Brovoll - Lygna, Jotunheimstien

Ny tur, del 2 av prosjektet mitt. Nå var det turen Brovoll - Lygna som sto for tur. Nå har jeg lært at det jeg har kaldt Hadelandsåsen heter Øståsen. Planen var å ta en overnatting underveis, men så ombestemte jeg meg og ville ta det som en dagstur. Jeg leste et turtips på det. Jeg var bekymret for lengden, men det er veldig greit å slippe å dra med seg telt og full oppakning. Og det er jo fortsatt lyst lenge... 

Jeg startet ved godt mot på Brovoll og gikk under E16 for andre gang på kort tid. Siden jeg skulle gå så langt var ikke Barfi med denne dagen.

Det er ikke lange biten før jeg var ved Avalsjøen. Stien går nær vannet og vannet sees rett som det er. Her ved demningen er en av de fine stedene.

Jeg måtte bare ta en liten stopp her.

Stien videre var fin og lett å gå.

Surka. Jeg tror jeg leste et sted at dette er et gammelt finnetorp. Her gikk jeg litt for langt, for jeg så ikke noe merking. Men sjekking av kartet fikk meg på rett vei.

Rett over huset var det ikke noen tvil lenger.

Etter å ha krysset Gamle Hadelandsvei / Oppdalslinna og gått et lite stykke til kom jeg til Damtjern. Det var fullt av vannliljer.

og modne molter i vannkanten. Deilig med litt påfyll av skogens gull underveis.

Stien varierte veldig. Her var det granskau, tydelig sti, godt merket og tørt å gå.

Men så var det disse myrene da... Det var rikelig med gjørmegåing underveis.

Svartåsen. En setervang der det under krigen var forlegning for Milorg. Her har jeg vært en gang tidligere, pga en cache selvfølgelig. Det var da jeg fant ut at jeg absolutt ikke skal stole på retningssansen min Men i dag fulgte jeg altså blåmerket sti/vei hele veien. Nå var forresten ikke det bare enkelt. De neste 2 kilometerne fra Svartåsen syns jeg var kronglete å gå. Mye gjørme, utydelig sti og merking og enda mere gjørme.

Øvre Høvra. Stien gikk innom flere setervanger. 

Og både Øvre Høvra og Gullensetra hadde denne utsikten til Våja og Skjerveknatten.

Jeg traff på en del sauer og hogstfelt underveis.

Og det ble mye gåing etter skogsbilvei etter hvert. Fordelen med å gå på vei er at den er lett å gå, men av en eller annen grunn så blir jeg mer sliten i beina av å gå der. Og så er det utrolig kjedelig. Det går vei på begge sider av Vassbråa. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å gå på nordsida av vannet, men ble litt usikker underveis på hva som var best. Bestemte meg for å følge skiltingen til Jotunheimstien. For meg så det ut til at den gikk på sørsiden. Jeg så i hvert fall ikke noe skilting som pekte den andre veien. Har en mistanke om at det var feil. Turtipset jeg viser til lenger opp går på nordsida av vannet.

Nå gikk veien langs kanten av Vassbråa, men vannet var godt gjemt bak mange grantrær.

Jeg måtte ta meg en avstikker for å ta meg ei matpause i vannkanten. Det er fint ved Vassbråa.

Det var slutt på veien og det var sti resten av sørsida av Vassbråa.

I vestenden av vannet ligger Sagvollen. 

Kjørestua på Sagvollen er ei DNT-hytte.

Sagvollen. Fier av de mange hyttene det har blitt her. Noen av de er fra da sagbruket lå her, men de fleste er nye så det ut til.

Sagvollen ble kjøpt av allmenningen i 1909 og stedet ble et senter for skogsdrift i området. Det ble anlagt et stort sagbruk og i den forbindelse ble det bygget noen hytter for arbeidsfolk. Kjørestua ble oppført som bolig for administrasjonen og sagmester. Sagbruket ble nedlagt i 1954 og Kjørestua har siden blitt brukt av skogvokter og andre funksjonærer i allmenningen. I de seinere år har hytta vært bortleid til privatpersoner. (kilde: ut.no)

Da jeg kom fram til Sagvollen fant jeg ingen skilt som sa noe mer om Jotunheimstien i retning Lygna. Forklaringen er sannsynligvis at jeg skulle ha gått den andre veien, nordsiden av vannet. Men det var fint å gå om Sagvollen. Mens jeg sto og så på noe info så fikk jeg oppmuntringen av en hytteeier. Det er to veier til Lygna - begge er lange. Jo takk, det var det jeg hadde en mistanke om...

Det ligger noen hytter for seg selv langs resten av vannet.

I lia til Vassbråskurven var det mange furuer som hadde hatt en "vanskelig oppvekst". 

Fra Sagvollen fulgte jeg skogsbilveier. Hadde jeg gått på riktig side av Vassbråa  via Bustevollen så hadde jeg fått et par km på sti på en del av strekningen. Veien gikk et stund langs Ognilla, men vannet var godt gjemt bak grantrær. I enden av Ognilla er det en liten fin fricamp-plass. 

Vannflaska måtte fylles opp flere ganger underveis.

Risbakken. Det er bare 8 km igjen. Lykke! Jeg fryktet nemlig at det skulle være en god del lenger og begynte å tvile på om jeg kom fram før det ble mørkt.

En siste idyll på turen. Malsjøen. Det var ikke noen fin plass å sette seg ned her, men pause skulle jeg ha uansett. Og nå begynte jeg å se lyst på livet. Bare noen kilometer igjen og klokka var ikke 18 enda. 

Ved Malsjøhytta begynte oppstigningen til Lushaugen.

Godt å se en skikkelig sti igjen, selv om det er oppoverbakke.

til det høyeste punktet på stien 760 moh. mellom Oslo og Torpa. Men jeg skulle enda litt høyere, så jeg tok en liten avstikker 

opp på Lushaugen. 812 moh. Den høyeste toppen i Gran kommune. Denne ligger på grensa mellom Gran og Hurdal. Lushaugen er hele 7 cm lavere enn Fjellsjøkampen som er den høyeste toppen i Hurdal (og Akershus). Jeg har vært på Lushaugen en gang før. Da gikk jeg fra en annen kant og det var før tårnet ble satt opp.

Nå gikk jeg selvfølgelig opp i utsiktstårnet. Wow! her var det flott utsikt i alle retninger. Her mot Einafjorden.

En selfie med utsikt mot området jeg har gått. Vassbråa er vannet som  kan sees. 

Malsjøen der jeg hadde pause for ikke sååå lenge siden.

Tårnet var fin laget til med sikteplater og bilder med forklaring på hva vi kunne se. Jeg burde hatt med kikkert. For jeg skal ikke påstå at jeg så eller klarte å skille ut alle fjelltopper sikteplata pekte ut. Men det var litt ekstra moro å lese navn på fjelltopper jeg var på for ikke så lenge siden. 

Jeg kunne godt ha blitt her en stund, men nå var det på tide å komme seg i "mål".

Stien mellom Lygna og Lushaugen virket å være mye brukt og da blir det ikke mindre gjørmete i et område med mye myr. Jeg begynner å bli litt lei gjørme... Et sted var det i tillegg bunnløst. I hvert fall så var plutselig det ene beinet borte i gjørme til knes før jeg fikk berget meg opp på trygg grunn. 

Ok, det var noen fine områder med sti fortsatt.

Og det var lange strekk med plankebroer. Der var deilig å gå med slitne bein.

Lygna, nesten framme.

Sjelden det er så godt å se Lygnasæter :)

Ja, jeg greide det! :) Turen Brovoll - Lygna er en ganske lettgått tur. Ingen lange bratte bakker verken opp eller ned. Skogsterreng hele veien, mest gran, men også noen furufelt. Selvfølgelig en del myr og mye gjørme. Jeg fatter ikke hvorfor stien alltid skal gå i så mye i vått område. Jeg var innom en del nedlagte setervanger, noe utsikt underveis og noen vann, men ikke i nærheten av det som møter deg på Romeriksåsen. Det er artig å ha gått turen, men jeg kommer neppe til å gå den igjen. Det er noen perler underveis, men de kan lett nås ved å betale noen bompenger og kjøre nesten helt fram ;)  De få cachene som var langs turen har jeg logget tidligere.

Skiltene til DNT var noe motstridene underveis når det gjaldt avstand. Jeg tror det stemmer bedre med 23 km enn 19,5 til Sagvollen. Kartet på mobilen min viste til slutt at jeg hadde gått 36 km da jeg kom fram til Lygna. Hadde jeg visst det hadde det ikke blitt noen dagstur. Dette er nok første og siste gang jeg går en såpass lang tur. Det er bare å innse at mine knær og hofter ikke takler slikt lenger. 

Uansett er jeg godt fornøyd med at del 2 av prosjektet mitt er gjennomført. Nå har jeg gått fra Tærudhallen i Skedsmo til Lygna. Ok, ikke uten en del dagers pause underveis, men litt juks må da være lov ;) 

Del 1 Romeriksåsen på langs finner du her.

Nå begynner jeg å bli lei av å vasse i gjørme så jeg tror jeg legger del 3 Totenåsstien på is.