsted med ei som hadde gått Bygata fra Sindersætra og dit jeg ga meg. Hun skulle videre til Maridalen dagen etter.

Noen steder var det god utsikt. Og brannvakthytta på Kjerkeberget kunne skimtes flere ganger.

Det er greit å gå i skauen på slike dager som det er så varmt. Det virker kjøligere der inne i skyggen av trærne. Etter litt elle melle Hakloa-Store Sandungen bestemte jeg meg for det siste. I hvert fall sjekke ut cachen som lå der. 

Her var det fint, selv om det var et stort myrområdet med fare for innpåslitne blodsugere så tok jeg sjansen på å slå leir her. Det var jo så fint her. 

Mot Kjerkeberget. Vannet var nedtappet, men det gjorde jo sånn at det var fine sva å sitte på.

Den andre veien. Nå var det godt å bade av seg litt svette. Årets første bad og vannet var ikke kaldt engang.

Det ble forresten først et bad med alle klærne på. Det første jeg gjorde var å hente opp litt vann, men så sklei jeg uti og greide ikke å stoppe. Klærne tørket fort opp, verre var det med fjellstøvlene. Fordelen med å gå med våte støvler resten av turen var at de var litt kjøligere å ha på, ulempen var at de var tyngre..

Siden jeg slo leir ganske tidlig så tok jeg en liten tur oppi lia for å finne noen cacher. Godt å kunne gå uten sekk på ryggen.

Etter at sola gikk ned så begynte knotten å bli plagsom så jeg søkte skjul i hengekøya. Frustrert oppdaget jeg at knotten krøyp igjennom myggnettingen! Det tok sin tid å sovne...

Etter en ganske god natt og en rolig morgen så pakket jeg sammen og fortsatte på turen. Det var uaktuelt å gå veien, så da ble det å gå på den andre sida av vannet, selv om det var akkurat samme stien jeg gikk da jeg hadde teltet med. Nå var det i hvert fall ikke regnvær og våt lyng. 

Så ble det en pause ved Sandungssmalet og Vesle Sandungen.

og etter litt mer gåing et fotostopp ved Sandungs-elgen.

Og så var jeg klar for å nå målet med turen, turen opp på Kjerkeberget. Jeg vurderte å legge igjen sekken, men så var jeg fortsatt usikker på hvor jeg skulle gå videre, så jeg beholdt den på ryggen. Prøvde å si til meg selv at dette var god trening... Turen opp var forøvrig lettere enn jeg hadde forventet. I hvert fall hadde det vært det uten ryggsekken. Ingen veldig bratte bakker, sånn ca 200 høydemeter ganske jevnt fordelt på 3,5 km. 

Endelig, oppe på  Kjerkeberget, Oslos høyeste topp 631moh eller 629 ser det står begge deler og samtidig Oslos nordligste punk, helt på grensa til Lunner kommune. 

Brannvakttårnet(hytta) ble reist i 1957 og var i bruk til 1970-åra. Den ble pusset opp i 2011. Vet ikke hvem som bruker den nå, men det så ganske trivelig ut inni der. Masse vinduer og god utsikt. Den var låst så jeg tok bilder inn gjennom vinduet. 

Utsikten var det ingenting å si på, i hvert fall ikke i denne retningen og mot Harestua-siden. Det hadde begynt å gro igjen på den andre siden. Heldigvis blåste det litt på toppen, for det var varmt! Veldig varmt, 25-30 grader.

Etter å ha logget cacher og lab-runder, sjekket inn på fjelltoppjakten, beundret utsikten så var det å si takk for meg og gå ned igjen samme vei. Jeg vurderte å gå videre nordover, da kunne jeg fått en fin tur langs Katnosa og Spålen, men var usikker på hvordan jeg da skulle komme meg hjem. 

Med den dårlige erfaringen med knott så var jeg ikke helt sikker på om jeg ville ha ei natt til i hengekøye. Samtidig så innså jeg at det ville bli for langt å gå til Stryken. Uansett så var det i den retningen jeg måtte gå. Altså på veien langs med Store Sandungen. Det fristet veldig med et nytt bad, men jeg fant ikke leirplass som fristet, eller det fristet ikke bruke krefter på å gå ned til vannet for å leite etter plass. 

Så jeg gikk til Mantjernet. Der er det som nevnt veldig fint, men det er myr rundt der og.. Det endte med at jeg fortsatt å gå og dermed var det kun ett valg, å fortsette å gå til jeg kom fram til bilen. Nå var i hvert fall det meste av turen som var igjen sti, det takler beina mine mye bedre enn det å gå på vei. Selv om jeg gikk den siste biten på vei, da sparte jeg 1 km.

Ikke turte jeg å ta pause for da kom sikkert myggen og kleggen, selv om både hofter og føtter protesterte mer og mer. 

Bare 3-4 km igjen nå.

Litt kjedelig at mye av turen gikk på samme sted som jeg har gått tidligere, men jeg kom fram til målet mitt som var Kjerkeberget. Og turen på sti var fin i år også. Og så ble vel konklusjonen at min karriere som turgåer med sengeplassen på ryggen nå er avsluttet. Trur eg.... Jeg har jo en rikholdig karriere med hele 3 slike turer, haha. Som nevnt, telttur i Nordmarka, telttur Romeriksåsen på langs og nå denne turen. 

Jeg logget 7 cacher + 10 lab-funn. 

Og så tok det tross alt bare ett døgn før jeg nesten greier  å gå normalt igjen.

Som jeg har nevnt før så er Nordmarka et eldorado for syklister. Det kryr av grusveier og det er kun noen utvalgte som får kjøre bil på dem. Stiene (blå prikker) syns jeg derimot det ikke er så mange av eller de ligger ikke der jeg vil ha dem / ligger for langt unna parkeringsplass. Men det er fortsatt mange turer jeg gjerne skulle ha gått... Jeg får kanskje ta en sykkeltur eller to jeg også. Eller bruke DNT-hyttene.