10. juli 2020

Risberget og Spelkampen - cachetur



Man blir vel aldri fornøyd med været, i hvert fall ikke jeg. Det er for varmt, det er for kaldt, det regner osv. I går var det faktisk nesten perfekt i hvert fall for en tur. Etter en del fram og tilbake og klokka ble for mye til at det var aktuelt å begynne å male, dro jeg av sted på tur. Jeg hadde peilet meg ut to cacher i Feiring, Risberget og Spelkampen. Men som alltid så velger jeg å ta cachene fra "feil kant". Det så ut til at det skulle gå an å ta disse med Minneåsen som utgangspunkt.


Lykken var stor da jeg fant ut at veien innover var åpen for kjøring så fort jeg betalte bompenger. Det var jammen meg bra for turen hadde blitt litt vel lang og kjedelig om jeg skulle gå så langt som jeg først trodde. Men jeg skulle jo trimme også så parkerte jeg ved enden av Store Byua og begynte å gå. 

Her lå veien kloss i vannkanten så det var fint å gå. Langs Store Byua og
Vesle Byua. Rart navn..

Ganske nøyaktig 3 km  så var jeg framme ved en sti / gjengrodd setervei som jeg mente ville føre meg på rett vei. Joda, jeg kunne fint ha kjørt helt hit, men da hadde jeg jo mistet den fine turen langs vanna (og trimmen).
Veien og etter hvert stien var blåmerka. Etter hvert så var det tydelig at de hadde lagt om stien for der var det veldig tett mellom merkene og det stemte ikke lenger med kartet. Og etter en stund fant jeg ut at det passet dårlig med den retningen jeg skulle. Så da begynte jeg å gå i retning cachen og endte med å droppe alle planer om å gå et stykke forbi for å komme fra en litt slakere kant opp mot toppen. Så vi karet oss opp en helst veldig bratt skrent. Begynner å få trening i denslags ;) Det gikk med et nødskrik. 

Og så var vi oppe på Risberget.
Cachen ble signert og så hadde vi fortjent en pause, mens jeg så på Mjøsa
og mot Hurdal og Hurdalsjøen. Skauen var hogd så det var faktisk bra utsikt.

1,5 km unna skulle Spelkampen ligge ( i luftlinje). Nå var det ingen sti å følge så vi gikk på måfå i noenlunde riktig retning. 
Da vi nærmet oss var det godt å komme inn på sti igjen. Nå var vi inne på en godt brukt tursti mellom Feiring og Trøllkjerka. 
Først en tur bortom utsiktspunktet for å se enda en gang på Mjøsa.
Før vi var oppe på Spelkampen. 
Så gikk vi ned til Trøllkjerka. Stein som kan se ut som et kirkespir. Her var jeg for første gang i 2014
Jeg syns ikke det er så opplagt at det ser ut som ei kjerke, 
men det er gjort så mye fint rundt i området her.

En gapahuk av det virkelig forseggjorte slaget.

Pyntet med trøll selvfølgelig.


Ikke langt unna finner man denne steinen. Huldreskåpet. Sagnet sier at det var her huldra gjemte smykkene sine. Steinen er spesiell for det er bare denne som er her. 

Tilbaketuren gikk vi på veien. Langs det ene vannet etter det andre.

Det skyet til, men det var ikke en eneste regnbyge denne dagen.

Alt i alt en tur på 14 km og 2 cacher. Den ene ensom med sin 4. logg i løpet av nesten 4 år.











2 kommentarer:

  1. Grusvei og asfalt er vel noe av det mest kjedelige man kan gå på. Men det er greit for et stykke når belønningen er fine stier og vakker natur :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig, men med så god utsikt til idylliske vann så var det helt greit å gå på vei denne gang. Jeg har en annen cachetur langs en annen vei med mange cacher som jeg syns var drepende kjedelig og jeg nesten mistet lysten på å drive med geocaching. Delen av den gikk også langs et vann, men det var godt gjemt bak skau.

      Slett